Med minusgrader og bitende vind ute, skulle man tro det var deilig og varmt å sette seg i den lune salen på Trikkestallen. Og det er det også – til å starte med. Men kulden trenger seg inn allikevel, ikke på grunn av dårlig varmeanlegg, men på grunn av det vi ser på scenen. Forestillingen heter Mørketid, og den tvinger oss til å se virkeligheten vi helst vil ignorere. Virkeligheten til to flyktninger. Det er vondt, fint, jævlig og tragisk… Men først og fremst er det veldig, veldig viktig.
De to skuespillerne Aroob Sajjad og Shammi Aulakh utgjør ensemblet i Mørketid. FOTO: Thorstein Roland
Det er Henning Mankell som har skrevet manuset. Mange kjenner han kanskje best som skaperen av politimannen Kurt Wallander, men Mankell skrev også en mengde skuespill – ofte med en samfunnskritisk brodd. Mørketid er intet unntak. Her setter han fokus på de papirløse, de som oppholder seg ulovlig i et land, uten noen rettigheter. Det er kun to karakterer med i stykket: En far og en datter. De har flyktet fra hjemlandet og gjemmer seg nå i en forlatt kjeller i Norge. På veien har de opplevd mange grusomheter i form av fornedring og tap av deres kjære. Sorgen er stor, spesielt hos far, som rakner mer og mer for hver dag som går. Datteren kveles av mangelen på frihet. De har kun hverandre.
På scenen står det to skuespiller fra London, begge med sørasiatisk bakgrunn. Shammi Aulakh spiller far og Aroob Sajjad spiller datter. Det gjør de på strålende vis og deres relasjon er vidunderlig overbevisende. Vi tror på at Aulakh er en far som elsker datteren, men som sliter med å takle alt det vonde de har opplevd. Vi tror på at Sajjad er en datter som elsker faren, men som sakte men sikkert mister hans tillit. Aulakh spiller med hele kroppen og vi kan virkelig se traumene faren bærer spor av. Framføringen er så nyansert og solid at han ikke trenger å si noe. Vi ser følelsene skinne ut av øynene. Med en ung pågangsvilje som ikke ennå er kneblet av erfaringer, imponerer også Sajjad stort som datter. Hun er optimistisk i faenskapen, men vet ikke hvordan hun skal håndtere faren som tydelig begynner å miste forstanden. Vi ser fortvilelsen og kjærligheten i hennes ansikt, og det griper oss så det gjør vondt.
En sterk historie, iscenesatt av Toni Usman. FOTO: Thorstein Roland
Toni Usman står for regien. Han har selv gjort rollen som far tidligere, og det er tydelig at det er et materiale han har jobbet mye med. Han har valgt å sette opp Mørketid på urdu, og avskjærer med det den uunngåelige avstanden til historien. Den brutale virkeligheten fremstår sterkere for oss når språket blir en del av fortellingen. Dette er ikke bare teater, det er realiteten for tusenvis av mennesker rundt omkring i verden. Mennesker det er lett å distansere seg fra fordi man ikke makter å bry seg om slik en enorm mengde, men når gruppen spikkes ned til to enkeltindivider er det umulig å se bort. Far og datter gir oss et ansikt, en skjebne, et liv. De gir oss et stikk i magen og tvinger oss til å se lenger enn vår egen bakgård. Det er jævlig, men ufattelig virkningsfullt.
Mørketid er en forestilling som ikke bare er bra, men også viktig. Viktig fordi den setter fokus på et av verdens største utfordringer, og fordi den har kraften til å påvirke enkeltmennesket. Den krever medfølelse og engasjement, og hadde den vært obligatorisk for skoleelever tror jeg helt ærlig at verden ville blitt et bedre sted å leve i fremtiden. Dette går lenger enn hva som passer for ungdom eller ikke, dette er teater som fortjener å bli sett og hørt.
