Natta syng sine songar

Tett under taket på Nationaltheatret er det så stille at man hører elektrisiteten som strømmer gjennom lyskasterne. I et hjørne kan vi skimte noe, men vi skjønner ikke helt hva det er. Lysene dempes, men slukkes aldri helt. Plutselig står det en mann på scenen og noen sekunder tenker jeg «er dette en i publikum som kommer for sent, eller har forestillingen startet?» 

Han drømmer om å bli forfatter, men får atter en gang “nei” fra forlaget FOTO: Øyvind Eide

Tittel: Natta syng sine songar

Tid og sted: Amfiscenen på Nationaltheatret, 16. mai

Regissør: Laurent Chétouane

Medvirkende: Marte Engebrigtsen, Nils Georg Mulvik, Henrik Rafaelsen, Ågot Sendstad, Ole Johan Skjelbred

Kommende forestillinger: t.o.m. 4. juni

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud


 

Hele forestillingen foregår hjemme hos “paret”. Alt som er på scenen er to dører, en sofa, et piano og et skrivebord. Det dunkle lyset over publikum gjør at det hele føles mer intimt enn det i utgangspunktet er på Amfiscenen.Han” er en mislykket forfatter som bare sitter hjemme og skriver, “hun” er i mammapermisjon og vil skape et perfekt hjem. Vi skjønner fort at ikke alt er som det skal være mellom paret. 

 

Vi er vitne til konfrontasjoner og krangling, og bare venter på at det skal smelle. FOTO: Øyvind Eide

 

Det er noe med spillestilen jeg ikke helt forstår. Replikkene blir sagt i en rar stakkato rytme og virker på en måte ganske følelsesløse. Likevel er det så mye følelser involvert at vi bare venter på at det skal smelle. Forestillingen byr på familiekriser, sjalusi, håp og savn. Følelsene tar overhånd, og det blir en ganske brå og uventet avslutning. 

Teksten er tung og dyster, men likevel får de oss i salen til å le flere ganger, ofte av ganske absurde ting som da jenta plutselig har med en annen mann hjem. Forestillingen er høyst dagsaktuell og forteller en historie det er lett å relatere seg til om man har vært i et vanskelig forhold. Det at de har klart å trekke inn humor underveis, gjør forestillingen mer tilgjengelig og litt lettere å forstå. 

 

Det blir en overraskende avslutning… FOTO: Øyvind Eide

For å være ærlig, syns jeg Fosse kan være vanskelig å forstå hvis man bare leser bøkene, men regissøren bak denne oppsetningen har gjort noen grep som får oss til å skjønne hva som skjer mellom linjene. Stykket føles på ingen måte så tungt som det i utgangspunktet er. Jeg mener dette er en perfekt inngangsport til ungdom som er nysgjerrig på Fosse sin dramatikk. Jeg fikk ihvertfall veldig sansen for dette stykket, og gleder meg til Den internasjonale Fossefestivalen som arrangeres for første gang på Det Norske Teatret høsten 2019!      

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg