Cyrano

Nationaltheatret holder ingenting tilbake når de setter opp klassikeren Cyrano de Bergerac fra 1897. Det gjør heller ikke Bjarte Hjelmeland, som i tittelrollen får utfolde seg på scenen med en fantastisk innlevelse og skuespillerkraft. Regissør Kjetil Bang-Hansen sin versjon, forkortet til bare Cyrano, er en forfriskende forestilling full av drømmer, kjærlighet, ridderlighet og nederlag, men også med et tydelig stikk til dagens kveldende skjønnhetsidealer. 

Bjarte Hjelmeland rører og imponerer i rollen som Cyrano. Foto: Øyvind Eide

Tittel: Cyrano
Av: Edmond Rostand
Hvor/Når: Nationaltheatret, Hovedscenen. Tirsdag 27. november
Medvirkende: Bjarte Hjelmeland, Andrea Bræin Hovig, Kristian Støvind, Lasse Lindtner, Bjørn Skagestad, Kim Haugen, Nils Johnson, Elias Holmen Sørensen, Nils Golberg Mulvik, Ingjerd Egeberg og Anne Krigsvoll
Scenografi: John-Kristian Alsaker               
MusikkSimon Revholt                         KostymedesignIngrid Nylander  
LysdesignØyvind Wangensteen         MaskørRuth Haraldsdottir Norvik
Kommende Forestillinger: Spiller til og med 31. januar 2019
Anmeldelse av: Stine Sørensen

Åpningsscenen er magisk. Det blir helt sort før et teppe av stjerner brer seg over scenen og sarte melodier fyller salen. Bak stjernene sitter en skikkelse med papirpose over hode og en kikkert i hånden: En ung Cyrano som må skjule ansiktet og finner trøst i det vakre verden har å by på. Den voksne Cyrano, som vi møter kort tid etter, er en stor mann med store idealer. I ansiktet har han også en imponerende stor portvinsnese. 

Historien er like morsom som den er tragisk. Cyrano er en poet, slåsskjempe og samfunnskritiker som gjør seg både elsket og hatet. Han er også dypt forelsket i sin vakre kusine Roxane (Hovig), men ordene svikter når det gjelder kjærligheten. Han tror ingen vil kunne elske en så stygg mann som han. Roxane på sin side elsker den billedskjønne Christian (Støvind), som er like fortapt i henne. Cyrano og Christian inngår et samarbeid hvor alle ord og brev til Roxane kommer fra Christians munn og hånd, mens innholdet er fra Cyranos hjerte. Bare slik kan Cyrano få uttrykt sin kjærlighet. 

Kjærlighet og balkongkurtise mellom Roxane og Christian. Foto: Øyvind Eide

Hele forestillingen foregår på versemål, eller for å si det helt korrekt, aleksandriner. Vi snakker strenge ordtrykk og enderim i en form som ble utdatert for mange år siden. Men i høst blåser Nationaltheatret nytt liv i gammelt språk, og det er ikke annet en fornøyelig å se skuespillerne kaste seg over utfordringen. De har versemålet godt festet i ryggmargen, og leverer replikkene med en stødighet og diksjon som når langt. Spesielt er Hjelmeland en fryd å se og høre på. Han spiller Cyrano med alle nyansene vi finner i et menneske, fra det overlegne til det usikre, fra det heltemodige til det sårbare. Han sniker seg under huden på oss, og vi heier på han til det siste. 

Cyrano er selvsikker i fektekunnskaper, poesi og intelligens, men ikke når det kommer til utseende. Foto: Øyvind Eide

Scenografien og lysdesignet er like stor som hovedperson, fortelling og tematikk. Den rommer mye, og tar oss med til alt fra en Romeo-og-Julie-inspirert balkong til en skyttergrav som minner sterkt om første verdenskrig. Vi trer inn i Cyranos indre når tettskrevne sider med poesi faller ned og blir hengende som sceneskjørt på sidene, og i bakgrunnen vokser og minsker en lysprojisert måne i takt med stemning og handling. Alle elementer møtes sammen i en fortryllende pakke som leverer førsteklasses teater. 

Cyrano er en forestilling som vil gå rett hjem hos ungdommen. Verken versemål eller gammelt originalmanus hindrer den fra å være en fornøyelig opplevelse som både er frekk og vittig. Forestillingen setter også fokus på den brennaktuelle problemstillingen om hvor livsviktig utseende er for mange unge i dagens samfunn. Dagsaktuell tematikk pakket inn i historisk kvalitetsteater slår an hos oss!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg