Det er umulig å ikke ha Håkjerringa svømmende rundt i hodet når man forlater salen etter å ha sett forestillingen Havboka. En syv meter lang hai på havets dyp, som kan ha levd siden den franske revolusjonen. For det er nemlig dette dyret, det lengst levende virveldyret på jorda, vi skal bli kjent med på Riksteatret fredag kveld. Morten Strøksnes, forfatteren bak suksessen Havboka, har tatt med seg lesere jorda rundt, i sitt forsøk på å fange Håkjerringa i Vestfjorden – og nå er det blitt teater.

“Det er ikke ofte en østlending får se et helt ensemble med vaskekte nordlendinger”, skriver vår anmelder. FOTO: Marius Fiskum

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hålogaland teater ønsker på sine nettsider publikum velkommen til en ramsalt og rocka fortelling. Det hele starter nokså rocka i det en kar kommer inn på scenen mens han spiller gitar, etterfulgt av syv bandmedlemmer. Det viser seg at seks av dem er skuespillerne som skal ta oss med på reisen til Morten og Hugo. Trond Peter Stamsø Munch og Kristian Fr. Figenschow spiller karakterene, eller rettere sagt, forteller og synger om dem. Alle forteller de om havet. Alle kommer de med fakta om havet. Alle forteller de om Lofoten, på nordnorsk. Det er ikke ofte en østlending får se et helt ensemble med vaskekte nordlendinger og det å høre om havet på en av de vakreste dialektene vi har, gir forestillingen et løft! Litt for ofte snubles det i replikkene, noe som dessverre kan ødelegge for de fine bildene Strøksnes har illustrert.

Alle synger de om havet, på engelsk vel og merke, et språk de behersker godt. Særlig Trude Øines har en sangstemme som bærer historien om Håkjerringa godt – hun kunne stått foran tusenvis av rockere og holdt konsert etter konsert! Men for en 25-år gammel løkkajente som meg, kan hennes lårklask bli litt vel mye. Figenschow er helt klart publikums favoritt, ettersom det kommer (høflig?) humring og latter fra salen hver gang han sier noe. Selv skjønner jeg ikke hva det er de ler av. Er han egentlig standup-komiker, eller er det en “havhumor” som jeg absolutt ikke forstår? Det eneste jeg vet, er at det nesten blir litt forstyrrende at Figenschow alltid skal si replikken sin med et lurt smil. Personlig vil jeg heller trekke frem Marius Lien, som med sin lune tilstedeværelse nøytraliserer påtattheten til standup-komikeren og rockedronninga. 

“Musikken gir et nødvendig avbrekk i en teksttung forestilling”, skriver vår anmelder. FOTO: Marius Fiskum

Det kan se ut til at denne gjengen, som alle prater om havet, ikke helt passer sammen. Som mitt følge sa etter forestilling, “det kunne minne litt om en gjeng billettkontrollører”. Forteller de historien om Håkjerringa fordi de har samme dialekt, eller hva er det som bringer dem sammen? Jeg må ærlig innrømme at jeg også blir litt forvirra over hva slags type teater dette er. Hovedsakelig så er det musikkteater, men samtidig også dokumentarteater, med hint av stand-up og innslag av barneteater. Det blir ikke enklere når scenen ser ut som et konsertlokale med preg av konferanse, hvor to skjermer på bakveggen viser oss hvor vakkert og brutalt havet er lengst nord. Ellers er det bare et par sorte kasser skuespillerne benytter seg av på måfå under sangnumrene. Man får heller ikke noen svar i kostymene, som på mange måter ser ut til å være deres private klær.

Jeg sitter i salen med mange spørsmål, og plutselig er Havboka over. På Hålogaland teater skulle forestillingen vare 2t og 25min, men blir i Oslo på 1,5t. Er det derfor jeg ikke skjønner slutten? Det er utfordrende å sette opp moderne romaner, og kanskje blir det ennå vanskeligere når det skal gjøres med sakprosa. Jeg og min generasjon er nok ikke den målgruppen regissør Anders T. Andersen ønsket å treffe, men det så ut til at den eldre garde likte forestillingen godt. Musikken gir et nødvendig avbrekk i en teksttung forestilling, men takket være noen merkelige regigrep kan det gi assosiasjoner til Allsang på Grensen, eller i dette tilfellet “Allsang på Skrova”. Om du har et ønske om å bli bedre kjent med Håkjerringa og Vestfjorden, tror jeg ungdommen heller bør lese boken og ta en roadtrip nordover. Om du ikke skulle ha tid – gjør som meg og drøm deg bort til mystiske Lofoten gjennom musikken og Moddis´ “Kæm va du”?.

Forestillingen Havboka  er en hyllest til havet. Det er et nydelig univers som unge mennesker fra storbyen kunne hatt så mye glede av å bli dratt inn i, men som her forsvinner i fattig scenografi, snublende skuespillere og en følelse av å ha havnet på jobbfesten til onkelen min. 

“Almost Nothing et forsøk på å presse vulgærmaksimalismen inn i et syltynt minimalistisk format”, står det beskrevet på Black Box teater sin hjemmeside. Det er et konsept som høres både uforståelig og ytterst spennende ut. Hva er egentlig vulgærmaksimalisme? Og hvordan kan et minimalistisk format være syltynt? Vi dro til Black Box teater for å finne det ut!

Mimikk og ansiktsuttrykk er en stor del av forestillingen. FOTO: Sveinn Fannar Johannsson

“En vulgærmaksimalisme, eller grovkunst, inspireres av det usømmelige og sterkt sanselige”, står det videre beskrevet på Black Box sin hjemmeside. Det stemmer ganske bra, for i Almost Nothing er det først og fremst det fysiske uttrykket som står i fokus. Det blir også brukt tekst fra boken Joelle Joelle av Vibeke Tandberg, men det er den menneskelige kroppen og mimikken som fanger interessen. Teksten er ute av kontekst og blir fremført av aktører som spenner kroppen så mye at det er vanskelig å få med seg hva som sies. Men dette gjør ikke noe, for det er ikke ordene som er viktig. Det er Håkon Mathias Vassvik og Sulekha Ali Omar sin tilstedeværelse og fysiske uttrykk som som utgjør forestillingen, og her briljerer de!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Formatet i forestillingen er som den beskrives, nemlig minimalistisk. Store scene på Black Box Teater er helt bar, foruten et teppe som ligger midt på scenen. Utrykket er også minimalistisk. Det er ingen store sekvenser av bevegelse eller høylytte stemmer, men heller blir alt gjort i det små. Når Omar setter sine føtter på teppet, er det med minimale og rykkete bevegelser. Når Vassvik skal sette seg ned, er det i et så langsomt tempo at det tar litt tid før vi registerer at han synker mer og mer. Men uttrykket er enormt. Vi ser de svetter, vi ser kroppen jobber, og vi ser ansikter som vrir seg i forskjellige grimaser. Det maksimale møter det minimalistiske, uten tvil. 

En stor lodden parykk finner veien til aktørenes hoder. En rar og morsom detalj som vekker nysgjerrigheten. FOTO: Sveinn Fannar Johannsson

Musikk er en viktig del av helheten. Den går i ett med resten av stien og supplerer med rolige toner og subtile skift. Kun et sted stiger lyden så voldsomt at vi kjenner bassen vibrere i setet, men uttrykket på scenen fortsetter i sine små utførelser. Den kraftige lyden understreker bare motsetningen mellom det maksimale og minimalistiske ytterligere. Effekten blir også at vi får et litt etterlengtet brudd, for noen av bevegelsesmønstrene kunne med fordel vært kuttet litt ned på. 

Dette er ikke en forestillingen jeg ville anbefalt til hvem som helst. Den krever mye tålmodighet, et åpent sinn og en interesse for det abstrakte og uforståelige. Men er du den som finner gleden i det surrealistiske og blir underholdt av de forunderlige øyeblikkene, så er Almost Nothing absolutt en forestilling verdt å se! 

Kritikerroste Hospitalet er tilbake på Operaen etter å ha vært spilt i 22 land verden over. The Guardian hyllet forestillingen og i Sydney-operaen ble den spilt i tre uker. I Oslo har den blitt spilt på Nationaltheatret (2005) og Dansens Hus (2008) og på Operaen i 2016. Nå er den tilbake på scenen som en del av Heddadagene 2018. Her møter man islandske sykepleiere som må slå ihjel tiden, i mangel på pasienter. Slike absurditeter som man etterhvert har lært at kjennetegner Jo Strømgren Kompani.

Jo Strømgren er tilbake i Operaen, med seg har han tre skitne sykepleiere. FOTO: Knut Bry

Den Norske Opera og Ballett sine huskoreografer har vi i Teaterungdom blitt glade i. Jo Strømgren har gitt oss forestillinger som Sult og Utkanten på Operaen og Salve regina på Dansens Hus, som var nominert i vår egen kåring av “Årets forestilling 2017”. Denne gangen er vi tilbake i Operahuset på scene 2. Selvmedisinering og venting står i fokus. Her er kvinner på scenen, sykepleiere i en absurd islandsk virkelighet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi hører helikoptre fly høyt der oppe. De tre kvinnene er skitne og ekle. Seksualitet blandes sammen med frykt og vold. En nøkkel mangler. Et bilde. Kanskje kjærlighet? Virkeligheten på dette stedet er absurd. Total makt forderver fullstendig, også i Hospitalet. Men har egentlig noen av disse sykepleierne makt? Underlig og ubehagelig. Det er umulig å ikke mene noe om Hospitalet. Så hva mener jeg?

Hospitalet er en av forestillingene under Heddadagene 2018. 

Jeg er forvirret. I fem minutter elsker jeg forestillingen, de neste fem synes jeg det er fryktelig kjedelig. Nesten på grensen til banalt. Det er nesten konstant 1-5 i publikum som ler høylytt. Selv ler jeg ikke en eneste gang. Vold, sex og skitne kvinner er kanskje tematikker som ikke engasjerer meg nok. Jeg sliter også med det faktum at jeg ikke har sympati for noen av kvinnene. Alt dette kan riktignok bli bagateller dersom man bare er ute etter å føle noe. Jeg føler masse, og forstår godt hvorfor Hospitalet har blitt spilt over hele verden.
 

MÅ du se Hospitalet? Nei.

BØR du se Hospitalet? Tja.

Vil du angre HVIS du ser Hospitalet? På ingen måte! Det er så mye rart pakket inn i en drøy time. Selv er jeg, absurd nok, bare forvirret.

Det er en veldig spesiell kveld. Endelig er det min tur til å se forestillingen jeg trodde jeg aldri skulle få se. Det startet med ei venninne fra videregående som syns forestillingen var så bra at hun ville sette den opp med klassen. Hun snakket så mye om forestillingen, sang på sangene derfra og fikk meg til å føle at jeg hadde gått glipp av noe viktig. TI år senere får jeg endelig muligheten til å se Verdiløse menn, og det er først når jeg setter meg i salen det slår meg at jeg ikke aner hva forestillingen handler om. 

 
Jan Sælid i rollen som Goggen. FOTO: Øyvind Eide 

Det starter veldig dystert. Scenen er mørk og ganske tom, med unntak av fire toaletter som er spredd rundt i rommet og innredningen til en stue midt på gulvet. Jan Sælid, i rollen som Goggen, kommer først inn på scenen. Han er ganske tøff i trynet, men irriterer seg over at alle andre har skaffa seg et liv, mens han bare sitter her alene og røyker. Det tar ikke lang tid før han får besøk av Kleggen, fantastisk spilt av Gard Eidsvold. Det er først når han kommer inn jeg virkelig forstår meningen bak “Verdiløse menn”. Her møter vi de narkomane. De som er fryst ut av samfunnet og de som er blakke som faen. Det eneste lyspunktet finner de i rusen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Musikk og humor er viktig i denne ellers ganske dystre forestillingen. FOTO: Øyvind Eide

Etterhvert kommer også Knuger’n og Herr Smith inn i stua. De snakker om løst og fast, og spesielt Kleggen har mye på hjertet. Han har nettopp blitt far, og forteller mer enn gjerne hvordan fødselen gikk til – en historie som er alt annet enn det man forventer. Resten av første akt går til tider går det litt tregt, men det er deilig med noen musikalske avbrekk innimellom.   

Forestillingen bygger på musikken til Jokke & Valentinerne, så musikken spiller en viktig rolle! Det er en skikkelig rockemusikal, hvor skuespillerne bryter ut i sang når du minst venter det. Og det eneste negative jeg har å si, er at noen av sangene blir litt for korte – jeg skulle gjerne hørt mer! Jeg elsker hvordan gitarist Petter Baarli tar den helt ut, han eier virkelig scenen han står på og er med på å løfte forestillingen mange hakk. Ikke mistforstå meg, alt er veldig bra, men Baarli er helt klart toppen av kransekaken!  

Dette er det beste jeg noen gang har sett Gard Eidsvold gjøre! FOTO: Øyvind Eide

En annen som imponerer, er Gard Eidsvold! Jeg har sett ham i mange roller tidligere, men rollen som narkomane Kleggen er det beste jeg har sett ham gjøre! Han spiller så overbevisende at jeg til tider tror de har plukket opp en narkoman mann fra gata og puttet ham på scenen. 

Selvom første akt blir litt lang, tar det seg virkelig opp i andre akt, og det hele avsluttes med et skikkelig rockenummer! Forestillingen viser oss livet til de narkomane fra deres vinkel. Vi får se at de er ekte mennesker med ekte følelser, men at én feil avgjørelse kan få fatale følger. Forestillingen er troverdig, og klarer å dra fram mye humor i den tunge situasjonen de har havnet i. Etter ti års venting, er jeg glad jeg endelig fikk se Verdiløse menn, det var virkelig verdt det! Det er en viktig forestilling som fortjener de fulle salene de har hatt. Har du enda ikke sett den, har du noen få muligheter til i august, men da bør du bestille billetter nå! 

De siste dagene har jeg brukt på å oppleve teater på en annerledes måte. I stedet for å dra på teater, har jeg sittet hjemme i stua, på toget og i bilen og hørt på teater. Hørespill er ingen ny oppfinnelse, men det er en kunstform som kanskje ikke er så kjent nå om dagen. Jeg har noen svake minner om radioteateret til NRK, men utenom det, er det dårlig utvalg av hørespill i Norge. 

Philip Thorne og Øystein Ulsberg Brager står bak The Amelia Project  GRAFISK DESIGN: Anders Pedersen

Det internasjonale teaterkompaniet Imploding fictions, med Philip Thorne og Øystein Ulsberg Brager i spissen, har laget en hørespillserie som bygger på mystikk og humor. Serien heter The Amelia Project, og handler om et selskap som hjelper folk å forsvinne, for så å dukke opp med en ny identitet. Vi møter mennesker som av forskjellige grunner vil fordufte og bli borte for omverdenen. Det skal helst se ut som et dødsfall – problemet er bare at de ikke vil dø. Her er det om å gjøre å finne den mest finurlige måten å forsvinne eller skifte identitet på, uten at man faktisk dør. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I episodene følger vi en person av gangen, og vi er med i planleggingsfasen av forsvinningen. Det er overraskende spennende, og jeg liker denne formen veldig godt. Det er veldig kjekt å kunne ta med seg teater på øret, for i en hektisk hverdag er det ofte vanskelig å finne tid til å dra på teater. Med hørespill har du teateret med deg på telefonen uansett hvor du er, og du kan også sette det på pause når det dukker opp andre ting – enklere blir det ikke. Det blir litt som en blanding av podcast og lydbok. Det er detaljert, og bildene dukker opp i hodet med en gang. Når man leser en bok ser man ofte for seg hvordan det ser ut der karakterene befinner seg. Sånn er det her også. Skuespillerne er gode på å formidle, og det er lett å glemme at man ikke sitter i en teatersal. 

Er hørespill kommet for å bli?  ​GRAFISK DESIGN: Anders Pedersen

The amelia project er et veldig kult og annerledes prosjekt som jeg har kost meg veldig med. Jeg ville aldri byttet ut teater med hørespill, men det er absolutt en fin ting å ha på øret når man sitter på toget hjem fra skolen. Denne historien er også noe helt nytt, og på ingen måte en klisjé. Jeg syns det er skikkelig kult at Imploding fictions tør å satse i nye retninger, og håper mange flere går inn og hører på serien! 

En ny solfylt dag går mot slutten, og vi trekker inn i Operaen for å se premieren på Dancing with Bergman. Forestillingen er en hyllest til filmskaperen Ingmar Bergman, og allerede fra vi kommer inn i salen, er lerretet trukket ned og gamle filmsnutter viser oss noe av det vi har i vente. I 2018 ville den svenske filmskaperen Ingmar Bergman fylt 100 år, og dette feires med en festforestilling i Operaen. Tre generasjoner med svenske koreografer har gått sammen om å lage denne hyllesten til filmskaperen. 

Danserne i Memory utgjør en sjarmerende duo. FOTO: Lesley Leslie-Spinks

Kvelden er delt opp i tre verk, hvorpå det første blir vist to ganger. Vi får en introduksjon hvor det fortelles at dette verket er inspirert av filmen De fördömda kvinnornas dans. Da filmen gikk på svensk TV, ble den først vist én gang, så fikk man høre en forklaring på hva det handlet om, før den ble vist på nytt. I følge Bergman var dette en veldig pedagogisk måte å se en forestilling på, og man vil mest sannsynlig forstå mer, eller se forestillingen fra en helt annen vinkel den andre gangen man ser den. Akkurat sånn har de gjort det på operaens scene 2 i kveld. Jeg fikk en klar tanke om hva det handlet om i løpet av første visning, men etter å ha hørt forklaringen og sett det hele på nytt, forstod jeg enda mer. For meg som ofte har problemer med å forstå samtidsdans, var dette en veldig kreativ løsning som ga meg mye. Ikke bare forstår jeg mer, jeg sitter også igjen med sterkere minner av koreografien og alle nyansene. 
 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fire dansere i forskjellig alder utgjør damene i De fördömda kvinnornas dans. FOTO: Erik Berg

Thoughts on Bergman er navnet på det andre verket. Her møter vi danser Alexander Ekman, som også har koreografert dette verket. Vi går fra filmstudio til stue, og får et innblikk i hvor frustrerende og gøy det er å skape noe. Det jeg husker best er når voiceoveren spør hva som er dans. Danseren på scenen gjør flere forskjellige bevegelsesmønstre, hvorpå spørsmålet «er dette dans?» blir gjentatt. Hva er forskjellen på hvordan man danser på fest, i stua eller på scenen? Jeg har ofte tenkt på det selv, og syns denne iscenesettelsen får fram mye humor og svarer godt på spørsmålene! 

Alexander Ekman gjørsin tolkning av Ingmar Bergman. FOTO: Erik Berg

I det tredje og siste verket møter vi to eldre dansere. Tidligere leder for Cullberg balletten, Mats Ek, har koreografien på dette verket, og er også en av danserne. Den andre danseren er hans kone, Ana Laguna. Det er en romantisk duett som ender i oppløsning. Jeg føler familiedrama ofte er tema i Ingmar Bergman sine verk, og denne koreografien er den perfekte hyllest til den store filmskaperen og en fin avslutning på kvelden. De to danserne utgjør et sjarmerende team, og jeg blir imponert over alt de får til – alder er tydeligvis ingen hindring for en samtidsdanser. 

Ekteparet Ana Laguna og Mats Ek i en nydelig duett.  FOTO: Erik Berg

Det blir en kveld fylt med nyanser og spennende koreografier. De tre verkene står i stor kontrast til hverandre, men fyller hverandre på en elegant måte. Alle verkene er så ekte. Ingen prøver å være noe mer enn det de er. Alt er veldig teatralsk, så det er lett å lage seg opp en mening om handlingen i de forskjellige historiene. Det er ikke ofte jeg er i Operaen og føler jeg kan slappe av, og slippe å konsentrere meg for å forstå handlingen. I kveld gjør jeg det og jeg nyter hvert sekund. Ingmar Bergman var en stor mann, og de tre koreografene som har utarbeidet denne forestillingen, gir ham en verdig hyllest! 

Nationaltheatret begir seg ut på en farlig ferd når de kaster seg ut i Nobelprisvinner Eugene O’Neills tragiske univers med sin oppsetning av Begjær under almene. Som så mange andre, har også jeg O’Neill som en av mine favorittdramatikere (og forfattere). Dette verket er en ferd i fotsporene til de store greske dramaene Kong Ødipus og Medea. Mennesker faller for folk de ikke burde få et godt øye til, og drap av egne barn blir til slutt eneste utvei for å erklære egen kjærlighet til den man ønsker. En enorm historie å fylle den bittelille Amfiscenen med.

Elegant kaos, slik det ofte er i Eugene O’Neills familiedramaer. Fra venstre: Ravdeep Singh Bajwa, Erland Bakker, Marian Saastad Ottesen, Henrik Rafaelsen og Øystein Røger. FOTO: Øyvind Eide

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dessverre lykkes ikke denne forestillingen helt. De enorme følelsene til skuespillerne virker tidvis påtatt. Hvorfor elsker de så sterkt? Alt vi ser er kjipe eksistensielle samtaler og fordømmelse av livene de lever. Noe som er synd, for denne teksten rommer jo så mye mer. Så hvorfor oppleves forestillingen så platt som plattingen den spilles på? Litt melodi grand prix faktor i scenografien klarer ikke å sprite opp denne forestillingen. Heller ikke musikken, som av uviss grunn har stor plass i en forestilling hvor den gir liten til ingen mening. Huff, Begjær under almene, er nok ikke så dårlig som det kan høres ut her, men forventningene til denne produksjonen var så mye høyere enn dette.

Handlingen foregår på en gudsforlatt (eller kanskje ikke?) gård. Det er fattige kår, familiekrangler og dine, mine, sine barn ispedd en god dose dødsfall. To sønner drar, far kommer hjem med ny kone, og stesønn og stemor får et forhold. Og til slutt et barn. Tragedien i disse tragiske skjebner blir komplett når mor dreper eget barn og samtlige står igjen ulykkelige.

Far og sønn,  Øystein Røger og Ravdeep Singh Bajwa. FOTO: Erika Hebbert

Ja, jeg avslører alt. For alt blir nærmest avslørt i løpet av de første 5 minuttene av forestillingen. Det er så lett å se hvor det bærer. Publikums interesse ligger i hvordan det skal bli fortalt. Regien er seig, med enkelte underlige humoristiske innslag (som jeg ikke kjenner igjen fra O’Neills tekst). Det er også små brudd hvor skuespillerne “danser”, i ordets videste forstand. Hvor er finurlighetene? Hvor er smerten? Hvorfor får ingenting bygge seg opp?

Kanskje er dette dramaet for stort for Amfiscenen? Det er ikke godt å si. Men her har dyktige skuespillere, sammen med en dyktig regissør, laget en ganske dårlig forestilling av et helt fantastisk verk. Ikke alt er like elenden. Replikken “Ta begge to” sitter som en real knyttneve i magen, men det er så utrolig mye bra som går på Nationaltheatret om dagen, så fyll heller opp salene på andre forestillinger enn denne. 

Det har nettopp vært varmerekord i Oslo, sola steiker og de fleste ligger på stranda og leser til eksamen. Vi er spente på om vi får teatersalen for oss selv denne kvelden, men et lite knippe mennesker har møtt opp på Det Andre Teatret for å få med seg premieren på På vei. Ned? Det er alltid litt skummelt å sitte på første rad når du er på intimteater. Vi tar likevel sjansen. ​

Skuespilleren er fanget i et stort hvitt tøystykke, når jeg skjønner hva det er, er det plutselig mye mer som gir mening.  FOTO: Jonas Jeremiassen

Forestillingen spilles på intimscenen til Det andre Teatret, og det lille knippet med mennesker, blir plutselig en full teatersal. Det første jeg legger merke til er noen store vifter på gulvet. Viftene er ikke skrudd på, men det er definitivt mennesket som kravler rundt på gulvet for å finne veien ut av et enormt hvitt tøystykke.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Marte Mørland har med dette premiere på sin første soloforestilling. Det starter med slutten, så det er først etter å ha sett hele  forestillingen jeg skjønner hva den første scenen egentlig handlet om. Det hele er både absurd og til tider ganske abstrakt. Jeg skjønner ikke så mye av sammenhengen, men jeg sitter likevel å humrer for meg selv gjennom hele forestillingen. Det er skikkelig gøy, og jeg får veldig medfølelse for de to karakterene som dukker opp på scenen.

Kan alle drømmer bli til virkelighet? FOTO: pressefoto fra detandreteatret.no

Musikken spiller en viktig rolle i forestillingen, og det blir også vist små filmsnutter med folk som forteller oss hva de drømmer om. Forestillingen handler om det å ha en drøm, og veien mot målet. Vi følger hovedsakelig to forskjellige karakter, med ulik drøm og forskjellig utfall. Det er viktig å tro på seg selv, for den som gir opp kommer uansett ingen vei. Og de som står imot all motstand, kan plutselig komme langt. De forskjellige karakterene viser oss dette, og det som ser ut til å være den mest håpløse situasjonen, får plutselig en helt annen vending.  

Forestillingen er uventet og overraskende, hele tiden med nye twister og vendinger. Den varer bare en drøy halvtime, men det er helt perfekt denne sommerkvelden. Hadde den vært lenger, hadde man nok mistet publikum underveis. Det gjør man ikke her! Publikum er med hele veien, og det høres ut som det er flere enn meg som koser seg. Forestillingen spiller bare 4 ganger til, så du bør være raskt ute om du skal få plass i denne bittelille salen, men det kan absolutt anbefales!

Sammen med Nøtteknekkeren, er nok Svanesjøen verdens mest kjente ballett. Den legendariske musikken til Tsjajkovskij og bilder av vakre ballerinaer med enkle, hvite hodeplagg er for mange selve bildet på ballett. Den Norske Opera og Ballett velger denne gangen å følge tradisjon. Det er hverken 5000 liter vann eller noen Natalie Portman på scenen, men en liten norsk vri er det allikevel blitt plass til. Helt, helt på slutten.

En klassisk ballett på en klassisk måte. Elegant og lekkert. FOTO: Erik Berg

Historien er velkjent: Kjærligheten mellom en prins og en svanedronning forvikles av en trollmann med mektige krefter. Trollmannens datter forkledd som en sort svanedronning, fører til svik og fortapt kjærlighet. Det er store følelser som er umulig å unnslippe, med mindre man velger døden. Nasjonalballetten forteller historien på tradisjonelt vis. De tar oss med til slottet og til svanesjøen. De elskende tar sitt eget liv, men den onde trollmannens skjebne har fått en liten norsk vri.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Rollene presenteres i første del, bestående av prolog, akt 1 og akt 2. De cubanske danserne Yolanda Correa (som tidligere i år imponerte oss i Onegin) og Yoel Carreño danser rollene som de unge elskende, mens Aarne Kristian Ruutu er den onde Rothbart. Vi blir kjent med slottet, dronningens krav om at sønnen finner seg en kone, og den skumle, men vakre svanesjøen. Personlig opplever jeg første del som for lang. Det er mye som skal etableres, og alt gjøres med en umettelig appetitt på det vakre, elegante og anstendige. Ting skrider etter hverandre med den største selvfølgelighet, noe som kan oppleves som litt repetativt.

De tre hovedrollene, Prins Siegfried (Yoel Carreño), svanedronning Odette (Yolanda Correa og den onde trollmannen Rothbart (Aarne Kristian Ruutu). FOTO: Erik Berg

Etter første pause beveger vi oss inn i akt 3 hvor tempoet skrus betraktelig opp. Vi er tilbake på slottet og Yolanda Correa skal denne akten danse Rothbarts datter Odile, bedre kjent som den sorte svanen. Correa har en tilstedeværelse og mykhet som sammen med Ruutus enkle og harde Rothbartskikkelse fungerer perfekt. Det er lett å forstå at den stakkars Prins Siegfried går rett i fella. De tre hovedrolleinnehaverne imponerer stort med sine markante karakterer, mens Operaen skaper en perfekt og overdådig ramme. Her spares det ikke på noe!

Det er kanskje ikke så rart at Den Norske Opera og Ballett satser knallhardt på denne oppsetningen. Billettene flyr unna, og forestillingen har allerede fått spilldatoer så langt frem som i februar 2019. Dette er en klassiker som mange vil ha en bit av, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor.

Denne fire akter lange balletten avsluttes i svanesjøen. De unge elskende kjemper mot Rothbart i en hektisk og underholdende kampdans. Til slutt forstår de at deres kjærlighet ikke utstår en sjanse og de kaster seg ned fra klippen. I neste øyeblikk gjør Rothbart seg klar til å triumfere, men bak ham går solen opp…

Solen går opp bak svanene, mens Rothbart fremdeles befinner seg på klippen. FOTO: Erik Berg

Den Norske Opera og Balletts oppsetning av Svanesjøen gir publikum tidløs eleganse. Dette er slik ballett tradisjonelt sett skal være. Korrekt, vakkert og velspilt. De gir ikke publikum noen store utfordringer. Starten oppleves derfor litt flat- men det kommer seg. Og alt som gjenstår etter første pause er virkelig magisk. Det er ikke uten grunn at hovedsalen fylles til randen helt uti februar 2019.

Det er lørdag kveld, og Teater Ungdom har tatt plass på Chat Noir. Stemningen i salen er livlig, og det er tydelig at latteren sitter lett selv før forestillingen har startet. Vi venter spent på at Sturla Berg-Johansen skal innta scenen, og vi gleder oss til å se hans nye show, #Den følelsen.

Berg-Johansen har et herlig scenetekke, og det er tydelig at han elsker det han gjør. FOTO: Marcus Støren.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Berg-Johansen er en fryd å se på scenen. Jeg har gode minner fra han som programleder på TV, samt en uforglemmelig prestasjon i Annie på Folketeatret, og han skuffer ikke denne gangen heller. Han har en herlig tilstedeværelse, og det er tydelig at han og scenen har blitt gode venner opp igjennom årene. Han er komfortabel og uformell, og han sjarmerer publikum i senk fra start til slutt. Gjennom forestillingen tar han oss med på en reise i hans eget liv. Han forteller om familien, steder han har besøkt, mennesker han har møtt og mennesker han har mistet. Det er ærlig, sårt, frekt og ikke minst morsomt. Vi ler av ting vi kanskje ikke burde le av, men Berg-Johansen ler like mye, så vi aksepterer våre mørke sider av humoren og lar oss lede videre. Vi blir med til en tantes begravelse, en flyttetur til Drammen og en reise til Afrika. Vi føler oss trygge i Berg-Johansens hender, og mot slutten av forestillingen er det nesten som vi kjenner han godt.

Scenen på Chat-Noir kan virke stor med bare en person på gulvet, men Berg-Johansen fyller rommet med personlighet og tilstedeværelse. FOTO: Stine Sørensen

Med seg på scenen har han med seg pianist Thorbjørn Kvamme og fiolinist Yeisy Rojas Rodríguez. De akkompagnerer med nydelig musikk når Berg-Johansen viser sine musikalske ferdigheter ved å ikke bare snakker om sine egne opplevelser, men også synge om dem! Vi gapskratter når han synger om hvordan han ikke vil trene, men heller sitte hjemme i sofaen med chips og brus. Vi kan relaterer oss i så mange av hans historier, og vi nikker og smiler med sidemannen i felles gjenkjennelse.

Det er foreløpig ingen nye spilledatoer for #Den følelsen, men om den skulle dukke opp igjen vil jeg absolutt anbefale turen. Noen av historiene og poengene setter av latteren høyest hos de litt eldre i publikum, men jeg vil allikevel råde ungdommen til å gå. Det er en forestilling med mye hjerte og sjarm, og det treffer de unge så vel som de gamle.