“Believe me, baby”, innlandet på 50-tallet kan rocke. Dialekta er brei som ei låvedør og feelgood-begrepet tas på alvor som aldri før når Teater Innlandet inntar Elverum med sin storsatsing. Bør Børson jr. – en slags Peer Gynt – higer etter damer, penger og suksess. Jaget etter beundring kaster han ut i en ferd til de store byene, fra Hamar og helt til Oslo. Men som Peer Gynt før han, ender også Bør Børson opp på hjemstedet, hvor Josefine (Børsons “Solveig”) står klar til å tilgi.

Amerikanske impulser inntar landsbygda på Hedmarken. Bør Børson jr. er noe for seg selv. FOTO: Gisle Bjørneby

Sånn, da er egentlig hele handlingsforløpet avslørt, men det er ikke så viktig å holde handlingen hemmelig, for den overrasker ikke. Slike historier er velkjente og spilt ut mange ganger før. Spenningen ligger i hvordan det utføres og hvilke virkemidler som tas i bruk. Her imponerer Teater Innlandet tidvis stort. Scenene i skogen er genialt løst. Laura Isaksen (en slags “Anitra”) glir også inn i universet på en særdeles lekker og sømløs måte. Forholdet far-sønn er også noe som sitter igjen som både nært og morsomt. I tillegg til en glimrende skuespillerprestasjon fra Tom Styve i tittelrollen. Regissør Lars Erik Holter og teatersjef Janne Langaas vet hva de holder på med. Som førstnevnte selv skriver i programmet: “Du Janne: Bør Børson – Tom Styve” – og da var sirkuset i gang. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Forestillingen varer i 2,5 timer – en lang musikal. Likevel oppleves den ikke som alt for lang. Vi befinner oss trygt innenfor feelgood-sjangeren, men de uunngåelige publikumsfrieriene oppleves verken påtatt eller slitsomme. Det er rett og slett mye som funker i Bør Børson jr.

Laura (Marte Stolp) og Bør (Tom Styve) driver handlingen i Bør Børson jr. på en glimrende måte. FOTO: Gisle Bjørneby

Salen i Elverum Kulturhus er fullsatt, dessverre kun av en begrenset målgruppe. Jeg drister meg til å anslå en gjennomsnittsalder på ca. 60… Noe vi i Teaterungdom selvfølgelig synes er trist å se. Kanskje er dette en tilfeldighet? Vi kan jo håpe det. Forestillingen i seg selv ser også ut til å treffe de eldre i salen mer enn den treffer oss unge. Humoren er på mange måter umoderne. De store fellesnumrene føles også som noe man har sett før. Dette er kanskje Teater Innlandets største satsing noensinne, men det er på ingen måte deres modigste.

Moderne eller ei, Bør Børson jr. kommer til å fortsette sin seiersgang gjennom innlandsfylkene og underholde foreldregenerasjonen i kulturhus etter kulturhus. Det er i og for seg ikke noe galt med det. Vi i Teaterungdom.no forlater Bør Børsons 50-tallsunivers og vender tilbake til 2018, hvor vi håper at kommende forestillinger kan treffe et enda bredere publikumsegment. For dette er ingen forestilling laget for å treffe ungdommen, men noen dårlig forestilling er det heller ikke!

Hva er egentlig et riktig spørsmål? Hvordan vet vi hva vi skal spørre om? I Kunsten å spørre eller Reisen til det sonore landet, kommer en gruppe mennesker sammen i et felles mål om å lære seg å spørre de riktige spørsmålene, ikke bare å finne svar. Dette viser seg å være like vanskelig som det høres ut som.  

Miriam Hansen Troøyen spiller Parzival. En uskyldig gutt eller en dåre fra legenden? Foto: Øyvind Eide

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På en bar Amfiscenen dukker forestillingens karakterer opp fra to luker i gulvet. Vi møter to ektepar, et ungt kjærestepar og gutten Parzival. Litt senere dukker det også opp en fastboende. De har reist til et fremmed land i nord for å lære seg kunsten å spørre, og gjennom drøye to og en halv time blir vi med på denne søken etter en noe uvanlig evne. Men hvordan man stiller det rette spørsmålet får vi aldri vite. I en spennende parallell sitter publikum igjen med mange spørsmål, men uten noen anelse om hvordan de skal stille dem – sånn var det i alle fall for meg. 

Tittelen betyr «reisen til det klangfulle landet». Et land hvor det klinger i tale, i kropp, i uttrykk og i mening. Det høres kanskje uforståelig ut, men slik var også denne forestillingen. Uforståelig på mange måter, men ikke dårlig av den grunn. Det er vanvittig mye spennende som skjer på scenen, og man må rett og slett bare akseptere sin egen uvitenhet og la seg rive med av inntrykkene og opplevelsen. Godtar man dette premisset, så er Kunsten å spørre en fantastisk forestilling. Godtar man det ikke, så vil det være liten vits i å sitte i salen. 

Scenen starter bar, men blir etterhvert fylt med både snø og trær. Julen skal feires! Foto: Øyvind Eide

Regissør Melanie Mederlind leker med virkemidler og formidling i forestillingen. Spesielt er bruken av brudd et spennende element. Det er brudd i tekst, kropp, rom, lys og lyd. Mederlind tillater at skuespillerne dveler ved de lange og tunge replikkene, før de brått tier stille. Lys skiftes overaskende og lyd oppstår plutselig. Skuespillerne taler og synger, danser og går uten noe tydelig mønster eller belegg. Tekst og uttrykk flettes sammen i det konkrete og absurde, og alvor og humor går hånd i hånd. Alt dette høres kanskje rotete ut, men det funker på scenen! Det tilsynelatende uvilkårlige, blir meningsfylt i opplevelsen. 

Om denne anmeldelsen virker forvirrende, så er det fordi den gjenspeiler forestillingen og mitt inntrykk av den. Jeg kan på ingen måte forklare hva forfatter, regissør og skuespillere prøvde å fortelle med Kunsten å spørre eller Reisen til det sonore landet, men jeg kan fortelle at dette var et ufattelig spennende og finurlig kunststykke, som jeg er glad for at Nationaltheatret turte å satse på! Er dette et teaterstykke for ungdom? Så absolutt! Er dette et teaterstykke for deg? Vel, det må du nesten bedømme selv etter å ha lest denne anmeldelsen. Jeg lot meg i alle fall begeistre! 

Døgnfluer: To skolerevyer laget på et døgn

Det går an, men er det en god ide?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tanztheater Wuppertal Pina Bausch

En sann glede å se på

Heddadagene: Aillohas

Siste anmeldelse fra Heddadagene 2018

Heddadagene: Rotsekk

“Hva er fotball?”

Heddadagene: Andvake

Mektig fra Jon Fosse

Heddadagene: Hamlets pappa er et spøkelse

En følelse, lik den man hadde når man så Hamlet for første gang

Heddadagene: 0+0=4

Norgeshistoriens groveste justismord

Heddadagene: Sviker – historien om en frontsøster

For en teateruke. Nok en fantastisk forestilling er sett og anmeldt

Heddadagene: Garage

Heddaprisvinner for beste scenografi

Heddadagene: Radio Don Quijote

Jævlig morsomt!

Heddadagene: Uår av Terje Vigen

Både absurd, forvirrende og virkningsfullt

Heddadagene: Orlando

Et mesterverk!

Heddadagene: Det er her vi kommer fra

“Sangen om ditt liv, hva skulle den ha handlet om”

Heddadagene: Rødlista

Endelig har vi fått sett Rødlista

Heddadagene: Sidespringerne

Jo Strømgren har inntatt Sørlandet

Heddadagene: HELLO

Teater Innlandets bidrag under Heddadagene er HELLO

Heddadagene: New Skin

En blanding av konsert, installasjon og konseptuelt teater 

Heddadagene: Tjidtjie

Deilig og behagelig å se på

Heddadagene: Almost nothing

En forestilling for deg som liker det surrealistiske 

Heddadagene: Havboka

En hyllest til havet, men treffer ikke helt. 

Heddadagene: Invasjon!

Perfekt for ungdom, et stykke som virkelig er verdt å se! 

Heddadagene: Hospitalet

Jo Strømgren pleier å levere gode forestillinger. Ikke helt overbevist her. 

Verdiløse menn

Spiller velfortjent for fulle saler

The Amelia Project

Hørespill, gøy!

Heddadagene: Dancing with Bergman

En kveld hvor man bare kan slappe av i Operaen

På vei. Ned?

En pause fra varmen inne på Det Andre Teatret

Svanesjøen

En udødelig klassiker, som spilles helt frem til februar 2019

# Den følelsen

En forestilling med mye hjerte og sjarm

Sommer stand up 2018

Vi har tatt turen til Latter sin bakgård

Don Giovanni

Stabilt og godt i Operaen

Blokk til blokk

Ikke glem å se denne – før det er utsolgt igjen!

DADA

Vi har sett Teater Leikhus på Rampelysfestivalen 2018

Nyanser av Gris

Antiteaterets forestilling nr. 15.

Den siste kongsfesten

– En fest du ikke vil gå glipp av!

Sult og Utkanten

Jo Strømgren når nesten helt opp med sin nye to-verksproduksjon i Operaen.

1980 – Aker brygge 

Godt, gammaldags teater av den beste sorten!

Rosas danst Rosas

Et (litt langt) maraton av bevegelser på Dansens Hus

Gine Caroline Pedersen om: Æteren.

Spennende foredragsserie på Dramatikkens Hus

Alt er Nytt

Kult konsept på Latter!

Helen og Jan Paul hopper fra tiern

Ikke helt fulltreffer fra nestorene i Teatersport Oslo…

Utafor

Viktig innhold på Det Norske Teatret

En kveld med og Musikkteaterprisen

En festaften for alle som elsker musikal! 

Skjønnhet I-X

Har du tålmodighet og lyst til å se skjønn dans? Dra på denne forestillingen!

Engler i Amerika

Terningkast 6 til Nationaltheatret.

Kafka på stranda

Det er vanskelig å henge med på Det Norske Teatret

Manifest: United

Verk Produksjoner setter alle kluter til, og det er mildt sagt overveldende…

Mesteraften

Mesterlig

Drittpappa

Morsomt fra start til slutt. Helt klart terningskast 6! 

Tarjei

Noen ganger er det godt å se noe som gjør vondt.

A tribute to Trisha Brown

En helg i koreografilegendes navn ble avholdt på Dansens Hus. Viktig dame, men noe kjedelig forestilling…

Cally

Historie på Det Norske Teatret

Skipet vol.3

En reise inn i kunsten

Gråtende hender

Teater Manu i særklasse

Ved arken klokken åtte

Skikkelig kul forestillinge for både store og små

Antigone

Kvalitet på Det Norske Teatret!

Songs of Entanglement

For deg som liker det abstrakte

Lament II

Tre kvinner som imponerer!

Kva nashornet såg

Barneteater med et tungt bakteppe på Det Norske Teatret

Splendour

Nok en tur til Dansens Hus

Kashmir og Karoline

Det Norske Teatret frir til ungdommen og vi takker ja!

Dark Field Analysis

Helgens må se forestilling er på Dansens Hus

21 Pornographies 

Spekulativ koreografi av og med Mette Ingvartsen på Black Box

Personer, steder og ting

Stabilt godt på Nationaltheatret

Get lost

Carte Blanche er tilbake i Operaen

Tre elefanter i rommet

Trygt og godt på Latter

Et husholdningsliv

Rastløs leverer

Grease

Først og fremst et energifylt show

Kimen

Lekkert teater

De tre små griser

Perfekt for de små!

Mellom barken og feen

Latter på Latter

Onegin

En fantastisk ballett

En handelsreisendes død

Nationaltheatret makter beklagelig nok ikke å gjøre ære på et av verdens beste teaterstykker…

Norma

Bunnsolid

Hair

En forestilling hvor organisering er den store stjernen

Åpent forhold

Henriette Steenstrup og John Brungot har inntatt revy-scenen på Chat Noir

The Scene

Den nære og intime scenen i improform på Det Andre Teatret

Trollmannen frå Oz

Familiemusikal på Riksteatret

Karatekidden

Både fantastisk og kaotisk på Det Andre Teatret

Gratulerer

Else Koss Furuseth med ny monologforestilling

Litt sex og (mye) singelliv

Nok en vellykket kveld på Det Andre Teatret

Fortrolige samtaler

Kvalitet på Nationaltheatret

Panta Rei Danseteater vil helt enkelt skape danseglede hos folket. De jobber utadrettet mot barn og unge, og mot lokalbefolkninger. I dag er det Grünerløkka og Dansens Hus som får kjenne det på kroppen. Med forestillingen Make me dance er dansekompaniet på god vei mot å realisere sitt mål. På studioscenen kjenner vi dansegleden!

Jon Filip Fahlstrøm, Jens Jeffry Trinidad og Nora Martine Svenningsen forteller og danser åpenhjertig i Make me dance. FOTO: Tale Hendnes

Mange av våre anmeldere digger premierer på Dansens Hus. Det er alltid lun og god stemning i foajeen, men i dag overgår de seg selv! Filmvisningen av Hele Grünerløkka danser har samlet barn, unge og voksne til Vulkan. Potetgull og eplemost understreker premierestemningen ytterligere. Filmen er i seg selv et bevis på ekte danseglede, og visningen avsluttes med en felles dansesession. Det koker på Dansens Hus lørdag formiddag! Panta Rei Danseteater står bak det hele, og skal krone danselørdagen med forestillingen Make me dance. 

Med danseglede brusende i kroppen, slippes vi inn på studioscenen. Tre hyggelige, unge dansere ønsker oss velkommen. Vi setter oss på noen sceneelementer og på gulvet, klare for mer! Sammen med en DJ-artist Improvisíel, viderefører danserne den positive stemningen fra foajeen i sin lekende lette forestilling. De forteller personlig om sitt forhold til dans, danser sammen, alene og med lidenskap i hver bevegelse. Improvisíel skaper musikken der og da, står aldri stille og briljerer med sin musikalitet. Aktørenes enorme overskudd og glede smitter over på oss.

Den lette og vennlige tonen mellom danserne skaper et varmt og inkluderende uttrykk. FOTO: Agnete Brun

Lettheten i dansen og i uttrykket får publikum til å smile. Og lett betyr absolutt ikke enkelt i dette tilfellet. Dansen er full av kvalitet og profesjonalitet. Det er en viktig suksessfaktor i forestillingen. Koreografien er full av energi, den er intrikat, spennende og hardtslående. De tre aktørene er virkelig talentfulle – det er det ingen tvil om. De høster stadig “wow!” og “yes!” fra publikum, meg selv inkludert. Jeg rives helt med.

Det er vakkert og viktig å se unge dansere få uttrykke sine følelser for dans, samtidig som de danser! De forteller åpenhjertig og ærlig, samtidig som de med største selvfølgelighet vrir, løper, hopper og løfter. Vi følger dem i hver eneste bevegelse og ordene gir oss deilige budskap: “Følg drømmen din!” og “Bli med og dans!” Takk og lov for at Make med dance skal inn i Den kulturelle skolesekken. Dette har ungdommer godt av å se! Vi trenger friske, unge forbilder innenfor kunstfeltet. Vi trenger å kjenne på gleden og håpet i å følge drømmen. Og alle har godt av å se skikkelig energisk og underholdende dans en gang inni mellom!

De mange spektakulære bevegelsene vekker stor begeistring i salen. FOTO: Agnete Brun.

På studioscenen i dag er det både besteforeldre og skolebarn. Vi smiler alle hjertelig av de entusiastiske danserne, de fine historiene og ikke minst det fantastiske bevegelsesmaterialet! Jeg vil anbefale hvem som helst å se forestillingen. Make me dance er en sjarmbombe uten like og fyller sitt publikum med energi og glede. Så får det bare være at det er litt kleint å måtte stå opp og danse med på slutten.

Shrek er en velkjent film for oss som ble født på 90-tallet. Gleden er derfor stor når jeg endelig skal få se musikalversjonen på norsk! Skedsmo Amatørteater er blitt rost opp i skyene av tidligere anmeldere, og etter å ha sett forestillingen skjønner jeg hvorfor!  

Eselet, spilt av Stine Tamlag, gjør et hederlig forsøkt på å spleise Shrek og Fiona. 

Fra første skritt inn i salen er stemningen satt. Et grønt sceneteppe forteller at vi er i skogen, nærmere bestemt i sumpen. Her lever Shrek et fredelig liv alene, frem til en dag hvor Lord Farquad bestemmer seg å forvise alle eventyrfigurene hit. Har du sett filmen vet du hva som skjer videre, og hvis ikke skal jeg ikke røpe for mye, men krangling og forviklinger fører til at Shrek reiser ut for å redde prinsesse Fiona i håp om å få sumpen for seg selv igjen. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Lord Farquad er mye lavere enn alle andre, og blir overbevisende spilt av Hogne Vangen, som gjør hele forestillingen på knærne!

Når det gjelder kostymer og scenografi er dette en forestilling av dimensjoner. Over 50 aktører på scenen og utallige kostymeskift. Her møter vi alt av eventyrfigurer! Pinocchio, de tre små griser, 7 dverger, rødhette, ulven, hattemakeren fra Alice i eventyrland og mange mange flere. Det er gøy å følge med på de store ensemblenumrene, for det dukker stadig opp nye kjente figurer. Kostymene og scenografien er med på å dra opp helheten og får meg til å glemme at dette er en amatøroppsetning.

Flere av prestasjonene på scenen er også av meget høy kvalitet! Stine Tamlag, i rollen som Esel, er helt klart den store stjerna i showet, men også Hogne Vangen, som Lord Farquad, er strålende – kanskje ikke så rart når begge er utdannede musikalartister og er gode på sang, dans OG teater? Christian A. Ranke gjør en fin versjon av Shrek, men blir generelt litt for snill. Mulig masken ødelegger en del for mimikken, men han kunne med fordel vært enda mer skummel i noen av scenene. 

Tidenes morsomste prest gjør dette bryllupet til alt annet enn romantisk.

54 personer på scenen er ganske ekstremt! Jeg blir litt stresset for at de skal slå til hverandre, men det går overraskende bra. Alle er med så ofte som mulig, her spares det ikke på noe eller noen. De store dansenumrene oser av energi og får hele salen til å ville slenge seg på! Det eneste som blir litt tamt, er det store steppenummeret. Her skinner det gjennom at veldig få har steppet før, for det virker som alle trekker seg litt tilbake, selv om de potensielt kunne lagd mye lyd sammen. Å gi en steppesolo til en som ser ut som hun aldri har steppet før, er heller ikke helt heldig.

Som eventyr flest, får prinsessen sin prins, og de kan leve lykkelig i alle sine dager. 

Men alt i alt må jeg si jeg er veldig imponert over hva Skedsmo Amatørteater har fått til med denne forestillingen! Dette er en skikkelig feel-good musikal for folk i alle aldre. Det er skyhøyt nivå til å være et amatørteater, og de lever absolutt opp til forventningene. Ikke la deg skremme av at forestillingen varer nærmere 3 timer, for dette er underholdende fra start til slutt! 

Det er nypremiere på Tigerstadsteatrets forestilling om skilsmissens tidsalder. Samtaler med unge som er rammet av samlivsbrudd har blitt til To hjem – en fortelling om hvordan ei 14 år gammel jente og hennes foreldre takler en separasjon. Svarene fra de unge samles til en historie. Gjør dette forestillingen mer ekte? Skaper det en større troverdighet? Eller er det for mange stemmer som vil bli hørt?

Et enkelt visuelt uttrykk gir rom for de vanskelige følelsene i To hjem. FOTO: Eskil Johnsen/Tilnærmet Lik

Innledningsvis får et publikum informasjon om skilsmissestatistikken i Norge. Vi befinner oss visst i skilsmissens tidsalder og er med på et stort rettferdighetsprosjekt – 50/50-løsningen. Vi følger ei jente på 14 år. Hun vet at foreldrene kommer til å skilles. Hun har merket det. Når tragedien inntreffer, får jenta valget om hvor hun vil bo. Et vondt lojalitetsvalg for et barn. Etterslepet av skilsmissen inneholder det meste: Drittslenging, innestengte følelser, store ord, krangel, gråt, fine minner og dårlig samvittighet. Dette tar form som både dialog, dans og et minneunivers.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg savner en større helhet. Dialogen forsøker å være naturtro og reell. Ordene er hverdagslige, de snakker i munnen på hverandre. Dansen på sin side er lyrisk, men skuespillerne synes å ha en ironisk distanse til den. Kanskje er det et bevisst valg, å distansere seg fra det, men det skaper også en distanse for meg. Jeg ender opp med å ikke helt forstå hvorfor de danser. Så kommer dette utenfor-tid-og-rom, et slags minneunivers. Karakterene snakker med hverandre, men er ikke i en konkret dialog eller samhandling. De snakker om minner. Språket er mer poetisk, stemningen er varm. Det er fine sekvenser, men overgangen til dialog er glidende, og jeg forstår ikke helt kontrakten.

Hovedrolleinnehaver Andrea Vik er en ung og frisk skuespiller å se opp for! FOTO: Tilnærmet Lik

Innholdet i både dialog, dans og minneunivers er for såvidt godt. De fungerer fint hver for seg. Historien er troverdig og hovedrolleinnehaver Andrea Vik gir en ærlig og levende representasjon av et “skilsmissebarn”. Sånn sett har samtaleprosjektet hatt en god effekt. Forestillingen som helhet har allikevel noen svakheter. Jeg mangler en helhetsfølelse og forestillingen oppleves tidvis rotete og oppstykket. Skuespillerprestasjonene spriker også. Vik er frisk, energisk og nyskapende. De tre andre faller lettere i et tradisjonelt spor, på grensen til det klisjefylte.

Jeg skulle ønske de turte å kjøre fullt ut på det ekte og nære: De lavmælte samtalene, de såre blikkene, de hverdagslige kranglene. For det beveger! Der treffer de en korde i oss. Tigerstadsteatret ønsker å formidle ungdommers opplevelse av en skilsmisse, og er bare noen få grep unna å treffe blink med forestillingen To hjem.

Hun har kanskje null i biologi, men hvor vanskelig kan det egentlig være å være lærer? Ganske lett tenker Marit Voldsæter i det hun inntar klasserommet som lærervikar. En rekke fag skal gjennomgås, alt fra KRL og samfunnsfag til gym og skolekjøkken, også biologi da. Som handler om å få pult! Telefonen ringer, mamma er endelig stolt. For lærer, det er en ordentlig jobb.

Forestillingen har falt i smak hos Bergenspressen, det er ikke uten grunn. FOTO: Magnus Wintersborg

Utgangspunktet i Null i biologi er meget smart, hvor vanskelig kan det egentlig være å være lærer? Gjennom en drøy time viser Marit Voldsæter gjennom sine mange feil, til “klassen” (altså publikum), nøyaktig hvor vanskelig det kan være. Slik at hun kan avslutte det hele med en hyllest til alle landets lærere. Et genialt regikonsept. Det er befriende å se stand-up aktig komedie satt inn i en tydelig ramme. Å se komikeren innta en så tydelig rolle, åpner opp for nye observasjoner og nye humorgrep. Null i biologi er sånn sett en suksess allerede før man tar tak i humoren.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For Marit er morsom. Tidvis veldig morsom. Aller morsomst er hun i de sekvensene hvor hun tør å være vulgær. Der hun banner og sverter og snakker nordlandsk. I de bolkene hvor hun mister fatningen og bare kjører på (hun er jo tross alt bergenser). 

Snusboksen er med! FOTO: Magnus Wintersborg

Det er mange ting man skal innom i løpet av denne drøye timen. Fagene er mange. I tillegg kommer inspeksjon, kluss med teknologien, samtaler med mor og vippsrot med datter. Rett og slett litt for mye. Her kunne regien med fordel vært strammere. En ren biologitime kunne fort blitt enda morsommere enn denne komprimerte skoledagen. Det er heller ikke til å stikke inn under en stol at forestillingen er et realt publikumsfrieri til Bergen by og dens befolkning. Osloborgerne er kanskje ikke så opptatt av Azar Karadas og Lars Arne Nilsen.

Når det er sagt, er Null i biologi gjennomarbeidet og proff til fingerspissene. Dette er grundig, godt håndverk. Marit Voldsæter er utvilsomt en artig dame som vet å begeistre mange. I salen sitter en stor gruppe godt voksne folk og ler, mens de koser seg med litt for mange glass vin. Dette er nok en forestilling som egner seg bedre for de på 50, enn de på 15, og er nok ikke laget spesielt med tanke på Teaterungdom. Men er du en ung bergenser i hovedstaden, og kanskje attpåtil lærerstudent, da vil du nok kunne le godt av Null i biologi.

Vi befinner oss i Paris på 1700-tallet. Den unge Manon ankommer byen og skal innlemmes i en nonneorden, men isteden finner hun kjærlighet, rikdom, skam og vold. Manon byr på både det velkjente og ukjente innenfor den klassiske balletten. Vi gjenkjenner den tragiske kjærlighetshistorien, men tittelkarakteren Manon er langt unna den uskyldige heltinnen vi er vant med. Tematikken er spennende og aktuell, men den drukner dessverre i lunkent spill og manglende kjemi. 

Eugenie Skilnand og Douwe Dekkers danser vakkert sammen, men deres forelskelse er det vanskelig å få øye på. FOTO: Erik Berg

Dansen i Manon er nydelig. Sir Kenneth MacMillans koreografi har blitt danset på mange scener siden den ble skapt i 1974, og den er like vakker som den er brutal. Like tragisk som den er morsom. Trinnene er enkle i sin kompleksitet, og danserne er så dyktige at hver en solo og duett ser nesten lekende lett ut. Her snakker vi bunnsolide prestasjoner fra alle på scenen! I en av duettene danser Manons bror Lescaut, spilt av dyktige Martin Dauchez, i en skikkelig fyllekule, og han klarer å overbevise meg om at han er full samtidig som han spinner sin dansepartner rundt med forbløffende presisjon. Det er ganske så imponerende gjort!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dansen er fantastisk, men den er ikke nok for å kunne redde det som dessverre er en ganske skuffende forestilling. Det som var en sjokkerende realistisk fremstilling av mennesket mørke sider for 40 år siden holder ikke mål i 2018, og det kreves mer enn bare den gode dansen for å rive med seg publikum. Vi trenger skuespillet for å tro på både karakterer og historie. Manon (Eugenie Skilnand) er en kvinne som rives mellom to idealer: kjærlighet og velstand. Skal hun velge den unge studenten Des Grieux (Douwe Dekkers) som hun elsker, eller skal hun gi etter for den rike Monsieur G.M. (Ole Willy Falkhaugen) som overøser henne med smykker og klær? Denne type personlig konflikt er på alle måter dagsaktuell og realistisk, men det hjelper ikke når dansen er den eneste formidlingen av følelser. Skilnand og Dekkers er begge fantastiske dansere, men når kjemien og skuespillet uteblir forsvinner også troverdigheten. 

Som alltid imponerer Operaen med flotte og gjennomførte kostymer! FOTO: Erik Berg

Hvor er forelskelsen? Hvor er lidenskapen? Skilnand er vakker og elegant på scenen, men smilet er stivt og følelsene virker påtatte. Jeg forstår ikke hvorfor Des Grieux blir så gal etter Manon, og jeg forstår ikke hvordan så å si alle mennene i fortellingen blir forelsket i henne. Hun gir alt i dansen, men ikke nok i spillet. Det må oppstå noe mer for at vi tror på historien på scenen. Avstanden mellom danserne og publikum blir så altfor tydelig, og handlingen blir observert fra et logisk plan. Realismen forsvinner med den emosjonelle innlevelsen. Når det er sagt, så må det nevnes at Skilnand og Dekkers er ett av fire par som alternerer i rollene som Manon og Des Grieux. Det er derfor fult mulig at de andre danserne har en bedre kjemi, og at denne anmeldelsen gir forestillingen hardere kritikk enn det som er fortjent. Men det vet jeg dessverre ikke. 

Manon er en estetisk vakker ballett.  Den nydelige musikken til Jules Massenet males inn i dansen, og sammen med storslagen scenografi og kostymering dannes det utrolige bilder på scenen. For noen er dette kanskje nok til å la seg engasjere gjennom to og en halv time, men for meg holdt det ikke mål. Manon har en polert overflate, men innholdet skuffer. 

To korte Puccini operaer på en kveld. Begge med bekmørkt bakteppe. Vi forventet kaldt estetikk og prektige toner. Operaens mektige hovedscene er tatt i bruk. Scenografien er stor og musikken har blitt kalt leken og oppløftende. Så hvorfor sliter jeg med å la meg engasjere?

Il Tabarro og Gianni Schicchi er dypt og grått. FOTO: Erik Berg

Dette er faktisk første gang jeg har vært i operaen og blitt direkte skuffet. Kvelden starter med Il Tabarro, eller “Kappen” på norsk. Handlingen forgår på og rundt en kanalbåt i Paris. Michele avslører kona Giorgettas utroskap, noe som får fatale konsekvenser. En enkel og velkjent historie. Scenografien består av  store gråe vegger, en grå båt og kostymene er (du gjettet riktig) grå. I tillegg sliter jeg med å høre sangen. Stemmene klarer ikke helt å bære denne kvelden. Noe som igjen gjør at musikerne ikke får spilt for fult. Resultatet er en grå kappe som verken engasjerer eller beveger. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Gianni Schicchi er langt bedre. Denne komiske operaen handler om en familie som kjemper om en arv, kun sekunder etter  familieoverhodets død. Når de finner ut at hele arven er testamentert til munker, spør de den lure Gianni Schicchi om råd, men er det egentlig så lurt? Selve dødsfallet, som innleder denne komedien, er kostelig. Tonen blir satt fra første sekund. Her er også fargerike kostymer og scenografi som understreker det komiske uttrykket. Selve sangen bærer også bedre og musikken er lettere å henge med på. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at potensialet, også her, er høyere. 

Fargene er kanskje til stede, men også Gianni Schicchi er også forglemmelig. FOTO: Erik Berg

Jeg forlater operaen med en nærmest likegyldig følelse. Jeg er ikke beveget av det jeg fikk oppleve. Applausen var nok også den korteste jeg har opplevd i dette bygget, så det er nok flere som deler mitt syn. Der den Norske Opera og Ballett gang på gang har klart å overraske og være en moderne stemme innenfor scenekunstfeltet oppleves Il Tabarro/Gianni Schicchi i beste fall som et lite tilbakesteg. Det trengs vel knapt å nevnes at gammeldags og grå opera ikke er noe jeg vil anbefale ungdom å se. Jeg får heller drømme meg tilbake til The Hamlet Complex og satse på at operaen kommer sterkere tilbake.

Det er urpremiere på ny dansk dramatikk i kveld. Ingen har hørt om Nila og den store reisa før, men Det Norske Teatret promoterer den som “en familiemusikal om fantasiens kraft”. Det er en underdrivelse… Nila og den store reisa er mye mer! Det er en fantastisk vakker, visuell og rørende musikal som ikke bør begrenses til kun et familiepublikum. Denne forestillingen er viktig for oss alle.

Det er ikke et eneste kjedelig øyeblikk i høstens urframføring: Nila og den store reisa. FOTO: Dag Jenssen

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi følger jenta Nila, som må flykte fra sitt krigsrammede hjem og setter kursen mot det fredlige Norden. Det oser politikk og aktualitet. Nila er full av eventyr og historier, og noen ganger tar fantasien over virkeligheten. Det er både en byrde og en stor, stor hjelp. Sammen med fantasien, bestefar og en ukjent gutt de plukker opp fra havet, finner hun til slutt fram til Norden. En enkel historie, som vi alle kjenner igjen fra nyhetsbildet.

Utførelsen i seg selv er på ingen måte enkel. Forestillingen er full av dybde, både i det visuelle, musikalske og tematiske. Jeg, som 26-åring, sitter like langt fram på stolen som barna rundt meg. Scenografien er forførende vakker og oser av kvalitet! Det er fargesprakende landskap og figurer, svevende karakterer, dansende bølger og vinder. Musikken og bandet flyter sømløst med historien. Her har det Norske Teatret virkelig satset, og det fortjener forestillingen.

Gjertrud Jynge (til høyre) er fenomenal som Nilas fantasimonster, dragen Morgana. FOTO: Dag Jenssen

Det visuelle og musikalske er i seg selv grunn nok til å se Nila og den store reisa. Men den aller viktigste årsaken er allikevel tematikken; det som gjør forestillingen til en viktig stemme i samfunnsdebatten. Nila er det mest sårbare offeret for krig og flukt. Hun er barnet. På mesterlig vis gir Catharina Vu oss et ansikt, en vi kan reise sammen med, føle sammen med. Vi har alle godt av å se de voksnes handlinger fra et barns perspektiv. I motsetning til mange “voksenforestillinger”, prøver ikke Nila å være moraliserende eller politisk intellektuell. Vi må ikke forstå grunnlaget for konflikten eller visjonene til en terrorist. Det vi må forstå er at det rammer ekte mennesker. Det rammer uskyldige og uvitende barn.

Er det én ting jeg vil rose Det Norske Teatret for, så er det at de tar barn på alvor. Her er det ingen sugarcoating! Den morganske milits kjører tanks gjennom byen og menn med maskingevær river pappa vekk fra familien. Bestefar dør ombord i den lille båten. I Norden står flyktningene med varmefolie rundt seg. Det er brutalt ekte, og heldigvis kan vi bli med Nila inn i fantasien og heller kjempe mot dragen Morgana. Som ungdommer og voksne kan vi lett se symbolikken i dette, men vi blir ikke mindre truffet av den grunn.

Også de mørke og opprivende scenene får plass i Nila og den store reisa. FOTO: Dag Jenssen

Vår innsikt gjør det nesten mer rørende og vondt, for vi vet akkurat hvem dette gjelder, hvor dette skjer. Jeg føler på min egen utilstrekkelighet og vårt ansvar som “Norden”. Når Nila kommer frem bobler det over av gjensynsglede og håp, men vi vet godt hva som venter dem i den virkelige verden. Reisen er ikke slutt. Jeg håper skoleklasser og familier, studenter, venner, politikere og spesielt innvandringskritikerne, ser Nila og den store reisa. Den er fortryllende vakker, rørende og brutalt aktuell.