Til ungdommen

Som rolig ektefølt fortellerteater leverer 5 unge skuespillere en rørende forestilling om ungdomstiden. Til ungdommen har tatt turen fra boksidene og opp på scenen på Centralteatret. Vi i Teaterungdom.no har gledet oss lenge! Salen er proppfull av den ypperste kultureliten i Oslo, men også av mange ungdommer. Allerede der er Til ungdommen en suksess.  

5 ungdommer forteller om det å være ungdom i Til ungdommen. FOTO: Lars Opstad

Tittel: Til ungdommen

Hvor/Når: Oslo Nye Centralteatret torsdag 22.januar (urpremiere). Forestillingen er en samproduksjon med Unge Viken Teater

Av: Linn Skåber

Bearbeidet og regissert av: Mattis Herman Nyquist

Komponist: Jon Ranes

Medvirkende: Ines Høysæter Asserson, Tarjei Sandvik Moe, Emilie Mordal, Filip Bargee Ramberg, Jon Ranes

Kommende forestillinger: Spilles på Centralteatret frem til 4.mars

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä


For noen talenter. De fem ungdommene på scenen leverer så til de grader. Ikke bare leverer de replikkene på en briljant måte, Jon Ranes har også komponert musikken. Wow! Det er bare å bøye seg i støvet og ta av seg hatten. Rått!

Tekstene som leveres handler om ungdomstiden. Om ting som er vanskelig og som man går rundt og grubler over. Som et slags tankespinn. Et dypdykk inn i ungdommens melankoli. Det treffer. Jeg tror mye av grunnen til at det treffer så godt er at man tar teksten og historiene så innmari på alvor. De får stå på egne ben, uten noe krimskrams eller visuelt støy. I slikt lavmælt fortellerteater er replikkføringen og skuespillerprestasjonene alfa-omega. Og der er skuespillerprestasjonene i Til ungdommen formidable.

Ikke bare er han skuespiller i forestillingen, Jon Ranes har også komponert den meget gode musikken i Til ungdommen. FOTO: Lars Opstad

Jeg savner kanskje noe lys. Det er tross alt utrolig mye gøy ved å være ungdom også. I Til ungdommen får ikke denne moroa så mye plass. Kanskje er det et bevisst valg? Å la forestillingen handle om akkurat de fasene av livet det ikke er så lett å snakke om som ungdom?

Som Teaterungdom er det sterkt å se slike forestillinger. Unge aktører på scenen og historier fra unge menneskers liv som presenteres i stor skala for ungdommer. Til ungdommen oppleves viktig og riktig. Mer av dette, mer av disse fem skuespillerne, mer teater – til ungdommen.

Vallerrevyen 2020: Full spredning

Til tonene fra  Footloose starter en særdeles vellaget revy. Full spredning er velskrevet, velkoreografert, velregissert, velspilt og veldig morsom. Med høydepunkter som “Plagus og Pestus” og “Fugleslåsskamp” er jeg ikke i tvil: Dette er en av sesongens beste revyer!

Solid fra start til gospel-slutt! FOTO: Peter von Tangen-Jordan

Tittel: Full spredning

Hvor/når: Valler videregående skole, 21.januar

Instruktører: Sebastian Aasen Solli og Hanna Klingenberg

Skuespillere: Eira Tidemand-Johannessen, Henrik Hellum, Charlotte Almnes, Thomas McKinney Wist, Franziska Tørnquist, Jørgen Thingwall Færgestad, Ankita Johar og Jakob Nermoen

Kommende forestillinger: Spiller t.o.m. 25. januar

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä


De som kjenner meg, vet at jeg er svak for god tekst, og her er Full spredning helt i toppsjiktet. Sketsjene er passe lange, passe overraskende og har gjerne en vri på slutten. Sangene gir mening og summen av alle elementene er et resultat som er bedre enn elementene hver for seg. Akkurat slik man vil ha det. Jeg vil også trekke frem skuespiller Thomas Wist som har en utrolig sjarme og varme. Selv munken får jeg en slags sympati for, selv om han har slaktet og voldtatt mennesker – i Guds navn.

Det er mange høydepunkter her. Guttegjengen på scenen har flere herlige numre. Jeg liker sangen ved pissoaret og vikingsketsjen. Her oser det av overskudd og spilleglede. Hurra! Fuglene som sloss over en pølse som til slutt blir snappet opp av en rotte som sier “pip-pip motherfucker” er herlig, enkel humor. Og nettrollets Karius og Baktus (her kalt Plagus og Pestus), varer akkurat passe lenge, med akkurat passe mengde samfunnskritikk og komisk teft. Her er veldig, veldig mye bra, i en veldig bra revy.

 

En av sesongens smarteste, artigste og mest velskrevne sketsjer. FOTO: Peter von Tangen-Jordan

Skal jeg være kritisk kan jeg si at de starter noe usikkert. Det kan virke som om de ikke stoler helt på eget produkt, som om de ikke tør å kose seg på scenen. Dette gjør at de mangler litt trøkk og åpningen virker noe tam. Den usikkerheten er det bare å kvitte seg med. Her er det bare å kose seg å ha det gøy, både som publikummer og skuespiller.

Det er vel min oppfordring. Litt mer selvtillit. For dette er bra! Vallerrevyen 2020, årets positive revyoverraskelse, gratulerer!

Send hjelp (og penger)

Dumpa, ulykkelig, sex, full, kjole på familieselskap, vold, hva betyr det egentlig å være mann? Send hjelp (og penger) handler om mye. Store ting, viktige ting. Jeg tror det skal oppleves som rått og ærlig, som et slag i mellomgulvet. For meg blir det mer som et lett klapp på kinnet.

Kule promobilder. Hva det har med forestillingen å gjøre, det skjønner jeg ikke… FOTO: Hanna Fauske

Tittel: Send hjelp (og penger)

Hvor/Når: Vega Scene, mandag 20.januar

Manus: Sindre Bråthen Tjørswaag

Regi: Bo Anders Sundstedt

Musikk: Sindre Bråthen Tjørswaag, Kornelia Melsæter og Anja Bibby

Medvirkende: Sindre Bråthen Tjørswaag, Kornelia Melsæter, Anja Bibby og Maria Agwumaro

Kommende forestillinger: Spilles 20.januar-7.februar 2020

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä


 

Hovedutfordringen er at jeg ikke helt skjønner hvorfor man burde se forestillingen. I en samtale etter premieren snakkes det om menns psykiske helse, om kjønnsroller og om livet. Store ting. Viktige ting, selv opplevde jeg ikke denne tematikken som dominerende i forestillingen.

For meg handlet det om en ulykkelig mann. En som er opphengt i en eks og som drikker og knuller seg gjennom sorgen. Litt skittent, veldig ærlig. Tidvis veldig fint. Likevel er det noe som gjør at jeg ikke blir revet med. Jeg tror det ligger i sammensetningen av de ulike komponentene. Teksten er lyrisk bygd opp, mens spillet forsøker å være realistisk. Her henger jeg ikke helt med. Er dette dikt, tanker eller samtaler? Resultatet blir at jeg sitter å ser på noe fra utsiden, uten at jeg lever meg inn i det. Og menns psykiske helse – det tenker jeg ikke mye over underveis.

Det er noen klare høydepunkter. Kjole i familieselskap-scenen er min soleklare favoritt. FOTO: Hanna Fauske

Selve tittelen forstår jeg ingenting av. Foto og video brukt for å promotere forestillingen, laget av billedkunstneren Hanna Fauske, er dritkult, men fremstår som litt sidestilt forestillingen jeg ser. Musikken er også kjempebra. Regien fin og spillet fint. Teksten er heller ikke dårlig. Problemet blir for meg måten det er satt sammen. Jeg henger ikke helt med. Hvor vil de hen?

Det er ikke tvil om potensialet. Plutselig treffer de kjempegodt. Kjole i familieselskap-scenen er dritkul. Her tenker jeg på mannsrollen, hva det vil si å være tøff, å stå opp for seg selv, sånne ting. Her spiller alt på lag. Synd de ikke lykkes like godt i forestillingen som helhet.

Send hjelp (og penger) er Sindre Bråthen Tjørswaags debut som dramatiker og stykket har blitt til gjennom prosjektet UNG TEKST, Unge Viken Teaters satsing på unge dramatikere. Et prosjekt som oser av potensiale. Fortsett å skrive Sindre, du har en spennende stemme. Og Unge Viken Teater – dere må fortsette å produsere nye stykker for ungdom. Potensialet er enormt, selv om det ikke ble helt innertier denne gangen.

Vinneren av “Årets forestilling 2019”!

Etter to uker med avstemning har dere – våre lesere – kåret årets beste teaterforestilling i 2019. Resultatene er klare og med nesten halvparten av stemmene, har vi en soleklar vinner!

 

Teaterungdom har talt, og “Årets forestilling 2019” er

 

JORDA RUNDT PÅ 80 DAGER – FEIL TEATER

 

FOTO: Lars Halvor Andreassen

GRATULERER TIL ALLE MEDVIRKENDE! 

 

Vi vil også gratulere Ingenting med 2. plass, og Dogfight med 3. plass!  

Skrot

Far er død og de tre søsknene skal rydde ut av leiligheten hans. Broren har med sin forlovede. Det skal ryddes, man vil være effektive, men ikke ufølsomme. Dette er de nærmeste, og med Stueproduksjoner blir det fryktelig nært.

Velkommen inn i stua. FOTO: Stueproduksjoner

Tittel: SKROT

Av: Stueproduksjoner v/produsent Christina Bjurholt

Hvor/Når: I en stue på Skøyen, fredag 17.januar

Dramatiker og regissør: Ester Gjermundnes

Medvirkende: Ragnhild Gravem, Peder Ulven, Ane Viola Semb, Ingrid Mortensen

Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä


For vi er, bokstavelig talt, i en leilighet og i en stue som det ryddes ut av. De fire skuespillerne er der rett foran oss og mestrer fjerde-veggen-spill med stor selvsikkerhet. Faktisk er det selve spillet som imponerer meg mest. De er bunnsolide. Jeg tror på at de er søsken. Jeg tror på brorens forlovede som bommer helt på valg av sokker og som ikke visste at “her må man ta av seg skoene før man går inn”. Det er fryktelig troverdig, og det trengs. For her er det mange fallgruver man kunne ha falt ned i, SKROT unngår dem alle.

Dette er rett og slett en skikkelig bra teaterforestilling. Strålende spill, godt satt opp, nydelig løst i stuen. Det er realistisk og klarer mesterstykket å unngå å bli sentimentalt, noe som er vanskelig med en slik tematikk. Forestillingen varer akkurat passe lenge og har genial begynnelse og slutt. Regien er bunnsolid, her gaper man over akkurat passe mye. Jeg ler flere ganger, og jeg er nær ved å gråte. Likevel føles forestillingen ganske flat og lett, noe som er imponerende befriende.

Det mimres når gamle minner skal pakkes ned for siste gang. FOTO: Stueproduksjoner

Teksten er nydelig, tidvis briljant, realistisk uten å bli krevende belærende. At dramatiker og regissør Ester Gjermundnes har klart å mestre denne avstanden til verket etter selv å ha mistet sin egen far, noe som ifølge programbladet er hele bakgrunnen for forestillingen, er intet mindre enn imponerende.

Lydklippet er unødvendig. Musikken litt klein. Filmen derimot er fint løst. Dette er de tre små bruddene med den nære beinharde realismen. Kanskje burde de vært strøket? Nå er jeg streng, veldig streng, men man blir automatisk det når man ser fryktelig gode forestillinger.

Jeg håper SKROT blir spilt mer. Det fortjener den, for dette var skikkelig bra!

Mikrobia

Hvis hele menneskeheten ble omgjort fra mennesker til mikroorganismer, da hadde hele menneskeheten fått plass i en revebæsj. Hva om det finnes noe som aldri dør, men som bare lever? Hvordan så det ut når det aller første livet oppstod? Også er det ett spørsmål til, et spørsmål jeg har tygget på siden jeg gikk ut dørene på Vega Scene etter å ha sett Øyteaterets nyeste forestilling Mikrobia: Hvordan skal jeg beskrive det ubeskrivelige?

Mikrobia presenteres med denne plakaten. Den treffer godt, ubeskrivelig og vakker. GRAFIKK: Deborah Mora, Rose Leahy, Amanda Baum

Tittel: Mikrobia

Hvor/Når: Vega Scene, torsdag 16.januar

Produsert av: Øyteateret v/produsent Andrea Skotland

Manus: Amalie Olesen

Regi: Ellen Jerstad

Scenografi: Baum & Leahy

Medvirkende: Kjersti Aas Stenby, Huy Le Vo, Vincent Vernerie, Sjur Miljeteig (komponist og musiker)

Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä


Dette er mer enn bare en forestilling –  det er en opplevelse. Vi får dele noe med hverandre, smake på noe, lukte på noe. Ligge på gulvet og kjenne følelsen av et fjærlett slør som trekkes over oss. Se en enorm figur bevege seg. Høre magisk musikk og svevende tekst. Tiden er umulig å henge med på, jeg aner ikke om det har gått en time eller ti minutter. Det jeg vet er at dette er helt spesielt. Mikrobia er ubeskrivelig.

Ellen Jerstad har regien. Ellen Jerstad som en dag kommer til å skape noe briljant som blir husket i generasjoner, det er jeg ganske sikker på. Verkene hennes gir meg samme følelse som de første gangene jeg så Alan Lucien Øyens produksjoner, man bare vet at her er det noe helt ekstraordinært. Med Mikrobia skaper Ellen sitt eget lille univers, bygget rundt et ganske enkelt og konkret premiss. Mennesker er ikke lenger mennesker, men mikroorganismer.

Det som ikke kan dø. FOTO: Marie Charlotte Thomsen Lund

Dette samspillet mellom det konkrete og det abstrakte er veldig spennende. Og det er ganske rart også. Innholdet ligger i stor grad i de magiske bildene som skapes, da forestillingen er nesten helt uten handling. Dessuten er lydbildet perfekt. Altså virkelig perfekt. Komponist og musiker Sjur Miljeteig skal ha en stor del av æren for at denne forestillingen har blitt det den har blitt. Bravo!

Så hva har den blitt? Ikke lett å si, men jeg liker det, og jeg vil anbefale alle å se den. Bare for å ha sett det. Jeg har prøvd å beskrive det ubeskrivelige, jeg har prøvd å beskrive Mikrobia. Se den og prøv selv, det er ikke så lett…

Askeladden og Prinsessen i Trollfjellet

Askeladden inntar Teater Manu – Norges tegnspråkteater. Flotte parykker, velfungerende scenografi og tydelige gjennomarbeidede bevegelser. Formen er noe helt eget. Det er tydelig, typete og tradisjonelt, akkurat som eventyrene.

Velkommen inn i eventyrenes verden. FOTO: Dag Jenssen

Tittel: Askeladden og Prinsessen i Trollfjellet

Av: Tine Thomassen, fritt etter norske folkeeventyr

Regissør: Bentein Baardson

Scenograf / kostyme- og parykkdesign: Ingeborg Kvamme    Parykkmaker: Helena Andersson

Maske: Mariola Domurat           Lysdesign: Martin Myrvold     Lyddesign: Erik Hedin

Skuespillere: Anne-Sofie (Fie) R. Sennels, Ronny Patrick Jacobsen, Nikolai S. Wisny, Ipek D. Mehlum, Anne-Line L. Kirste, Kennedy Wisny

Kommende forestillinger: Spilles over hele Norge våren 2020

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä


Siden både formen og historien blir så tydelig, er det kanskje litt mye av det gode? Selve handlingen er forutsigbar, noe som gjør at spenningen ligger i de ulike bildene som skapes. Til gjengjeld er de både vakre og gode. Det snør på scenen, og slottet blir virkelig dekket i gull. Trollet ser akkurat passe skummelt ut og de utallige parykkene er nydelig laget. Alt rundt er veldig bra, så svakheten ligger i selve historien.

Prinsessen er fanget i Trollfjellet, Askeladden vil finne henne. Det er med en bror, en mor og noen harer. En fugl er også med, selve Trollet ser man bare et sekund. Konge, dronning og gardister er her også. Og ei kjerring, det er alltid ei kjerring med rar nese i eventyrene. Askeladden finner henne, Trollet blir til stein og alt ender godt. Det er eventyr, eventyr skal være sånn.

Askeladden og Prinsessen. FOTO: Dag Jenssen

Forestillingen er selvsagt laget for barn, men det er noe eget med salen på Dælenenga som gjør at vi i Teaterungdom.no alltid prioriterer å ta turen. Det er spennende å se tegnspråk som scenespråk. Det blir noe helt eget. Nødvendig tekst blir alltid sagt høyt for lyttende publikummere, så det er lett å følge fortellingene. Dessuten lager teatret aldri noe dårlig, de snubler aldri. Her satses det på kvalitet.

Personlig skulle jeg ønske at de dro på litt mer. Turte å utfordre, ikke var så tradisjonelle denne gangen. Da tror jeg Askeladden og Prinsessen i Trollfjellet virkelig kunne blitt en knallbra forestilling. I stedet er det en forestilling på det jevne, med vakre parykker og helproff ramme. Det er ikke dårlig bare det.

Den trøtte mannen

Det er barnas nyttårsfest på Sentralen i Oslo. Huset koker av aktiviteter og barn og foreldre som løper hit og dit. Stemningen og spenningen er til å ta og føle på. Så hva gjør Teaterungdom på et barnearrangement? Svaret er enkelt: Jo Strømgren kompani har forestilling! Og da er Teaterungdom.no alltid på plass, enten det er på Dansens Hus, i Operaen eller barnefest på Sentralen.

Man trenger kaffe for å våkne, den trøtte mannen tar seg mange kopper. FOTO: Jubal Battisti

Tittel: Den trøtte mannen

Hvor/når: Sentralen, 11. januar kl. 12:00

Regi, koreografi, tekst, lyd og rekvisitter: Jo Strømgren

Lyddesign: Lars Årdal           Produsent: Jo Strømgren Kompani v/ Sara Norlin

Medvirkende: Anders Sanzén

Kommende forestillinger: Spilles blant annet i Bærum oktober 2020

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä


 

Forestillingen heter Den trøtte mannen og handler om en fryktelig trøtt mann, som prøver å våkne for å komme seg på jobb. Teknikkene for å få søvnen til å slippe taket er mange. Han går på tegnestifter, har utallige vekkerklokker og stikker strikkepinner inn i strømstøpselet i veggen. Det står ikke på innsatsen, og potensielt dødelige metoder å våkne på testes ut i fleng.

Han rekker ikke jobben, ikke denne dagen, men får en ny sjanse av sjefen. Da gjelder det å sovne, for å rekke jobben neste dag. Nok en utfordrende oppgave, for klokkene tikker, lyset lyser osv. osv.

Fingre i brødristeren er en av flere mildt sagt ekstreme teknikker den trøtte mannen bruker for å våkne. FOTO: Jubal Battisti

Historien er enkel og artig. Assosiasjonene mine trekkes til Mr. Bean. Enkle ting gjøres ekstreme. Her er også noen små replikker, de liker jeg egentlig ikke så godt. De gjør Clas Gøran (som den trøtte mannen heter) litt mer menneskelig og ikke så “ute”. Her ville jeg heller gått motsatt vei, gjort han enda rarere. Det er ikke lett å normalisere en person som skyter seg med pistol i foten når han vil våkne.

Forestillingen passer nok best for barn, men også for unge skuespillerspirer. Den sier noe om hvor lite man trenger, og hvor lenge man kan spille på en konkret oppgave, med en helt bestemt motivasjon. For selv om handlingen nærmest er fraværende og virkemidlene enkle, kjeder jeg meg aldri. Der har Den trøtte mannen klart noe interessant.

Munchrevyen 2020: Live

Fantastiske dansere, band og kor i toppform og en Amalie Stuve som alle revyelskere vil falle pladask for. Med Live viser Muchrevyen nok en gang at de er en del av toppklassen. Fellesnumrene er formidable. Litt variasjon til tross, dette er gøy! 

Det er umulig å ikke snakke om “Dele med andre” og Amalie Stuve når man snakker om Munchrevyen 2020. RÅTT!! FOTO: Marte Nås Kristiansen, Erik Nørve

Tittel: LIVE

Hvor/når: Edderkoppen scene, 9. januar kl. 19:00

Instruktører: Jesper Breen Frilseth og John Gunnar Edvinsen

Skuespillere: Iben Dalen, Alvin Müller, Vilde Neraal, Felix Karlsson, Amalie Stuve, Alfred Wammer, Elina Panea Berg, Leo Holmertz Lien

Kommende forestillinger: Spiller t.o.m. 12. januar

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä


Åpningsnummeret er rått! Bang, bang, vi er LIVE og det svinger. Deretter går det raskt nedover med 2-3 sketsjer som egentlig ikke gir meg så mye. Det er også helt unødvendig at bortimot alle karakterene er hesblesende og har en eller annen diagnose. Talefeil-sketsjen er bedre, Crazy Frog på Kiwi like så og når henrettelsen kommer inn er det skikkelig morsomt. Venterom, eventyr og Leo er sketsjer på det jevne, før det virkelig smeller igjen med “Dele live med andre” – den er rå!

Andre akt går mye i det samme. Høye topper, virkelig høye, som bærer revyen inn til et solid resultat. Spesielt vil jeg berømme måten de klarer å bruke danserne og koristene på. De integreres i revyen, løfter numrene de er med på og gjør helhetsinntrykket bedre. Akkurat slik dansere og korister skal brukes – imponerende!

GAY BUSTERS – veldig morsomt, veldig rart. FOTO: Marte Nås Kristiansen, Erik Nørve

Bandet svinger, skikkelig. I tillegg både synger og danser skuespillerne utrolig bra. Talenter, rett og slett. Så det musikalske er det ingenting å si på. Toppkarakter der! Dessverre er talkshowet (som går igjen gjennom hele revyen) ganske intetsigende og kjedelig. Så det er noen utfordringer. Men hvem bryr seg vel om det når “Livet er aller best live” synges og danses til tusen rett før pause. Amalie Stuve – for et trøkk, wow.

Frode Berg nummeret synes jeg heller ikke er dumt og bloggeren som prøver seg på standup fordi folk kommenterer “haha” og “lol” i kommentarfeltet hennes er også artig løst. Disse to numrene har godt manus og leveres sterk, igjen – toppkarakter der.

Jeg holder meg på toppene. Føler på trøkket i fellesnumrene og gleder meg over en deilig bra revy på Edderkoppen teater. Livet er aller best LIVE.

Blindernrevyen 2020: Rumpetaske over brøstet

Tja, hva skal man si? Rumpetaske over brøstet har en fet scenerigg, et rått (innleid) band og gode skuespillere. Dessverre stopper det der. 

De energifylte dansenumrene løfter revyen. FOTO: Marie Louise Meidell Lange

Tittel: Rumpetaske over brøstet

Hvor/når: Blindern videregående skole, 9. januar

Skuespillere: Tyra Ugland, Henriette Molvær, Herman Vang, Vilde Sæther, Christian Windwik Dunker, Aatavan Chandrakumar, Rikke Vigander Von Hirsch, Felix Dahl, Jenny Buxrud og Tuva Iuell

Instruktører: Fredrik Bentzen og Linn Gabrielsen

Kommende forestillinger: t.o.m. 18. januar

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud


 

Blindernrevyen 2020 har en god ramme, men mangler innhold. Jeg har tenkt mye, men skjønner ikke helt hva de vil frem til. Med rumpetasker over brystet kunne man spilt på stereotypier i samfunnet, men fokuset blir mer på hvor normalt det er å være original – som fører til at det originale ikke lenger er originalt, og alt dermed er normalt. Forvirrende? Helt enig. 

 

Revyen starter med et energifylt sang og dansenummer, som etter min smak er høydepunktet i revyen. Nå skal det sies at jeg satt sånn til at jeg bare så halve scenen, men den halvparten av castet jeg så var synkroniserte, gjorde kule trinn og sang bra. 

 

Skuespillerne i seg selv har jeg ikke noe vondt å si om, her er det sketsjene som kommer til kort. Jeg ler litt her og der, men de mangler punchlines og det hele blir for enkelt. Det er også ganske pinlig at Steinerskolen er offeret i en av sketsjene, for når sant skal sies har Steinerskolen hatt en av de beste revyene så langt i år. 

 

Den fargesprakende gjengen leverer, men det hjelper ikke når innholdet er for dårlig. FOTO: Marie Louise Meidell Lange

 

I et øyeblikk er det viktigste at man har rumpetaske over brystet, mens en annen gang er det å lese bok en fredag kveld og referere til kjente forfattere og bøker. Igjen, jeg er forvirret over hva de prøver å vise oss. Noen ganger begynner jeg å lure på om det i det hele tatt er en baktanke. Jeg hører flere i publikum ler, så kanskje dette bare ble for internt for meg? 

 

Jeg vet ikke man ikke skal henge seg opp i sånne ting, men med to knær i ryggen og mine egne knær most inn i personen foran meg, måtte jeg le litt for meg selv da de begynte å snakke om brannsikkerhet. Og kanskje hadde punchlinene vært bedre om jeg hadde sett hele scenen? Det får jeg dessverre aldri vite svaret på.