Veien fra Tøyen t-bane til Oslo Teatersenter er lang og bratt, og blir som en treningsøkt i seg selv når været plutselig er litt varmere enn man trodde da man dro fram en tjukk hettegenser tidligere på dagen. Bygget er gjerdet inn, og det er først når vi har gått et stykke forbi, vi innser at vi har gått feil vei. Gode og svette finner vi endelig fram til Tvillingrommene i 3. etasje på Teatersenteret.
Kule bevegelser og formasjoner er gjennomgående i hele forestillingen
Vi blir møtt av en blid gjeng som er like nysgjerrige på oss, som vi er på dem. Gjengen, som de kaller seg, består av regissør Mine Nilay Yalcin og de fem skuespillerne Junaid Khan, Guillermo John Magno, Hina Zaidi, Jahanger Ali og Taro Vestøl Cooper. Alle er utdannet fra Nordic Black Xpress, men det er første gang de jobber sammen som et ensemble.
Arbeidet med forestillingen Asfaltpuls startet i fjor under den store debatten om østkantungdommen. En debatt der de voksne fikk snakke mye, mens ungdommen selv ikke ble hørt. I følge regissør Mine, er det mange vrangforestillinger om ungdom i media, så hun vil gi ungdommen egen stemme. Det er lett å se på ungdom som en gruppe, men man må ikke glemme at denne gruppen består av mange enkeltindivider med hver sin historie. “Jeg vil lage en forestilling som møter ungdom der de er, jeg vil møte debatten”, sier Mine. Hun forteller om hvordan hun oppfatter at ungdom ofte blir sett ned på, og stilt i et dårlig lys i media. Derfor ønsker hun å kommunisere på en annen måte ved å vise ting fra ungdommens perspektiv, og bruke et språk de forstår.
Taro Vestøl Cooper stirrer pubikum i senk
Det er ikke mange teatre på østkanten, og det er et godt stykke med toget inn til Oslo sentrum. I tillegg er teaterbilletter ofte veldig dyre, noe som resulterer i at teater og scenekunst er lite tilgjengelig for østkantungdommen. Asfaltpuls kommer derfor til å fylle en plass som per i dag står tom. Med sin mobile scene kan de lett flytte seg rundt, og med en plan om å ha alle forestillinger ute, blir de lett tilgjengelige.
I løpet av september skal Gjengen spille forestillingen sin 37 ganger rundt omkring på nøye utvalgte steder. De har lagt ned mye arbeid i å kartlegge når og hvor de kan møte ungdom. Sammen med flere fritidsklubber og ungdomshus har de landet på en turnéplan, der de aller fleste forestillingene finner sted på østkanten av Oslo. Turnéplan finner du ved å søke opp Asfaltpuls på facebook.
Selve forestillingen er bygget opp rundt tekster av årets Ibsenprisvinner, Malmfrid Hallum, og fremføres som et slags dikt. Vi er så heldige å få se en hel gjennomgang av forestillingen, bare tre dager før premieren. Scenen er plassert midt i rommet, der tanken er å ha publikum på alle sider. Denne dagen er vi bare tre personer i salen, så det blir en intens fremføring. De fem skuespillerne har dratt på seg hver sin svarte hettegenser og de koselige folkene vi møtte bare noen minutter tidligere, er blitt forandret til en urban og rebelsk ungdomsgjeng. Dette er noe helt annet enn forventet. Vi blir sugd inn i en ungdomsgjeng som forteller om alt livet har å by på – historier som kunne skjedd på en hvilken som helst skole. Det er dødsrått! Jeg elsker hvert av de 20 minuttene forestillingen varer, og skal jeg si noe negativt, må det være at forestillingen var litt for kort, for jeg skulle gjerne sett mer!
Gjengen er samlet med regissør, Mine, i midten
Asfaltpuls er en gripende forestilling som absolutt er verdt å få med seg! Konseptet er rettet mot ungdom, og passer midt i blinken for våre lesere. De blander inn gamle greske kor-tradisjoner, der gruppen går fra å snakke som enkeltindivider til å ha en samstemt kraftig stemme som forsterker ordene. Selv om det ikke er direkte dans, er bevegelsene koreografert ned i minste detalj, noe som gjør det til et spennende bilde. Det er en høyst aktuell forestilling som lar ungdom være ungdom og tar teater til nye høyder. Jeg digger det og gleder meg til å følge med på prosjektet!