Vi befinner oss i Paris på 1700-tallet. Den unge Manon ankommer byen og skal innlemmes i en nonneorden, men isteden finner hun kjærlighet, rikdom, skam og vold. Manon byr på både det velkjente og ukjente innenfor den klassiske balletten. Vi gjenkjenner den tragiske kjærlighetshistorien, men tittelkarakteren Manon er langt unna den uskyldige heltinnen vi er vant med. Tematikken er spennende og aktuell, men den drukner dessverre i lunkent spill og manglende kjemi.
Eugenie Skilnand og Douwe Dekkers danser vakkert sammen, men deres forelskelse er det vanskelig å få øye på. FOTO: Erik Berg
Dansen i Manon er nydelig. Sir Kenneth MacMillans koreografi har blitt danset på mange scener siden den ble skapt i 1974, og den er like vakker som den er brutal. Like tragisk som den er morsom. Trinnene er enkle i sin kompleksitet, og danserne er så dyktige at hver en solo og duett ser nesten lekende lett ut. Her snakker vi bunnsolide prestasjoner fra alle på scenen! I en av duettene danser Manons bror Lescaut, spilt av dyktige Martin Dauchez, i en skikkelig fyllekule, og han klarer å overbevise meg om at han er full samtidig som han spinner sin dansepartner rundt med forbløffende presisjon. Det er ganske så imponerende gjort!
Dansen er fantastisk, men den er ikke nok for å kunne redde det som dessverre er en ganske skuffende forestilling. Det som var en sjokkerende realistisk fremstilling av mennesket mørke sider for 40 år siden holder ikke mål i 2018, og det kreves mer enn bare den gode dansen for å rive med seg publikum. Vi trenger skuespillet for å tro på både karakterer og historie. Manon (Eugenie Skilnand) er en kvinne som rives mellom to idealer: kjærlighet og velstand. Skal hun velge den unge studenten Des Grieux (Douwe Dekkers) som hun elsker, eller skal hun gi etter for den rike Monsieur G.M. (Ole Willy Falkhaugen) som overøser henne med smykker og klær? Denne type personlig konflikt er på alle måter dagsaktuell og realistisk, men det hjelper ikke når dansen er den eneste formidlingen av følelser. Skilnand og Dekkers er begge fantastiske dansere, men når kjemien og skuespillet uteblir forsvinner også troverdigheten.
Som alltid imponerer Operaen med flotte og gjennomførte kostymer! FOTO: Erik Berg
Hvor er forelskelsen? Hvor er lidenskapen? Skilnand er vakker og elegant på scenen, men smilet er stivt og følelsene virker påtatte. Jeg forstår ikke hvorfor Des Grieux blir så gal etter Manon, og jeg forstår ikke hvordan så å si alle mennene i fortellingen blir forelsket i henne. Hun gir alt i dansen, men ikke nok i spillet. Det må oppstå noe mer for at vi tror på historien på scenen. Avstanden mellom danserne og publikum blir så altfor tydelig, og handlingen blir observert fra et logisk plan. Realismen forsvinner med den emosjonelle innlevelsen. Når det er sagt, så må det nevnes at Skilnand og Dekkers er ett av fire par som alternerer i rollene som Manon og Des Grieux. Det er derfor fult mulig at de andre danserne har en bedre kjemi, og at denne anmeldelsen gir forestillingen hardere kritikk enn det som er fortjent. Men det vet jeg dessverre ikke.
Manon er en estetisk vakker ballett. Den nydelige musikken til Jules Massenet males inn i dansen, og sammen med storslagen scenografi og kostymering dannes det utrolige bilder på scenen. For noen er dette kanskje nok til å la seg engasjere gjennom to og en halv time, men for meg holdt det ikke mål. Manon har en polert overflate, men innholdet skuffer.
