Hva skjer når en familie i sorg ikke klarer å kommunisere med hverandre? Hva skjer hvis de skriker ut sine innerste tanker, men ikke lytter til hverandre? Hva skjer hvis tyske Sylvia Rieger tar regien og blander Ibsen med tekster av Bjørneboe og Kierkegaard? Resultat er en Lille Eyolf du aldri har sett maken til – et fyrverkeri av en forestilling du sent vil glemme!
Familien i Lille Eyolf er dysfunksjonell i sin originale form, men i denne versjonen overskrider de alle grenser. FOTO: Dag Jenssen
Det realistiske familiedramaet er byttet ut med en ekspresjonistisk og absurd tolkning i Rieger sin regi. Her er det ingen lavmælte replikker hvor følelsene ligger i underteksten. Isteden vræler og brøler skuespillerne seg gjennom den to timer lange forestillingen. De vræler faktisk så mye at vi blir tilbudt ørepropper når vi kommer inn. Den store sorgen i stykket forløses ved hjelp av repeterende dansetrinn og sang, og alle er forunderlig opptatt av rømmegrøt. Lille Eyolf handler om en familie på randen av ødeleggelse, og her er ødeleggelsen et faktum fra første stund. Karakterene river ned hus, hverandre, seg selv og på mange måter publikum. Nådeløst utfordrer de våre tanker om både teatret og Ibsen, og vi blir like utmattede som skuespillerne etter endt forestilling. Men jaggu er ikke dette kaoset også hysterisk morsomt! Latteren tvinges ut i et av Ibsens aller mest tragiske stykker, men vi kan ikke annet enn å la det skje.
Skuespillerne fortjener heder og ære for jobben de gjør på scenen! De vrenger seg totalt gjennom handlingen og fremfører elendigheten med imponerende utholdenhet. Her får både stemme og kropp gjennomgå, men med unntak av rennende svette så viser ingen av skuespillerne tegn på utmattelse. Som barn i trassalderen spytter og tramper de ut sin store aggresjon. Kostymene og scenografien gjenspeiles i dette barnlige uttrykket. Her er det mye glitter, stæsj og komiske parykker. Huset er en enkel presenning malt med store strøk, og dampskipet som fører dem vekk på slutten av stykket kan ikke beskrives som noe annet enn et badekar.
Ulike grimaser strekker skuespillernes ansikter til det ytterste, og vi må ofte bare le av deres absurde uttrykk! FOTO: Dag Jenssen
Forestillingen befinner seg i et udefinert landskap hvor alle elementene tilsammen gir en opplevelse. Handlingen utspiller seg (utrolig nok) ganske tradisjonelt fra A til Å, men måten det gjøres på er alt annet enn Ibsen-nært. At denne forestillingen blir satt opp av nettopp Teater Ibsen, i Ibsens fødeby Skien, er i seg selv interessant. At teatersjef Thomas Bye i programteksten drister seg til å si at dette er en “forestilling i sannhet laget i Ibsens ånd”, med en link til det å utfordre og provosere, er også noe man kunne ha skrevet mye om.
Vi velger å la være. I stedet kan vi oppsummere Lille Eyolf som en interessant teateropplevelse, på måter som strekker seg langt utover den forestillingen vi fikk presentert. Dette forventet vi, og var også en av grunnene til at dette var en forestilling vi så frem til under Teaterhøsten 2018. Om forestillingen er god eller dårlig oppleves som et sidespor. Lille Eyolf etter (ikke tilfeldig ordvalg fra Teater Ibsens side) Henrik Ibsen er mer enn bare en teaterforestilling og vi i Teaterungdom.no er glad vi fikk den med oss.
