What is love?

Spenn fast setebeltene og gjør dere klare for en turbulent reise gjennom kjærligheten. For hva er egentlig kjærlighet? Med What is love? gjør Odd Magnus (Odda) Williamson seg klar til å vinne diverse Nobelpriser og andre høythengende statutter – for i løpet av snaue 90 minutter skal han gi oss svaret på hva kjærlighet er.


Odd Magnus Williamson prøver på kløktig vis å forklare oss hva kjærlighet er. FOTO: Lars Opstad


Tittel: What is love

Tid og sted: 11. september, Oslo Nye Centralteatret

Regi: Jostein Kirkeby-Garstad

Medvirkende: Odd Magnus Williamson og Liv Natalie Nymo

Scenografi: Gjermund Andresen

Kommende forestillinger: t.o.m. 19. oktober

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud


 

Det hele starter med dukketeater om familien til mannen bak sangen «What is love». Et dukketeater som kort og godt forteller oss hvordan kjærlighet kan oppstå og hvordan barn blir til. Videre utvikler forestillingen seg til å gå mer personlig inn i Odda sitt eget liv. Og det er gjennom å analysere seg selv, han lærer oss om hvordan oksytocin og dopamin oppstår, og hva man må gjøre for å opprettholde produksjonen av disse stoffene. 

Disse dukkene viser oss med glede hvordan barn blir til. FOTO: Lars Opstad

Det blir en personlig reise hvor vi får være med på nyforelskelse og kjærlighetssorg om hverandre. Til tider en ganske turbulent reise uten noe klart mål. Men som det står i bibelen «størst av alt er kjærligheten», og det er også kjærlighet i Oddas liv. En stor del av forestillingen blir viet til Oddas kone, Tinashe – både på godt og vondt! Det er deilig å høre at et tilsynelatende stormforelsket par har sine intriger, men at det er mulig å finne tilbake.

Det er en ærlig forestilling. Her legges det ikke skjul på noe. Og kanskje det er nettopp det som trengs for å gjøre det hele troverdig og få oss til å tro på kjærligheten. Om Odda gir oss svaret på hva kjærlighet er blir opp til hver enkelt å bestemme, men han fører oss inn på noen baner jeg ikke selv har vært innom tidligere.

Scenografien løfter forestillingen enda et hakk! FOTO: Lars Opstad

Foruten noen sidekick fra mulittalentet Liv Natalie Nymo, bærer Odda hele forestillingen selv, og han gjør det med stil. Jeg hadde kanskje forventet enda mer humor, men samtidig så er vi på Centralteatret og ikke Latter, så det blir feil å forvente stand up. Scenografien må trekkes frem, for den er med på å sette prikken over i’en, med sine mange spreke rullgardiner. Alt i alt en kjempebra kveld, og det hele toppet seg med et ekte bryllup helt på tampen (men såvidt jeg forstod var det bare premierepublikummet som fikk oppleve en vielse i salen). Selv om Odda nærmer seg 40 år, bærer forestillingen preg av ungdommelighet og bør være midt i blinken for alle våre lesere! 

Venus i Pels

Showbiz elsker forestillinger om showbiz. Venus i Pels finner sted på et teater, en regissør møter en skuespiller. Det er audition. Stykket som skal settes opp har et hav av seksuelle undertoner og referanser. Skillet mellom spill og virkelighet blir diffust. En farlig maktkamp. Hvem eller hva er egentlig Venus i Pels?

Mystisk og mørkt. Det Norske Mikroteatret avslører ikke mye med sin plakat

Tittel: Venus i Pels

Hvor/Når: Chat Noir 3.september

Av: David Ives

Presentert av: Det Norske Mikroteatret          Produsent: Torvid Flamoe

Instruktør: Peder Hamdahl Næss

Medvirkende: Vanessa Borgli og Øyvind Frøyland

Kommende forestillinger: 9. og 10. september

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä


Det Norske Mikroteatret har på rekordtid blitt “a household name” i norsk teaterverden. Forestillingene deres har blitt spilt i stuer og på små steder. De skal alltid være stedsspesifikke, så når handlingen foregår på et teater, befinner vi oss på et teater. Publikum sitter riktignok på scenen noe som gjør forestillingen intim. Intimteater – helt klart, mikroteater – litt mer usikker. Det er tross alt ganske mange publikummere tilstede, og den ekstreme nærheten uteblir. Da mister også Det Norske Mikroteatret sin fremste styrke.

Venus i Pels har blitt aktuelt etter #MeToo. Maktspill, sex og underkastelse er bærende tematikker som tas opp. Stykket er aktuelt, men jeg er usikker på om det er bra. Selve handlingen oppleves overraskede banal. Jeg er ikke spesielt interessert i de karakterene. Jeg føler ingen nærhet til dem. Dessuten blir meta-meta-meta litt mye meta. Litt mange lag, jeg blir sittende litt for langt unna selve handlingen. Det er intimt, men ikke mikro.

Et snev av lekenhet og interaktivitet. Ark med info om audition er hengt opp på veggene på vei mot scenen hvor publikum sitter

Det er vanskelig å si noe bastant om skuespillerprestasjonene, da begge varierer mye i løpet av forestillingen. På sitt beste er Vanessa levende, kvikk, morsom og totalt altoppslukende som den overivrige skuespillerinnen, men tidvis faller hun inn i en slags døsig sensualitet jeg ikke helt forstår hvor hun vil med. Øyvind starter svakt før han spiller seg stort opp utover i forestillingen. På midten av stykket møtes de to på topp og gir publikum en knallgod halvtime, før det faller litt mot slutten igjen. Uansett, de jobber godt, og jeg har tro på at de vil spille seg opp til neste forestilling.

Venus i Pels klarer aldri å engasjere. Den blir for distansert. For mange nivåer, for fjernt og for referansetung. Det Norske Mikroteatret kan med fordel holde seg enda mindre, mikro, der er de best.

Nasjonalballetten: RAW

Teaterungdom tror på teatret, på teatrets kraft og evne til å forandre samfunnet. Vi tror teatret har en verdi, langt utover det som foregår i teatersalene. Nasjonalballetten: RAW bruker teatrets kraft til å gjøre en forskjell.

Ungdommelig, rått og variert. RAW er Nasjonalballetten for ungdom. FOTO: Victoria Amundsen

Tittel: Nasjonalballetten: RAW

Hvor/Når: Den Norske Opera og Ballett, scene 2 23.august 2019

Grunnlegger og prosjektleder: Samantha Lynch

Komitee: Douwe Dekkers, Shane Urton, Whitney Jensen, Philip Currell, Helge Freiberg

Koreografi: Anais Touret, Shane Urton, Youngseo Ko, Kenji Wilkie, Georgie Rose, Erik Murzagaliyev, Yoshifumi Inao, Francois Rousseau, Melissa Hough, Kaloyan Boyadjev

Medvirkende: Nasjonalballetten

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä


RAW er Nasjonalballettens frisone, hvor danserne samarbeider om å realisere sine egne prosjekter. Det hele gjøres frivillig og inntektene går til et godt formål, denne gangen til Cerebral Parese-foreningen. Publikum får se dans, film og høre tale som forklarer både prosjektet og CP-foreningens arbeid. En viktig kveld i sal 2 på Den Norske Opera og Ballett.

Det er flere grunner til at vi ville få med oss akkurat denne forestillingen, den viktigste: dette passer for ungdom. Stemningen er lettere enn den ofte er i Operaen. Det selges hettegensere og vi ser like mange joggebukser som pressede dressbukser i salen. Publikumet er dessuten yngre enn de ofte er. I tillegg har man forestillingens oppbygning. Vi får servert 9 korte verk innenfor 2,5 timer. Med ulikt innhold og struktur. Tempoet er høyt og man går raskt videre til det neste. En form som er veldig lett tilgjengelig og veldig givende. Du er nærmest garantert å se noe du liker. Dette er dans for ungdom, dette er Nasjonalballetten på ungdoms premisser.

Nasjonalballetten: RAW er mer en bare en forestilling. I år går inntektene til Cerebral Parese-foreningen. FOTO: Helge Langerud Heikkilä

Med 9 ulike verk er det selvfølgelig noe man liker mer og mindre. Jeg fikk to favoritter. Them, en bekmørk liten sak som griper tak i deg og nærmest hypnotiserer deg til å følge med, og Next step into new world one som danses med en herlig presisjon og absurd humoristisk undertone. Helheten, med variasjon og overskuddsenergi er også en av stjernene denne kvelden. Herlig!

Noen av dansene er litt overtydelige. Jeg liker ikke tvangstrøyen eller den kappekledde religiøse, disse detaljene trengs ikke. Styrken i dansen er mer enn nok. Dette er uansett små detaljer.

Alt i alt er RAW et særdeles vellykket prosjekt. Man får satt søkelys på en viktig sak og formidlet dans på en annen måte. En måte som kler Operaen og som passer perfekt for teaterungdom. Mer av RAW! Det er vår klokkeklare konklusjon.

Riksteatret presenterer sesongen 2019/2020

Og på plakaten er det mange godbiter!

Teaterhøsten 2019 er i gang, og Riksteatret presenterer årets sesong! Langs sidene sitter et knippe med årets medvirkende, både skuespillere, regissører og teatersjefer. FOTO: Stine Sørensen

 

Onsdag 21. august var det duket for lansering på Riksteatret, og både teatersjef og medvirkende var til stede for å presentere sesongen 2019/2020. Vi fikk se smakebiter og utdrag fra utvalgte forestillinger, høre kommentarer fra regissører og skuespillere, og bygd opp våre egne forventinger.

Det er mye spennende teater denne høsten og påfølgende vår fra Riksteatret, og mye er midt i blinken for Norges teaterungdom!

Spesielt trakk avtroppende teatersjef Tom Remlov frem deres hovedproduksjon Romeo og Julie som en godbit for ungdommen.

Den omtalte balkongscenen har fått ny fasade i denne versjonen av Romeo Julie. Her gir Hanna-Maria Grønneberg og Herbert Nordrum en smakebit. FOTO: Stine Sørensen

 

Romeo og Julie er virkelig en innertier, den handler jo om de unge! Det er også positivt at vi kan gjøre Shakespeare litt mer tilgjengelig for ungdommen, forteller Remlov.

Vår anmelder Helge har i skrivende stund allerede vært på Nationaltearet og sett denne samproduksjonen, og anmeldelsen kan du lese her

– Jeg må også nevne Tante Ulrikkes vei som en god forestilling for ungdommen. Den er jo midt i blinken med tematikk som oppvekst, vennskap og det å kjempe for seg selv, sier Remlov.

Tante Ulrikkes vei er en samproduksjon med Det Norske Teatret, og hadde urpremiere 28. august.

 

Teatersjef Tom Remlov har sin 5. og siste sesong som teatersjef på Riksteatret. Det er en “seiersrus”, som han selv sier. FOTO: Stine Sørensen

Hamsund til scenen

En annen forestilling som både ble haust opp som en storsatsning og anbefalt for ungdom var Sult av Knut Hamsund. Det er Anders T. Andersen som står for regien, og på scenen har han fått med seg blant annet skuespiller Preben Hodneland og musiker Tuva Syvertsen fra Valkyrien Allstars.

Syvertsen ga en rørende smakebit på det musikalske vi kan vente oss av sceneversjonen, og jeg kan røpe at opplevelsen ga undertegnende gåsehud.

Tuva Syvertsens stemme gir både gåsehud og store forventninger. FOTO: Stine Sørensen

 

I følge Remlov vil det også være utallige muligheter til å få med seg forestillingen, så er er det ingen unnskylding til å bli hjemme!

Sult er sesongens lokomotiv. Den spiller så å si på alle spillestedene våre, ca 70. scener, forteller han.

Hvis du nå lurere på hvorfor Sult og Hamsund blir trukket frem som aktuelt for ungdom, så har regissør Andersen svaret:

– Det handler mye om utenforskap, og det å høre til. Man må jo jobbe for å kunne passe inn i flokken og finne sin plass i verden. Og selv om det er en gammel roman, så er det ikke en gammel forestilling! Vi bruker mye video som virkemiddel, det blir pulserende og heftig. Det er en forestilling midt i blinken for ungdom!

Sult har ikke premiere før januar 2019, så da er det bare å begynne å skrive årets ønskeliste til jul!

 

Regissør Anders T. Andersen ønsker ungdommen velkommer til Sult. FOTO: Kamilla Skallerud

Barneteater, voksenteater og hele Norges Liv Ullman

Under presentasjonen fikk vi se flere utdrag fra andre forestillinger, både for store og små.

Bukkene Bruse lager Rompebrann egner seg kanskje bare for de minste, mens Jungelboken ser ut til å ville underholde hele familien, også ungdommen.

Det mener i hvert fall “Mowgli”, eller Lars Halvor Andreassen som skuespilleren heter.

– Det er et fabelaktig cast som er med på laget! Vi er kun syv skuespillere, så vi kaster oss rundt i nærmest farse-stil. Forestillingen passer for alle aldre, og det er helt klart lov å dra uten barn, smiler Andreassen.

Lanseringen kick-startet med et utdrag fra musikalen, og med apekatter i røde joggedresser “ala” 80-tallets narkokartell og en Bagheera i kjole, så sier vi i Teaterungdom oss enig – dette så gøy ut!

 

Jungelboken ser ut til å bli et musikalsk eventyr! Stor energi og imponerende dans og sang får alle i salen til å glise. FOTO: Stine Sørensen

 

Ellers på plakaten har vi kjærlighetsdramaet Svar på Brev frå Helga, som teatersjef Remlov beskrev som “Romeo og Julie for voksne”. Kanskje ikke helt for vår målgruppe, men utdraget de viste var vakkert og med imponerende prestasjoner fra skuespillere Helge Jordal og Ragnhild Gudbrandsen.

Til Barnets Beste tar for seg foreldre som ikke får treffe barna sine, og virker som en sterk historie som når mange, både yngre og eldre. Vaffelhjarte av Maria Parr blir til teater neste år, og ser ut til å bli en flott forestilling for de minste.

Riksteatret + Oslo-Filharmonien = Animert barnemusikal? Eller Klara, villsvinet og den lille musikkfabrikken som forestillingen heter. Kult konsept, og kul trailer, vi digger det!

 

Administrerende direktør Ingrid Røynesdal presenterer stolt konsert-forestillingen Klara, villsvinet og den lille musikkfabrikken. FOTO: Stine Sørensen

 

Liv Ullmann skal i høst besøke Norges kulturhus med forestillingen Liv, som handler om, du gjettet det – nettopp henne selv.

I samtale med Tom Remlov vil hun åpenhjertig snakke om sitt eget liv, karriere og sitt møte med ulike mennesker. Som Ullmann selv sa det i en videohilsen til salen, “Det handler ikke om livet, men hva Liv tenker om å fullføre det.”

Så er du fan av Liv Ullmann, så er dette virkelig høstens forestilling for deg! Premieren er på Nydalen 28. september.

Hva synes dere om programmet til Riksteatret? Noe dere gleder dere spesielt til? Legg igjen en kommentar da vel!

– Stine Sørensen

Havboka

Heddapris for beste regi og beste mannlige hovedrolle. Endelig skal teaterungdom se Havboka – en bunnsolid Jan Sælid i en oppslukende forestilling. Heddajuryen har min fulle støtte.

På havets bunn seiler Håkjerringa sakte avgårde. Havboka forteller historien om det mytiske dyret og havet som omsvøper det. FOTO: Erik Berg

Tittel: Havboka
Av: Morten Strøksnes
Dramatisert av: Ole Anders Tandberg
Tid og sted: Nationaltheatret, Amfiscenen, 22. august 2019
Regi og scenografi: Ole Anders Tandberg
Komponist og lyddesigner: Joel Sahlin
Kostymedesigner: Maria Geber
Lysdesigner: Elisabeth Kjeldahl Nilsson
Maskør: Wibke Schuler
Medvirkende: Jan Sælid
Kommende forestillinger: I spilleplan hos Nationaltheatret til 28. desember
Anmeldelse av: Mari Noodt


 

Salen er fullsatt idet Havboka settes opp igjen på Nationaltheatret. Det bør ikke komme som noen overraskelse, med tanke på all god omtale siden premieren i januar. Vi har ventet i spenning på å få se den “ekstraordinære” forestillingen – for å bruke Heddajuryens egne ord. Det medfører selvfølgelig noen skyhøye forventninger, men her er det ingen plot twist og Havboka lever fullt og helt opp til sitt gode rykte.

Jan Sælid er brilliant som både håkjerring, fisker og forteller. Denne forestillingen er som laget for hans brommende fortellerstil. FOTO: Erik Berg

Det er få som kan formidle tekst som Jan Sælid. Han er en makeløs historieforteller, som fører oss inn i sin verden og aldri – ALDRI – gir slipp. Jeg sitter klistret til både skjerm og scene til siste lampe slukker. Sælid har taket på oss, med sin dype røst og brommende latter, den deilige komiske timingen, tilstedeværelsen og sitt skarpe blikk. I tillegg får regissør Tandberg fram et underliggende seriøst engasjement for klimaet og naturen, som også får komme til overflaten. Det er den finurlige kombinasjonen av bølgende historiefortellinger, som maler avgårde, og det overhengende klimaopprøret, som gjør denne forestillingen så enestående.

Havboka behøver ikke mer enn Sælid og de smarte sceniske virkemidlene Tandberg har lagt til. FOTO: Erik Berg

Havboka gir rom for våre egne bilder og tanker, samtidig som historiefortellingen fortsetter på scenen. Sælid balanserer tempoet perfekt og maler frem bilder i hodene til sitt publikum. Det gjør tematikken aktuell for hver enkelt tilskuer, og drar oss lengre inn i forestillingen. Jeg er fortapt på havets dyp sammen med håkjerringa, og ser verden over bølgene ødelegge livet som omfavner meg. Det er Sælids stødige prestasjon som gir meg muligheten til å dykke ned i disse følelsene. Det gjør inntrykket sterkere. Klimakrisen settes til liv gjennom fortellingene om havet, uten å være verken moraliserende eller overdreven. Gjennom Sælids formidling blir det hele svært vakkert og poetisk, men med store doser komikk og spenning. Det må være veteranens superevne å kunne binde sammen disse kreftene i forestillingen på en slik sømløs måte.

 

Når en forestilling er gjennomført god, med kvalitet i alle ledd, overskrider den også målgrupper. Havboka passer for ungdommer og voksne i alle aldre. Tematikken er brennaktuell og viktig, Jan Sælid er brilliant og historien vakker. Det er ingen grunn til å la være å se den – sånn bortsett fra at det er tomt for billetter. Sikre deg dine nå!

Dogfight

For noen år siden så jeg en konsertversjon av Dogfight på Chat Noir. Renate Stridh hadde regien, og på scenen stod noen unge musikalartister fra Bårdar Akademiet. Den gang hadde jeg ikke noe kjennskap til musikalen, men digget det jeg så! Nå er Stridh tilbake i registolen og flere av skuespillerne er fortsatt med på laget. Forventningene er skyhøye, men fy søren som de innfrir! 

 

Den unge marinejegeren Birdlace (Sigurd V. Mathinussen) vender tilbake 4 år etter han dro i krigen.  FOTO: Johannes F. L. Sunde

Tittel: Dogfight

Hvor/når: Riksscenen, 26. august

Av: Benj Pasek, Justin Paul og Peter Duncan

Regi: Renate Stridh         Koreografi: Miguel-Angel Fernandez

Musikalsk ansvarlig og kapellmester: Petter Kragstad

Oversettelse: Hilde Skappel og Mathias Luppichini

Medvirkende: Sigurd Vespestad Marthinussen, Benedicte Søreng, Endre Skattum, Bendik Hvoslef-Eide, Kim Helge Strømmen, Marianne Snekkestad, Frank Engelsvoll, Helene Wibrand, Tone Oline Knivsflå, Ingrid Nøren Syenersen, Sindre Fløistad, Alex Bermann, Henriette Lerstad, Andrea Rymoen

Kommende forestillinger: 27, 28 og 29. august

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud


 

På scenen møter vi et knippe av landets beste unge musikalartister. Sigurd Vespestad Marthinussen, sist sett i The Book of Mormon, har kapret hovedrollen som Eddie Birdlace. Han er en ung marinesoldat som skal ut i krigen og vi møter ham og gjengen siste kveld før avreisen til Vietnam. Dette er den store kvelden alle gutta har sett fram til, det er klart for Dogfight! Reglene er enkle, den som får med seg den styggeste jenta på festen, vinner pengene. 

 

Gutta er tøffe i trynet, men det skjer noe med Birdlace når han endelig klarer å overtale Rose Fenny (Benedicte Søreng) til å bli med på fest. Følelesspektret Marthinussen må gjennom strekker seg fra A-Å, og viser oss alt fra en forelska tenåringsgutt til en hissig marinesoldat. Benedicte Søreng gjør også en nydelig tolkning av kaféjenta Rose, som blir bedt ut på date for første gang, men møter noe helt annet enn det man forventer på en date. 

 

Noe av det jeg er mest imponert over, er castingen. Alle passer så utrolig godt i sin rolle, og de spiller hverandre gode hele veien. Bendik Hvoslef-Eide som Bernstein og Endre Skattum som Boland, utgjør “The three Bs” sammen med Birdlace. Trioen kler hverandre godt og er en klasse for seg selv. Jeg gleder meg til å følge disse gutta videre, for de kommer vi garantert til å få se mer av fremover!

 

Sigurd V. Marthinussen, Bendik Hvoslef-Eide og Endre Skattum imponerer som trioen “The three B’es” FOTO: Johannes F. L. Sunde

 

Miguel-Angel Fernandez sin koreografi er leken og energifull, og blir utført med glans av ensemblet. Ensemblet er med på å gjøre forestillingen tight og overbeviser hele veien! Ofte kan jeg ta med selv i stirre på lyskasterne om det som skjer på scenen blir kjedelig, men i Dogfight finnes det ikke et uinteressant sekund. Det er kjærlighet og krig om hverandre, og vi vet alle hvem vi heier på.

 

Forestillingen er en “profit share”- produksjon, så dette er mennesker som gjør alt av ren kjærlighet til faget, uten noen garanti for hvor mye de får betalt. Det er kanskje en litt uvanlig måte å gjøre ting på i Norge, men samtidig er jeg evig takknemlig for at noen tør å satse! Det er så viktig med et bredt spekter av forestillinger innenfor scenekunsten, og Renate Stridh er virkelig med på å skape et større mangfold ved å satse på de mindre kjente musikalene.

 

Premieren var nærmest utsolgt og applausen ville ingen ende ta. Jeg elsket hvert sekund, og klarer ikke finne noen feil å sette fingeren på. Dette er absolutt en forestilling for ungdom, og jeg tror den faller i smak hos de fleste, uavhengig av hvilket forhold man har til musikaler. Forestillingen fortjener fulle hus, så jeg håper alle som har mulighet tar seg turen og støtter opp om denne fantastiske produksjoenen, det fortjener de! Det er sjelden vi i Teaterungdom gir terningkast, men det er ingen tvil om at dette er en 6’er!

Romeo og Julie

De dør. De unge elskende, i fagre Verona. 16 og 13 år gamle. I omfavnelse, med familienes bitre strid som bakteppe for det hele. Historien er velkjent, trist og rørende. På Nationaltheatret i 2019 har også nåtid og ironien fått sin rolle. Kanskje i et forsøk på å nærme seg et yngre publikum?

Hanna-Maria Grønneberg som Julie og Herbert Nordrum som Romeo. FOTO: Erik Berg

Tittel: Romeo og Julie

Hvor/Når: Nationaltheatret Hovedscenen 20.august

Av: William Shakespeare

Bearbeidet av: Sigrid Strøm Reibo og Njål Helge Njøs

Regi: Sigrid Strøm Reibo                                                  Dramaturg: Njål Helge Mjøs

Scenograf og kostymedesign: Katrin Nottrodt                Komponist og lyddesigner: Sjur Miljeteig

Lysdesigner: Agnethe Tellefsen                                        Koreograf: Oleg Glushkov

Dramaturg: Njål Helge Mjøs

Medvirkende: Hanna-Maria Grønneberg, Herbert Nordrum, Anne Krigsvoll, Petronella Barker, Morten Espeland, Eindride Eidsvold, Kyrre Hellum, Sverre Breivik, Kim Jøran Olsen, Amell Basic.

Musikere: Sjur Miljeteig/Øystein Skar

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä


Vi beveger oss i samme landskapet som i fabelaktige Orlando. Sigrid Strøm Reibo og Njål Helge Mjøs tar tak i nok en litterær gavepakke og iscenesetter den på en stor scene. Publikum får vakre bilder, så vakre at de slår pusten ut av en, men også triviell moro som spesielt i starten er viet stor plass. Best er den likevel mot slutten, når alvoret og datidens estetikk har tatt over.

Hanna-Maria Grønneberg som Julie briljerer. Det flammende røde håret, det unge kroppsspråket, naiviteten, lekenheten og den bunnløse sorgen kjærligheten kan bringe med seg. Hanna-Maria får frem alt. I tillegg er hun gitt rom til å holde seg nærmere alvoret og lenger bort fra ironien. Heldigvis. Herbert Nordrum starter mer usikkert, men vokser seg større utover i forestillingen. Romeos kjærlighet oppleves kanskje ikke som like hjerteskjærende, men like fullt reell. Rundt seg har de et knippe mer og mindre kjente skuespillere hvor spesielt kvinnene, Anne Krigvoll og Petronella Barker, leverer varene. Knippet med mannlige skuespillere varierer mer, og Eindride Eidsvold er blitt gitt den utakknemlige oppgaven å fungere som en slags moroklump. Jaja, det lander på en måte på beina.

Petronella Barker som Fru Capulet og Hanna-Maria Grønneberg som Julie. Her ser vi tydelig hvordan både nåtid og datid er tilstede i kostymene. FOTO: Erik Berg

Andre akt er bedre enn første, betydelig bedre. Her er det mindre moro, mindre ironi og flere intense scener. At kostymer og scenografi også beveger seg lengre og lengre vekk fra nåtiden er med på å underbygge det teatrale som gis mer og mer plass. Vi nærmer oss Orlando, vi nærmer oss gull!

Forestillingen er unektelig vakker. Spesielt karnevalet er nydelig. Andre gullkorn er når Julie så vidt klarer å se over kanten og bort på sin Romeo, slik en hvilken som helst 13-årig forelsket jente ville ha gjort det. Denne forestillingen har unektelig mange fine øyeblikk.

Forstørr, klipp ut og heng opp på veggen. Karneval hos Capulet er en fryd for øyet. FOTO: Erik Berg

Den når likevel ikke helt opp. Starten er ganske masete, humoren tidvis unødvendig og distansen som skapes de første 15 minuttene kommer man egentlig aldri helt forbi. Dessuten er det noe uforløst over det pompøse og grandiose. Man vil liksom at man skal ta enda mer i… Man vil liksom tilbake til Orlando. Ironien og humoren er dessuten overraskende enkel og gammeldags, ikke så mye for ungdommen akkurat der.

Forbedringspotensiale til tross, jeg tror ingen vil forlate teatersalen skuffet etter å ha sett Romeo og Julie. Vakre bilder, en Hanna-Maria Grønneberg i storform og en fantastisk historie er mer enn nok for å bli underholdt. Så savner vi bare selve toppen på kransekaka.

Lene Kongsvik: Rett fra Navlen

Det er show på Latter. Seefood og Lene Kongsvik Johansen inviterer til intens navlebeskuing på Norges fremste humorscene. Sang, gamle og nye karakterer, og tekster som jobber seg mer og mer innunder huden på deg er noe av det publikum får presentert denne drøye timen. Jeg går hjem og setter på første episode av Kongsvikfamiliene, så da kan vel kveldens premiere kalles en suksess?

Sexolog Anne er i støtet. Både på scenen på Latter og i TV-serien Kongsvikfamiliene. FOTO: John Andresen/Seefood

 


Tittel: Lene Kongsvik – Rett fra navlen

Hvor/Når: Latter, Hovedscenen 21.august (Premiere)

Av og med: Lene Kongsvik Johansen

Regi og tekstbidrag: Teodor Janson

Tekstforfattere: Lene Kongsvik Johansen, Christopher Pahle

Musikk: Morten Reppesgård

Kommende forestillinger: Spiller t.o.m 7. desember

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä


De kaller det et show, ikke en teaterforestilling eller StandUp, men show. Helt riktig begrep å bruke. Dette er artig, mer enn hysterisk morsomt. Det er mange karakterer, noen kun over høytaleren, noen i fullt kostyme og noen ved toneleie. Lene Kongsvik (ingen bruker vel fortsatt Johansen) har med seg to musikere og 6 sesonger TV i ryggen. Det hele oppleves trygt og godt.

 

Det er show! FOTO: John Andresen/Seefood

 

Tydelige punchlines uteblir. De trengs ikke. I stedet får vi små og store betraktninger fra middelalderkvinnen. Vi er innom yoga og venninneklubben. Får gjensyn med Astrid og Anne. I tillegg til en rekke sangnumre. Siden jeg aldri gapskratter eller ler høyt kan man kanskje la seg lure til å tro at dette ikke er spesielt bra komikk, at showet ikke er morsomt, eller morsomt nok, men da tar man feil. Humoren ligger i teksten. I de små tingene. Ikke ulikt velkjente karakterer som Alexander og Rose, man ler, men har så vondt av de at man ikke gapskratter. Det er jo akkurat denne balansen Lene Kongsvik er en ener på å få til.

 

En ny favorittkarakter fra Lene Kongsvik, polsk vaskehjelp! FOTO: John Andresen/Seefood

 

Rett fra navlen oppleves ekte. Ekte frustrasjon over hvor navlebeskuende vi har blitt, og like ekte frustrasjon over navlebeskuende irritasjonsmomenter i egen hverdag. Jeg elsker Kongsvik TV-seriene. Kongsvik på scenen er i stor grad støpt i samme form, og det er en form jeg liker. Showet leverer til terningkast 5!

Heddaprisen 2019

Heddaprisen 2019 ble outsidernes aften, i tillegg til å hedre de virkelig rutinerte. Slampoesien og “ordet” stod i fokus på Hovedscenen på Det Norske Teatret. Utdelingen ble ledet av legenden Svein Tindberg, stjerneskuddet Anette Amelia Hoff Larsen og kidza Ole Opsal Stavrum og Peter Andreas Hjellnes Moseng som til høsten skal spille tittelrollen i Charlie og sjokoladefabrikken. Søndag 16.juni var fest av, med og for norsk teater.

Vi takker for invitasjonen og håper at Heddaprisen fortsetter sitt gode arbeid med å fremme godt barne- og ungdomsteater!

Det hele starter der halvparten av årets skolerevyer også startet – med “The Greatest Show”-låta fra The Greatest Showman. “Woah woah whoah whoah woah” og vi er i gang.

Det er helt tydelig at produsent og vertsteatret vil si noe om teatrets stilling og nødvendighet i samfunnet. Sett i lys av flere nominasjoner, er det ikke et unaturlig valg. Forestillinger som blant annet Arv og miljø på Den Nationale Scene og Ways of seeing på Black Box Teater har vært sentrum i opphetede debatter om kunstfrihet, etikk og sensur. Heddaprisen har valgt å gi sitt debattsvar i form av sang, slampoesi, barn og dans. En ordentlig musikalbombe.

Prisen for beste scenetekst går til Espen Klouman Høiner, en aldri så liten outsider der altså, men absolutt  ikke den siste i kveld. The Mute sørger for at årets forestilling er produsert av et orkester, i tillegg til at Arne Nøst, Christina Lovery og Jill Tonje Holter mottar pris for beste scenografi/kostymedesign for samme oppsetning.

Skuespillerprisene viser seg å være langt mer forutsigbare: Jan Sælid og Helga Guren for sine hovedroller, og Nils Jørgen Kaalstad og Anne Krigsvoll for sine biroller. Fire forhåndsfavoritter som alle fortjener sine statuetter. Det gjør også regissør Ole Anders Tandberg som sammen med Sælid sørger for at Havboka står igjen med to Heddapriser.

Boya Bøckman vinner nok en gang pris for sitt audiovisuelle design, blant annet for arbeid med De utvalgte – Skipet – Vol. 5 Short cuts. En forestilling hvor De Utvalgte også belønnes med prisen for særlig kunstnerisk innsats. Beste barneforestilling tildeles Mio, min Mio som dermed (velfortjent i følge undertegnede) slår forhåndsfavoritten Snøfall på målstreken. Norsk teaters badboy og patriark Stein Winge mottar Heddakomiteens Ærespris til stående applaus fra salen. Velfortjent og ryddig.

Teaterungdoms favorittpris beste forestilling for ungdom tildeles Ingenting, noe som sørger for at også Tigerstadsteatret og Oslo Nye Teater sitter igjen med pris. Regissør Hilde Brinchmann har dermed regissert begge de beste forestillingene for det yngre publikumssegmentet. To nydelige, og nå også prisbelønte, forestillinger, som i stor grad bæres av meget god regi! At dette ikke kvalifiserer til nominasjon i regikategorien synes vi er underlig og skuffende. Det er slike signaler man må unngå om man vil løfte barne- og ungdomsteater opp og frem. Å overse Brinchmann i regikategorien er etter min mening Heddajuryens største feilskjær denne sesongen.

Årets forestilling for ungdom ble Ingenting av Tigerstadsteatret og Oslo Nye Teater. FOTO: Erika Hebbert

Selve prisutdelingen er litt for lang og noen av underholdningsdelene i overkant klamme. Som når de bytter ut teksten på “Snakke litt” av Admiral P med inderlige fraser om medmenneskelighet… Men ideen er god, og når det virkelig tar seg opp og et mangfoldig ensemble roper “teatret har mye å si!”, er vi allikevel med. Spesielt jubler vi for alle de unge som fyller scenen. De bruser av energi og det smitter over på oss. Slampoet Eirik Havnes, med sin brennaktuelle tekst Dagsnytt 18, er kveldens kunstneriske høydepunkt. Helt rått!

Disse innslagene trengs. For dette er tross alt en prisutdeling, med mange pompøse jurybegrunnelser og taler. Trenger man virkelig juryens begrunnelse for hver enkelt pris? Tror ikke en gang prisutdelerne helt vet hva de sier til tider… Men selve tildelingene er vi jevnt over enig med juryen i. Så både Heddakomiteen og Heddajuryen skal ha takk for en finfin søndagskveld. Og til alle dere som vil se årets forestilling for ungdom, så settes Ingenting opp igjen fra 25.oktober. Hurra for det, og hurra for norsk teater!

– Mari og Helge

Ways of seeing

Da jeg gikk ut etter forestillingen på Heddadagene møtte jeg en skuespillervenninne. Jeg sa: “Teaterhistorie”. Hun svarte “Historie”. Jeg svarte tilbake “Eh, mest teaterhistorie da”. Sta! Jeg vil benytte anledningen til å skrive til dere om verdens lengste teaterforestilling som startet 21. november i fjor på Black Box Teater: Ways of Seeing. This is the Full Story. Hypen er over, og mens vi nærmer oss epilogen: En rettsak og en samboer kommer dette til å forbli et veeeldig laaangt stykke. Et stykke som har gått over flere måneder, og fått med seg de høyeste statsrådene på rollelista. PST har deltatt i kulissene, teateranmeldere og politikere ihop. Isolert sett har den kunstneriske gruppen i sentrum blitt tatt alt for lite på alvor, og alt for mye på ordet. Men de har også bevist at “teater er reaksjon”.

FOTO: Leif Gabrielsen/Black Box teater


Tittel: Ways of Seeing

Utøvere: Sara Baban, Hanan Benammar, Ali Djabbary, Ketil Lund

Konsept, idé: Pia Maria Roll, Marius von der Fehr

Tekst: Sara Baban, Hanan Benammar, Ali Djabbary, Pia Maria Roll, Marius von der Fehr.

Regi: Pia Maria Roll       Co-regi: Marius von der Fehr                Dramaturgi: Kai Johnsen

Scenografi, kostyme: Jennie Bringaker    Musikk: Sara Baban, Hanan Benammar, Phonophani, Jon Platou Selvig

Tegning, animasjon: Lotte Konow Lund         Lyd: Jon Platou Selvig       

Video: Sara Baban, Hanan Benammar, Pia Maria Roll, Line Lyngstadaas, Marius von der Fehr

Lysdesign: Svein Inge Nergaard.

Tekstutdrag fra: Aimé Césaire, Frantz Fanon, Jean-Paul Sartre m.fl.

Støttet av: Norsk Kulturfond, Dramatikkens hus

Anmeldelse av: Ole Petter Ribe


 

Kall det gjerne et komplott: Ways of Seeing har ufrivillig blitt et mediaregissert epos på størrelse med Tolstoys Krig og Fred. Et panoramisk dikt med regjeringen i hovedrollen. De har i hvert fall kapret fortellingens gang, og fått det til å handle om dem. For da Erna Solberg først hadde spilt rollen som Justitia (Lady Justice), gikk hun også inn i anmelderbransjen med disse ordene: “Dette er jo først og fremst en personlig tragedie”. Det har senere blitt en nasjonal farse også. I tre akter også. Og en kriminalsak også. https://www.dagbladet.no/kultur/en-personlig-tragedie-og-en-mork-nasjonal-farse/70873694 

Ways of Seeing har vist oss at teater ikke bare skjer innenfor veggene i en blackbox. https://www.klassekampen.no/article/20151224/ARTICLE/151229980. Dette kaller jeg “Rolls realistiske metode”. At teater også kan utvikles i takt med mediabildet og det politiske landskapet, føre til sterke reaksjoner og samtidig ikke fjase så mye på “teatralsk vis”. Dette opplevde jeg spesielt da jeg så Ways of Seeing gjenoppsatt under Heddadagene. Den hadde endret seg mye etter premieren i november i 2018. Ikke bare i oppfatning, men i faktisk fremføring. Skuespillerne Hanan Benammar og Sara Baban høstet latter fra replikker som: “So I moved to Norway, and thought I would stay out of trouble” og “Åja, så du sier nå, Ketil Lund, at det jeg gjør, ikke er ulovlig?” Vi humrer fordi vi skjønner hva de sikter til. Funny ’cause it’s true.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

FOTO: Leif Gabrielsen/Black Box teater

 

Første akt: Det som skjer innenfor teaterveggene, blir innenfor teaterveggene.

Pia Maria Roll/Hanan Benammar/Sara Baban/Marius von der Fehr-kombinasjonen har vist seg å være en effektiv oppskrift på politikk som svarer til teateret, og ikke bare omvendt. Aldri har teater vært så engasjerende/tilgjengelig for hele Norge. Alle har en mening, på lik linje med at alle ble eksperter på amerikansk politikk under USA-valget 2016. På godt og vondt selvfølgelig. En webbasert krøniker; om fallet til en justisminister, og hans samboer som er mistenkt for West Side Story-inspirert tagging, film-noir-dramatiserte trusselbrev og pyro. Vi har også vært vitne til PST sine framrykk og tilbakerykk, og fire kunstneres høylytte kamp mot resten. Midt i dette infernoet fra Røa til Stortinget til Black Box til Tingretten er det rimelig få som har satt selve forestillingen i fokus. Altså scenen.

Først og fremst synes jeg regien er slapp. Det er mange tråder og statements som føres frem, uten å nyansere konflikten og motargumentene. Nyansene ligger liksom litt utenfor. Scenebildet er rotete, og trærne og buskene visner. Kanskje en metafor? Vet ikke. Jeg skjønner også hva de har prøvd på når Ali Djabbary fra Verdensteatret kommer inn iført en stor flettet trekrone. Det visuelle kommer likevel fram som noe blodfattig. Det er mer en monologforestilling enn en teaterforestilling, og fremføres enkelt. Det visuelle høydepunktet er når hver skuespiller tar opp en tuhjabusk hver og utfører et musikaldansenummer. De følelsesladde slamnummerene er også en del av noe som river i meg. Men det hadde kanskje passet best som en Bikubekveld på Det Norske Teateret? Det som trekker mest  i oppmerksomheten er den 2×3 meter store skjermen i scenebildet som filmer de sagnomsuste husene til en rekke politikere og Resett-investorer.

FOTO: Leif Gabrielsen/Black Box teater

Jeg får følelsen av å være med på en slow-TV-versjon av “Hjemme hos” eller “4 stjerners middag” uten å være invitert eller ønsket. Men litt oftere enn jeg skulle ønske, har jeg følelsen av å være Jenta med Svovelstikkene, mer enn noen venstreradikal aktivist-overvåker. Det er stille fasader vi ser, og kun en materialistisk representasjon av menneskene som bor der inne, enten det er boligen til Tor Mikkel Wara og Laila Anita Bertheussen, Christian Tybring-Gjedde og Ingvild Smines, Helge Lurås, Kent Andersen, Rita Karlsen og Hege Storhaug, Harald Håvoll, Jan Haudemann-Andersen og Øystein Stray Spetalen, Rimi-Hagen, Haakon Bruun-Hanssen, Inge Kampenes og Jens Stoltenberg, bare for å nevne alle.

Selv om jeg ikke personlig liker det visuelle ved forestillingen, er det dette som er så ekstremt flott med fiksjonen de har skapt. Alt er bare så utrolig dårlig laget og filmet, at karakterene som Sara og Hannan spiller, virker enda mer fortapte og uprofesjonelle. Jeg kjøper konseptet. Den store skjermen byr også på noen absurde og morsomme situasjoner som når Sara diskuterer med Ketil Lund om hvorvidt hun er mer mistenkelig (luskende rundt i buskene til høyrepolitikere og investorer) enn en hvilken som helst annen person med annen bakgrunn. Hun spør: “Er det på grunn av min bakgrunn?”, mens det tommestore lerretet står i bakgrunnen. Jeg ler for meg selv, og tenker “Om ikke din egen bakgrunn, så gir i hvert fall det store bildet i bakgrunnen deg endel trøbbel”. Og det ble det. 

 

Andre akt: Tor Mikkel Wara fremfører sin monolog

Selv om kunstnergruppen ikke har gjort noe ulovlig, er det en etisk diskutabel sjanger de har skapt. Men den har fått sin blomstring, akkurat på grunn av denne moralske diskusjonen. Erna har gått ut å holdt med sine partifeller, mens få politikere har støttet kunstnerne etter premieren på Black Box Teater. Bertheussen kapret på mange måter rolleplassen fra Sara og Hannan, ved å selv følge teaterets virkemiddel. Nemlig iscenesettelse. Av en bilbrann. Bertheussen er i ettertid mistenkt for selv å ha produsert truslene mot sin egen samboer Tor Mikkel Wara og Christian Tybring-Gjedde. Altså oppdiktet en straffehandling, etter staffelovsparagraf 225 b. https://www.nrk.no/norge/black-box-sjefen-haper-ikke-forestillingen-har-vaert-inspirasjon-for-truslene-mot-wara-1.14328767 Etter at dette ble kjent i mars, har Tor Mikkel Wara gått av som justisminister, og rekken med pressekonferanser og taler fra Solberg, Jensen og Wara har vært like personlige og til tider like hardtslående som monologene til Sara, Hannan og Ali. Det er jo utrolig trist for justisministeren å være holdt for narr av sin egen kone, og dette kommer tydelig fram når han erklærer en nokså rørende monolog: “De siste ukene har vært tøffe for meg og min lille familie. Beslutningen kommer fordi noen trenger meg mer enn regjeringen. Jeg skjønner at dere har mange spørsmål. Det er en tid for å svare på disse spørsmålene. Men det er ikke nå. Nå er tiden for å stille opp for dem jeg er glad i.” Erna Stemmer i. https://www.aftenposten.no/norge/i/XgMaWx/Tor-Mikkel-Wara-Frp-gar-av-som-justisminister-Samboeren-mistenkt-eller-siktet-for-samtlige-hendelser-ved-boligen.

Det har jo vært dramatikk fra ende til annen, og jeg må ærlig innrømme at det har vært spennende å følge med. Stor guilty pleasure. Og jeg skammer meg. Jeg får samme følelsen når jeg går forbi en ulykke. Nysgjerrighet og påfølgende skam. Samtidig har det vekket endel følelser i meg, og jeg har lenge sett etter et teater som kan levere noe større og mer dramatisk enn bare noen korte fortellinger om det postmoderne liv. Dette er selvfølgelig ikke slik det skal foregå, fordi det har påvirket så mange triste skjebner, men kunstnere skal ikke slutte med å skape teater som lugger litt, utfordrer, kontekstualiserer. Ideene skal kunne leve som univers, og skape reaksjoner og engasjere folk også etter at de har gått ut av salen, hjem til kveldsmat, under dyna, drømmende. Om ikke annet har viktigheten av formidling av teater blitt styrket hos de som tror på det, og fått motstand hos de som ikke tror på det. Om man tror på at all PR, er god PR, kan vel også teateret ha fått en ny glød i Ways of Seeing.

FOTO: Leif Gabrielsen/Black Box teater

 

Tredje akt: En rettsak og en samboer.

Teaterstykket lever videre. Castingen har gått berserk, og alle har fått sin del av rampelyset. Ufrivillig eller frivillig. Det er duket for rettsak, og hva som vil skje i manesjen til dette kammerspillet vet ingen. Ways of Seeing er ikke over, men vi skulle kanskje ønske at det var det? I hvert fall nå som alt har roet seg ned også. Dette er trist på så mange plan, og et “prosjekt” som har dratt med seg både storpolitikk og enkeltindivider. Det er som en venstreradikal versus høyrevridd Game of Thrones, der scenekunstnere og politikere har slått sine fronter mot hverandre. Tross alt har det jo på mange måter blitt mer tverrfaglig.

Men når verden har blitt mer absurd og fucka enn scenekunsten, hva skal man gjøre da? Ingen kan toppe dette mediahysteriet. Det er vanskelig å søke midler fra Kulturrådet til “teateret som skal få med samtlige politikere fra høyresiden”. Det er mye teater som handler om så lite, ikke bare på grunn av få midler eller lav kapasitet, men på grunn av smal tankegang fra aktørene. Da syns jeg Seeing-gjengen har gjort noe riktig. Benyttet potensiale av hva som ligger latent i samfunnet, til å skape et stort univers for seg og sitt publikum.