Det er urpremiere på ny dansk dramatikk i kveld. Ingen har hørt om Nila og den store reisa før, men Det Norske Teatret promoterer den som “en familiemusikal om fantasiens kraft”. Det er en underdrivelse… Nila og den store reisa er mye mer! Det er en fantastisk vakker, visuell og rørende musikal som ikke bør begrenses til kun et familiepublikum. Denne forestillingen er viktig for oss alle.
Det er ikke et eneste kjedelig øyeblikk i høstens urframføring: Nila og den store reisa. FOTO: Dag Jenssen
Vi følger jenta Nila, som må flykte fra sitt krigsrammede hjem og setter kursen mot det fredlige Norden. Det oser politikk og aktualitet. Nila er full av eventyr og historier, og noen ganger tar fantasien over virkeligheten. Det er både en byrde og en stor, stor hjelp. Sammen med fantasien, bestefar og en ukjent gutt de plukker opp fra havet, finner hun til slutt fram til Norden. En enkel historie, som vi alle kjenner igjen fra nyhetsbildet.
Utførelsen i seg selv er på ingen måte enkel. Forestillingen er full av dybde, både i det visuelle, musikalske og tematiske. Jeg, som 26-åring, sitter like langt fram på stolen som barna rundt meg. Scenografien er forførende vakker og oser av kvalitet! Det er fargesprakende landskap og figurer, svevende karakterer, dansende bølger og vinder. Musikken og bandet flyter sømløst med historien. Her har det Norske Teatret virkelig satset, og det fortjener forestillingen.
Gjertrud Jynge (til høyre) er fenomenal som Nilas fantasimonster, dragen Morgana. FOTO: Dag Jenssen
Det visuelle og musikalske er i seg selv grunn nok til å se Nila og den store reisa. Men den aller viktigste årsaken er allikevel tematikken; det som gjør forestillingen til en viktig stemme i samfunnsdebatten. Nila er det mest sårbare offeret for krig og flukt. Hun er barnet. På mesterlig vis gir Catharina Vu oss et ansikt, en vi kan reise sammen med, føle sammen med. Vi har alle godt av å se de voksnes handlinger fra et barns perspektiv. I motsetning til mange “voksenforestillinger”, prøver ikke Nila å være moraliserende eller politisk intellektuell. Vi må ikke forstå grunnlaget for konflikten eller visjonene til en terrorist. Det vi må forstå er at det rammer ekte mennesker. Det rammer uskyldige og uvitende barn.
Er det én ting jeg vil rose Det Norske Teatret for, så er det at de tar barn på alvor. Her er det ingen sugarcoating! Den morganske milits kjører tanks gjennom byen og menn med maskingevær river pappa vekk fra familien. Bestefar dør ombord i den lille båten. I Norden står flyktningene med varmefolie rundt seg. Det er brutalt ekte, og heldigvis kan vi bli med Nila inn i fantasien og heller kjempe mot dragen Morgana. Som ungdommer og voksne kan vi lett se symbolikken i dette, men vi blir ikke mindre truffet av den grunn.
Også de mørke og opprivende scenene får plass i Nila og den store reisa. FOTO: Dag Jenssen
Vår innsikt gjør det nesten mer rørende og vondt, for vi vet akkurat hvem dette gjelder, hvor dette skjer. Jeg føler på min egen utilstrekkelighet og vårt ansvar som “Norden”. Når Nila kommer frem bobler det over av gjensynsglede og håp, men vi vet godt hva som venter dem i den virkelige verden. Reisen er ikke slutt. Jeg håper skoleklasser og familier, studenter, venner, politikere og spesielt innvandringskritikerne, ser Nila og den store reisa. Den er fortryllende vakker, rørende og brutalt aktuell.
