Det er tid for festivalens aller siste forestilling, Treig. Året er 2011, Mari er 26 år og har akkurat gitt opp å finne kjærligheten. Hun er treig, treig med å ta valg, redd for å velge feil. For når man velger noe, så velger man jo noe bort. Resultatet er at man er helt ufattelig treig. Mari vet ikke engang selv at hun er skeiv.
Tittel: Treig
Hvor/Når: Strømmet på www.fortellerfestivalen.no søndag 21.mars
Av og med: Mari Thingelstad
Regi: Cathrine Frost Andersen
Produsert og laget av: Det Andre Teatret Produsent: Silvia Rodriguez Gimenez
Kostyme: Jenny Bernson Scenografi: Aashild Mjelde Nordaas og Silvia Rodriguez Gimenez
Lys-, lyd-, og videodesign: Henrik Stoltz Vernegg
Kommende forestillinger: Kan sees digitalt på fortellerfestivalen.no 19.-21.mars
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä
Treig er en virkemiddel tung forestilling. I kjent Det Andre Teatret ånd kjører man på. Musikk, dans, scenografi, intens spillestil, ordbruken er direkte og ungdommelig. Det er snakk om en lesbe så da er vi innom både pupper, fitte, slikking og fingring i en lesbisk orgiedrøm. 2013 Mari er ensom. Står fast. Finner ikke seg selv. Kanskje sliter Treig med noe av det samme.
Det spriker stort. Tematikken er følsom og nær, men alt rundt er overdrevet. Avstanden blir stor. Sluttscenen synes jeg er den klart beste. Helt i ro. Fortellende. Kanskje er det den helt perfekte slutten på nettopp Fortellerfestivalen: en forestilling hvor fortellerkunst-delen er det klart beste.
“Hvem i helvete skal klare å like meg?” I 2016 blir det virkelig mørkt. Mari tror ikke hun kan bli elsket og liker ikke seg selv. Hun er 30 år, 30 år med dårlig selvtillit og lav selvfølelse. En herlig liten vri på slutten gir meg fornyet tro på Tinder. Fortellingen om denne daten er kjempefin. Fryktelig romantisk. Vi får hele remsa – møtet, forelsket, elsker, samboer, kjøper leilighet, 3 år og 5 måneder så er man forlovet og en datter. Jeg avslører alt. Det gjør ingenting. Det er ingen overraskelser i Treig.
Jeg vil ikke egentlig kalle dette en fortellerforestilling. Det er en fin liten monolog med en sterk tematikk og en skuespiller med stor spilleglede. Jeg liker Mari Thingelstad. Kanskje hadde Treig profitert på en litt sterkere kobling mellom virkemidlene og spillestilen man bruker og det som blir sagt. Egner egentlig denne historien seg best som litt lettbeint komedie? Personlig tror jeg den hadde vært bedre som en rein fortellerforestilling.
