De som velger å leve et annerledes liv har ofte blitt forfulgt. Historien om det jødiske folk er en vi alle kjenner, mange her til lands har et sterkt forhold til samisk kultur, og i dagens verden har islam- og fremmedfrykten vokst seg stor og opp på den politiske agenda. Dette er historier det er verdt å fortelle. Taterne er en annen gruppe som i lang tid ble frarøvet sin frihet. Se min ild er en musikalsk teaterforestilling om Tater-Milla, om tater-livet og om taternes kultur. 

Tater-Milla synger Se min ild på Riksscenen. FOTO: Helge Langerud Heikkilä

Fortellingen er viktig og fin. Som publikummer sitter man igjen med mange sterke tanker. Linjene til dagens samfunn er tydelige, uten å bli sagt eksplisitt. Tankene vil fly videre i flere dager fremover. De dresskledde vil kue friheten, ta taternes barn. Historien er full av grusomme eksempler på hva som skjer når frykten for det ukjente gir utslag politisk. Gjerdene som flyttes rundt på scenen er et tydelig og godt bilde som viser dette. 

De dresskledde bygger gjerder mot taterne, forkledd som omsorg. FOTO: Helge Langerud Heikkilä

Historien, relevansen og viktigheten til Se min ild er det ingenting å si på. Så kommer det teaterfaglige. Forestillingen lider under presset av for mange virkemidler. Lys, lyd, musikk, sang, dans, kostymeskift, røykmaskin, figurer, skyggespill, scenekamp, scenografiske elementer som flyttes rundt, illusjoner, fortellerkunst, listen er enda lengre. Elementene er det ikke noe galt med hver for seg, men tilsammen mister de sammenheng. Dette gjør dessuten at forestillingen fremstår altfor lang, til tross for at den ikke varer mer enn 90 minutter.

Det er vanskelig å vurdere de ulike aktørene på scenen. Noen synger godt, mens andre er gode på å levere replikker. Igjen blir samtlige brukt til så mye forskjellig at de ender opp som helt OK bidragsytere på scenen. Musikerne spiller godt, men må konkurrere mot diverse bakgrunnslyder. Den rene musikken konkurrerer mot et annet audiovisuelt virkemiddel. Kort sagt: Se min ild hadde fremstått som en bedre teaterforestilling ved hjelp av knallhard rendyrkning av de beste enkeltelementene.

Familien triller videre og friheten består. FOTO: Helge Langerud Heikkilä

Det elementet som står seg aller best er historiene. Historier som sier noe om en gruppe, eller et folk. Historier som denne: 
En mager, sulten ulv møter en tykk og velfødd gårdshund. “Hvordan kan det ha seg at du ser så godt ut? Jeg lever på sultegrensen støtt, enda jeg strever alt jeg kan”. “Nå, hvis du gjør sånt arbeid som meg, kan du få slik mat jeg får” svarte hunden. “Hva er det for arbeide?” spurte ulven, mens han så for seg velsmakende margben. “Det er bare å passe huset og holde tyvene borte”. “Når kan jeg begynne?” spurte ulven. “Jeg har fått nok av å leve i skogen, og vil gjerne sove under et tak og få god mat når jeg er sulten. “Bli bare med meg ,du,” sa hunden.
De ga seg av sted til huset, men da la ulven merke til et slags arr i nakken til hunden. “Hva er det du har der?”spurte han. “Det er ikke noe å snakke om, det kommer kanskje av halsbåndet som lenken min er festet til, det gnisser av og til”. “Lenken din?” ropte ulven forferdet. “Er du ikke fri og kan komme å gå som du vil?”. “Om natten kan jeg komme å gå som jeg vil, men jeg er litt vill av meg, så herren har meg bundet om dagen… hva går det av deg? Snur du alt?”. “Jeg må nok tilbake til skogen, jeg” svarte ulven. “Jeg vil heller ete skorpe og være fri, enn å tygge all verdens margben med hodet snørt i bånd og lenke”. (Historien er fritt gjentatt og forkortet, med utgangspunkt i en monolog fra forestillingen.)

Vi i Teaterungdom.no ser mye teater. Noe føles viktig og riktig å se, mens annet lett blir glemt. Se min ild tilhører helt klart førstnevnte kategori. Så får man heller tåle at litt for mange virkemidler er tatt i bruk. Her er det faktisk andre ting enn selve iscenesettelsen som gir Se min ild verdi.