Det Andre Teatret

Hva er det med Det Andre Teatret som gjør at folk som ellers ikke ser teater strømmer til? Hvordan klarer de gang på gang å lokke til seg unge mennesker når større og mer etablerte teaterscener sliter med å nå denne målgruppen? Denne våren har jeg sett tre ulike forestillinger på teatret, og jeg tror jeg nærmer meg et svar.

Here we go! Plakat fra Det Andre Teatrets hjemmeside.


Tittel: Kongen på haugen, Olli Wermskogs Improvors og Dance On/Dance Off

Tid og sted: Det Andre Teatret, våren 2019

Kommende forestillinger: Sjekk ut Det Andre Teatrets program HER!

Anmeldelse/innlegg av: Helge Langerud Heikkilä


Salen til den knøttlille Intimscenen er fylt til randen av ivrig teaterungdom. For folk i salen er unge, og det gleder oss å se. Vi får servert saft og smågodt i det vi setter oss på plassene våre. Kongen på haugen har et enkelt (men ganske forvirrende konsept): man skal finne ut hvem som er kongen på haugen. Eller rettere sagt hvilke show som er kveldens beste. To ulike grupper skal konkurrere i å presentere det beste konseptet, som de deretter spiller ut.

Publikum skal stemme på hvilket konsept, eller show om du vil (ikke utførelsen av konseptet), de vil ha med videre til “neste gang”. Det kule er at hvem som helst kan melde seg på med et konsept til et nytt show. Svakheten er at det er forvirrende å skulle stemme over show-konseptet og ikke på hvilke gruppe/aktører som er morsomme denne kvelden. Resultatet blir derfor litt underlig. Kongen på haugen hadde sånn sett vært mer moro om man lot være å kåre en vinner, eventuelt om en jury gjorde dette.

Denne kvelden fremstår begge konseptene litt for kompliserte til formatet. Improvisatørene blir jagende for å rekke alt. Det er synd, for de er veldig morsomme når de først tar seg tid. Det er lett å heie på nye konsepter og ideer, men Kongen på haugen trenger nok en del mer tid før det virkelig sitter.

Vi tar en tur til Den Andre Cafeen, drikker en øl og blir grepet av stemningen. Før vi vet ordet av det sitter vi i salen klare for Olli Wermskogs Improvors. Vi har tidligere sett julevarianten (som du kan lese anmeldelsen av HER!). Konseptet er det samme og det svinger skikkelig. Teaterungdom.no elsker Olli Wermskogs improvors!

Det  er ikke uten grunn at Olli Wermskogs Improvors ble vinner av Humorprisen 2018 for Årets sceneshow indie. FOTO: Det Andre Teatrets hjemmeside

Ny dag, nye muligheter. Dance on/Dance off er en improvisert dansekonkurranse med improvisatører og dansere. Igjen skal det kåres en slags vinner og det er publikum som bestemmer. Resultatet er slik man kan forvente: ganske rart og ganske gøy. Jeg får en følelse av at det å skulle være morsom står litt i veien for både danserne og improvisatørene. Det virker ikke som om de tar oppgaven med å lage dans på alvor. Da blir hele premisset litt feil. Konkurranseaspektet burde kanskje heller være å lage den morsomste dansen, ikke om å gjøre å lage den beste (slik det blir presentert). Uansett, ønsket om å også fremme dans på Det Andre Teatret er jo gøy. Så får man heller tygge litt på om dette er måten å gjøre det på…

Innlevelsen er det ingenting å si på. FOTO: Det Andre Teatrets hjemmeside

På kort tid har jeg sett tre ulike forestillinger på Det Andre Teatret. Olli Wermskogs improvors står igjen som min soleklare favoritt, mens forsøkene på å skape nye konsepter kanskje ikke er helt ferdig utviklet. Det jeg uansett sitter igjen med er den gode stemningen på teatret, det unge publikummet og villigheten til å prøve nye ting. Dette er suksessfaktorer som har vært med på å bygge opp Det Andre Teatret og som gjør at de til stadighet holder seg relevante og ungdommelige. De står ikke fast i sin trygge form, men leker og leter etter noe nytt, morsomt og lekent. Så får heller kvaliteten på hver enkelt forestilling variere litt, det gjør egentlig ikke så mye.

SEKS

Har du savnet SKAM? Liker du Lovleg? Da burde du vært på Dattera til Hagen på mandag. To russejenter har nemlig klart mesterstykket å lage kul ungdomsrealisme i teaterformat. SEKS er forestillingen som beviser at ungdommer kan og bør lage teater!

 

SEKS inviterer inn i den nære relasjonen blant venner og kjærester. FOTO: Jacob Nasseri

Tittel: SEKS
Av: Ina Marie Nåmo Rønning og Sara Wist Tangenes
Tid og sted: Dattera til Hagen, 2. etg, 13. mai 2019
Medvirkende: Sara Wist Tangenes, Ina Marie Nåmo Rønning, Tone Skaarseth Rørvik, Tuva Saugstad Karlsen, Magnus Høvre Gimnes og Sjur Vatne Brean
Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt
Anmeldelse av: Mari Noodt


 

Det er satt ut stolrader i baren oppe på Dattera til Hagen. Billettprisen er latterlige 20 kroner. Idet vi kommer inn er 90% av setene okkupert av rødruss med en øl i hånda. Stemningen ligner den vi finner på Det Andre Teatret. Det er lunt, ungt og uhøytidlig. Dramatikerduoen Ina Marie Nåmo Rønning og Sara Wist Tangenes introduserer oss for kveldens forestilling, som er basert på hele ensemblets improvisasjoner. De er herlige og har full støtte i publikum. Medruss, venner, familiemedlemmer og teaterungdom.no heier på dem fra første stund.

 

Vi møter en vennegjeng på seks. To av dem, Herman og Tiril, er kjærester. Gjengen møtes på bar for å planlegge hyttetur. Det er øl og musikk og vanlige samtaler om politikk, skole og sladder. Herman er forsinket. Det kommer etterhvert fram at det er dårlig stemning hos kjæresteparet… Har Herman forgrepet seg på Tiril? Det blir opphetet diskusjon mellom vennene. Hva er definisjonen på rett og galt? Hvordan forholder man seg til gråsoner? Hvordan snakker man om overgrep? Fra sideveggen er vi vitne til det hele.

 

Forestillingen tar opp vanskelige temaer som overgrep i forhold. FOTO: Jacob Nasseri

 

SEKS er et nokså ordinært titteskapsteater. Publikum er den fjerde veggen. Vi er kun observatører og får titte inn i situasjoner. Enkle endringer i lys og musikk angir skifte i tid og sted. Spillestilen tar utgangspunkt i de naturlige samtalene og handlingene i en vennegjeng. På grunn av det intime scenerommet, kan skuespillerne tillate seg å vektlegge ørsmå nyanser i dialog og mimikk. Publikum ser hvert blikk og hver muskel-trekning. Som i et nærbilde av Noora eller Isak. De seks fantastiske skuespillertalentene skaper en helt spesiell troverdighet i spillet. De står overraskende trygt i rollene, og viser en enorm lekenhet i samspillet med hverandre.

 

Det er ingen andre enn dem som kan lage denne forestillingen. Det er bare disse unge talentene som kan lage ekte ungdomsrealisme. På samme måte som ingen etablerte skuespillere kan spille i SKAM. Det er ungdommene selv som har den rette kompetansen til å bære og uttrykke sine følelser, samtaler og utfordringer. Det er nettopp den ufiltrerte og nære tilnærmingen som skaper magi! SEKS har hele pakka og jeg spår en lysende framtid for hele gjengen.

 

SEKS er en fortelling av, med og for ungdom! Ekte “ungdomsrealisme”. skriver vår anmelder. FOTO: Jacob Nasseri

 

“Jeg forstår ikke hvorfor ikke flere gjør dette”, sier Sara. Jeg håper alle spirende teatertalenter der ute tar det til seg og er like modige som henne og resten av gruppen. Bransjen har så godt av uredde og ærlige unge stemmer som vil lage gode forestillinger. SEKS er helt klart et høydepunkt for meg denne våren og det er skikkelig trist at jeg ikke kan anbefale den videre.

Lazarus

Det er en festaften utenom det vanlige på Det Norske Teatret. Alt er større og mer ekstravagant. Foajeen er smykket med lilla løper, matchende lys og store plakater. Vertsskapet tilbyr Ziggy-ansiktsmaling og fotoshoot foran glitrende bakteppe. På etterfesten serverer de bobler og burger til alle frammøtte, med Mariann Thomassen som DJ. Det er ikke spart på noe når de skal hedre legenden David Bowie.

Er rockeren Valentin (Petter Vermeli) en hallusinasjon? En venn? Et bindeledd mellom verdner? Lazrus skaper mange spørsmål, og gir få svar. FOTO: Erik Berg


Tittel: Lazarus
Av: David Bowie og Enda Walsh
Tid og sted: Det Norske Teatret, Hovudscenen, 11. mai 2019
Regi: Anders T. Andersen                                          Scenografi og kostymedesign: Kleiva&Myrtvedt
Lysdesign: Torkel Skjærven                                      Videodesign: Boya Bøckman
Koreografi: Belinda Braza                                         Originale orkestreringer og arrangement: Henry Hey
Musikkansvarlig: Adrien Munden                             Kapellmester: Svenn Erik Kristoffersen
Medvirkende: Joachim Rafaelsen, Petter Vermeli, Heidi Gjermundsen Broch, Hans Rønningen, Mimmi Tamba, Catharina Vu m.fl.
Kommende forestillinger: I spilleplan t.o.m 12. desember 2019
Anmeldelse av: Mari Noodt


 

Lazarus er en broadwaymusikal fra 2015, som nå får sin norgespremiere på Det Norske Teatret. Sammen med dramatiker Enda Walsh, har David Bowie skrevet en forestilling om Thomas Newton og hans alkoholisme, savn, kjærlighet og drømmer. Lazarus er musikalen om et fortapt vesen, fanget på jorda i sin egen elendighet, fortalt gjennom legendens sjelfulle musikk. Mange har nok allerede sett parallellen til artistens eget liv i fortellingen om Newton. I oppsetningen er det også gjort et poeng av at hovedkarakteren skal ligne Bowie mest mulig, både i utseende og gestikulering. Det er ikke til å unngå å se på Lazarus som et frynsete portrett av artisten selv.

 

Joachim Rafaelsen gir oss alle de sære og velkjente Bowieuttrykkene i sin tolkning av Thomas Newton. FOTO: Erik Berg

 

Tross brodwaystempelet er det lite i forestillingen som minner om de klassiske musikalene. Lazarus er etter min mening en god blanding av teaterkonsert og syretripp. Helst skulle jeg ønske at de rendyrket det første… Forestillingen er bygget opp av flere lag. Både dramaturgisk og rent visuelt. Scenen er delt opp av ulike vegger og tepper, som alle fungerer som lerret. På gulvet står flere TV-skjermer. Gjennom hele forestillingen vises det klipp fra filmer med Bowie selv, tidligere innspilte scener med skuespillerne og direkteopptak fra scenen. Ulike karakterer går inn og ut av scenen i tide og utide. Det er til tider vanskelig å skille lagene fra hverandre. Hva hører til nåtiden, hva er fortid, hvem ser dette, hvor kommer det fra? Ikke ulikt hovedkarakterens egen forvirring.

 

Thomas Newton, mesterlig spilt av Joachim Rafaelsen, hallusinerer og drømmer. Han klarer ikke skille det virkelige fra fantasien, han fanges i sin egen galskap og roper ut “get away from me!”. I likhet med Newton sliter også jeg med å finne sammenhengen. Alle lagene glir over i hverandre og ender i en litt for stor gryte av meningsbærere. Jeg skulle ønske de ikke måtte fortelle en historie, men heller rendyrket teaterkonserten. For jeg elsker sangsekvensene! Jeg elsker alle bildene de skaper, med lerretene, skjermene, skuespillerne – alle lagene! Ensemblet synger med sjel og med karakter, og gjør ære på Bowies musikalske univers. Spesielt imponerer Mimmi Tamba og Joachim Rafaelsen med sin tilstedeværelse og stemmeprakt. Det musikalske aspektet av denne forestillingen hyller jeg! Det er når musikken stanser og dialogen starter jeg mister tråden.

 

Sangprestasjonene i Lazarus imponerer vår anmelder. FOTO: Erik Berg

 

Vi klarer ikke helt å finne ut om vi skal klappe etter sangene eller ikke. Det er noe i overgangene som ikke helt sitter. Etterhvert ledes vi av Petter Vermeli i rollen som Valentin. Det fungerer greit, men jeg klarer aldri å plassere han i universet. Hvem er han? Kan han se oss? Er vi med i hallusinasjonen? Det går i surr for meg. Jeg forsøker heller å ikke lage mening av alt og heller flyte med. Det fungerer sånn nogenlunde, og er nok mitt beste tips til kommende publikummere. I tillegg til å lese litt om forestillingen i forkant – for eksempel i det enorme programbladet.

 

Jeg tror opplevelsen av Lazarus, i større grad enn ellers, er generasjons- og interessebetinget. Mine foreldre, som har et naturlig sterkere forhold til David Bowies musikk og karriere, vil nok se flere referanser og poenger enn meg. Det vil også en blodekte Bowiefan. Kanskje går historiefortellingen over hodet mitt av den grunn. Det er allikevel en spesiell og storslagen forestilling som beveger seg mellom det dype, dystre og det ekstravagante, fargerike, og med et fantastisk musikalsk uttrykk. Det kan vi takke en av verdens store stjerner for. Og nettopp derfor vil jeg anbefale Lazarus – For det er en verdig hyllest av en stor legende.

Barokk bevegelse

4 korte forestillinger. Barokk. Barokksolistene. Lek, fest, farger, flammeslukere og hoffdans. Operaen inviterer til storslagent opptog når de har premiere på Barokk bevegelse. Jeg har aldri vært med på noe lignende!

Vespertine er Barokk bevegelse sitt naturlige høydepunkt. Vakkert og elegant til fingerspissene. FOTO: Joerg Wiesner


Tittel: Barokk bevegelse

Hvor/Når: Den Norske Opera og Ballett, Hovedscenen 6.april. Premiere

Forestillingen består av verkene: Resonance – Koreografi/konsept: Garrett Smith. Bout the imperfect pearl – Koreografi/konsept: Melissa Hough. How did I get here… – Koreografi/konsept: Cina Espejord. Vespertine – Koreografi/kostymer: Liam Scarlett

Musikalsk leder: Bjarte Eike

Ballettsjef: Ingrid Lorentzen

Produsent: Mimi Cejka

Medvirkende: Nasjonalballetten og Barokksolistene

Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä


Det er det enorme omfanget som slår meg i bakken. Operaen kan fest! Hele Operaen er pyntet. Ute på operataket er det gjøglere og leken folkelig musikk. Her er akrobater, flammer, trommer og moro. Publikum svermer til, ler og hojer. Når jeg klarer å rive meg løs fra opptrinnet og går inn dørene til foajeen møtes jeg av nydelige dekorasjoner og hoffdans. Utenfor er det folkelige, innenfor det adelige. Her er vakkert felespill, hoffdans og man kan ta seg en makron om man ønsker. Vi får også et lynkurs i etikette fra den lille scenen her inne. Fantastisk! For en fest!

Velkommen til fest. FOTO: Teaterungdom.no

Dekorasjonene og klassen inne konkurrerer med lekenheten og showet ute. Begge deler fungerer som magneter, jeg vil få med meg alt. Introduksjonen fra scenen fungerer strålende som et samlende bidrag som lander showet før selve showet inne på hovedscenen. En ting er sikkert, dette er en fest etter min smak. Snapchat har gått varmt i hendene mine. Allerede før forestillingen har begynt er Barokk bevegelse en suksess.

For dette er en forestilling, eller rettere sagt fire. Fire unge fremadstormende koreografer under 35 (kjempekult, Teaterungdom applauderer) har laget dans til barokkmusikk. Tre urpremierer og et gjensyn med en gammel favoritt fra 2013. Og de gamle er eldst, slående vakre Vespertine må sies å være det naturlige høydepunktet. 34 år gamle Liam Scarlett lykkes i å skape en ro på scenen hvor estetikken underbygger bevegelsene og musikken i en perfekt harmoni. Verket har en ro og trygghet som gir publikum tid til å lene seg tilbake i setene og bare nyte. Skjønnheten er slående.

Det er på Hovedscenen forestillingen blir vist, men det som virkelig sitter igjen er festen ute på taket og i foajeen. FOTO: Teaterungdom.no

Stramme linjer med fektingens presisjon og retning møter oss også på Hovedscenen denne kvelden. Vi får vår andel Vivaldi og en ballett om demens. Sannheten er at det meste inne på scenen blir forglemmelig. Ikke fordi det er dårlig, men fordi rammen rundt er så ekstraordinær og magisk. Jeg kommer ikke til å glemme den korrekte måten å hilse på i hoffet, heller ikke flammene på operataket. Smaken av makroner leker i munnviken og lyden av barokkmusikk sitter i. Det er en fest på Operaen, og Operaen beviser at de kan fest!

Mortgage

Mortgage: Galning, morder, scene manager. Mortgage: En kort fortelling om det voldelige og elendige livet til Beatrice Gunta Mortgage. Mortgage, en gjesteforestilling på Grusomhetens Teater. Mortgage, en fasinerende og sterk teateropplevelse.

VISUELT: Scenografi, lys og lyd skaper et mektig og kraftfull scenebilde. FOTO: Robert Golden

Tittel: Mortgage
Tid og sted: 
Grusomhetens Teater, torsdag 25. april
Av: David Glass ensemble og Created a monster
Regi: David Glass
Medvirkende:
Briony O´Callaghan, Francois Testory og Simon Gleave.
Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt.
Anmeldelse av: Stine Sørensen


 

Mortgage er et samarbeid mellom «David Glass ensemble» og «Created a monster», originalt basert i England. Med sin grunnstein i preformance-kunsten har de denne gangen latt seg inspirere av Artaud´s «Theatre of Cruelty», og ganske passende gjestet vårt eget Grusomhetens Teater i Oslo. På scenen står det tre personer som leverer en time med intenst og fysisk skuespill, fylt med tankevekkende tematikk og nådeløse uttrykk.

Et lydspor av skrik og jamring fyller rommet når vi trer ned i salen. Bakerst på scenen henger det et transparent stykke plastikk, og på sidene dingler kjettinger. Sukkerbiter ligger dandert på gulvet. Det er mørkt, og inntrykket er slående skremmende. Inn kommer skuespillerne. Briony O´Callaghan sitter i en rollestol, med et manisk smil og blod på kropp og klær. Hun er Mortgage. Francois Testory og Simon Gleave klamrer seg til hverandre, kledd i røde kjoler og med isende blikk. De er doktorene.

 

GOD KJEMI: Skuespillerne har en fantastisk kjemi på scenen. FOTO: Robert Golden.

 

Mortgage har brent ned verdens siste teater. Nå er hun på asyl og skal helbredes med hjelp fra sine doktorer. Det er en spennende trio med karakterer vi møter, fylt med nyanser og utviklinger. Mortgage starter som en sinnssyk kvinne som knapt kan snakke, men gjennom smart historiefortelling og kløktige koreografier blir hun mer og mer bevisst på sine omgivelser. Doktorene er imponerende både fryktinngytende og komiske på samme tid. De utsetter Mortgage for sjokkterapi og tvilsomme behandlinger, men samtidig viser de også sin kjærlighet til henne. Etterhvert kan man begynne å lure på hvem som er den virkelige fangen på asylet.

 

Mortgage var en kort, men mektig opplevelse. Historien var stram og solid, skuespillerne var skremmende overbevisende, og lys og lyd skapte et fantastisk scenebilde. Skulle forestillingen eller «David Glass ensemble» og «Created a monster» dukke opp igjen på norsk scene, så er min varmeste anbefaling å sjekke det ut!

Hem

Hem.

En tittel som gir assosiasjoner til trygghet, kjærlighet og omsorg.

Hem.

En forestilling om usikkerhet, skam og det å stå på utsiden.

Men alltid med et ønske om å finne til innsiden.

Å bli akseptert og elsket av de rundt seg.

Redsel, mørke, og jakten på et nytt Hem. FOTO: Mikael Sundberg


Tittel: Hem

Hvor/Når: Teater Manu,

Gjestespill fra: Tyst Teater

Regi: Mindy Drapsa

Manus/Bearbeiding: Maja Lidbrink                Scenografi: Debbie Z. Rennie

Kostymedesign: Christina Yalcin                   Maskedesign: Catherine Dichy

Lysdesign: Charlie Åstrøm                             Lyddesign: Niklas Swanberg

Medvirkende: Amina Ouahid, Ace Mahbaz & Vivian Cardinal

Kommende forestillinger: Forestillingen er på turné over hele Skandinavia

Anmeldelse av: Elin Wettergreen Værvågen


Den intime salen hos Teater Manu er så og si fullsatt i det dørene lukkes og tre skuespillere entrer scenen. Scenografien består av én kulisse utformet som fasaden på et hus i tillegg til at det illuderer innsiden av tre små rom. Dette rammer inn fortellingen og gir publikum en følelse av at de separate fortellingene veves sammen til en.

Vi får innblikk i fire unge mennesker liv. Isak, Reema, Aida og Karim er alle døve, og selv i sine hjemland føler de seg utenfor. Samfunnene de lever i er ikke tilpasset døve, og hverken skole eller hjem er i stand til å gi dem den omsorgen de trenger. Når så krig og konflikter rammer, tvinges de på flukt og frarøves sin menneskelige rett til eget språk og kultur. Med håp om å finne et nytt hjem kommer de til Sverige. Men hvordan skal de kunne dele sine vitnesbyrd og erfaringer når de ikke har språk til å gjøre seg forstått?

Forestillingen mørke fargepalett underbygger de alvorlige historiene som utspiller seg. FOTO: Mikael Sundberg

Hem er en forestilling basert på vitnesbyrd fra døve mennesker på flukt og spilles på internasjonalt tilpasset tegnspråk og svensk tale. Det er gjort et spennende grep i tolkingen for hørende ved at det kun er det direkte tegnspråket som oversettes. På denne måten får det hørende publikum et unikt innblikk i hvordan døve mennesker kommuniserer med hverandre.

Det slår meg at Hem er en veldig dagsaktuell forestilling som sier noe viktig om skjebnen til alle flyktninger, døve så vel som hørende. De har blitt drevet på flukt fra sine egne land, er livredde og på desperat jakt etter et nytt hjem. Hos oss må de leve i konstant usikkerhet. Får de bli eller må de dra? Det eneste de vet for sikkert, er at de blir drept dersom de returneres Hem.

Dette er en strålende forestillingen. Det er så utrolig viktig at vi ser og anerkjenner flyktningenes historier. Jeg vil si som Arnulf Øverland: «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv».

MusikalLab

“Hva skjer hvis man gir en gjeng vaskeekte musikalnerder én uke på å presentere en musikal som aldri før har blitt satt opp i Norge? I MusikalLab inviteres 6 skuespillere og musikalartister til å fritt leke seg med et manus i en hel uke. Det skal oversettes til norsk, dramatiseres og koreograferes. Resultatet blir en stuntforestilling i Teaterkjeller’n med nytt manus for hver gang. Velkommen til et nerdete og musikalsk laboratorium med høy showfaktor, og som ingen riktig vet hvordan blir.” 

Velkommen til MusikalLab og til IKEA! FOTO: Lars Opstad


Tittel: MusikalLab

Hvor/Når: Oslo Nye Teater, Teaterkjeller’n 26.mars. Premiere

Medvirkende: Simon Revholt, Hans Marius Hoff Mittet, Ingvild Holthe Bygdnes, Sindre Postholm, Henriette Faye-Schjøll, Hanne Skille Reitan (ensemblet kan variere fra gang til gang, disse er listet opp som medvirkende på Oslo Nye sine hjemmesider)

Kommende forestillinger: 25.september og 29.oktober

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä


Hvordan kan man beskrive noe som er nytt hver gang? Har det i det hele tatt noe for seg å forsøke å anmelde improviserte forestillinger eller konsepter som vil ha ulike innhold fra gang til gang? Hvordan skal man presentere det? Vi har lært oss et lite triks: Vi låner ord fra de som kjenner produktet best. Ingressen er hentet fra Oslo Nye Teater sine egne hjemmesider.

I Centralteatrets underetasje finner man Teaterkjeller’n – Et trivelig lokale med bord, båser, bar og en liten intim scene. Det er lavt under taket, trangt om plassen og rommet innbyr til lekne og upretensiøse forestillinger. Scenen har etterhvert utviklet seg til å bli et slags ungdomsalibi for Oslo Nye. Det kan vi like.

Henriette Faye-Schjøll leder an i dette stjernelaget av musikalartister, skuespillere og musikere. FOTO: Lars Opstad

MusikalLab er gøy! Jeg er mektig imponert. Denne kvelden får vi servert musikalen om IKEA-gründer Kamprad. Med seg på scenen har skuespillerne to musikere, herlig energi, manus som de åpent bærer med seg og enkle rekvisitter og kostymer. Det svinger.

Akkurat denne kvelden i Teaterkjeller’n er et godt eksempel på hvorfor vi velger å se og skrive om slike forestillinger. Det er ikke selve manuset som gjør forestillingen så bra, heller ikke lokalet eller rekvisittene. Det er aktørene på scenen og den stemningen de skaper. De er knallgode! I tillegg er konseptet herlig lekent og ungdommelig. Vi er langt unna dresskledde herrer og kvinner i lange ballkjoler. Her er lek og gøy og MusikalLab-stemning så det holder. Den vil være her uansett om det er IKEA eller noe annet det synges og spilles om.

Hurra for dette konseptet! Og hurra for skuespillerne som skaper dette produktet nesten helt på egen hånd, moro! MusikalLab er tilbake til høsten… Teaterungdom, dette er godsaker for dere!

Oslo Party

I vinterferien inviterte islandske Ásrún Magnúsdóttir og Black Box Teater en gruppe unge mennesker til workshop. Ideen var å samle personer som ikke nødvendigvis hadde noen bakgrunn innenfor teater, til en felles feiring av livet og kunsten. Workshoppen endte med en forestilling hvor ungdommen fikk utrykke seg på scenen gjennom dans, sang og teater. Teaterungdom satt i salen, og opplevelsen var noe utenom det vanlige. 

I Oslo Party får vi være med ungdommen på en feiring av kunsten og livet! FOTO: blackbox.no

 


Tittel: Oslo Party
Idé og koreografi: Ásrún Magnúsdóttir
Dramaturgisk rådgivning: Alexander Roberts
Tid og sted: Black box teater, 22. februar
Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt
Anmeldelse av: Stine Sørensen


 

Listening party var den originale tittelen på forestillingen, eller konseptet som det vil være mer riktig å kalle det for. Ásrún Magnúsdóttir har tidligere jobbet med samme workshop på Island, men da hun tok den med seg til Norge så hun seg nødt til å endre tittel. Originalt skulle det være minst 30 ungdommer på scenen, men frafall førte til at antallet havnet på under tjue. Listening party ble derfor til Oslo party, en kollektiv sammenkomst av sceneglede og ungdommelig energi.

 

Kort fortalt; Oslo party er ikke en forestilling for publikum, det er en forestilling for aktørene på scenen. Magnúsdóttir inviterer ungdommen til å utforske og grave i egen sceniske utfoldelse, og fokuset er hele tiden på deres funn og opplevelse av hva kunsten kan føre til. Vi som publikum får muligheten til å observere denne nysgjerrige og åpne tilnærmelsen til kunsten, men vi er ikke der for å kritisere eller lete etter mening mellom linjene.

 

Vi møter en gjeng med unge mennesker som deler sine favorittsanger, og blir vitne til hvordan de reagerer på musikk og felleskap. Noen ganger danser de, og noen ganger synger de. Andre ganger gjør de ingenting, men nyter rett og slett musikken i sitt stille sinn, og inviterer publikum til å gjøre det samme. Teaterungdom er ikke lenger til stede for å anmelde, vi er til stedet for å se hvordan kunsten kan brukes til å samle mennesker som er vidt forskjellige. Aldersspennet på aktørene er fra 9 til 16 år, og multikulturelle bakgrunner pryder scenen. I denne forestillingen hadde det faktisk vært gøyere å få være en del av fellesskapet på scenen, fremfor å sitte i salen.

 

Magnúsdóttir har skapt en arena hvor ulikheter viskes ut og felleskapet står i fokus. Det er kule greier, og jeg håper vi får se mer av slik konsepter fremover. Kunst på ungdommens premisser, rett og slett!

Postmodern Cool

En høy og malende technobeat fyller rommet. Fem kvinner beveger seg i en militant formasjon. Bevegelsene er kjente, men flyten er ny. Musikken fortsetter utrøttelig. Danserne likeså. De treffer hvert eneste slag, like hardt og malende som rytmene. De er knallgode, og jeg nyter det.

Utgangspunktet for Postmodern Cool er jazzdansen, og forestillingen er fullspekket med sjangerens velkjente bevegelser og steg – bare i en litt annen innpakning. FOTO: Tale Hendnes


Tittel: Postmodern Cool
Koreograf: Inés Belli
Tid og sted: Dansens Hus, Hovedscenen, 2. mai 2019
Lysdesign: Martin Myrvold
Musikk: Jordan Fields
Kostymedesign: Signe Vasshus
Kunstnerisk leder: Ingri Fiksdal
Medvirkende: Trude Amalie Leirpoll, Trine Lise Moe, Sara Enger Larsen, Henriette Hamli, Hedda Rivrud
Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt
Anmeldelse av: Mari Noodt


Det kan på ingen måte være en lett oppgave å være danser i denne forestillingen. De akkompagneres av en utilgivelig technomusikk, uten pauser, uten følsomme toner å gjemme seg bak. Det er ikke rom for improvisasjon. Det er hardcore telling og punktlighet, fra start til slutt. For det andre, har koreograf Inés Belli helt klart øye for vakre og spennende formasjoner. Danserne beveger seg sømløst gjennom intrikate arrangementer, samtidig som de hele tiden utøver en streng grunnkoreografi. Dette er et gjennomgående element som skaper mange flotte sekvenser og som aldri slutter å imponere meg. Jeg er full av beundring for disse fem talentfulle unge kvinnene!

Danserne beveger seg imponerende nøyaktig på linje og i andre formasjoner. FOTO: Tale Hendnes

Forestillingen kan ses på som tredelt. Den første delen består av enkle jazzdansinspirerte koreografier, som gjentas både som én gruppe og som fem individer. Sluttsekvensen av denne delen er ganske langdryg, og jeg soner dessverre ut. Repetisjonene blir kjedsommelige. Del to er mer eller mindre et pausenummer. Danserne forlater scenen, og på anlegget spilles en gammel jazzklassiker. En stor kontrast til den pumpende musikken like før. Det er noen få endringer i lyset, men scenegulvet står ellers helt tomt. Jeg ser med en gang for meg de gamle musikalene, filmene og jazzdansens originalspråk. Et finurlig lite grep, som markerer forestillingens historiske tilhørighet. Musikkinnslaget gir oss også tid til å savne danserne. Rommet og musikken er ikke nok… Vi trenger bevegelse – og det får vi.

Groove blandes sammen med sylskarp presisjon, og skaper et nytt jazzuttrykk på Dansens Hus. FOTO: Tale Hendnes

Tredje del er denne kveldens desiderte høydepunkt! Formasjonene og repetisjonene fortsetter, men nye elementer legges raskt til. Bevegelsene er større og mer spektakulære, og vekker til live beundringen igjen. Velkjente trinn mikses hurtig sammen og utføres med sylskarp presisjon. Det er interessant og gøy å se på. Jeg koser meg skikkelig!

Postmodern Cool er verken for intellektuell eller for platt. Det er dyktige dansere, deilig basstung musikk og en spennende ung koreograf. Mer enn det behøves ikke. Det er akkurat passe og veldig, veldig kult.

2010 – Lollywood

Statsteatret er klare med sin niende forestilling i prosjektet «Norge 1066-2066». Ideen er å lage teater om Norge, og utgangspunktet er ulike tiår i vår egen historie, dog ikke alle. Denne gangen tar de oss med inn i vår egen samtid, men historien er lagt langt vekk fra Norge. 2010 Lollywood byr på godt skuespill, herlig teatermagi og en historie som både er smart og morsom. Statsteatret leverer igjen, og fy søren så bra det var!

Per Kjerstad som Zahid Khan må tåle mye motstand fra diva Geir Grimstad, spilt av Gard B. Eidsvold. FOTO: Lars Opstad

Tittel: 2010 Lollywood
Hvor og når: 
Centralteatret, Oslo Nye Teater fredag 5. april
Av: Statsteatret
Regi: Yngve Sundvor
Medvirkende:
Per Kjerstad, Gard B. Eidsvold, Cato Skimten Storengen og
Kim Sørensen.
Dramaturgi:
 Morten Kjerstad
Kommende forestillinger: Sjekk ut turnéplanen på statsteatret.no.
Anmeldelse av: Stine Sørensen


Vi møter et norsk filmteam i byen Lahore i Pakistan. De skal lage filmen «Hjelp, vi må på ferie i Lahore», men begynner å gå tomme for både penger og tid. Per Kjerstad er Zahid Khan, en skuespiller fra Harstad med pakistanske røtter. Han har birollen i filmen, og må navigere seg mellom regissørens (Cato S. Storengen) velmenende fordommer og hovedrollens (Gard B. Eidsvold) divanykker. Han er den solide skikkelsen i fortellingen, og vi føler med han når hele opplegget til syvende og sist raser sammen.

Dette er skuespillere som kan deres håndverk. Gutta på scenen er stødige i alt de gjør, og har en timing og nerve som når helt til bakerste rad. Karakterene vi møter er karikerte og satt på spissen, som regissøren i alpelue og med megafon, produsenten (Kim Sørensen) som sitter på telefonen hele tiden og stjerneskuespilleren som klager på både mat og location. Alt er på grensen til det absurde, men skuespillerprestasjonene tipper aldri over i kjedelig overspill og utroverdig hysteri. Legg på en dose med herlig kjemi, så får du oppskriften til en meget god forestilling.

Enkle effekter og godt skuespill skaper illusjonen om et varmt klima. FOTO: Lars Opstad

Scenografien er enkel og nøktern, og sceneskift blir løst med små, men effektive grep. Lys og lyd følger i samme spor. En tiger blir gitt liv ved hjelp av en lenke og lydeffekter. En turbulent båttur oppstår fra en kasse og en sprayflaske med vann. Less is more, og det passer forestillingen perfekt.

Tittelen kommer fra Pakistans egen filmindustri, som var et svar på Indias Bollywood. Lollywood fikk kanskje ikke den like store kulturpåvirkningen som sitt naboland, men referansen til et filmindustri-mekka er ikke tilfeldig. 2010 Lollywood er proppfull av pop-kulturelle assosiasjoner, til blant annet storfilmer som «Tropic thunder» og «Apocalypse now», og filmtittelen inne i teatertittelen er en hyllest til en populær amerikansk filmserie. Manus og regi er nøye gjennomtenkt og fulle av subtile referanser, men det går aldri over publikums hoder. Heller ikke undervurderer de publikum, men utfordrer akkurat passe nok innenfor forestillingens form og rammer.

Cato S. Storengen er herlig i rollen som den nervøse og små-rasistiske (uten å mene det) regissøren Sonny. FOTO: Lars Opstad. 

Statsteatret er en favoritt blant Teaterungdom-redaksjonen, og de skuffer ikke med 2010 Lollywood. Målgruppen er alle som liker å bli underholdt, og resultatet vil jeg påstå faller i smak hos de fleste. Ta med en venn, kjæreste, mor eller onkel, jeg garanterer en fornøyelig aften dere vil le av lenge etter at dere forlater salen