Il Tabarro / Gianni Schicchi

To korte Puccini operaer på en kveld. Begge med bekmørkt bakteppe. Vi forventet kaldt estetikk og prektige toner. Operaens mektige hovedscene er tatt i bruk. Scenografien er stor og musikken har blitt kalt leken og oppløftende. Så hvorfor sliter jeg med å la meg engasjere?


Il Tabarro og Gianni Schicchi er dypt og grått. FOTO: Erik Berg

Tittel: Il Tabarro / Gianni Schicchi
Hvor/Når: Den Norske Opera og Ballett, hovedscenen 15.oktober
Musikk: Giacomo Puccini                     Libretto: Giuseppe Adami / Giovacchino Forzane
Musikalsk ledelse: Jan van Steen        Regi/scenografi/kostymer: Isabella Bywater           Lysdesign: Tim Mitchell
Medvirkende: Ivan Inverardi, Elisabet Strid, Henrik Engelsviken, Marius Roth Christensen, Jens-Erik Aasbø, Ingebjørg Kosmo, Mikkel Skorpen, Lydia Hoen Tjore, Renato Girolami, Vigdis Unsgård, Bror Magnus Tødenes, Thor Inge Falch, Eli Kristin Hanssveen, Martin Hatlo, Petri Lindroos, Emil Havold Nærhagen, Tone Kummervold, Øystein Skre, Szymon Kubiak, Petteri Lehikoinen, Operakoret, Operaorkestret, barn fra barnekoret
Kommende forestillinger: 17., 19., 23., 25., 27. og 29.oktober
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä 

Dette er faktisk første gang jeg har vært i operaen og blitt direkte skuffet. Kvelden starter med Il Tabarro, eller “Kappen” på norsk. Handlingen forgår på og rundt en kanalbåt i Paris. Michele avslører kona Giorgettas utroskap, noe som får fatale konsekvenser. En enkel og velkjent historie. Scenografien består av  store gråe vegger, en grå båt og kostymene er (du gjettet riktig) grå. I tillegg sliter jeg med å høre sangen. Stemmene klarer ikke helt å bære denne kvelden. Noe som igjen gjør at musikerne ikke får spilt for fult. Resultatet er en grå kappe som verken engasjerer eller beveger. 

Gianni Schicchi er langt bedre. Denne komiske operaen handler om en familie som kjemper om en arv, kun sekunder etter  familieoverhodets død. Når de finner ut at hele arven er testamentert til munker, spør de den lure Gianni Schicchi om råd, men er det egentlig så lurt? Selve dødsfallet, som innleder denne komedien, er kostelig. Tonen blir satt fra første sekund. Her er også fargerike kostymer og scenografi som understreker det komiske uttrykket. Selve sangen bærer også bedre og musikken er lettere å henge med på. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at potensialet, også her, er høyere. 


Fargene er kanskje til stede, men også Gianni Schicchi er også forglemmelig. FOTO: Erik Berg

Jeg forlater operaen med en nærmest likegyldig følelse. Jeg er ikke beveget av det jeg fikk oppleve. Applausen var nok også den korteste jeg har opplevd i dette bygget, så det er nok flere som deler mitt syn. Der den Norske Opera og Ballett gang på gang har klart å overraske og være en moderne stemme innenfor scenekunstfeltet oppleves Il Tabarro/Gianni Schicchi i beste fall som et lite tilbakesteg. Det trengs vel knapt å nevnes at gammeldags og grå opera ikke er noe jeg vil anbefale ungdom å se. Jeg får heller drømme meg tilbake til The Hamlet Complex og satse på at operaen kommer sterkere tilbake.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg