En besettelse har tatt over Hovedscenen på Den Norske Opera & Ballett. En besettelse over en kvinne og tre kort. En besettelse som sakte men sikkert går over i total galskap og forfall. Spar dame er en intens reise inn i et sinn som ikke klarer å se forbi sin egen vinning – uansett konsekvenser.
Besettelse er det store temaet i Spar dame. FOTO: Erik Berg
Håret reiser seg på armene idet orkesteret begynner å spille intromusikken. Melodiene er vakre og musikerne upåklagelige, slik man forventer av både Operaen og Tsjajkovskij. Men noe i tonene får det til å grøsse nedover ryggen. Dette er ingen lystig forestilling, og den beskjeden blir gitt publikum fra første strofe. Når teppet går opp reiser hårene på armene seg ytterligere. Hele scenen er dekket av enorme, flisbelagte vegger som strekker seg forbi det øyet ser. En gang var veggene hvite, men ikke nå lenger. De er skitne og forfalne, og i midten sitter vår hovedperson. Han er barbeint, kledd i hvit dress og armene er klamret rundt seg selv i en parodi av en tvangstrøye. Vi ser det regissør Arnaud Bernard og scenograf Alessandro Camera vil vi skal se: en mann i et galehus.
Vi følger denne mannen gjennom hans galskap. Herman, en utstøtt som ikke klarer å finne sin plass i 1700-tallets Russland. Ganske raskt tror vi at vi forstår hans galskap. Han er lidenskapelig forelsket i den vakre Lisa, barnebarn av en grevinne og langt utenfor hans liga. I tillegg er hun forlovet med fyrsten Jeletskij. Men det viser seg at Lisa er like lidenskapelig fortapt i Herman som han er i henne, og de innleder et hemmelig forhold rett under bestemorens skarpe øyne. Herman lærer at Grevinnen, kjent som Spar damen, vet om tre kort som kan vinne et hvert spill. Tre kort som hun kun har røpet til to andre, og ryktet sier at tredje personen hun røper hemmeligheten til, vil ta hennes liv. Herman får en ny besettelse, han må få vite hemmeligheten bak disse tre kortene, og galskapen vokser.
Det er fantastiske bilder som skapes når hele koret kommer på scenen. FOTO: Erik Berg
Peter Wedd spiller den plagede Herman, og det gjør han med en innlevelse og troverdighet det til tider er vondt å se på. Sangen er selvfølgelig fantastisk, men følelsene han tar med i både stemme og uttrykk er virkelig magisk. Det er rått, ekte og dødsens ærlig. Hans register har et spenn som fyller både sal og scene, og galskapen han uttrykker sitter i hele kroppen gjennom de nesten fire timene operaen varer. Det er nok til å gjøre deg som publikummer både mentalt og fysisk sliten. Galskapen ligger i Herman sin forelskelse. Det er hverken Lisa eller de tre kortene han elsker, men selve besettelsen.
De andre aktørene imponerer også. Svetlana Aksenova spiller den fortvilede Lisa som ikke forstår hva som plager Herman. Hennes forvirring og sorg er sterk, og stemmen hennes nydelig. Koret er som alltid dyktige og mater handlingen med sang og spill der det behøves. Spesielt gjør Hege Høisæter en briljant prestasjon som Grevinnen. For et uttrykk hun har på scenen! Kropp og mimikk er presis helt ut i fingerspissene, og hun stjeler oppmerksomheten hver gang hun kommer inn. Dirigent Lothar Koenigs leder orkesteret trygt gjennom handlingen, og musikerne leverer bunnsolid.
Kostymet til grevinnen er fantastisk. Hun er uten tvil forestillings mest uforglemmelige karakter! FOTO: Erik Berg
Scenografien holder seg til de skitne, hvite veggene og galehus-metaforen forblir. Den forsterket galskapen på scenen, og følelsen av forfall blir ytterligere fortalt gjennom oppsprukken tapet og knust marmor. Den Norske Opera & Ballett imponerer gang på gang med sine fantastiske scenografier, og Spar dame er intet unntak. Enkel, men med små presise detaljer som underbygger galskapen i handling og karakterer. Ingenting er tilfeldig.
Spar dame er en fantastisk forestilling, men den krever mye av deg som publikummer. Det er en tung historie som tar opp tunge temaer, og man blir sliten i sin begeistring. Men er du glad i de vanskelige følelsene (og ikke minst opera), så er Spar dame vel verdt turen ned til en av våre flotteste kulturbygninger!
