Fortellerfestivalen 2021: Usynlige grenser

Vi skal være helt ærlige – dette har vi sett før (les vår anmeldelse HER!), men for å sitere oss selv “det er en opplevelse det er verdt å få med seg”. Så vi får den med oss en gang til. Rammen er annerledes. Vi er ikke på en kro på en øy i Oslofjorden. Jeg er hjemme i egen stue. Sitter foran en skjerm. Det er festival, men som det meste annet er festivalstemningen i 2021 ganske ukjent. Likevel kjenner jeg på en enorm takknemlighet. Dette er fortellerkunst, dette er fortellerfestival, dette er Øyteateret og, som vi gjerne gjentar, dette er en opplevelse det er verdt å få med seg.  

Torgeir og Tiril i mystisk samspill. FOTO: Johannes L.F. Sunde

Tittel: Usynlige grenser

Hvor/Når: Strømmet på www.fortellerfestivalen.no fredag 19.mars

Av: Øyteateret

Idé manus og opprinnelig forteller: Ellen Jerstad                Produsent: Andrea Skotland og Marianne Ek Malmåsen

Medvirkende: Torgeir Vassvik og Tiril Bryn                             Design: Rosie Whiting

Kommende forestillinger: Kan sees digitalt på fortellerfestivalen.no 19.-21.mars

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä


Dette er første gang jeg ser en fortellerforestilling digitalt. Det er nytt, annerledes og det er tydelig hvor sårbart digitale flater er når det kommer til direkteoverført scenekunst. Det stilles store krav til både utøverne, teknikk, lyd og bilde. Her gjør hele fortellerfestivalens apparat en glimrende jobb. Forestillingen oppleves dynamisk, lyden er solid og scenekunstnerne får være nettopp det: scenekunstnere.

Usynlige grenser har en enkel form, Tiril forteller og Torgeir spiller musikk. Vi får høre tre samiske historier rammet inn av samisk musikk. Vi faller gjennom et vann og forvandles til bjørner. Får høre strupesang og joik. Det er figurer og enkle bevegelser. Scenebildet er ryddig og tydelig. Her er ikke fancy, glatt dansk design eller operaaktige kulisser, vi befinner oss i noe råere, mer jordnært. Noe gjenkjennelige, men forenklet. Som er nærmere jorden enn det vi vanligvis omgir oss med. Allerede her kan man ane forestillingens (ikke så veldig) skjulte intensjon: det viskes ut noen usynlige grenser.

Figurer og fortelling. FOTO: Johannes L.F. Sunde

Spesielt to ting sitter igjen hos meg: den tunge trommingen og setningen “spydet gikk rett gjennom hjertet hans”. Her ligger mye av fortellerkunstens styrke i møte med barn. Den kan strekke seg lenger, være grusom, være mektig uten at det blir for skremmende. Usynlige grenser tar hensyn både til målgruppen og materialet sitt. Både barna og virkemidlene som benyttes behandles med omhu og omsorg. Det samiske er ikke overdrevet eller tilgjort presset på, her har man først og fremst laget en solid fortellerforestilling. Bra!

Den mektige tromma sitter igjen. FOTO: Johannes L.F. Sunde

Etter forestillingen var det en ettersnakk hvor man fikk høre mer om bakgrunnen og arbeidet med Usynlige grenser. Her blir inntrykket mitt bekreftet – dette er meget profesjonelt og gjennomtenkt arbeid. Sånt blir et teaterhjerte glad av.

Målgruppen er tydelig, dette er laget for barn. Likevel treffer den godt også for oss eldre. Er du glad i fortelling og glad i teater kan dette absolutt treffe ungdom. Som vi så ofte sier: bra teater er bra teater – og dette er bra teater!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg