Tabankas nye prosjekt ble tidligere i høst trukket fram som noe å glede seg til. Vi har så vidt bikket over i november når I:Object endelig fyller Dansens Hus med fargerikt og spent publikum. Den typiske tabankaintroduksjonen setter tonen for kvelden – vi roper “riddem” på ordre fra koreograf Thomas Talawa Prestø og oppfordres til å være rause med tilbakemeldingene underveis. Det gjenstår bare å se om vi vil juble med.
Tabanka kjennetegnes av sin kraftfulle og rytmiske dansestil. FOTO: Tale Hendnes
En introduksjon som Prestøs kan gå begge veier. Under Tabankas forrige oppsetning, Pulse, var det befriende å få “tillatelse” til å gi respons. Det var så sterkt og flott, og jeg fikk flere ganger lyst til å gi spontane tilbakemeldinger. Men oppmuntringen kan også gjøre tilskueren mer bevisst på forestillingens eventuelle mangler. Hvorfor vil jeg ikke rope “yes!” som de andre? Liker jeg det ikke? I løpet av urpremieren på I:Object streifer tankene meg…
Forestillingen bruker god tid på å komme i gang. Det er dunkelt, vi hører bølgeskvulp, danserne skimtes så vidt. Det er vakkert og stilfullt, men det er ikke noe å rope “yes!” for enda, og kanskje kveles den spontane responsen akkurat her. Den rolige starten drar oss inn i et mørkt og poetisk univers med referanser til slavehandel – ikke et eksplosivt og fargerikt univers som motiverer til applaus og positive tilrop.
I:Object skiller seg positivt ut fra det resterende programmet på Dansens Hus. FOTO: Tale Hendnes
Men plutselig sier det PANG! Raske rytmer og livlig koreografi tar over for tung, mørk sjø. Koreografien, lyset og danserne slår varmt i mot oss. Det er gøy og lett! “Yes!” roper de bak meg. Men det er kort vei mellom kontrastene. I neste øyeblikk simuleres et selvmord på scenen og en kvinnelig danser skriker seg gjennom en solo. Det er vanskelig å være helt åpen for det febrilske og voldsomme uttrykket, og det føles ubehagelig å skulle rope noe som helst. Jeg er ikke helt med på notene…
I:Object fortsetter lenge i samme spor. Dansere skriker og gråter, mens de beveger seg med kraft og motstand. Den koreografiske utførelsen er det ingenting å si på. Den afrikanske og karibiske dansestilen er energisk, spennende og underholdende. Det er heller den litt flate dramaturgien som skaper trøbbel. Repetisjonen av bevegelsesmønstre og musikkstil skaper ikke nok dynamikk, og den gjennomgående voiceoveren blir til slutt litt påtrengende. Det spenstige innslaget til No4-es “Jeg har aldri sett elg” er derfor svært kjærkomment! Victor Amel Olivares Pedersens nærmest hånlige tolkning av teksten skaper latter i salen og gir forestillingen noe helt nytt. Tabanka kjører en oppstykket form, og det ville vært forfriskende med flere scener som denne mellom alle de store følelsesutbruddene. Da ville jeg kanskje satt mer pris på det vonde også. Nå oppleves det som en litt for voldsom masse av pine og nød.
Varme og skjærende pine mikses sammen under Tabankas urpremiere. FOTO: Tale Hendnes
Jeg vil likevel anbefale forestillingen – spesielt til de som ikke har sett Tabanka Dance Ensemble før. Kribling i dansefoten er ikke til å unngå, og det er en helt spesiell varme i forestillingene deres. Det er befriende å se ensemblets mangfold i både etnisitet, kropp og bakgrunn på en nasjonal dansescene. Ikke minst er det herlig å få se kraften og energien i den afrikanske og karibiske dansestilen, utført av talentfulle, unge kunstnere. Så får vi håpe at deres neste forestilling byr på noe mer dynamikk.
