Heddadagene 2019: Lik og del

På en scene dekket av sand og treklosser dramatiserer fem aktører problematikker rundt Facebook. De setter lys på de negative sidene ved det globale fenomenet, men inkluderer samtidig de positive. Det er en enormt aktuell og viktig tematikk, som det er kult at regissør Birgit Amalie Nilssen har turt å gripe tak i. Dessverre klarer ikke denne kombinasjonen av SoMe og teater å overbevise meg helt…

Ahmad Joudeh må hjelpe Ghopi Prabaharan med å holde vippen i balanse. FOTO: Jon Petter Thorsen Aptum

Tittel: Lik og del

Regi og manus: Birgit Amalie Nilssen

Tid og sted: Vega Scene, 17. juni 2019

Presentert av: Kilden Teater

Medvirkende: Ahmad Joudeh, Maria Mozhdah, Ghopi Prabaharan, Tomos Young og Ingrid Liavaag

Koreografi: Kari Anne Vadstensvik Bjerkestrand, Ahmad Joudeh og Tomos Young

Scenografi: Ryall Burden      Kostymedesign: Berit Lågeide Griffin

Lysdesign: Markus Fadum    Lyddesign: Simen Hefte Endresen

Kommende forestillinger: 18. juni 2019 kl. 18

Anmeldelse av: Stine Sørensen


 

Forestillingen har fått den passende tittelen Lik og del. Våre bragder og verdier blir anerkjent via likes og hjerter, og det har oppstått en sperre i den fysiske og verbale kommunikasjonen. En av ti ytringer på nett er hatytringer, og Facebook både opphøyer og truer demokratiet på samme tid. Facebook tar liv – Facebook redder liv. Som skuespiller Ingrid Liavaag så fint sier det; «Før var vi redde for at noen skulle få lese våre dypeste tanker. Nå er vi redde for at ingen ikke vil det.». Regissør Nilssen har skrevet noen bitende replikker som er spot on på hvor det gnager i samfunnet.  Manuset er svært godt, men i møte med de sceniske virkemidlene mister det noe av brodden og treffsikkerheten. Som en person som har hatt Facebook nesten halve livet, så burde jeg ha følt meg truffet. Jeg skulle ønske at jeg følte meg truffet! At det stakk der det gjorde vondt. Dessverre ble jeg ikke annet enn en tilskuer som kunne analysere og beskue fra en komfortabel avstand. En behagelig posisjon, men en noe skuffende en. Her vil jeg bli utfordret.

Alle aktørene på scenen er utstyrt med gjennomsiktige plater i nettbrett og smarttelefon størrelse. Her er Ingrid Liavaag oppslukt i sin. FOTO: Jon Petter Thorsen Aptum

 

Forestillingens fem aktører trer inn i ulike karakter som alle på en eller annen måte kommenterer dagens bruk av Facebook. Noen er virkelige, og noen fiksjon. De fremstiller alt fra Mark Zuckerberg til en liten jente som hører «smil, klikk, del» gjennom hele livet. En av aktørene er Ahmad Joudeh, som spiller seg selv. Han er uten tvil det mest virkningsfulle forestillingen har å tilby. For han var Facebook en redning, en vei ut av nød og potensiell død. Joudeh vokste opp i en flyktningleir i Syria, og fant tidlig en lidenskap i dansen. Da han ble innkalt til å tjene sin verneplikt og skulle ut i krig, ble dansen og sosiale medier en vei ut. Joudeh hadde lagt ut videoer av seg selv som gikk «viral», og en journalist dro til Syra og lagde en dokumentar om han. Som resultat ble Joudeh invitert til Europas dansescener, og unnslapp et liv som soldat. «Dansen er mitt pass», sier han. Foruten den fantastiske dansen han presenterer, så er hans historie høydepunktet i forestillingen. For et klart bilde på hva sosiale medier kan bidra til, og for en rørende tilstedeværelse på scenen.

Dans oppstår hyppig som et virkemiddel. Det er vakkert, men blir til tider for langtekkelig. FOTO: Jon Petter Thorsen Aptum

Manuset er veldig monologbasert, noe som kler forestillingen godt. Teksten er godt bearbeidet, og skuespillerne fremfører den ypperlig. Elementene av slampoesi og dans fungerer også, men noen av sekvensene blir til tider langdryge og jeg mister tråden. Forestillingen varer i 75 minutter, og den kunne med fordel blitt strammet inn til 60. Men mitt hovedproblem med forestillingen er bruken av virkemidler som åpenbart skal fungere symbolsk, men jeg skjønner ikke poenget med det. Hvorfor ruller de seg i sand, og hvorfor bygger de pidestaller med treklosser? På slutten bygger de en mur med klossene, og her aksepterer jeg symbolikken. Muren kan fungere både som en brannmur, eller en fysisk mur som den Trump ønsker å bygge. Når deler av den blir stjålet og gitt til en annen er det et fint bilde på hvordan noen kjemper for å dele biter av makten med de som har lite eller ingenting, men før det fremstår bruken av klossene som noe vilkårlig. For meg blir de en distraksjon, og jeg blir mer opptatt av å finne ut hva de vil si, enn å faktisk lytte til det som blir sagt.

Lik og del er ingen dårlig forestilling, men den faller kort i formidlingen av det enorme temaet den har valgt. Mye er bra, men unødvendig bruk av virkemidler tar fokus fra det den egentlig ønsker å fortelle. Etter applausen slo jeg på smarttelefonen som om det var det mest naturlige i verdenen, men tenkt om forestillingen hadde fått meg til å tenke meg om to ganger før jeg gjorde det? Det hadde vært noe det.

Heddadagene 2019: Bare en våt munn

Scenekunstnerne Katja Lindeberg og Madeleine Nilsen inviterer til en verden fylt av rosa tyll, glitter, enhjørninger og smurfer. Usensurert og ærlig snakker de om det å være kvinne, både på godt og vondt. Bare en våt munn er en røff, kul og enormt underholdene forestilling, men den tillater seg også å dvele ved det såre og vanskelige.

 

Jeg håper å få se mye mer av kombinasjonen Lindeberg/Nilsen i fremtiden! FOTO: Elisabeth Anker Jacobsen

Tittel: Bare en våt munn

Tid og sted: Sentralen, Marmorsalen 17. juni

Av og med: Madeleine B. Nilsen, Katja Brita Lindeberg

Kostymer og scenografi: Sylvia Denais

Lysdesign: Eirik Brenne Torsethaugen

Dramaturg: Guro Hustad Stugu

Produsent: Katja Brita Lindeberg

Co-produsent: Lokstallen og Teaterhuset Avant Garden

Kommende forestillinger: 17. juni kl. 19:30

Anmeldelse av: Stine Sørensen


 

Bare en våt munn er en dokumentarisk teaterforestilling hvor kompaniet Lindeberg/Nilsen tar utgangspunkt i en rekke dybdeintervjuer med forskjellige kvinner, samt deres egne erfaringer og opplevelser rundt hvordan det er å være kvinne. Den sceniske fremstillingen av tekstene varierer fra stående foran mikrofonen til jokkende på pute og tyllskjørt. I en drømmelignende fantasiverden med myke og feminine farger proklamerer Lindeberg og Nilsen kvinners vitnesbyrd, og deres stemmer runger langt og tydelig. De er herlig drøye og forfriskende ærlige, uten å bli bastante eller prekende.

 

Å lage en forestilling om kvinneligheten er ikke noe nyskapende, og på norske scener har vi tidligere fått servert både Kvinnemonologene og Vaginamonologene. Allikevel klarer Lindeberg og Nilsen å bringe noe nytt til bordet, og det er den uhøytidelige og vimsete stemningen de holder på gjennom hele forestillingen. Og det uten at det går på bekostning av brodden i tematikken. For det er en brodd – vi hører både om kroppspress, sexpress og mutilasjon av brystvorter. Men de har funnet en slags hårfin balanse og klarer å dvele ved det vonde uten å falle i en grop av patos og det dønn seriøse. Samtidig undervurderer de ikke alvorligheten heller, de bringer den ned til et menneskelig og avslappende nivå. Det er deilig å se på, og en fantastisk prestasjon.

 

Kvinnen er en gudinne, enten hun er en amasone eller prinsesse. FOTO: Elisabeth Anker Jacobsen

 

Når jeg sier at forestillingen har en uhøytidelig og vimsete stemning, så overdriver jeg ikke. Her snakker vi dans, synging, onanering, fødsel og i flere tilfeller henvender Lindeberg og Nilsen seg direkte til publikum. De er nærmere seg selv enn de er noen form for rolle, og de tillater seg å bli personlige på scenen. Det er kanskje nettopp derfor de bruker virkemidler som fargerike kostymer og masker, for å minne oss på at dette tross alt er teater. Selve scenografien er veldig enkel, med en paviljong på midten og et lilla teppe som avgrenser scenen i bakgrunnen. Fokuset er på kvinnene på scenen, og historien de formidler.

 

Som kvinne i 20-årene er jeg på mange måter den perfekte målgruppen og derfor kanskje litt forutinntatt når jeg lovpriser forestillingen. Men jeg snek noen blikk på de mannlige publikummerne i salen, og de så virkelig ut til å storkose seg like mye som jeg. En ting er i hvert fall sikkert, Bare en våt munn er nærmest skreddersydd til ungdommen, og da spesielt unge jenter. Lindeberg/Nilsen gir aldri noe endelig svar på hvordan det er å være kvinne, men materialet de har samlet inn og jobbet med blir formidlet på en utrolig god måte som jeg tror det er viktig at mange ser.

 

Heddadagene 2019: Uten navn

Gjennom en dokumentarisk tilnærming, har duoen Mattis Herman Nyquist og Fredrik Høyer skapt et teaterstykke om de pårørende til rusavhengige. Et slikt tema innebærer naturlig vis en voldsom sorg, og Uten navn kunne fort ha blitt et eneste langt sørgestykke. Men Høyer og Nyquist er kloke. De har valgt kjærligheten som inngang, og de har valgt Nils Jørgen Kaalstad.

 

Gine Cornelia Pedersen og resten av ensemblet gir oss hjerteskjærende historier fra et pårørendes perspektiv. FOTO: Trine Sirnes

Tittel: Uten navn

Av: Fredrik Høyer og Mattis Herman Nyquist

Tid og sted: Nationaltheatret, Amfiscenen, 16. Juni 2019

Produsert av: Østfold Kulturbruk og Kulturudråpen

Regi: Mattis Herman Nyquist

Komponist: Gaute Tønder

Scenografi og lysdesign: Øyvind Wangensteen

Kostyme: Alva Brosten

Medvirkende: Anne Marie Ottersen, Gine Cornelia Pedersen, Nils Jørgen Kaalstad og Alfred Ekker Sande

Kommende forestillinger: 17. og 18. juni kl. 20.00

Anmeldelse av: Mari Noodt


 

Å skulle framstille virkelige personer og deres private kamper, krever mot og et solid forarbeid. I forkant av denne oppsetningen har Nyquist og Høyer gjennomført utallige intervjuer og lest seg opp på statistikker og artikler om rusavhengighet i Norge. Kombinasjonen av forkunnskap, ekte fortellinger og to gode teaterhoder, har resultert i en finstemt og jordnær tekst om å miste noen til rus. Den rommer tragedien, men den holder hele tiden fast ved lyset og kjærligheten.

 

Veteranen Anne Marie Ottersen gir forestillingen et viktig aldersspenn og leverer en spesielt skjør og vakker tolkning av en enke. FOTO: Trine Sirnes

 

Forestillingen varer bare en time, og det er akkurat passe. Det er en dyster tematikk, og den krever sitt emosjonelt. Det er ingen steder å «flykte». Nyquist har gått for en nøktern regi. Et teppe av lysrør dekker midten av bakveggen. Skuespillerne står midt foran lysteppet, avkledd og ærlig, vendt direkte mot oss. De står rolig og snakker til oss. Vi konfronteres med de sorgtunge skjebnene. Som publikum må vi rett og slett investere i disse personene. Og spesielt investert blir vi i Nils Jørgen Kaalstads tolkning av en etterlatt far.

 

Regissør Nyquist har gjort et smart valg ved å tildele Nils Jørgen Kaalstad en sentral rolle i forestillingen. FOTO: Trine Sirnes

 

Få timer etter visningen av Uten navn i går, holder Kaalstad sin takketale under Heddaprisutdelingen på Det Norske Teatret. Han er tildelt prisen for beste mannlige skuespiller/Medspiller for sin deltakelse i forestillingen. Han takker en far og en sønn for deres historie, for det er nettopp iscenesettelsen av deres historie han har mottatt prisen for. Kaalstad leverer noe av det mest genuine og nære jeg har sett på en scene på lang tid. Han har funnet fram til en karakter som fyller hele han. I alle detaljer, ned til fingerspissen. Jeg glemmer skuespilleren og ser bare denne sørgende, elskende fatter’n. Kaalstads rolletolkning og den nyanserte teksten, gjør mennesket levende for meg. Det er en fryd å overvære.

 

Alfred Ekker Sande er et ferskt fjes, og helt klart en å se opp for i tiden framover. FOTO: Trine Sirnes

 

Resten av ensemblet må muligens betale litt for Kaalstads briljanse. De leverer også noen solide og nære historier, men personene trer ikke like tydelig fram som «fatter’n». Det er ikke så dumt egentlig. Det er tunge vitnesbyrd vi blir servert, og det er ofte nok å bare lytte. Konfrontasjonen kan være utmattende. Men den er også viktig.

 

Det er viktig å fortelle de pårørendes historie. Vi blir ofte konfrontert med hovedrollen i avhengigheten, enten det er på gata eller i teater og film. De pårørende er bikarakterer. Men det er også de som holder protagonisten oppe. Det er de som etter alle nederlag og avvisninger, fortsatt elsker og støtter. Deres historie fortjener scenerom og publikum. Uten navn gir dem dette på en verdig og god måte.

HEDDADAGENE 2019: Norberts Nye Nabo

”De modigste er de som tørr å være redde”. På Black Box spilles Norberts Nye Nabo, en barneforestilling som viser oss både frykt og vennskap. Men til tross for kreativ scenografi, nydelige dukker og dyktige skuespillere, når ikke forestillingen helt frem til sitt yngste publikum.

 

Vår anmelder berømmer dukkene og føringen av dem i Norberts Nye Nabo. FOTO: Svein Midtskogen

Tittel: Norberts Nye Nabo

Tid og sted: Black Box teater, 16. juni 2019

Manus og idé: Framifrå Teater

Medvirkende: Erlend R. Vikhagen og Håkon T. Nielsen

Regi: Terje Hartviksen

Produsert av: Akershus Teater

Dramaturg: Ragnhild Mærli                Dukker: Jon Mihle

Scenografi: Gjermund Andresen

Lyddesign: Rune Hermundsplass      Lysdesign: Paul Vidar Sævarang

Kommende forestillinger: 17.juni kl. 17:00

Anmeldelse av: Helena Furu


 

Norberts Nye Nabo er produsert av Akershus Teater hvor Framifrå Teater står for idé, manus og skuespillere. Forestillingen har en viktig, men ikke for moraliserende tematikk. Vi blir kjent med den engstelige Norbert som er redd for nesten alt; insekt, utsiden av huset og nabokona Fru Frogner, for ikke å snakke om Frogners hund Mopsen! Det er ikke før han møter sin nye nabo Miriam, som har opplevd å være mye reddere enn han, at Norberts liv endrer seg. For hva er egentlig frykt? Sammen blir de to karakterene kjent og de hjelper hverandre til å bli sterke sammen.

 

Scenografien er nydelig utført av Gjermund Andersen. Den lar seg lett manøvrere og består av flere rekkehus med Norberts hus i midten. Mobiliteten gjør at de to skuespillerne Erlend R. Vikhagen og Håkon T. Nielsen med enkelhet kan endre på spillstedene underveis i stykket. Skuespillerne mestrer flere roller og har en god kjemi seg i mellom. De veksler mellom å spille menneskelige karakterer og føre dukkene, begge med en tilstedeværelse og overbevisning. Timingen er god og latteren sitter løst hos undertegnende.

 

Skuespillerne Erlend R. Vikhagen (til v.)og Håkon T. Nielsen (til h.) har en god kjemi gjennom hele forestillingen. FOTO: Merethe Nielsen

 

Publikumsplassene er langt fra halvfull og jeg undrer på om de har overvurdert forestillingens målgruppe. På hjemmesiden reklameres det med at Norberts Nye Nabo passer for barn fra tre år og oppover, men mye kan tyde på at denne aldersgruppen var litt for ung for dagens forestilling. Det kan virke som det mørke scenerommet er med på å skape en ekstra og unødvendig frykt hos de minste. Siden det forekommer både høye lyder, brå bevegelser og dunkel belysning kan det tenkes at forestillingen hadde tjent flere publikummere på å sette aldersgrensen til fem år og oppover.

 

Norberts Nye Nabo er en sjarmerende og humoristisk barneforestilling som viser at det er lov å være redd. Forestillingen passer nok best for barn i tidlig skolealder, men den har kvaliteter som treffer både det yngste og det eldste publikummet.

Heddadagene 2019: Sweatshop Aleppo

Sweatshop Aleppo er en historie om krigen i Syria og tre ungdommers hverdag: om det å være på flukt og om å stå midt i krigens brutale virkelighet,- men også om vennskap, kjærlighet, håp og drømmer.

Sweatshop Aleppo er perfekt for Teaterungdom sin målgruppe, skriver vår anmelder. FOTO: Hentet fra Vega Scenes hjemmeside

Tittel: Sweatshop Aleppo

Av: Tale Næss

Tid og sted: Vega Scene 15. juni 2019

Produsert av: Dramatikkfestivalen, Vega Scene og NRK Radioteatret

Regi: Katinka Rydin Berge

Medvirkende: Ungdommer fra Vega Ung; Toheed Mehmood, Stine Standal Opsahl, Tuva Ling Horgdal og Solveig Villung, samt Espen Løvås og Hege Aga Edelsteen.

Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt

Anmeldelse av: Malin Kathrine Vik


 

Visningen er en iscenesatt lesning av radioteater i samarbeid med Dramatikkfestivalen, Vega Scene og NRK Radioteatret. Dette er en del av Norsk Dramatikkfestival som arrangeres på Dramatikkens hus og Vega Scene 13.-15. juni under Heddadagene. Festivalen gir publikum mulighet til å oppleve nyskrevne tekster av utvalgte dramatikere som representerer nåtidens tendenser i norsk dramatikk.

Sweatshop Aleppo handler om to jenter og en sanndrømt gutt. Alle tre følger krigen i Syria, men der jentene følger den fra en sweatshop i Izmir, følger gutten den fra soverommet sitt. Krigen har skilt de tre fra hverandre, men de kan fortsatt møtes i drømmene. Og i drømmene er alt mulig: der kan de tre sykle gjennom Europa, Meriam kan være en supernova og Sara kan få plantet frøet sitt hjemme i hagen de reiste fra. Den sterke teksten balanserer kontrasten mellom krig og ungdommenes håp og drømmer.

Scenografien er svært enkel og det som møter oss allerede når vi trer inn i rommet er tre paravaner plassert på gulvet, med skuespillerne sittende på stoler både foran og bak. Lyset er dunkelt gjennom hele visningen og nøye plassert på skuespillerne. Det spesielle med denne iscenesettelsen er at den opprinnelig er ment som radioteater, og det er særs interessant hvordan radioteatret overføres til scenen. For hva innebærer det å iscenesette en tekst som er skrevet med tanke på det auditive, og ikke det visuelle scenerommet? På kanten av scenen styres lyden helt åpent, og det er nettopp samspillet mellom lydopptak av stemmer, dialogen som oppstår på scenen og lydeffektene som blir det essensielle i denne visningen. I hørespillet blir dialogen øynene våre med alle de muligheter og virkemidler som lyddramaet bærer med seg. Nettopp fordi dette i utgangspunktet er radioteater, tar jeg meg derfor i å lukke øynene på utvalgte tidspunkt for å ytterligere kunne leve meg inn i Tale Næss sin poetiske og virkningsfulle tekst.

 

Dramatiker Tale Næss. Visningen var en del av Norsk dramatikkfestival. FOTO: Trond Peter Stamsø Munch

 

 

De fleste av visningens skuespillere er fra Vega Ung, Vega Scenes satsning på unge teater- og filminteresserte. Ungdommene er med og setter sitt preg på forestillingen, der jeg titt og ofte kan trekke linjer mellom livet til de unge skuespillerne og radioteatrets karakterer. Likhetene er mange, men der disse ungdommene får drømme, skape og utøve, bærer karakterenes liv preg av vold, barnearbeid, frykt og fangenskap.

Visningens produksjonstid har kun vært 10 dager, noe den iscenesatte lesningen til tider bærer litt preg av. Det er mye som skal klaffe når det kommer til timing og samspill mellom lydopptak og dialog i rommet. I noen partier tenker jeg at den sceniske handlingen og dialogen på scenen tar fokus bort fra Næss’ poetiske tekst; for det er virkelig en balansegang og noe helt eget å iscenesette en lesning av en tekst som i utgangspunktet er ment for radioteatret. Jeg synes likevel at regissør Katinka Rydin Berge har tatt enkle, effektfulle og smarte valg når det kommer til iscenesettelsen av Sweatshop Aleppo.

Forestillingen tar, som flere andre forestillinger under Heddafestivalen, opp svært dagsaktuell og politisk tematikk, og visningen er nok et godt eksempel på hvordan teaterkunsten bidrar til å skape grobunn for viktige samtaler omkring temaer som både krig og konflikt på den ene siden, men også kjærlighet, vennskap, menneskeverd og drømmer.

Sweatshop Aleppo er en forestilling som på enkelt vis berører sitt publikum ved å ta oss med inn i livet til svært gjenkjennelige karakterer og tematikk; ungdommer som prøver å overleve i en hverdag full av krig og prøvelser, men også drømmer. Og nettopp derfor er forestillingen svært aktuell for Teaterungdoms målgruppe.

Heddadagene 2019: Hvem er fienden?

Hvem er fienden? er en iscenesatt visning som del av Norsk Dramatikkfestival. Visningen skaper noen fine øyeblikk, men pirker litt på overflaten og jeg skulle gjerne sett det hele skrudd litt mer til for å virkelig formidle noe nært og sårt til sitt publikum.

Dramatiker Liv Marit Weberg. FOTO: Siri Skjelderup

Tittel: Hvem er fienden

Hvor/Når: Dramatikkens hus, 15.juni 2019, kl. 16:00

Produksjon: Iscenesatt visning i samarbeid med Brageteatret som en del av programmet til Norsk dramatikkfestival på Dramatikkens hus

Av: Liv Marit Weberg

Regi: Even Torgan            Regiassistent: Rebekka Jynge

Medvirkende: Trine Wiggen, Andrea Berntzen, Jakob Fort, Sacha Slengesol Balgobin, Hedda Gundersen Gullikstad

Kommende forestillinger: Dramatikkens hus har arrangementer utover juni, deres program finner du HER!

Anmeldelse av: Kari Schulstad Wasa


Scenebildet er rått og enkelt. I denne iscenesatte visningen er det enkle sceniske virkemidler som blir brukt, en flyttbar vegg, mange stoler, lommelykter som spotter og kommunikasjon med lystekniker Tobias. Her er det teksten og skuespillerne som er i fokus. Vi blir kjent med terapeuten (Trine Wiggen) som forteller om sine problemer og utfordringer i hverdagen. Det lyses lommelykter fra salen på terapeuten og vi forstår at flere av skuespillerne sitter i salen. Det er de fire ungdommene som er en del av hennes terapitime. De begynner å kaste godteri på henne og er frekke og aggressive med terapeuten sin. Vi forstår at det er ulike grunner til at alle ungdommene er samlet i denne terapitimen, og at vi vil få vite mer om det i løpet av stykket.

Med det første vil ikke ungdommene fortelle om hvorfor de er her, så terapeuten må bruke ulike triks for å få de til å snakke ut. Med disse triksene og konkurransene virker det som terapeuten ikke tar ungdommenes liv på alvor og det er lite troverdig at en terapeut ville gjort noe slikt. Hun vil bare få de til å snakke for så å kunne dra hjem etter jobb.

Underveis i stykket forteller to av jentene i om overgrep og voldsomme hendelser som har hendt dem og at det er derfor de er her. Da de har fortalt dette blir det noen korte reaksjoner fra de andre før de forlater terapirommet. Det oppleves litt underlig at de slenger ut disse historiene og temaene for så å forlate scenen. For meg er det som om de ljuger bare for å komme seg ut av terapirommet. Det er litt merkelig at de plutselig bare lar slike historier henge i luften uten å ta tak i dem.

Visningen var en del av Norsk Dramatikkfestival 2019

Innimellom synes jeg teksten og skuespillerne skaper fine øyeblikk som sier noe om det å være menneske og ung i samfunnet. Jeg synes forestillingen er best i samspillet mellom Terapeuten, Edit og Silas. Kanskje forestillingen bare kunne handlet om disse tre? Det er mellom disse tre karakterene at det såre i stykket kommer frem. At det er skummelt å være sårbar og man setter opp vegger for seg selv fordi man ikke ønsker å blottlegge seg. At man er heller sint og tøff mot andre enn å tørre og være sårbar selv, å si at man liker noen. Og kanskje er det slik også for de voksne? Jeg synes ikke at visningen og teksten går helt i dybden på dette. Det blir litt pirking i overflaten. Jeg kunne gjerne sett mer av det såre mot det tøffe. Det er der de fineste øyeblikkene skapes.

Forøvrig synes jeg Andrea Bernzen gjør en god rolle som Edit. Hun er troverdig og har en fin tilstedeværelse på scenen. Trine Wiggen er (som alltid) stødig og formidler rollen og teksten hun har fått godt. Det er en del unødvendig flytting av stoler og jeg kunne ønske både de unødvendige stolene og festivalveggen var kuttet ut. At det kun var de nødvendige stolene, og lommelyktene.

Jeg føler det ligger mye uforløst potensiale i denne teksten og visningen. Jeg kunne ønske den skrudde til spenningen og konflikten karakterene har i seg selv, i møte med samfunnet og andre. Hvem er fienden? har et potensiale, men er ikke helt i mål enda…

Heddadagene 2019: Manning er fri

Manning er fri er historien om livet og fengslingen av Chelsea Elisabeth Manning, historien om en soldat som våget å fortelle sannheten. Den svarte boksen ble åpnet og vi fikk ta del i hemmelighetene bak hemmelighetene. Indre krig, ytre krig, politikk og identitet. Manning blir fengsles som mann og fri som kvinne. Forestillingen rokker ved noe fundamentalt i oss alle, er det sannheten som skal sette oss fri?

Manning er fri føyer seg i rekken av samfunnsaktuelle forestillinger under årets Heddadager. FOTO: Helena Furu Flingtorp

Tittel: Manning er fri

Av: Anders Budde Christensen

Tid og sted: Vega Scene 14. juni 2019

Produsert av: Vega Teater

Oversettelse: Henriette Vedel

Regi: Line Heie Hallem

Scenograf/lysdesign: Ingrid Skanke Høsøien

Kostyme: Ida Toft

Lyddesign: Bård Kleppen Watn

Koreograf: Anne-Katrine Fallmyr

Medvirkende: Petter Winther

Kommende forestillinger: 15. juni kl. 21.00 og 16. juni kl. 13.00

Anmeldelse av: Helena Furu Flingtorp


 

For første gang i Norge presenteres Manning er fri av den danske dramatikeren Anders Budde Christensens. Forestillingen er Vega Teaters andre egenproduksjon og skuespiller Line Heie Hallems regidebut. Historien utspilles gjennom skuespiller Petter Winther som gjør en strålende og sterk soloforestilling. Den drøye en og en halve timen stykket varer blir vi tatt med på en berg og dalbane av følelser, hvor Winther fyller alle rollene utmerket. Vi blir tatt med gjennom oppveksten, den militære tjenesten, fengslingen og frigjøringen. Mannings indre kamp og det den evige søken etter rettferdighet og sannhet. Krigens skitne spill skal ut av esken og fram i lyset; hemmeligstemplet informasjon lekkes til WikiLeaks.

 

Scenografien er enkel, men effektiv og består av en lysrigg på hjul. Lyd- og lysdesignet, presentert av Ingrid Skanke Høsøien på scenografi/lysdesign og Bård Kleppen Watns på lys, blir skuespillerens sparrepartnere gjennom hele forestillingen. Lydkulissene gir oss pulserende rytmer, støy fra helikopter og skudd, ravemusikk, plystring og hjerteslag. Lyddesignet blir toneangivende for hva vi i publikum har i vente. Den flyttbare bakre lysriggen manøvreres og skaper flere magiske sceneøyeblikk, hvorpå Manning i fengselscella er ett av disse øyeblikkene.

Petter Winther spiller historien om Chelsea Elisabeth Manning helt alene og absolutt mesterlig. FOTO: Johnny Vaet Nordskog.

Forestillingen tar opp en viktig og dagsaktuell tematikk. Det politiske aspektet rundt Chelsea Mannings avsløringer og måten hun ble stemplet som landsforræder av USA, viser hvordan styresmakter kan ta til våpen når deres hemmeligheter offentliggjøres. De sa at Manning ville bruke informasjonen for å svekke sitt fedreland i krig, når sannheten og målet bak var noe helt annet. Hun ville snakke sant, fortelle hvordan det hele egentlig hørte sammen og gi en stemme til de uskyldige ofrene i krig. Manning er fri viser oss konsekvensene av å fortelle sannheten.

 

Flere av  teaterforestillingene i årets Heddafestival har et politisk tilsnitt, derav både Ways of Seeing og Sweatshop Aleppo for å nevne noen. Den politiske vinklingen trekker forestillingene inn i viktige og pågående debatter, hvor teateret kan bli en samtalepartner. Manning er fri er en forestilling som både beveger, involverer og provoserer sitt publikum. Jeg vil si at forestillingen passer godt for ungdom fordi den med sitt fokus på identitet og sannhet kan være med på å vise at er mulig å gjøre en forandring, ett skritt av gangen. Manning blir fri fra løgnene og fri til å være seg selv.

Heddadagene 2019: Engelen frå Kobane

Engelen frå Kobane er ein sterk forteljing om å være ei ung kvinne i Midt-Austen. I eit lite rom sitter vi nært i ein firkant av bord i krans rundt skodespelaren Madalena Sousa Helly-Hansen. Det nærmaste dei betydelege og store Heddadagene kommer ein intimteaterframsyning.

Velkommen til “lys-bok”. FOTO: Thor Brødreskift.

Tittel: Engelen frå Kobane

Av: Henry Naylor                                     Oversatt av: Elise Risnes Eikevik

Produsert av: Hordaland Teater og Sogn og Fjordane Teater

Hvor/Når: Det Norske Teatret, scene 3. 14.juni

Regi: Miriam Prestøy Lie                         Lysdesign: Jon Eirik Sira

Medvirkende: Madalena Sousa Helly-Hansen

Kommende forestillinger: 15.juni 16.00

Anmeldelse av: Ole Petter Ribe


Innleiingsvis får vi beskjed om ikkje å legge sakane våre på borda, da de vert nytta under framsyninga. Vi får utdelt såkalla Knaldperler eller Heksehyl. Dei skal eg kaste når eg får beskjed. Til eit interaktivt biluhell, får eg vite seinare. Velkommen til Syria.

Stykket Angel er skreve av britiske Henry Naylor. Fyrst her kan det rive litt i fordomar. Teksten har fått god omtale førre som eit “realistisk” stykke. At forteljinga er basert på ein myte utakring den kurdiske jenta Rehana som tilgiveleg hadde drepe over 1000 IS-soldatar for den kurdiske motstandsbevegelsen (YPG) i grensebyen Kobane, vekkar ein nysgjerrigheit i meg.

Kjem vi til dømes til sjå ein heltesoge i Engelen frå Kobane eller ei kvinne som har fleire daudsskudd på si kappe en nokon andre eg har høyrt om, “no matter the cause”? Overraskande blir båe helten og mordaren framstilt når Rehana sjølv uttrykkjer replikken: “Far, eg har vært eit monster”.

Krafta i framsyninga ligg endå ikkje i røyndomen. Ein finn engasjementet i den billedlege fiksjonen. Det er eit utrolig velspilt, fysisk stykke. Helly-Hansen bærer 100% av rollene, likeins Helga Guren held heile historia i Dritt // Le Merda (som du kan lese vår anmeldelse av HER!). Begge like sterke skodespelarprestasjonar. Skodespelaren er kroppen i framsyninga. Ho styrer oss også gjennom dei forskjellege situasjonane med ein kreativ bruk av lyskjelder. Lommelykter anvendes som billykter, til avhøyr osv. Ho får maksimalt ut av lo-fi-effektar. Slik som ein lydbok optimalt brukar lyd. Denne framsyninga er ein “lys-bok”!

Engelen frå Kobane er nominert til Heddapris som Beste forestilling for ungdom. FOTO: Thor Brødreskift.

Rehana påminner oss også om menneskelegheita i krigsrammede land. Ho er på leiting etter far si, og i flokk med ein gruppe kvinnelege krigarer som praktisk talt er ungar, utløyser det seg latter og sang. Til dømes seiar ein av soldatkollezane til Rehana at ho skal ta iPod-en hennar (i tilfelle ho døyr). Rehana svarar at det burde være Justin Bieber på den. Eit anna augeblink som dette, er når faren og Rehana dansar til “All the Single Ladies” av Beyoncé, på hans dødsleie. Det er “vestlige” relaterbare kvardagselement som gjer framsyninga balansert.

Engelen frå Kobane handlar om ei dotter som skal finne far si, med den upraktiske omkringliggjande historia om eit land i krig. Helly-Hansen kjem så tett på, at ein ikke kan gøyme seg. Eg var meget oppslukt frå start til slutt. Helly-Hansen er ei sjokkbylgja og ein stjerne!

Heddadagene 2019: Tobias og dagen det smalt

På vei inn på Sentralen møter vi flere skoleklasser, de synger og skaper stemning før vi slipper inn i salen. Å se en barneforestilling sammen med målgruppen er noe helt eget. Reaksjonene fra barna underveis viser at Tobias og dagen det smalt er en veldig bra teaterforestilling.

Tobias og dagen det smalt vant Heddaprisen for Beste barneforestilling i 2018. FOTO: Marius Fiskum

Tittel: Tobias og dagen det smalt

Av: Jenny Svensson                 Produsert av: Rimfrost produksjoner og Hålogland teater

Hvor/Når: Sentralen, Marmorsalen 14.juni kl.12:00

Idé: Kristine Myhre Tunheim      Regi: Morten Røsrud

Dramaturg: Lina Killingdalen     Scenograf og kostymedesigner: Mari Lotherington

Medvirkende: Kristine Myhre Tunheim, Jonas Delerud, Alexander Rindestu

Kommende forestillinger: Ingen kommende forestillinger under Heddadagene 2019

Anmeldelse av: Ester Gjermundnes


Historien handler om Cecilie som inni seg føler seg som en gutt og ønsker å hete Tobias. Cecilie/Tobias er veldig interessert i dinosaurer og i fantasien har han et dinosaurprogram sammen med en eksentrisk programleder, Konrad. På skolen har Cecilie/Tobias havnet i et basketak med klassens bråkmaker, fordi jentene ikke fikk lov til å leke på snøborgen. Pauline, bestevenninnen til Cecilie, kommer på besøk og Cecilie tørr endelig fortelle noen om følelsen inni seg. Men hvordan vil alle andre reagere om Cecilie forteller at hun egentlig er Tobias?

Dette er en forestilling med mye dyp dialog og viktig innhold, som jeg tidvis lurer på om barna forstår? Når dialogen går uten handling blir barna i salen rastløse, men de er med en gang med igjen når det skjer endringer på scenen. Tobias og dagen det smalt har mange overraskelsesmoment som raskt fanger interessen til både barn og voksne, og en spennende scenografi som gir mange muligheter for skuespillerne. Så kanskje det ikke gjør noe at den mest komplekse dialogen er mest spennende for oss litt eldre?

Gøy, gøy gøy! FOTO: Marius Fiskum

I starten sier Cecilie/Tobias, spilt av Jonas Delerud: «sånn som dere ser meg nå, det er slik jeg føler meg inni meg». Og med den ene setningen godtar barna at 9 år gamle Cecilie spilles av en voksen mann. Skuespillerne imponerer også med lekenhet og godt kroppslig spill, som jeg tror er med på å gjøre at barna kjenner seg igjen. Spesielt karakteren Konrad sine dinosaurlignende bevegelser fascinerte veldig.

På vei ut kan barna spørre skuespillerne om det de lurer på, og her stilles det alle slags spørsmål: «Er det ditt ekte hår?» «Hvorfor føler du deg som en gutt, egentlig?» Denne muligheten for at barna kan undre høyt, og kanskje til og med få svar, tror jeg er viktig etter en slik forestilling.

Humoren treffer barna og jeg som voksen blir godt underholdt av at barna blir underholdt. Sjokk-reaksjonen til elevene når den ene karakteren sa «hold kjeft» fikk meg til å le høyt og lenge!

Dette er en fin forestilling med et viktig budskap som jeg håper flest mulig har fått med seg under Heddadagene!

Heddadagene 2019: Circus Absence

Circus Absence er et fantastisk tullete show som underholder hele familien fra første sekund. Jo Strømgren møter break dance fungerer kjempefint, og den typiske historiefortellingen står fortstatt i fokus.

 

Circus Absence byr på en morssom og kul kveld for hele familien. FOTO: Jarle Moe

Tittel: Circus Absence

Tid og sted: Dansens Hus, 13. juni

Produsert av: Samproduksjon mellom Absence og Den Nationale Scene

Regi: Jo Strømgren           Koreografi: Absence

Med Andreas Roksvåg, Christopher Bottolfsen, Christopher Cardoso, Daniel Grindeland, Halvard Haldorsen, Hans Kristian Andersen og Piero Issa

Kostymedesign Linn Therese Michelsen   Maske Mette Noodt

Lysdesign Einar Bjarkø     Lyddesign Bjarte Våge

Kommende forestillinger: Spilles frem til 16. juni

Anmeldelse av: Sandra Mari Miller


 

Det er bare ryddegutten som ser at den griske sirkusdirektøren legger unna penger til seg selv, mens han selv, klovnene og dyrene får ikke så mye av det som er igjen. Og hvordan skal ryddegutten endelig få sin sjanse i manesjen? Sammen med de få, men godt brukte sceneelementene og med bruken av lys og røyk, blir vi dratt inn i en dansende sirkusverden.

 

Absence Crew imponerer igjen, og kan absolutt både danse og spille teater. Selv om noen av scenene kan føles litt mangelfull både koreografisk og skuespillermessig i forhold til de scenene som imponerer mest, er de med på å gjevne ut forestillingen og gi flere inntrykk. Her får vi servert både energiske, hoppende, og gøyale scener, men møter også på moral og ettertanke. Humoren er enkel og lekende, og balansen mellom for dumt og akkurat dumt nok til å være gøy treffes akkurat; hele salen ler.

 

Sirkusdirektøren er sleip og lurer unna penger fra de andre i troppen. FOTO: Jarle Moe

 

Dette er en flott forestilling for deg som ønsker å se dans, teater og ha en kul kveld. Perfekt om du har barn interessert i dans, spesielt break-dance, og vil se en kul gjeng gjøre morsomme og teite ting med stil.