“Tarjei Vesaas var ulykkeleg forelska i teatret”, står det skrevet i programmet. Han ville så gjerne, men fikk det aldri til. Denne våren tar Det Norske Teatret utfordringen og gjør Vesaas´ kjente roman Kimen til en teaterforestilling. Teaterungdom var selvfølgelig tilstede på premieren.
Alle skuespillerne har en enorm tilstedeværelse på scenen. FOTO: Signe Fuglested Luksengard
Kimen tar oss med til et stille øysamfunn hvor alle kjenner hverandre og hverdagen preges av arbeid i skog og på gård. Plutselig en dag går en mann i land på øya, og alle våkner til i spenningen av dette ukjente elementet. Hvem er denne Andreas Vest med de velstelte klærne og de intense øynene? En ung jente blir så funnet drept, og skylden faller umiddelbart på den fremmede.
Det er en sterk tematikk som blir spilt på scene 2. Vi blir vitne til hvordan frykten for det ukjente kan stupe inn i et ubegrenset hat på sekunder. Andreas Vest tok livet av vakre Inga, men unnskylder det de umenneskelige handlingene som følger? Rettferdiggjør sorg og raseri hevn på sitt verste? Det er disse spørsmålene man grubler over, og følelsene treffer deg som en knyttneve i magen.
Det er de intime øyeblikkene som har størst virkning. Fra v. Ellen Birgitte Winther, Jan Grønli og Frode Winther. FOTO: Signe Fuglesteg Luksengard
I overgangen fra skrift til scene blir både skuespillere og publikum utfordret. Det er en kollektiv fortellerstemme som tar oss gjennom historien. Alle skuespillerne er med på å beskrive alt fra handlinger til følelser, mens de beveger seg rundt på scenen med sikre skritt og tydelig retning. Det er et virkemiddel som krever tilvenning. I starten fremstår det som litt rotete og noen replikker kommer så hurtig på hverandre at innholdet blir borte. Men når formen først er etablert, er det både vakkert og gripende.
De mest givende scenene, er allikevel der hvor skuespillerne bryter formen og går inn i den rene dialogen. Her får vi mulighet til å bli kjent med karakterene som enkeltindivider og det gir oss i publikum et lite pusterom. Det er krevende å følge med når alt som skjer og blir sagt, blir gjort av åtte mennesker på en scene, selv om resultatet er ganske så fornøyelig.
Pål Christian Eggen spiller en troverdig karakter som den mystiske Andreas Vest. Til v. Oddgeir Thune. FOTO: Signe Fuglesteg Luksengard
Scenografien følger i samme spor som regien. Filmer og fotografier blir projisert på to baktepper, og vi ser at fra skog og sjø, til griser som sover i bingen. Det visuelle elementet bygger opp historien på en subtil måte. Gulvet er dekket av plattinger i ulike nivåer som er helt ypperlig brukt. Med så mye tekst kunne forestilinger fort blitt stillestående, men bruken av disse nivåene tilføyer dynamikk til både ord og handling.. Det at plattingene er laget av tre er heller ingen tilfeldighet, da assosiasjonene til skog, brygge og gård er tydelige.
Jeg er litt usikker om jeg vil anbefale Kimen til ungdom. Det er uten tvil en lekker forestilling med høy kvalitet, men den krever også en god dose tålmodighet for å kunne settes pris på. Men er du av typen som har sansen for det litt abstrakte og teksttunge, så vil jeg absolutt gi Kimen en varm anbefaling.
