Snilerevyen: 👌

 

👌er et overflødighetshorn av kreativitet, individualitet og lekne ideer. Fantastiske skuespillere i samspill med artig koreografi, tekst og scenografi gjør det avsluttende vaffelpartyet til en fest man bare må slenge seg med på. En gjennomført, herlig, morsom og ekstremt rar revy. Snilerevyen er 2019 er:
👌
Absurd, gøy, og egentlig i dette nummeret egentlig ganske ekkelt. Snilerevyen 2019 har alt. FOTO: Ada Holm Hjelmerud/Snilerevyen

Tittel: Etisk norsk
Hvor/når: Lillestrøm vgs., 17. januar
Instruktører: Tarjei Søberg og Andreas Gregersen
Manussjef: Sahil Zafar
Skuespillere: Snorre Kind Monsson, Martin Borge, Ida Oldeide Hay, Caroline Borge, Aurora Sunde, Ulla Fredriksen, Maria Habiyambere og Lara Mreihil.
Kommende forestillinger: 18.-20. januar
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Det hele starter med et møte for å komme på navn til revyen. De ender med en emoji, noe som egentlig er ganske teit, men det er kanskje poenget, eller? Gjennom hele revyen slenger det ut referanser og assosiasjoner. Når det er tekniske problemer spør vi oss: er dette med vilje? Gjengen på Lillestrøm vgs har klart å snekre sammen en revy der ingenting kan gå galt, for publikum blir med på alt. Hvorfor spør du kanskje: fordi den er så bra!

👌 er en helt rå revy! Hele rammen rundt; alt er ryddig, velorganisert, tekstene er gode, skuespillerne og koristene eksepsjonelle. Solid fra start til slutt. Aktene er passe lange, det slutter på et punkt hvor man fortsatt er sulten på mer. Publikum blir dratt inn i det absurde, rare, morsomme. Hitler, Jesus, lysbrytere og snus. Til og med Kløfta. Ekle, ekle Kløfta hvor man kan være seg selv. Alt gjøres med et glimt i øyet, av et strålende skuespillerensemble.

Skuespillerne viser klasse. FOTO:  FOTO: Ada Holm Hjelmerud/Snilerevyen

Disse skuespillerne briljerer virkelig. Alle som en. Jeg må likevel trekke frem Ida Oldeide Hay – For et talent! Komisk timing, mimikk, lekent kroppsspråk. I en gjennomgående velspilt revy klarer hun å skille seg ut og tilfører alle numrene hun er med i det lille ekstra. Enten hun er bestemor, småbarnsmor, helsesista eller lysbryter (du leste riktig, lysbryter).

Første akt er helt OK, med avslutningsnummeret som det store høydepunktet. Men andre akt er HELT FANTASTISK! Og kanskje trengte man reisen dit, for å forstå formen, lekenheten og galskapen de driver med. Hodet mitt løper løpsk. For dette var så gøy!

Numrene henger sammen ved hjelp av en absurd karakter som minner meg om Vector fra “Grusomme meg”. Det er min assosiasjon, aner ikke om den er helt på jordet, fult mulig det, men Vector er gøy, på samme måte som denne revyens absurde overgangspersonlighet. Med sitater, dans og musikk på øret fyller han overgangene med humor slik de blir mer enn en pause, de får innhold. Igjen, strålende løst.

Det hele avsluttes med vafler, marshmallows og sangen “Dette var en revy”. For det var det, og en strålende en også. Gratulerer! Dette var en 👌opplevelse!

Persrevyen: Etisk norsk

Det er fredag kveld og vi har tatt turen til Persbråten vgs og revyen Etisk norsk. Hva vil det egentlig si å være etisk norsk? Persrevyen prøver å gi oss svaret, men lykkes ikke helt. 

Her er alle skuespillerne samlet på den hjemmekoselige scenen. FOTO: Celina Olsson

Tittel: Etisk norsk
Hvor/når: Persbråten vgs., 11. januar
Instruktører: Kasper Antonsen, Nickolai Arnesen-Halmrast, Jenny Skoland
Skuespillere: Jacek Jankowski, Pernille Sophie Skrindo, Gry Myrtveit Gundersen, Mounir Echarif, Isabel Ørnhøi Halvorsen, Tobias Kjærnes Paulsen, Diba Pirzad Amoli
Kommende forestillinger: 12.-18. januar
Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

I det som ser ut som skolens kantine, har revygjengen på Persbråten bygget sin egen blackbox av en ganske kul scenerigg. Det er ikke store scenen de har å boltre seg på, men band og skuespillere får presset seg sammen i en koselig og hjemmesnekra revy. 

En (kanskje ikke helt) tilfeldig publikummer blir dratt opp på scenen i starten av revyen for å bli kvitt en av sine dårlige etiske sider. Disse dårlige sidene blir vi presentert for i løpet av første akt, mens andre akt går ut på å bli kvitt den ene – gjerrigheten. Tanken er nok at de forskjellige etiske sidene som blir vist, er de dårligste sidene ved oss nordmenn generelt, men jeg skal ikke påstå at jeg kjenner meg igjen i alle sammen. Skuespillerne gir alt, men selv med et helhjertet forsøk blir ikke resultat så altfor mye å skryte av. Det er mye skriking og det hele blir fort litt hysterisk.

Den gjerrige gjør alt hun kan for å spare mest mulig på en bollepose venninnen kjøpte for henne. FOTO: Celina Olsson

Det er langt mellom de gode numrene, men Netflix-sketsjen er en virkelig vinner som de fleste kan kjenne seg igjen i. Her møter vi en skoleelev som bør lese til tentamen, men trekkes stadig nærmere Netflix og ny episode av Riverdale. Tankene hennes høres over høyttaleranlegget, og det er kjempegøy hvordan hun diskuterer med seg selv om mattelekser eller Netflix er viktigst.

Et av høydepunktene er den paranoide jenta som skal vite hver minste detalj om kjæresten absolutt hele tiden. FOTO: Celina Olsson

Dickpic-sketsjer er en gjenganger blant årets revyer, og også Persrevyen har fått med seg denne trenden og utfordrer den. Avsenderen får spørsmålet “men hvorfor sender du dickpic?!” og så er vi i gang. Det tar helt av i et stort penis-nummer hvor selv de yngste i salen ler. Den paranoide jenta som skal ha full kontroll over kjæresten når han er på fest, er også en av de bedre sketsjene og kunne godt blitt dratt ut enda lenger.

Totalt sett er dette en helt OK revy. Temaet “etisk norsk” blir litt vagt, spesielt når det bare er fokus på de negative sidene – men idéen var god. Det er litt for langt mellom høydepunktene, men når de først kommer, koser jeg meg veldig!

Ullernrevyen: Din revy

Elevene ved Ullern vgs har forvandlet et av skolens auditorier til en mørkkledd og elegant scene, og skuespillerne introduserer Din revy. Første akt stråler, men  så dabber det av…

Ullernrevyen legger opp til publikumsmedvirkning, og i dette nummeret får publikum stemme over hva som skal være på pizzaen. FOTO: Leander Falkenberg

Tittel: Din revy
Hvor/når: Ullern vgs., 10. januar
Instruktører: Tarald Reite og Joakim Ljønes
Skuespillere: Carl Philip Dybwad, Andrea Berner, Bendik Barlinn Kjelstad, Olav Rosón Eide, Henriette Bolstad, Thea Vallestad, Tyra Tvedte Kristoffersen.
Kommende forestillinger: 11.-13. januar
Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Konseptet rundt Din revy er egentlig ganske smart. Det legges opp til at publikum skal få være med å bestemme hvordan revyen blir, ved å stemme med en rød eller grønn stemmeseddel fra programbladet. Dette er i utgangspunktet en god idé og gir assosiasjoner til improteater, men det virker som det blir litt glemt underveis, da vi som publikum bare får være med å stemme i to sketsjer.

Toastmaster Marit (spilt av Andrea Berner) leder oss gjennom kveldens revy, og funker som en slags konferansier. Hun flørter med publikum og er veldig gjennomført i sin relativt kleine rolle. Hun snakker nesten i overkant tydelig, men det gjør bare karakteren enda morsommere. Gjennomgående i revyen er at alle snakker veldig tydelig, så det er umulig å gå glipp av en god punchline. 

Første akt har mange høydepunkter, men det beste er Tyra Tvedte Kristoffersen i «Kommune og fylkestingsvalg»! Vi ler så vi griner av dama som prøver å få ungdommen mer opptatt av politikk. Digger også at det er skrevet en egen sang (med tilhørende dansenummer) om at lerretet går ned, fremfor et rent sceneskift for å ta ned lerretet. 

Tyra Tvedte Kristoffersen forteller på humoristisk vis hvorfor vi bør stemme på neste kommune- og fylkestingsvalg. FOTO: Leander Falkenberg

Andre akt er gjennomgående dårligere enn første akt, men har noen blinkskudd som «Ta abort», et herlig musikalnummer som gir abortloven et spark i ræva. Tinder-sketsjen er også veldig morsom! Dessverre avsluttes det hele med å rakke ned på oss i publikum for ikke å ha medvirket nok. Så i stedet for å slutte med et brak, møter vi en gjeng skuespillere og dansere som synger sint om hvor dårlig publikum vi var – ganske kjipt for et ivrig publikummer som velvillig var med på både allsang og avstemningene underveis. 

“Ta abort” til sangen “Turn it off” fra The Book of Mormon er høydepunktet i 2. akt! FOTO: Leander Falkenberg

Alt i alt er Ullernrevyen en gjennomgående god revy med mange morsomme sketsjer, selv om 2. akt trekker helhetsinntrykket litt ned. De tre koristene gir likevel revyen et kjempeløft! Mellom hver sketsj får vi noen strofer fra trioen som stort sett synger trestemt og klokkerent. Her er det frysningsfaktor på høyt nivå! Bandet er også veldig bra, men med flere innleide proffe musikere er det kanskje ikke så rart? Uansett, vi koste oss på Ullernrevyen!

Fossrevyen: On Ice

Det koker allerede før start på loftet  til Foss videregående skole. På rulleskøyter danser ensemblet mens de synger “Her skal vi bare ha det nice, vi presenterer Fossrevyen On Ice”. For en start! Jazztaktene svinger, publikum jubler med, to timer med Disneymagi senere går jeg ut på glattisen etter å ha sett en brennhet revy. 

Mathea Stensæth Josefsen leder an i denne strålende revyen. FOTO: Emily Mikkelsen Jatta

Tittel: On Ice
Hvor/når: Foss videregående skole,  mandag 7. januar
Instruktører: Bendik Hvoslef-Eide, Arjan Nilsen og Iver Asp.
Skuespillere: Ina Marie Rønning, Mikkel Moen, Sara Hågensen, Syver Myhrvold, Helle Ryg Eia, Toivo Ty Terjesen, Mathea Stensæth Josefsen, Teodor Ødegaard, Live Rabo.
Kommende forestillinger:  Spilles 7.-19. januar 
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Fy fader som denne revyen svinger! Bandet, koret, skuespillerne og 1.akt er helt rå! Bestemor forteller eventyr som kveldens #metoo-sketsjer, tospannet (et slags Pompel og Pilt par) med voldsomt tempo er doktor/pasient og kelner/kunde, vi er på audition og ser en dirigent i fri utfoldelse. Kanskje ikke verdens mest nyskapende sketsjer, men hvem bryr seg når det er så bra? “Let it go” med hockeysveis/skjegg på far og sønn er også et høydepunkt. I tillegg til en absurd søt paraplyflørt. Revyen skøyter seg frem over isen i skjønneste Sonja Henie stil på en ryddig, enkel og intelligent måte.  Jenta som vil redde verden, men som “starter med å se seg i speilet” (til Michael Jacksons “Man in the Mirror”) gir akkurat det lille sparket samfunnskritikk man trenger. Når akten avsluttes med et powernummer fylt av musikalitet, klasse, og med passe dose metafiksjon, klarer ikke denne anmeldelser la være å juble høyt før han går ut til pause.

Mikkel Moen og Syver Myhrvold er tospannet med voldsomt tempo. FOTO: Emily Mikkelsen Jatta

Andre akt biter den første i halen. Metafiksjonen pumpes og Disney-referansene hamres løs. Bestemor fortsetter sine #metoo-eventyr og tospannet er baker/kunde. Et testament med vitser er en av de mest finurlige sketsjene som presenteres. Her er humor, timing og ikke minst avslutningen av det virkelig geniale slaget. AHA-allsangen kunne fort blitt pinlig, men reddes inn av et energisk ensemble. En nærmest rørende gjenforening mot slutten av revyen får meg til å notere “HELL YEAH!” i notatboken min. Dette er klasse.

I et tafatt forsøk på å være “bad cop” kan jeg si at første akt nok er bedre enn andre. Metafiksjonen melkes kanskje litt for mye og stand-up-komiker sketsjen hadde vært morsommere om det kun var komikeren på scenen. Det var vel det jeg hadde å sette fingeren på. Altså, mer eller mindre ingenting.

On ice svinger. Disneys polerte virkelighet har inntatt Birkelunden og jeg digger det. Band, kor og skuespillere leverer over hele linja. For et show! Jeg gir beng, reiser meg i salen og jubler.

Rudrevyen: New York

I New York  ligger alt til rette for en sinnsykt bra revy, og etter et fengende åpningsnummer tenker jeg «Yes! Dette blir bra!» Dessverre blir fallet nesten like langt som fra de høyeste skyskraperne i New York. 

Tight koreografi og kul scenografi er ikke nok til  å redde Rudrevyen! FOTO: PR-gruppa på Rud

Tittel: New York
Hvor/når: Rud videregående skole, 6. januar
Instruktører: Mikkel Gundelach og Erik Barlinn Korvald
Skuespillere: Sebastian Hassfjell, Signe Dammann Anker, Ali Waarieh, Randi Bye, Henrik Høven, Rebecca Sandnes, Regine Gude og Synnøve Wik Jacobsen
Kommende forestillinger:  7.-15. januar 
Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Å bruke New York som tittel uten videre spesifisering gir revyen et hav av muligheter. I det vi går inn i salen får vi hvert vårt program, laget som en avis som lett assosieres med “The New York Times”. Dritkult! Scenen er bygget rundt nedgangen til subwayen i 53rd Street, og er nærmest identisk med nedgangene man faktisk finner i New York. Det mest imponerende er at man kan gå ned i undergrunnen som en vei ut av scenen. Selv om de aldri nevner subway spesifikt, har vi den hele tiden foran oss og blir minnet på hvor vi er. Den funker bra som sceneinngang og tilfører scenografien noe unikt.

De tre veggene på scenen er dekket av lerret og mye av scenografien projiseres her. Vi får blant annet se skyskraperne i New York og er med på restaurant i Little Italy. Bandet blir også livestreamet på veggene. Et skikkelig kult grep som gjør bandet godt integrert, samtidig som det gir bedre plass til skuespillere og dansere på scenen. 

Danserne er gode og samkjørte. FOTO: PR-gruppa på Rud

Så revyens rammeverk er strålende, dessverre virker det som de har glemt å vie tid til innholdet. Aktørene på scenen har god energi og feel good-stemningen smitter over på oss i salen, men det er ikke så mye latter. Det er mange gode idéer, men sketsjene mangler punchline og mister med det mye av poenget med en revy. Det er smoothe overganger og noen morsomme replikker underveis, men innholdsmessig er forestillingen nærmere en musikal enn en revy. Humoren når ikke ut til publikum.

Hva skjer når Jimmy Fallon slutter og lydmannen må hoppe inn som programleder? FOTO: PR-gruppa på Rud

Jimmy Fallon sketsjen og jobbintervjuet har potensiale, men ødelegges av dårlige punchlines. Koret legger opp til et stilig acapella nummer, men dessverre treffer de ikke tonene i starten og det hele blir ganske surt. Det beste dansenummeret er når Jets og Sharks møtes i en klassisk West side story danseduell, men også dette nummeret mangler originalitet. Høydepunktet i revyen er når Randi Bye synger en trist ballade om å ta selvmord. Hun er et stort talent som synger bra og lever seg inn i rollen, men heller ikke denne sangen er spesielt morsom.

Helhetsinntrykket av revyen blir dessverre ikke så veldig bra. Bra scenografi, energi og band gjør at man blir i godt humør av Rudrevyen, men som revy når den ikke helt opp.

Blindernrevyen: Privilegert

Vi er heldige. Vi har mat på bordet og typiske i-landsproblemer.  “Vi er privilegerte” synges i åpningssangen av Blindernrevyen Privilegert. En revy med høye topper og noen daler, hvor et band i storform og skikkelig ensemblefølelse løfter helhetsopplevelsen. Jeg liker Privilegert.

Kostymer, lys, et band i storform og skikkelig ensemblefølelse gjør Blindernrevyen 2019 til en god opplevelse. FOTO:  Alva Lange

  • Tittel: Privilegert
  • Hvor/Når: Blindern videregående skole søndag 6.januar
  • Instruktører: Linn Gabrielsen, Anders Ramm, Mathea Enge Bjelke.
    Skuespillere: Herman Vang, Rikke Vigander Von Hirsch, Oscar Lunde, Sara Kjeldsen Lie, Konrad Haga, Synne Holst Hansen, Noah Singh, Sofia Tjelta og Tuva Iuell.
  • Kommende forestillinger: Spilles 3.-12.januar
  • Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Her er det trøkk! Bandet har satt alle mann til pumpene, lysshowet sitter som et skudd og skuespillerne spiller hverandre gode. Her er det fellesnumrene og sangene som funker best. Kostymene er også meget bra. I tillegg til at dette er en gjeng som virkelig har tenkt seg om når de har jobbet med overgangene. Overgangsmusikken underbygger sketsjene man akkurat har sett noe som gjør at revyen flyter så utrolig mye bedre enn mange andre. Etter et heftig sangnummer fra “Les Misérables” knipser og plystrer for eksempel bandet fremfor å spille, som for å lande publikum før neste nummer. Genialt! Kommende revysjefer og instruktører: se og lær.

Det er i de musikalske numrene denne revyen gjør seg. Dessverre ender de fleste sketsjene opp i et slags skrikekor. Den “The Book of Mormon”-inspirerte historien om Karsten (som går igjen gjennom revyen) som sendes til U-land for å forstå hvor heldig han egentlig er, oppleves som veldig enkel og banal. “Midt i smørøyet”-sketsjer burde ha dødd ut på 90-tallet. Utenom disse skrikes det nesten i hver eneste sketsj. Det er sangene som eier showet her!


En “Midt i smørøyet”-sketsj dukker plutselig opp, uvisst av hvilken grunn. FOTO: Alva Lange

Heldigvis er det mange av dem, og de er gode. Som “Visa om 2019” som far synger på sengekanten til sin lille datter om at menneskeheten er fucked, er en søt liten samfunnskritikk. “When will my life begin” fra Tangled spiller fint på akkurat det samme som den gjør i Disneyfilmen; dette virker ille, men er ikke så fælt (vi er hos kvinnene på fabrikken i U-land). Trøkk, energi og skikkelig teamwork funker som bare det når man skal synge og danse.

Alt i alt er dette en revy jeg liker. Den fremstår som gjennomarbeidet og ensemblet løfter hverandre opp. Band, kostymer, lys og musikkvalg er strålende. Sketsjene er dessverre for dårlige til at Privilegert når helt opp (tips til neste år, ikke skrik så mye, det er mange måter å spille sint på). Er du interessert i revy som sjanger anbefaler jeg deg å få med deg denne, rett og slett fordi overgangene er så bra. Blindernrevyen gjør mye riktig, privilegerte eller ei, godt jobbet.

Kåring av Årets forestilling 2018!

I år som i fjor og året før, ønsker vi i teaterungdom å invitere våre lesere til å delta i kåringen av årets beste forestilling. Nedenfor finner dere våre 10 utvalgte finalister fra teateråret 2018… Nå er det opp til dere å finne deres favoritt!

Følg linken nedenfor og stem på den du mener fortjener å få tittelen ÅRETS FORESTILLING 2018 her på teaterungdom.no!

TRYKK HER FOR Å AVGI DIN STEMME

De nominerte:

  1. 1980 – Aker Brygge – Statsteatret og Oslo Nye Teater
  2. Den siste kongsfesten – Det Norske Teatret
  3. Engler i Amerika – Nationaltheatret
  4. Asfaltpuls – Asfaltpuls
  5. Grav – Benjamin Lønne Røsler og Ingrid Holøs
  6. Nyanser av gris – Antiteatret
  7. The Hamlet Complex – Den Norske Opera og Ballett
  8. Soufflette – Carte Blanche
  9. Make me dance – Panta Rei Danseteater og Brageteatret
  10. Utafor – Det Norske Teatret

STEM PÅ DIN FAVORITT NÅ!

OBS-revyen: Dum

Hvordan kan man virke smartere enn man er? Ta på turtleneck, si kompliserte ord og plutselig er alle “sykt intelligente”. Oslo by Steinerskole har laget en revy som er proppfull av sjarm og varme. Her er det mye som er lett å like, likevel når ikke forestillingen helt opp.

Tuva Dana står i spissen av ensemblet som oser av spilleglede og sjarme. FOTO: Eira Haugbro

  • Tittel: Dum
  • Hvor/Når: Oslo by Steinerskole lørdag 5.januar
  • Instruktører: Hans Jacob Wernersen, Håvard Wist, Ellen Andenæs Sekulic.
    Skuespillere: Klara Mohn, Gaël Peebles, Adrian Holte Kristiansen, Ida Sæther, Ylva Thedin, August Hein Hammer, Tuva Dana
  • Kommende forestillinger: Spilles 4.-11.januar
  • Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Dum er en ganske enkel revy. Mange korte sketsjer, noen få musikalske numre og band som spiller i overgangene. Ikke noe fiksfakseri eller finurlige grep. Billige ordspill brukes til stadighet som punchlines. Dum kunne med fordel vært litt smartere.

Den mexikanske temabaren står for meg igjen som revyens soleklare høydepunkt. En absurd bar, merkelig dansing, “lets do the limbowalk” og “Gud jeg elsker Mexico.” To skuespillere inni en frakk som ikke trenger å vise legitimasjon for “du er jo så høy”. Et absurd innslag som fungerer strålende. Slike sketsjer skulle vi gjerne ha sett flere av.

Turister på tur. Artig, men potensialet i ideen kunne med fordel vært utnyttet enda bedre. FOTO: Eira Haugbro

Mange av sketsjene er korte og rekker egentlig aldri å gjøre noe særlig inntrykk. De få som får tid til å spille seg ut, er ganske artige. Den moderne dansen med kommentator er urkomisk og kunne gjerne ha vart betydelig lengre. Guidet tour i Oslo har også et potensiale som ikke blir utnyttet. “Titanium” er et annet eksempel på en idé som ikke helt får spillerommet den fortjener. Det er dumt.

Det er ikke tvil om at skuespillere og band koser seg, noe som smitter over på publikum. OBS-revyen oser av spilleglede og pågangsmot. Andre akt har dessuten en deilig lengde (den er ikke for lang) noe som kler formatet. Det er flere ting å plukke på. Dum er ikke smart nok til å nå de virkelig store høyder. Det er helt greit det, for OBS-revyen 2019 vil uansett huskes for en setning: “Gud jeg elsker Mexico”.

Munchrevyen: Mellom sofaputene

Mellom sofaputene er tittelen på årets Munchrevy, og det er nettopp her mellom sofaputene vi starter. En av skuespillerne har sunket så langt ned mellom sofaputene at det eneste vi ser er hodet, armene og et par viftende føtter. Jobben med å vise nødutgangene blir utført på humoristisk vis med føttene og så er showet i gang! Her er det latter fra start til slutt, og de gode numrene kommer tett. 


En underholdende måte å vise nødutganger og gi annen viktig info. FOTO: Marte Kristiansen

Tittel: Mellom sofaputene
Hvor/når: Edderkoppen fredag 4. januar
Instruktører: Peder Lundh, Julie Kielland, Ragnar Eri Christoffersen
Skuespillere: Alvin Johannes Ordgin Müller, Amalie Marie Anny Vernan Stuve, Eline Panea Berg, Felix Setlander Karlsson, Iben Steinsvåg Dalen, Karin Gjørv Røraas, Leo Holmertz Lien, Maria Helene Hølke Myhre og Vilde Dahl Neraal
Kommende forestillinger: 6. og 7. januar
Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Årets revy skal ta for seg alt det rare og absurde du finner mellom sofaputene. Selve sofaen er bare med i to sketsjer, men tittelen funker bra som metafor. Det er ingen tydelig rød tråd, men det meste holder seg godt innafor temaet. Det er også kult med sketsjen om festrøyking som stadig dukker opp med en ny vri og binder det hele litt mer sammen.

Én av flere fantastiske solister! FOTO: Marte Kristiansen

Å bruke en (for de fleste) relativt ukjent sang fra musikalen Dear Evan Hansen som åpningsnummer er kanskje noe vågalt, men jeg digger det! Her er det sang og dialog om hverandre – en fin introduksjon til hva vi har i vente. I musikaler er sangene som regel skrevet med tanke på at teksten er en del av handlingen, så det at de bruker denne typen sanger i revyen er et bra utgangspunkt for å få fram tekstene. Dessverre forsvinner mye av teksten når hele ensemblet synger sammen, men solistene artikulerer godt og er sinnsykt bra gjennom hele revyen!

Skuespillerne holder et skyhøyt nivå og de aller fleste sketsjene er skikkelig morsomme! Å lage gameshow a la Casino av “glemt passord” kunne fort blitt en klisjé, men det er en av sketsjene jeg ler mest av. The sims er også en gammel klassiker som her får nytt liv sammen med fidget spinners og  dabbing. Men kveldens høydepunkt er uten tvil når jentene parodierer guttene i «Gutta stemning» til Cell Bloch tango. Hele nummeret er gjennomtenkt ned til minste detalj, og får fram viktige punkter om trakassering og #metoo på en humoristisk måte som får salen til å hyle av latter. Dette nummeret alene gjør revyen verdt å se! 

Jentene i The sims får oss til å trekke godt på smilebåndene. FOTO: Marte Kristiansen 

Helhetsinntrykket av revyen er veldig bra, men flere av sketsjene kunne med fordel vært kuttet. Noen av sketsjene har morsomt innhold men mangler punchline, mens andre har bra punchline uten spesielt bra innhold. Likevel er resten av revyen så bra at de mindre morsomme sketsjene fort blir glemt. Og selvom klassisk- og moderne dans kanskje ikke passer helt inn i revyen, er jeg ganske sikker på at Munchrevyen har de beste tekniske danserne vi får se blant årets revyer, noe de får vist flere ganger – spesielt i “Kaffesangen” og “Gutta stemning”. Bandet er også fantastisk og setter stemningen hele veien.

Alt i alt er Munchrevyen 2019 er kjempe bra revy med et stort flertall av utrolig morsomme sketsjer. Selv om noen ting trekker litt ned, er dette en fantastisk revy jeg uten tvil vil anbefale!

Ofelias begjær

Stueproduksjoner er i seg selv et spennende konsept. Et kollektiv på vestkanten har omgjort sin egen stue til et scenerom. Omkring 15 kvadratmeter tilrettelegger for og styrker nærhet og intimitet mellom tilskuer og utøver. Stueproduksjoner viser at man med få midler kan skape veldig mye. Det vi skal få se i kveld er Felicia Ohlys nyskrevne stykke Ofelias begjær i regi av Julie Lindvik. Her bevares, dekonstrueres, samt tilføres Shakespeares kjente karakterer nye identiteter og egenskaper. I en bitte liten stue.

En vanlig kald vestkantsleilighet danner scenografien for Ofelias Begjær av Stueproduksjoner. FOTO: Fra Stueproduksjoner facebookside.

Tittel: Ofelias Begjær
Av: Felicia Ohly
Tid og sted: Huitfeldtsgate, 12. desember 2018
Regi: Julie Lindvik
Lysdesigner: Chris Roch                              Koreograf: Martine Bakken Lundberg
Scenograf: Madeleine F. Røseth               Kostymedesign: Ester Gjermundnes
Medvirkende: Hanne Gjerstad Henrichsen, Joachim Joachimsen, Ragnhild Meling Enoksen
Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt
Anmeldelse av: Silje Drengsrud

Handling foran ord

De fleste kjenner historien Hamlet. I Ohlys versjon får vi derimot historien fortalt fra  Ofelia, Hamlets kjæreste, sitt perspektiv. I denne versjonen fremstilles hun som en sterk og utløsende kvinne, bak en noe passiv og handlingslammet mann. Dramaet består også av en tredje og nyskapt skikkelse, nemlig Ofelias elskerinne, Yolette. I begynnelsen av stykket betror Ofelia seg til elskerinnen, og vi får vite at hun er gravid – dette tilspisser situasjonen og blir en motor både for hennes ønske om sikkerhet samt selvrealisering.

 

Utdaterte kjønnsnormer

Ofelias begjær preges av et trekantdrama som i begynnelsen fungerer som et ankerpunkt i stykkets tematikk. Ofelia står mellom Hamlet og Yolette. Denne formasjonen kan anses som en billedliggjøring av dramatikerens agenda. Ofelia rommer i denne oppsetningen både egenskaper som identifiseres med det kvinnelige og det mannlige. Den tidligere dydige, passive og skjønne Ofelia viser seg i tillegg å være vulgær, mektig og handlekraftig. Ofelia er en kvinne som forsøker å opprettholde kontroll. Dette kommer svært godt frem i sluttscenen hvor hun omfavner sin egen drukningsdød – selvmordet blir noe hun selv velger ut i fra omstendighetene, snarere enn et resultat av galskapens utilregnelighet.

Den klassiske tolkningen er forbi og Ofelias reinkarnasjon i Ohlys dramatikk viser en kvinne som først og fremst prioriterer ego. Hun handler med tanke på det som er nødvendig for selvet – som tilskuer misliker jeg henne aldri for dette, men heier! Hun er ikke lenger en fallen kvinne som lider en tragisk skjebne som en birolle i en annens narrativ, men et selvstendig menneske som begjærer kjærlighet og samhørighet, individualitet, makt, trygghet, frihet og rettferdighet. Ofelia er så mye mer.

 

Teater i egen stue

Lindviks oppsetning er skarp, men samtidig subtil i sin formidling. Som tilskuer opplever jeg hverken at materialet blir overforklart, eller at informasjonen er utilgjengelig. Balansegangen i behandling av tematikk, karakterenes kompleksitet og fiksjonens omstendigheter er svært godt gjennomarbeidet. Det gis både rom for å være tilstede og iaktta, samtidig som publikums egen evne til å reflektere blir pirret. Det blir spennende å se hva slags fremtidige prosjekter stua skal romme!