Anne Marit Jacobsen inviterer til fest – ingen avskjed, men en ny start! 50 år som skuespiller har satt sine spor og dette levende overflødighetshornet har satt av tid i “pensjonisttilværelsen” til å lage soloforestilling. Her lånes og gis det i et spekter som strekker seg fra Fredrik Høyer og Beatur, til Ibsen og Brecht. I en drøy time får (etter min mening) Norges største sjarmtroll underholde sitt publikum på Centralteatret til Oslo Nye. Jacobsen, takk skal du ha!
Jacobsens varme og dybde stråler på scenen i Jacobsen, værsågod! FOTO: Jarle Nyttingnes
I salen er det som best kan beskrives som teatereliten i Norge. Her er gjennomsnittsalder på ca 60 år, dette er de som har levd et liv med Jacobsen. Dette kunne hun ha melket, her kunne man ha kjørt på med en forestilling skreddersydd for den eldre garde. Jacobsen velger å gjøre det motsatte. Hun ser til ungdommen. Fuck Hedda som ble fremført under Heddaprisen 2018 gjør comeback. Her har Beatur laget musikken (en musiker vi stiftet bekjentskap med på Det Andre Teatret tidligere i år, under Karatekidden, en forestilling hvor Anne Marit Jacobsen forøvrig var blant publikum i salen). Fantastiske Fredrik Høyer (Grønlandsutraen og Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping) har skrevet en moderne tekst til Hedvig, rollen Jacobsen kanskje er aller mest kjent for. Vi får også noen klassikere fra norsktimen på ungdomsskolen i det Episode av Inger Hagerup blir fremført. Det er med andre ord et hav av ungdommelige referanser og virkemidler i bruk i Jacobsen, værsågod! – Noe vi i Teaterungdom synes er helt fantastisk.
Jacobsen har en bredde av karakterer og uttrykk, her som en herlig, gammel sladrekjerring. FOTO: Jarle Nyttingnes
Vi har tidligere sett Anne Marit Jacobsen sammen med Benedicte Maurseth i et vellykket lite pusterom på Riksscenen kalt Lett regn av lys. En liten time med teatermagi. Jacobsen værsågod! når ikke helt opp til dette nivået. Hele forestillingen er revypreget, noe som nærmest kan kalles en trend, og følger sånn sett naturlig etter Åpent Forhold på Chat Noir og Tre elefanter i rommet på Latter. Forskjellen er at Jacobsen er best i alvoret. Som en usikker og ulykkelig Hedvig, som en fantastisk tekstformidler, eller som seg selv. Sjangeren kan nesten virke litt mot sin hensikt. For mens tøysenummeret Reka er forglemmelig, er Peer Gynt bunnsolid, og alt som handler om Vildanden, Hedvig og Poesi står til 6er på terningen.
I likhet med denne anmeldelsen er forestillingen også en vandring i referanser, minner og lek. Det kan resultere i at forestillingen enten treffer deg eller ikke. Jacobsen treffer meg med nesten alt hun gjør. Hun er så gjennomført sjarmerende. Hun kunne ha solgt meg hva som helst, noe den laaaange stående applausen viser at jeg ikke er alene om å synes. Når det er sagt er ikke dette en forestilling du på død og liv må se. Men dersom du har et forhold til Hedvig, Jacobsen, slampoesi og ungdommelige impulser iscenesatt av en legende med teateret som ryggrad, da er dette forestillingen for deg.
Jacobsen sier værsågod! Jeg sier tusen takk!