Den anerkjente koreografien Ina Christel Johannessen er tilbake på Dansens Hus. Med seg har hun sitt kritikerroste kompani, Zero Visibility Corp. Forestillingen Who Told You This Room Exists? er første del i Johannessens kommende trilogi, som tar utgangspunkt i en overskrift med felles tematikk: menneskets søken etter mer, større og bedre. Kveldens overskrift er forlatt/tap, og hovedfokuset ligger i utforskningen av rommet. Og utforskning blir det, uten tvil.
Danserne utforsker rommet i seg selv og hverandre. FOTO: Tale Hendnes
Studioscenen har blitt et lite kammerteater. To vegger og et firkantet teppe skaper et åpent rom. På gulvet står tre benker i sort skinn. Inntil veggen ligger det en haug med blanke ark. Inn kommer tre av kveldens fire dansere. De henter ark, skrur på en prosjektor, og setter på en film av dem selv i et hus i Paris. Underveis begynner de å henge opp de blanke arkene over lysbildet på veggen. Allerede her starter utforskningen av rommet. Gjennom 80 minutter tar danserne oss gjennom en reise i rommet, enten det er det fysiske, det indre – eller noe helt annet.
Danserne er glimrende. Deres bevegelser er lekne og alvorlige på samme tid, og utførelsen er bunnsolid i danseteknikk og spill. De danser alene med sitt eget særegne dansespråk, men også med hverandre. Det er i dette felleskapet forestillingen er sterkest. Når danserne kommer sammen oppstår det en helt utrolig dynamikk. De er ikke lenger enkelte dansere, men blir en symbiose i samarbeidet. Bevegelsene flytter seg fra den ene til den andre, i en forbløffende koreografi som spiller på reaksjoner og fysisk bevissthet. De utforsker rommet i hverandres kropper, og det er utrolig vakkert.
Dansen er sterkest i felleskapet hvor nærheten bryter alle intimgrenser. FOTO: Yaniv Cohen
Det er ikke bare dansen som leker med dynamikk og rom. Lys og musikk er en like viktig del av regien, og det er tydelig at Johannessen har tenkt nøye gjennom alle valg. Lyset dimmes ned, for så å komme på igjen i raske og forfriskende skift. Musikkens rytme pulserer i takt med dansernes presise bevegelser, men rett som det er skiftes både tempo og volum. Skygger blir en del av scenografien og rommet utforskes ytterligere. Det er spennende og smart gjort.
Jeg har litt problemer med å knytte tittelen forlatt/tap til kveldens forestilling. Danserne formidler mange uttrykk, men ingen som helt når nøkkelordene. Det oppstår scener hvor en blir holdt utenfor felleskapet, men de finner hverandre fort igjen, så det er vanskelig å rettferdiggjøre det som å bli forlatt. Ordet “tap” får jeg heller ikke helt til å passe inn. Dansen forteller om søsken som møtes på tross av deres forskjelligheter, fordi kjærligheten er størst. Jeg ser bare håp, ikke tap. Men premisset om å utforske rom treffer spikeren på hodet, og sånn sett lykkes Who Told You This Room Exists?.
Fra et mørklagt rom oppstår det plutselig lys. FOTO: Tale Hendnes
Who Told You This Room Exists? er et godt eksempel på hvordan sceniske virkemidler kan løfte en forestilling til nye høyder. Den viser også at Ina Christel Johannessen og Zero Visibility Corp ikke uten grunn er blitt hyllet av bransjen både i Norge og i utlandet. Er du sulten på bra dans og scenemagi, så er Who Told You This Room Exists? helt klart forestillingen for deg.
