«Den spanske flue. Fordi du trodde du kjente den», er overskriften på denne nyoppussede varianten av klassikeren vi alle (hvertfall de fleste) kjenner fra ABC-teateret og NRK. I følge hjemmesiden, har Oslo Nye dristet seg til å lage en farse helt uten dører, og allerede ved første øyekast blir jeg usikker på om dette er en god idé. Forventningene er likevel store, og fallhøyden likeså.
Den spanske flue slik du neppe har sett den tidligere! FOTO: Gisle Bjørneby
Det kryr av mennesker på Oslo Nye Teater – både kjente og ukjente. Det er premierekveld, så store deler av teaternorge er samlet i salen. Den spanske flue står på plakaten, og jeg er spent. De kjente dørene er byttet ut med trampoliner og har påfølgende lydeffekter fra forestillingens one-man-band, bestående av Leif Osen. Dette er en forviklingskomedie hvor alt som kan gå galt, går galt. Det kreves timing og presisjon, og på den biten treffes det godt. Det er mange skuespillere i sving, så at alle er ved rett inngang, til rett tid, med riktig replikk, er noe av det som imponerer meg mest!
En spretten forestilling, bokstavelig talt. FOTO: Gisle Bjørneby
Andreas Stoltenberg Granerud kommer inn som et friskt pust. Dette er et nytt fjes for meg, men allerede nå en skuespiller jeg gleder meg til å se mer av. Hans versjon av Fritz Bergstrøm er akkurat passe ekkel og full av ungdommelig energi. Komikeren Nils-Ingar Aadne gjør en slående teaterdebut og passer perfekt inn i dette stykket. Han er nok den som er aller best på komisk timing, noe som kanskje også er å forvente av en komiker?
Noen forestillinger er klassikere av en grunn og bør ikke tulles for mye med, med mindre det er gjennomført ut i fingerspissene. Det er dessverre ikke denne forestillingen. Scenografien er i utgangspunktet ganske kul, men «parketten» sitter ikke ordentlig i kantene, så det skinner ganske fort igjennom at dette er plastikk. Inngang via trampoliner er en spretten variant som slo godt an i Tyskland noen år tilbake. Jeg digger også trampoline-inngangene, men her er det ikke noen logisk sammenheng – noen hopper inn, andre kommer gående. Og selv om man ikke har en fysisk dør på scenen, er det fortsatt markante inn- og utganger som fungerer på samme måte, bare uten smellingen av dørene. Jeg skjønner derfor ikke konteksten i overskriften. “Fordi du trodde du kjent den”. Historien er fortsatt den samme, og med unntak av spillestil og konstant åpne dører, er det ikke noe påfallende nytt ved denne forestillingen.
Den spanske flue er gøy, men ikke gøy nok. Foto: Gisle Bjørneby
Så hva skal man si? For meg som ikke har sett stykket nok ganger til å huske alle forviklingene, er det selve historien som driver forestillingen. Spillestilen er noe sånt som melodramatisk slapstick, og det hele blir rett og slett litt for heseblesende og slitsomt for min smak. Jeg får følelsen av å være på barneteater for voksne. Det er ikke kjedelig, men det er heller ikke kjempe morsomt. Likevel ser de eldste i salen ut til å storkose seg, så jeg vil tørre å påstå at dette nok er en forestilling med en mer voksen målgruppe enn meg og den yngre garde. Å anbefale forestillingen til en gjennomsnittlig norsk ungdom er derfor noe jeg ikke kommer til å gjøre, men er du av typen som liker overdramatiske karakterer i live-action-tegneseristil – kjør på!