Operasjon sjølvdisiplin

En karakter skreddersydd Charlotte Frogners vimsete framtoning, promotert med skuespillerinnens ansikt på alle plakater… Nå står ferske, litt like, Kjersti Aas Stenby på scenen og skal servere oss Agnes Ravatn i teaterform. Kanskje ikke den mest takknemlige jobben, men på ingen måte en dårlig start på karrieren.

Etter sin debut i Mare, har Kjersti Aas Stenby fått fornyet tillit på Det Norske Teatret og spiller solo i Operasjon Sjølvdisiplin. FOTO: Dag Jenssen


Tittel: Operasjon sjølvdisiplin
Av: Agnes Ravatn
Tid og sted: Det Norske Teatret, Scene 3, 12. mars 2019
Omarbeidelse og regi: Ingrid Weme Nilsen
Dramaturg: Matilde Holdhus
Medvirkende: Kjersti Aas Stenby
Kommende forestillinger: I spilleplan t.o.m 25. april 2019
Anmeldelse av: Mari Noodt


Det har vært noe fram og tilbake med denne forestillingen. Til slutt er det Kjersti Aas Stenby som alene må bære den på sine skuldre. Hun leverer en monologversjon av Agnes Ravatns bok Operasjon Sjølvdisiplin, og forteller om alle metodene vi har for å mestre livet bedre. Litt som en foreleser eller coach. Tror jeg. Litt usikker på rollen. Hun blir aldri introdusert.

En av metodene som fremmes, er å ta fem minutter pause hvert 25 minutt. Så da gjør vi det. Tre ganger i løpet av forestillingen går alarmen, og vi snakker og scroller i fem minutter. En ganske ny teateropplevelse. Ikke så ubehagelig heller, må jeg innrømme. Dette deler naturligvis forestillingen inn i tre små akter.

Første akt er ganske straight forward. Stenby står alene på scenen i en rosa dress og legger ut om ulike selvhjelpsmetoder. Det er nokså faktabasert, nesten som et foredrag. Derav foreleserfeelingen. Jeg tar meg i å notere flere tips bak øret. Men er det meningen? Skal forestillingen gi meg tips, eller være kritisk? I første akt er jeg usikker. Så går alarmen og bakgrunnsmusikken skrus på. Passende nok er det “I morgon, i morgon, men ikkje i dag” som siver ut av høyttalerne.

Alle selvhjelpstips kan til slutt bli for mye for en vanlig borger. FOTO: Jan Jenssen

I mørkeblå dress introduserer Stenby andre akt. Teppet glir opp og vi ser deler av en leilighet. Den udefinerte karakteren fortsetter med beskrivelsen av selvhjelpsmetoder, men prøver samtidig å gjennomføre dem rent praktisk. Hun skrur på fin musikk og sorterer sokker, hun leser bok og feirer med å røyke pipe. Følelsen av stress øker, og til slutt går alle metodene i surr. Alarmen går for andre gang, og vi får fem minutter pause. Jeg begynner å ense kritikken til selvhjelpsbøkene, men visker ikke vekk alle tipsene helt ennå…

Etter å ha lyttet til tematisk passende låter i nye fem minutter, er vi tilbake med Stenby. Scenen er tom igjen, og på bakskjermen popper det opp noen sitater. De handler om livet, om tiden vi har fått tildelt og om å nyte hver dag, hver time. Den fortsatt udefinerte karakteren beveger seg i saktefilm. Musikken surrer og går, sitater popper opp og Stenby legger seg sakte ned i fosterstilling. Har selvhjelpen tatt knekken på henne? Gjorde selvhjelpen mer skade? Spørsmålene fortsetter ut av salen og ned i foajeen.

Vi føler helt klart stresset fra alle tips og triks! FOTO: Jan Jenssen

Stenby har kanskje ikke fått utdelt det letteste materialet, eller den mest interessante karakteren, men gjør en god jobb med det hun har. Målet med denne forestillingen er noe uklart for meg, og jeg klarer ikke helt å omfavne den. Forestillingen Operasjon Sjølvdisiplin får ingen sterk anbefaling fra meg. Men jeg har lyst til å lese boka, så det kan jeg heller oppfordre til!

Stovnerrevyen: Stovnerske tilstander

Undertittelen lyder som følger: «Et fengslende østkantshow!». I programmet er alle involverte avbildet i «mugshot»-stil, og åpningen starter med en montasje av lite flatterende avisoverskrifter om Stovner vgs. Stovnerske tilstander tar seg selv så uhøytidelig som det går an, og resultatet er nokså fornøyelig.

Vi blir tatt med på Stovner gård, hvor alt er fryd og gammen helt til det kommer en gris. FOTO: Team GD Photo


Tittel: Stovnerske tilstander
Tid og sted: Stovner vgs, torsdag 14. mars
Regi: Zahid Ali
Instruktør: Mathias Falck
Manus: Zahid Ali og Shabana Rehman basert på workshop med stovnerelever
Skuespillere: Ingita Khan, Mehdi Adam Abidine, Abdullahi Ali Ahmed, Erica Finsen, Idun-Eline Bremnes, Arselan Shabir, Khadija Mohamoud, Lara Hassanieh, Sima Vahdani, Shagun Raturi, Thea Eldor Westlie, Januyah Sivakumar og Qamar Abikar Ahmed.
Kommende forestillinger: Spiller 15. og 16. mars.
Anmeldelse av: Stine sørensen


 

Her skal det harseleres med eget rykte og samfunnets fordommer. Stovner-ungdommen vanker i gjengmiljø og bærer machete og «gønnere» i sekken. Lærene har intet annet valg enn å gå på selvforsvarskurs, og politiet må gå så langt som å sende inn en hvit dame undercover som «Fatima». Det skal  godt gjøres å forsvare en «black-face»-sketsj i 2019, men Stovnerevyen får det til og jeg tillater meg å le uten (altfor) dårlig samvittighet.

Abdullahi Ali Ahmed får virkelig vist hvilket komisk talent han er som “Sosse-Somalieren”. FOTO: Team GD Photo

 

Det er mye internhumor på scenen, men de kommer seg unna med det fordi tematikken er såpass universell. Det spøkes med rasisme og stereotyper, og selvironien løftes til nye høyder. Her er det få parodier av dagsaktuelle politikere eller populære tv-show, men heller fokuserer de på ungdommen og nærmiljøet. Erna Solberg gjør riktignok en opptreden i avslutningsnummeret, hvor hun skal fikse utfordringene i skolen med D-vitamin (vittig sunget til Baby-shark melodien).

 

Det er en liten gjeng som underholder på scenen, men de gjør det med stor innlevelse. Noen er litt mer beskjedne og tilbakeholdne, men det går ikke nødvendigvis utover spillet. Det er tydelig at dette er et prosjekt mange har engasjert seg i, og ungdommen tar et fantastisk eierskap til revyen og innholdet. Det som trekker litt ned på helhetsinntrykket er en gjennomgående slapp diksjon fra mange av skuespillerne, så det var ikke alltid jeg fikk med meg et poeng eller en punchline. Vi får håpe det blir bedre etterhvert som de blir varmere i trøya.

Når man ikke har råd til egen russebuss, og må dele på en IKEA-buss #denfølelsen FOTO: Team GD Photo

Stovnerrevyen leverer en enkel, men solid revy som underholder. Den er sjarmerende, herlig drøy og akkurat lang nok til at det ikke blir for mye av det gode. Om elevene på Stovner virkelig bærer machete i sekken og tvinger lærerne sine til å gå på selvforsvarskurs kan jeg ikke vite, men etter i kveld er det ingen tvil om hva de er gode på: Stovnerske tilstander – bra jobba!

Kompani Haugesund – Todelt aften

Tross fallende planker (!) i hovedsalen fredag, går forestillingene i sal 2 som normalt, og vi får se et ungt kompani skinne på scenen – bokstavelig talt. Takk og lov for det, for Kompani Haugesund er glitrende!

Suite Transformé gjør gange i forskjellige mønstre overraskende spennende. FOTO: Mira Wickman


Tittel: To-delt aften

Hvor og når: Scene 2 i Operaen, 9. mars

Koreografi: Janne-Camilla Lyster, Stian Danielsen

Medskapende dansere Suite Transformé : Martine Bentsen, Even Eileraas, Oda Østenstad Fjell, Synne Garvik, Linn Hoftun og Ingeborg Beate Jønsson

Medskapende dansere WOW!: Martine Bentsen, Even Eileraas, Oda Østenstad Fjell og Synne Garvik

Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt

Anmeldese av: Kamilla Skallerud


Kompani Haugesund er et dansekompani bestående av relativt nyutdannede dansere. Som navnet tilsier, holder de til vanlig til i Haugesund, men denne helgen gjester de Operaen i Oslo, og Teaterungdom er selvfølgelig på plass i salen. Noe av det som er gøy med et ungt kompani, er at mange i salen også er ganske unge. Det liker vi!

 

Kvelden er delt i to: Suite Transformé av Janne-Camilla Lyster og WOW! av Stian Danielsen. Dette er to vidt forskjellige opplevelser. Suite Transformé tar oss gjennom det de selv kaller et “koreografisk brettspill”, og jeg skjønner godt hva de mener. Danserne går i forskjellige mønstre, og det er lett å se for seg at de er brikker i et spill. Verket er delt i flere deler, hvor overgangene og sceneskiftene ikke alltid er like gode, men når de først kommer i gang, er det både rart og kult på en gang.

Nydelige dansere gir oss to veldig forskjellige koreografiske verk. FOTO: Mira Wickman

 

Likevel er det WOW! som er kveldens høydepunkt. Jeg har aldri sett noe lignende! Det hele starter i mørket. Noen lys på scenen blir gradvis sterkere. Plutselig ser jeg fire ansikter midt i rommet, men resten er fortsatt bekmørkt. Etterhvert som lyset blir sterkere går opp for meg at danserne sitter bak et slags basseng, som de etterhvert krabber oppi. Bassenget viser seg å være fylt med litervis av konfetti. Det blir et herlig glitrende drama hvor danserne slåss om rampelyset. Verket bygger på historien om Narcissus som blir forelsket i sitt eget speilbilde, noe som kommer tydelig fram når danserne speiler seg i glansen av all konfettien og poserer stolt ut mot publikum.

Det regner konfetti og skaper mange spennende bilder. FOTO: Yaniv Cohen

Etter min smak, drar de den litt for langt når den mannlige danseren sutter på brystene til en av de kvinnelige danserne, som om han blir ammet, mens en tredje danser løper ut og skriker “wow”. Hvis de vil at det skal være ubehagelig, oppnår de absolutt det de prøver på. Men når alt annet er så stilig, blir dette for i overkant vulgært. Heldigvis kommer de seg videre og avslutter med å krabbe ut i salen, dekket i konfetti.

 

Kompani Haugesund fremstår som et veldig sammenspleiset kompani, som passer godt sammen. Det er ingen som skiller seg ut som bedre enn de andre, og det gjør at jeg hele tiden ser på dem som et fullverdig kompani. Dette er kult og annerledes, og til å være mitt første møte med kompaniet, sitter jeg igjen med et veldig godt inntrykk og gleder meg til neste gang jeg får mulighet til å se dem.

Fredrik Høyer om: Remixing

Ååh, skikkelig nydelig! Fredrik Høyer skal holde foredrag om remixing, men det han faktisk gjør er å live-mixe et lite lyttespor for oss. Et skikkelig fint format det var behagelig å høre på.

Fredrik Høyer har de siste årene etablert seg som en ung, frisk og populær stemme i teaternorge. FOTO: Anne Valeur


Tittel: Fredrik Høyer om: Remixing
Av og med: Fredrik Høyer
Tid og sted: Dramatikkens Hus, 5. mars 2019
Kuratert av: Ole Johan Skjelbred og Morten Cranner
Kommende foredrag: 19. mars – Tale Dolven om: Rosas’ Early Works (klikk her for full oversikt over foredragsserien)
Anmeldelse av: Ole Petter Ribe


Dette er absolutt ikke noe tørt universitetsforedrag. Remixing hadde vel ikke tatt seg ut i slike rammer heller. Vi sitter bare og hører Høyer sine forhåndsinnspilte stemmer snakke om hva HAN forbinder, elsker og kobler til det å sample, sette sammen biter av gammelt og skape nytt. Han prater om nostalgi, Drammens skjulte samtidskunst og 2000-ungdomsopprøret. Jeg er ingen hip-hop-bekjent men får likevel en rimelig innføring på hva som gjorde remix spennende og sterkt før, og hva den dekomponerende metoden gjør med oss som mennesker nå. Men gå ikke hit for en historietime. Det får du ikke.

Forfatteren, dramatikeren og slampoeten er utrolig dyktig på å litt vilkårlig bygge opp ting, tilsynelatende uten en plan. Alt hører til inne i Høyer-universet, på en sjenert måte. Mot slutten får man følelsen av at en god blokk med filosoferinger settes på plass oppi hue. Det kommer snart ut en podcast på Dramatikkens Hus sine nettsider. Jeg anbefaler å lytte!

Kongshavnrevyen: Identitet som dreper

“En historisk revy. Verdens første revy med bunnkarakter fra Aftenposten. Er dere klare for å se noe som er helt ræva?” Stemmen over høytaleranlegget på Kongshavn setter tonen for det som skal vise seg å bli en helt spesiell opplevelse. En slags samling-i-bånn-stemning har spredd seg etter revyanmeldelsen som inneholdt setninger som: “Da tenker jeg at en dårlig revy har fått en verst mulig avslutning.” Publikum ler og klapper, mens jeg får en vondere og vondere klump i magen.

Energi og engasjement er lyspunktene i Kongshavnrevyen 2019. FOTO: Beatrice Castrillo/Kongshavnrevyen

Tittel: Identitet som dreper
Hvor og når: 
Kongshavn vgs., mandag 4.mars 2019
Instruktører:
Vinjar Talsnes, Fredrik Siegel Sjølund og Christian Henrik Fenn
Skuespillere: Andrea Elvrum Handal, Hallgrim Nakken, Emilie Rosèn Sverdrup-Thygeson, Goman Kalef, Pia Sofie Wahl Dyrud, Erlend Harr Ekkeren og Celine Midtsian
Kommende forestillinger: Ferdigspilt
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Å se, oppleve og skrive om Kongshavnrevyen 2019 har vist seg å være noe helt eget. Én ting er karakteren fra Aftenposten, deretter har debatten gått sin gang. Rektor og instruktør har tatt til ordet, Dagsnytt 18 har blitt besøkt. Midt i dette landskapet har jeg skrevet og slettet, skrevet og slettet, avsnitt på avsnitt. Dette synes jeg er skikkelig vanskelig. Jeg har ingen problemer med å se begge sidene av saken, når det er sagt så støtter jeg Aftenpostens terningkast 1.

Etter anmeldelsens inntog gjorde Kongshavnrevyen alt rett. De tok eierskap. “Vi har fortsatt ledige billetter til dagens forestilling og ikke nok med det! Hver forestilling fremover har vi krenke-garanti. Hvis du er enig i Aftenposten sin anmeldelse(terningkast 1), får du pengene tilbake på vei ut! Vi ses!” Utrolig kult gjort! Her gjør de også det jeg savner videre i revyen, å sparke oppover.

Første akt går sin gang. Vi møter Kai som vil finne ut hvem han er, vi får se en tinderdate, besøker IS og er på H&M. Høydepunktene mangler, men jeg kjeder meg ikke. Energien på scenen er god og stemningen i salen topp. Kanskje litt vel god? Det er konstant noen som ler i salen uten at jeg klarer å forstå hvorfor. Det er vel det man kan kalle hjemmebanefordel. Uansett går jeg ut til pausen og tenker “dette er jo ikke så aller verst”, men jeg har en følelse av at noe er i gjære…

Jeg prøver å se for meg hvordan jeg som 17-åring hadde opplevd Identitet som dreper, det er ingen god tanke. FOTO: Mathias Norheim/Kongshavnrevyen

I andre akt smeller det! Kai feirer jul sammen med sin forferdelige familie, et nitrist skue jeg bare synes det er vondt å se på. Samtidig ler og ler folk i salen, noe som skaper en ubehagelig distanse mellom hva jeg opplever og det salen uttrykker. NM i abort er det sagt så mye om at jeg skal prøve å la være, men den mye omtalte “replikken” opplevde også jeg som ren rasisme (les Aftenspostens anmeldelse HER!). Selvmordet på slutten gir meg en utrolig vond følelse. Alt i alt opplevde jeg andre akt av Identitet som dreper som ekstremt ubehagelig.

Jeg er én person, og mange i salen er uenig med meg, det både hører og ser jeg på vei ut. Selv opplever jeg store deler av Kongshavnrevyen 2019 som altfor drøy, og egentlig ganske vond. Hadde jeg gått på Kongshavn vgs i 2019 hadde skapdøren min blitt lukket enda mer (min frykt på vgs var jo at folk skulle tenke at jeg ville gå med rosa skjerf og ligge med alt med kuk dersom jeg sto frem som homofil). Hadde jeg vært mørkhudet eller opplevd selvmord i nær omgangskrets hadde Identitet som dreper føltes som et slag under beltestedet. Det sparkes ikke oppover her, det bare sparkes.

Så jeg synes terningkast 1 var helt greit. For jeg mener at også skolerevyene har et ansvar for hva de formidler. Identitet som dreper viste seg å være en helt spesiell opplevelse. Det var det også å skulle skrive denne anmeldelsen…

Bjerkerevyen: Hjerne for meg

På Bjerke videregående har de virkelig gitt revyen et nytt uttrykk. Bevegelse står i fokus og de kaller det hele for en danserevy. Hvorvidt det er en revy kan nok diskuteres, men at det er en energifull forestilling er det ingen tvil om! 

Evolusjonen er et av mine favorittnumre! FOTO: Bjerkerevyen 2019


Tittel: Hjerne for meg

Når og hvor: Bjerke vgs., 7. mars

Instruktører: Marthe Haugland og Bente Foss

Dansere: Omal Abdi, Abisheka Gajendran, Jasmine Hernandez, Janni Krystad, Janell Martinez, Mayuri Muralitharan, Felix Salazar, Iman Msaouri, Joanne Barruela, Ayuuce Kozanli, Edona Bedzeti, Trym Karlsen Holten, Andreas Tøfte Furu, Jerina Reignold, Magishan Umaguruparaan, Richard Nilanthan og Sena Wilbert

Kommende forestillinger: 9. mars

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud


Jeg vet ikke om det finnes noen definisjon på en danserevy, men det jeg liker godt med denne formen er at historien kommer tydelig fram. Det blir nesten en slags hiphopvariant av ballett, for vi følger en historie fra start til slutt. I dette tilfellet møter vi Trym som skal opp i eksamen i psykologi, med hjernen som tema. Åpningsnummeret har fått navnet «Evolusjonen» og viser oss utviklingen av hjernen og mennesket i en kul koreografi med noen helt ville løft!

 

Selv etter en så bra start fortsetter forestillingen å utvikle seg og blir bare bedre og bedre, før det tar helt av i avslutningen. Her danses det både følelser og hendelser fra Trym sitt liv. Det er eksamenstrekk, forberedelser, trening, forelskelse, hormoner og endelig eksamen til slutt. Avslutningsnummeret er en feiring av bestått eksamen, og her eksploderer det virkelig! Energien på scenen smitter over på oss i publikum og applausen vil ingen ende ta. 

 

En kreativ måte å vise muskler på… FOTO: Bjerkerevyen 2019

 

Det er helt klart at hiphop er den foretrukne stilen til danserne på Bjerke, men til vår store begeistring møter vi også indisk dans (og sang!), showdans og et hint av samtidsdans, noe som gir forestillingen en verdifull variasjon. Mellom koreografiene får vi også noen filmsnutter som er med på å tydeliggjøre historien, og alle elementene er med på feiringen når Trym endelig består eksamen. 

 

Forestillingen varer bare 45 minutter, men det er 45 veldig gode minutter! Jeg sliter fortsatt litt med definisjonen «danserevy», men det spiller vel egentlig ikke noen rolle. Det er en fengende forestilling, og selv om den ikke er direkte morsom, som en typisk revy, digger jeg det!

Ildfuglen/Vårofferet

Det er 2 for 1 på Stravinsky denne uka. Operaen fremfører 2013-balletten Ildfuglen sammen med årets uroppsetning av Vårofferet. En herlig schizofren helaften! Et så stort spenn i form og framførelse resulterer naturligvis i en noe sprikende anmeldelse, men Ildfuglen/Vårofferet byr like fullt på kvalitet.

Ildfuglen er en vakker og sterk figur som danses mesterlig av Melissa Hough. FOTO: Erik Berg


Tittel: Ildfuglen/Vårofferet

Tid og sted: Den Norske Opera og Ballett, Hovedscenen, 2. mars 2019

Musikk: Igor Stravinsky

Musikalsk ledelse: Andrew Litton

Ilduglen:                                                                     

Koreografi: Liam Scarlett

Scenografi og kostymedesign: Jon Bausor              

Lysdesign: James Farncombe

Isstudering/iscenesetter: Kaloyan Boyadjiev

Prøveledere: Kaloyan Boyadjiev, Martin Vedel           

Dansere: Melissa Hough, Erik Murzagaliyev,

Yoel Carreno, Leyna Magbutay m.fl.

Vårofferet:

Koreograf og prøveleder: Ina Christel Johannessen

Scenografi: Kristin Torp

Kostymedesign: Bergje van Balen

Lysdesign: Chrisander Brun

Prøveleder: Yoshifumi Inao

Dansere: Pia Elton, Samantha Lynch, Klara Mårtensso, Nae Nishimura, Maiko Nishino, Caroline Roca, Camilla Spidsøe m.fl.

Kommende forestillinger: I spilleplan t.o.m 8. mars. Utsolgt alle datoer.

Anmeldelse av: Mari Noodt


 

Jeg må nesten ta hver akt for seg i denne anmeldelsen. Det er tross alt to ulike forestillinger, med hver sin koreograf, hvert sitt ensemble og hvert sitt uttrykk. Til og med hver sin lange, omstendelige applaus… Vi er jo i operaen. Så, here we go, akt 1 – Ildfuglen:

Dette er en klassisk ballett, akkurat slik du ser den for deg. Det er ballerinaer med tåspiss og men in tights. Scenografien er ekstravagant og operakledelig. En gigantisk sølvklo holder rundt et like enormt lysende egg. Bakveggen ligner et overdimensjonert knust speil. Det er virkelig bare i operaen jeg ser disse store, mekaniske elementene. Det er alltid fascinerende. Balletten er i og for seg helt grei. Den har de tradisjonelle unge elskende (som ærlig talt er det minst interessante å se på), demoniske badguys og forførende fugler (som er så mye kulere). Kort sagt: Kampscenene mellom Ildfuglen og hennes hersker er underholdende og sexy, mens det nyforelskede paret er kjedelig. De store fellesscenen er med på å dra helheten opp noen hakk, og jeg går ut til pause med nogenlunde energi. Det er jo ikke gitt etter 1 time i operaen.

Melissa Hough og Erik Murzagaliyev forfører med sine tolkninger av Ildfuglen og Koschei. FOTO: Erik Berg

Akt 2 – Vårofferet er noe helt annet. Dette er nytt og utforskende. Det eneste som kan minne om akten før er Stravinskys pompøse orkestermusikk. Men denne gangen betyr den noe helt annet. Dansen underbygger ikke følelsen i musikken, og står som en kontrast til den. Her er det ingen lange linjer, piruetter og duetter, men løping, hopping og uforutsigbarhet. Scenen har et kaotisk preg, med konstant bevegelse i dreiescenen og en upolert lyssetting. Uttrykket utfordrer oss som publikum i mye større grad. Vi må lete gjennom alle elementene for å finne en slags historie, en mening. Det er en intens montasje av bilder og klipp. Jeg får følelsen av apokalypse, av unge mennesker som kjemper sammen mot en mørk kraft. Det heftige sluttbildet understreker følelsen ytterligere: Musikken stanser og danserne roper på hverandre, forsøker desperat å hjelpe hverandre inn på dreiescenen i midten, griper fatt i hverandre, løper og skriker. Jeg får klump i magen. Så er det over.

Det er en deilig uforutsigbarhet i Vårofferets koreografi og uttrykk. Camilla Spidsø (midten) er som alltid en sentral og en stødig brikke i ensemblet. FOTO: Erik Berg

Ildfuglen/Vårofferet er en helaften bestående av to kvalitetsforestillinger. Det er det ingen tvil om. Men pakketilbudet fungerer ikke helt for meg. Forestillingene står så fint hver for seg, og jeg skulle ønske det var mulig å velge hvilken man ville se. Det er ikke nødvendigvis slik at de som ønsker seg Ildfuglen vil sette pris på Vårofferet, og vice versa. På en annen side er det kanskje en grei måte å tvangsutfordre publikum på, og det kan jo den gjengse operagjenger ha godt av.

Lambertseterrevyen: NOK,-

“Hvem skal bestemme om vi er for opptatte av penger?”. Lambertseterrevyen 2019 heter NOK,- og handler om penger, ellernoesåntnoe. Tematikken er ganske tynn, noe de gjennomgående sliter med. Revyen er gøyere når den er drøyere, dessverre er det litt for sjelden at ensemblet slår seg løs. 

Olav Thon dukker opp i finalen, som også er revyens høydepunkt. FOTO: Bård Gundersen

Tittel: NOK,-
Hvor og når: 
Lambertseter vgs., søndag 3.mars 2019
Instruktører:
Maria Bardal, Ingrid Berntsen, Stian Nordskog
Skuespillere: Elen Størdal Prestegard, Ole Songe, Gabriel Goujon, Tiril Beatrice Høglo, Sigve Skåre Mehren, Amanda Aas, Thomas Nordeide, Gina Larsen Allertsen
Kommende forestillinger: Spilles på Lambertseter videregående skole til 5. mars
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

“Er det litt for mye regi her?” hører jeg en publikummer spørre si i pausen. Jeg er enig. Skuespillerne virker litt fanget av regien. Resultatet er en upersonlig revy. Hvor er leken? Hvor er moroa? Jeg vil se skuespillere som koser seg på scenen og har det gøy, dette savner jeg gjennomgående. Når det er sagt er det flere lyspunkter, og andre akt er betydelig bedre enn første.

Publikum blir presentert for en rekke parodier, her er Erna Solberg (Tiril Beatrice Høglo)  og Bjørnar Moxnes (Sigve Skåre Mehren) FOTO: Bård Gundersen

IS sitt statsbudsjett er både vittig og godt. Dessuten er det herlig upassende. Personen plassert ut i publikum som legger potetgull i håret vårt er også et skamløst og morsomt innslag i første akt. Etter pausen er kanskje Knut Arild Hareide som tekniker det artigste. Ellers får vi flere helt OK parodier og en god del skrikende sketsjer. Ordspillbonanzaen rundt trær er bare det… ordspill rundt trær…

“Nok er nok” gjentas i avslutningssangen, som for meg er revyens høydepunkt. En revy som forøvrig gir meg ganske lite. Så da får nok være nok også i denne anmeldelsen. NOK,- er akkurat nok til å bli en helt OK revy. Vi satser på at Lambertseterrevyen kommer sterkere tilbake i 2020.

Nesoddrevyen: Fake

Etter å ha tatt oss gjennom brannrutinene får vi en kort introduksjon av kveldens revy, og jenta på scenen kan med glede fortelle at på det ikke finnes noen dramalinje på Nesodden vgs. Men de skal fake at de er skuespillere så godt de kan. Til vanlig er ikke dette noe man burde introdusert seg selv med, men når revyen heter Fake og skuespillerne i tillegg er skikkelig gode, er det absolutt på sin plass.

3. verdenskrig blir nesten utløst når den russiske grensevakten spiser kvikk lunsj feil. FOTO:  Trond Folckersahm

Tittel: Fake

Hvor og når: Nesodden vgs., 3. mars

Instruktører: Mats Strugstad Harbø og Marius Krohn Hauglie

Skuespillere: Vilde Dahlen, Anna Hake-Steffensen, Christine Sæther, Didrik de Lange Kofoed, Emilie Marty Bye, Idun Bredal Erikstad, Joakim Bøhlerengen, Kristoffer Arlind, Marius Andreas Lund Normann, Peder Glad-Digernes, Ulrikke Clark Utvik, Vetle Kjenner Forsland, Mia Eyde Gjervan.

Kommende forestillinger: t.o.m. 9. mars

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

 

Første latterkule kommer allerede i åpningsnummeret. Revysjefen kommer brasende inn og forteller skuespillerne at de har misforstått. Logoen er jo fra Fame, og med sitt fargerike outfit hadde hun sklidd rett inn 80-talls musikalen. Åpningslåten endres raskt til Fame-melodien, men selvfølgelig synges det “fake” i refrenget, og heldigvis fortsetter det som revy, ikke musikal.

I Nesodden sin abortsketsj er det viktig at også fosteret får si sin mening om en eventuell abort. FOTO: Trond Folckersahm

Nesodden er den tredje revyen jeg ser på en uke som har en sketsj om abortloven med punchlinen “klarer du én, klarer du to”, men heldigvis er alle gode ting tre, for dette var den morsomste! Vi møter også to kranglende “air dancers”, sånne lange luftige figuerer man finner utenfor kjøpesentre eller på festivaler. De er hysterisk morsomme der de står og svaier, og det er spesielt morsomt når de får en krøll på seg og luften ikke slipper til der den skal. Hva de snakker om er egentlig likegyldig, for det visuelle er nok til at jeg gapskratter. Likevel er favorittsketsjen min den om grensevaktene mellom Norge og Russland, hvor den norske soldaten nesten starter 3. verdenskrig fordi russeren spiser Kvikk lunsj feil.

Revyen avsluttes med en uhyrlig morsom film fra Farmen kjendis. Parodiene er så bra, og selv om jeg bare har fått med meg en episode tidligere, følte jeg at hele programmet ble godt oppsummert i de minuttene denne filmen varte. Her har de tatt den helt ut og det ender med at selveste Per Orderud kommer inn som en av utfordrerne på gården.

Farmen kjedisene må selvfølgelig få være på avslutninga! FOTO: Trond Folckersahm 

Bandet fortjener også en applaus. De er linet opp bakerst på scenen, og har flere rågode sangere som er med på de små snuttene mellom sketsjene. Dette får dem til å skille seg ut fra andre revyband – og absolutt ikke på noen negativ måte.

Det er generelt vanskelig å finne noe negativt med denne revyen. Helhetsinntrykket blir dratt litt ned av at stolene er vonde og rommet ikke egner seg helt til en revy, men samtidig vet jeg at dette ikke er noe skuespillerne får gjort noe med og vil ikke trekke for det. De har løst revyen på en god måte ut fra scenen de har tilgjengelig, og jeg vil gå så langt som å si at Nesoddrevyen er den morsomste revyen jeg har sett så langt i år. De treffer så på kornet og har en smart humor som hvertfall får meg til å le gang på gang. De er så absolutt dagsaktuelle, og selvom Trond Giske, Per Sandberg og abortloven alle er gjengangere i flere av de siste revyene, gjør Nesodden smarte valg som får sketsjene til å skille seg ut på en positiv måte.

Skirevyen: ROMVESEN-3D-ROBOT-BANG-BOOM-POW!

ROMVESEN-3D-ROBOT-BANG-BOOM-POW! Skirevyen er akkurat så rar og absurd som den høres ut som. I tillegg er den morsom. 

“Dåserenseriet” følges opp av et ekkelt, men veldig morsomt, sangnummer om tvillingabort. FOTO: Skirevyen

 

Tittel:ROMVESEN-3D-ROBOT-BANG-BOOM-POW!

Hvor og når: Ski vgs., 2. mars

Instruktør: Andreas Gregersen

Skuespillere: Jesper Olausson, Selma Lang-Ree, Jacob Hansen, Ada Emilie Aalberg Opsahl, Filip Fedøy, Tuva Saugstad Karlsen, Julie Skogen, Sofie Sleipnes og Eirik Reese

Kommende forestillinger: Har spilt ferdig

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä og Kamilla Skallerud

 

Åpningsnummeret setter standarden. Jeg går fortsatt rundt og nynner på catchphrasen «Romvesen-3D-Robot-bang-boom-pow» selv om det er til en melodi jeg ikke hadde hørt før. Her er det skikkelig bra energi og masse bang boom pow. Resten av første akt har mye spennende å by på, men det er de musikalske numrene som skiller seg ekstra positivt ut. Michael Jacksons «Bad» blir dratt inn på et bad hvor vi møter syngende og dansende gjenstander fra badet. Abortsangen er også hysterisk morsom, selv om jeg holder på å brekke meg når de blodige skuespillerne kommer opp midtgangen.

Andre akt er jevnt over god, men her blir revyens (eneste) svakhet tydeligere, det skyhøye energinivået er konstant. Som publikum blir man sliten. Unntaket fra høyenergien er den deilig operasangen “Nessun dorma”. Dette nummeret mot slutten av revyen gir oss en pause fra det intense showet vi har vært vitne til, og den geniale tekstingen setter prikken over i’en.

Det skjer mye rart under Skirevyen. Sofie Sleipnes som putter knyttneven i munnen er et godt eksempel på det. FOTO: Skirevyen

ROMVESEN-3D-ROBOT-BANG-BOOM-POW! er som tittelen, litt heseblesende. Et stort pluss er derfor at de holder antallet numre nede. 10 numre i hver akt er helt perfekt. Her har andre revyer noe å lære.

Skirevyen 2019 er kanskje årets mest slitsomme revy, men det er også en av årets beste. Mens én anmelder synger “Romvesen-3D-Robot-bang-boom-pow” synger den andre “Vi er et bad – et bad”. At revyen i tillegg er krydret med bande mime, leken scenografi, stjernetunnel, sklie og en tegneseriesang som minner om Terkel i knipe sin lengendariske Quangs sang, viser at både instruktører og revysjefer har stålkontroll over egen revy. BANG-BOOM-POW, Skirevyen leverer.