l.i.f.e.g.o.e.s.o.n.

Han er død. Mannen hun elsket. Han har vært død i 20 år, men han er her ennå. Brille (Heidi Gjermundsen Broch) kan ikke gi slipp. Det er fortsatt noe som er usagt og som henger igjen. Datteren er voksen, har kjæreste, men bor stadig hjemme med mor, med Brille. Et besøk hos legen viser at Brille skal dø, snart. Kanskje er det endelig på tide å gi slipp på fortiden og gå videre?


Frode Winther spiller mannen som Brille (Heidi Gjermundsen Broch) elsker og har elsket. Spilledåsa spiller fortsatt. FOTO: Dag Jenssen

Tittel: l.i.f.e.g.o.e.s.o.n.
Hvor/Når: Det Norske Teatret, scene 3 tirsdag 6.november
Dramatiker: Rolf Kristian Larsen         Oversatt til nynorsk av: Brynjulf Jung Tjønn
Regi: Frank Kjosås            Komponist: Sandra Kolstad           Dramaturg: Matilde Holdhus
Medvirkende: Heidi Gjermundsen Broch, Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Peiman Azizpour, Frode Winther, Joachim Rafaelsen
Kommende forestillinger: Spilles frem til og med 29.desember
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Vi befinner oss på scene 3 på Det Norske Teatret. Rolf Kristian Larsen debuterer som dramatiker med l.i.f.e.g.o.e.s.o.n. og Frank Kjosås får sin debut som regissør. Med seg har de solide skuespillere og en enkel scenografi. Dette er noe jeg hadde gledet meg til lenge, særlig etter å ha blitt kjent med Rolf Kristian Larsens skrivestil på Dramatikkens hus i september. En unormalt samlet norsk presse har også skrytt masse av forestillingen, selv sitter jeg skuffet igjen.

Teksten fremstår solid, og skuespillerne spiller fantastisk, men det hele fremstår noe uforløst. Det virker for meg som om noe sitter litt fast, som en propp, og jeg klarer ikke la meg engasjere. Selve regien fremstår også ganske sprikende. Ofte sitter jeg å tenker “hvorfor gjør de dette”, ting gir generelt lite mening. Noe som er rart, når historien og rollegalleriet er så enkelt og ryddig. Bruken av musikk virker også litt påtatt, sluttscenene (jeg opplever at det er tre ulike sluttscener som spilles etter hverandre) er også merkelige. De formidler både humor, vemod og håp, i et slags sammensurium som gjør at ingen av delene fester seg i meg som publikummer.


Hun skal dø. Byråkraten kan hvile for en stund, men hva med sorgen? FOTO: Dag Jenssen

Dette er en kort og enkel forestilling med en spennende tekst og gode skuespillere, men så mye mer enn det makter den ikke å være. Jeg hadde høye forventninger til l.i.f.e.g.o.e.s.o.n. kanskje er jeg litt farget av dette. Uansett sitter jeg igjen med en følelse av at det hele ender opp i en middelmådig forestilling som ikke er i nærheten av å nå sitt potensiale. Den sprikende slutten gjør det også vanskelig å feste forestillingen på en bestemt knagg. Dette er nok en forestilling jeg fort går videre fra.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg