Hadde noen for et år siden hadde fortalt meg om en pandemi som skulle føre til stengte teatre over hele verden, hadde jeg mest sannsynlig ledd av dem. 2020 har vært et annerledes år, og kanskje er det nettopp annerledesheten det er verdt å legge merke til hos årets vinner av The International Ibsen Award.

Taylor Mac er en amerikansk skuespiller, dramatiker, performancekunstner, regissør, produsent og singer-songwriter. På scenen opptrer han som drag queen og kan best beskrives som en levende blomsterbukett. Selv om det kan være vanskelig å trekke direkte linjer til Ibsen, er de begge kjent for å utfordre teatret i sin tid.

Med sine 47 år, er Taylor Mac den yngste vinneren av Ibsen Award noen sinne, i tillegg er han den første vinneren som ikke er fra Europa. Prisutdelingen er også noe for seg selv, og foregår i år som livestream – med reportere i Oslo og Taylor Mac i New York. Etter seremonien streames Holiday Sauce… Pandemic! direkte fra New York, med prisvinneren i hovedrollen. Det er 2020 og livestream har nærmest blitt den nye normalen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Holiday Sauce… Pandemic! er den mest overdådige forestillingen jeg noen gang har sett. Den bugner av farger, glitter og glam, og tar for seg julefeiringen fra perspektivet til en homofil mann. Forestillingen er laget for kameraene og gjør seg derfor bedre på skjermen enn andre livestreamede forestillinger jeg har sett i år. Det er et talkshow med ulike gjester, og vi får julehilsen fra flere av verdens største drag queens, deriblant vår egen Esben Esther Pirelli. Forestillingen understreker alt jeg har lest og hørt om Taylor Mac. Den er åpen, direkte og ærlig fra første stund.

Forestillingen byr på musikk, humor og mye selvironi, og lever helt klart opp til tittelen. Dette er en stor røre som virkelig setter fart på julestemningen. Den viser oss det evige kaoset før jul, men roer oss ned med de vakreste julesanger. Det er rart å oppleve alt dette fra sofaen, men i et år som 2020 er det bare å suge til seg alt man kan av kulturelle opplevelser. Men livestream eller ei, Taylor Mac er en verdig vinner av The International Ibsen Award 2020 og vi kan ikke annet enn å glede oss til å se ham på Nationaltheatret når pandemien er over!

“Jeg tror han hadde vært god i et teaterstykke”. Vi er på vei ut av Gymsalen på Sentralen og mitt teaterfølge oppsummerer sin opplevelse av Henrija. Hun har rett. Dette blir på mange måter en showreel i teaterform hvor skuespilleren får vist frem sine ferdigheter. Peter Kolbjørnsen fremstår allsidig og viser hva han kan i Henrija – et soleshow. Forestillingen er ikke så mye å skryte av, men Peter, han får vist at han er god.

Tittel: Henrija

Hvor/Når: Sentralen Gymsalen 24.september 2020

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Av og med: Peter Kolbjørnsen

Lyd: Anders Tveten og Ole-Tobias Torrisen

Kommende forestillinger: Ingen oppsatte forestillinger

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Programmet er funny. Samme bilde mange ganger med rollenavn. Historien er et slags Narnia, hovedrollen – Henrik – kommer til det magiske landet Henrija hvor alle han har diktet opp (han er forfatter) befinner seg. Mørke krefter lurer. Det blir en kamp mellom godt og ondt. Det gode seirer. Peter spiller alle rollene. Hit og dit i et heseblesende tempo. Han jobber på, han jobber godt, han er flink.

“Jeg tror han hadde vært god i et teaterstykke”. Det er noe med hele formen som virker litt tilgjort. Som om det ikke gagner forestillingen. Som om målet blir å vise hvor god Peter er som skuespiller fremfor å iscenesette historien på så god måte som mulig. Det er ikke noe feil eller galt ved det, men jeg tror det gjør forestillingen dårligere enn den hadde behøvd å være. Når det er sagt har den en behagelig lengde og jeg koser meg i salen. Ingen bomtur, angrer ikke på at jeg så det, men inntrykket mitt er at Peter hadde vært god i et teaterstykke, ikke at dette var et bra teaterstykke.

Det er et potensiale her. Tekstene i programmet avslører gjennomtenkte tanker som absolutt hører hjemme på en scene. Kanskje er Henrija litt for tungt? For mye? Historien er kanskje ikke sterk nok til å kunne bæres av bare en? Jeg er usikker. Noe skurrer, men det er vanskelig å være kritisk og negativ når man ser innsatsen som legges ned på scenen. Det jobbes på, men, ja, det når ikke helt hjem.

Unge Viken teater lar seg ikke stoppe av det utspekulerte viruset som har lusket rundt siden mars. Tvert i mot. Skrivekursene til UNG TEKST er fullere enn noen gang, og antologien som ble lansert fredag 16. oktober er den tjukkeste siden oppstarten i 2016. 

Men før boklanseringen starter for fult, får vi overvære nypremieren på Maria Petronella Muri Nygrens ungdomsforestilling Katt savnet. Det er i underkant av to år siden vi så Nygrens Jeg er kolibri på en flunkende nye Vega scene. Når vi nå møter Nygren igjen er det også på Vega, men denne gangen står forfatteren alene på scenen i en morsom og tankevekkende monologforestilling. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Katt savnet tar oss med gjennom ungdomsårene til en ung jente. I en alder av 10 år klarer hun ved et uhell å drepe katten Kånrad med en sprettert. Kånrad forfølger henne videre og dukker stadig opp, og da spesielt i situasjoner hvor hun tar tilsynelatende dumme valg uten å tenke seg om. Hennes forhold og relasjoner til gutter går igjen, det er lystbetont og morsomt. Vi ler og koser oss, helt til det store vendepunktet kommer. Den livsglade jenta som drepte en katt ved et uhell, har selv blitt et offer. Beskrivelsen av voldtekten. Det er ikke morsomt lenger. 

Forestillingen drar oss gjennom et stort spekter av følelser, og selv om avslutning er dyster, er majoriteten av forestillingen morsom og svært underholdende. Maria Nygren viser nok en gang at hun er god på å skrive tekster for ungdom. Vi gleder oss til å se hva dramatikeren og skuespilleren har å by på neste gang.

Etter en liten pause og omrigging av scenen er det klart for boklansering. UNG TEKST er et skriveprogram i regi av Unge Viken Teater, hvor unge dramatikere jobber med å skape tekster for et publikum i målgruppen 16-25 år. Vi i Teaterungdom digger konseptet og prøver alltid å få med oss forestillinger eller visninger som blir skapt av UNG TEKST. I kveld er intet unntak, under lanseringen får vi høre utdrag fra noen av tekstene i boka, i tillegg til noen musikalske innslag.

Som alltid er det høyt nivå på tekstene, og jeg kommer meg ikke ut av Vega engang, før jeg har bladd opp i den rykende ferske antologien for å se hva som skjer videre i noen av tekstene vi hørte utdrag fra.

Vi er i den vakre Kulturkirken Jakob. Brageteatret har fått med Antiteatrets Even Torgan og musiker Jon Fosmark på å lage en annerledes kjærlighetshistorie. 50 minutter, ingen pause, ungdom som målgruppe. Kanskje handler det ikke om kjærlighet i det hele tatt, men om sorg. Eller kanskje handler det om vennskap. Vi møter Woundman og vi møter Robyn. Woundman er en superhelt, han ser ut sånn som mennesker i krise føler seg. Og den superkraften er virkelig. Der jeg sitter i salen, utkjørt av jobb og pandemi og knust av kjærlighetssorg innrømmer jeg det gjerne: det er akkurat sånn jeg føler meg. 

Tittel: Historien om Woundman og Robyn

Hvor/når: Kulturkirken Jakob 28.september

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Av: Chris Goode

Oversatt av: Kristofer Grønskag

Regi: Patrik Asplund Stenseth

Scenografi og kostyme: Katja Ebbel Fredriksen

Medvirkende: Even Torgan og Jon Fosmark

Kommende forestillinger: Spilles for ungdomsskoler i DKS høsten 2020

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Hele forestillingen tar utgangspunkt i premisset om at Woundman ser ut slik mennesker i krise, sorg og desperasjon føler seg. Det gir ham en tilgjengelighet, en varme og nærhet man kan forholde seg til. Som et speil, bare at det speiler innsiden – eller den virkelige virkeligheten. Dette premisser er alfa-omega. Hadde det ikke fungert hadde forestillingen vært ingenting. Men det funker, det funker som faen!

Even er leken og forteller Historien om Woundman og Robyn med en overbevisende presisjon. Det oppleves ekte, han mener det han sier. Han legger seg på et nivå som kler egen alder og som vil treffe målgruppen. Ungdom (slik jeg opplever det) er opptatt av å bli tatt på alvor, forstå det som foregår og liker å bli utfordret. Historien om Woundman og Robyn gjør alt dette. Det gjør Even og i sin fremførelse. Også er det noe spesielt med rammen rundt. Kulturkirken Jakob er fantastisk.

Brageteatret har satset tungt på sine ungdomsforestillinger de siste årene, noe som bærer frukter. De har bygd seg opp stor kompetanse knyttet til målgruppen og klarer å være passe lette på foten. Ofte ender de opp i en fortellende form, det krever mye, men de er gode til å velge skuespillere som mestrer dette. Denne gangen i form av Even Torgan, under briljante Indigo Englehår (les vår anmeldelse HER!) fikk Veslemøy Mørkrid oppgaven. Nydelig løst i begge tilfeller.

Scenografien og musikken er på mange måter barnlig, men på ingen måte barnslig. Historien er alvorlig og på mange måter trist, men den er ekte. Det gjør at man som publikum kan tåle det. Det er verdt det. Jeg gråter, jeg gråter mye. Det er vondt. Ingen liker å være knust, men kanskje hjelper det å se et bilde av slik man føler seg.

Dette ble en personlig anmeldelse. Kanskje er det på siden av vårt oppdrag? Jeg er ikke sikker, det jeg er sikker på er at alle anmeldelser vil være formet av anmelderen som skriver den. Og min situasjon akkurat nå gjør at jeg virkelig kan forstå og vurdere Historien om Woundman og Robyn på et helt menneskelig plan og på en emosjonell måte. I tillegg opplever jeg forestillingen som ekstremt personlig – Even Torgan står i det, på ordentlig. Da skylder jeg han, Brageteatret og alle dere (fantastiske, nydelige) lesere å gjøre det samme. Å stå i det. Si det som det er. Jeg er som Woundman akkurat nå. Og det er et slags bevis på at Historien om Woundman og Robyn funker. Dette er kjempebra! Fortsett!

Det er en rar kveld i operaen. Det er utsolgt, men på langt nær full sal. Det er premiere, men verkene som blir vist skulle egentlig vært ferdig spilt for lenge siden. Jeg skulle ønske dette var en anmeldelse uten corona, men corona påvirker kulturbransjen så mye at det dessverre ikke er mulig. 

Tittel: Lyset på Nasjonalballetten

Hvor/når: Operaen, 25. september kl 20:30

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Koreografi: Alan Lucien Øyen, Sir Kenneth MacMillan, Jean Coralli, Jules Perrot

På scenen: Dansere fra Nasjonalballetten

Kommende forestillinger: 1., 3., 8., 9., 13. og 15. oktober

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Det er fredag 25. september og det er første gang Nasjonalballetten opptrer på Operaens hovedscene siden Norge stengte ned 12. mars. Det er mer enn et halvt år siden. Og selv om de nå er tilbake på scenen, er det med restriksjoner om kun 200 personer i salen. Med sine 1357 seter er ikke 200 personer særlig mye. Annenhver rad er stengt, og det er to tomme seter mellom hver person. Det er rart å se operaen så tom, men samtidig har jeg aldri opplevd danserne på scenen mer levende. Det føles som om danserne bare danser for meg og på en merkelig måte gjør tomheten det hele mer intimt. 

I løpet av kvelden får vi se utdrag fra tre forskjellige verker som ble avbrutt eller aldri rakk premieren før landet stengte ned. Det første vi får se er et utdrag fra Gomennasai, koreografert av huskoreograf Alan Lucien Øyen. Om det er jeg som er underernært på kultur eller om dette uansett hadde vært sinnsykt bra er vanskelig å si, men det er uten tvil det kuleste jeg har sett i Operaen noen gang. 

På scenen står to mannlige dansere. Koreografien er leken, med mye herming etter hverandre. Når den ene har gjort et trinn, gjør den andre det rett etter. Det blir en slags kanon, men ut av det blå er de helt synkrone og plutselig har de byttet hvem som leder. Det er litt som å se barn som lærer ved å herme etter andre. Musikken følger danserne tett, og det tar tid før jeg innser at det er to pianoer som følger hver sin danser. Samspillet mellom danserne var helt unikt – jeg ble rett og slett målløs av denne helt fantastiske koreografien. 

Soveromsscenen fra Manon var neste utdrag på programmet. Dirty dancing møter ballett, i en kjærlighetsduett mellom to dansere. Jeg er fortsatt rusa på første nummer og kan ikke annet enn å lene meg tilbake og nyte alt jeg får oppleve. Det er så alt for lenge siden jeg har opplevd noe lignende, og jeg blir rørt av hver minste piruett. Forestillingen avsluttes med intrigene fra Giselle sin 2. akt. Fra å ha vært kun to dansere på scenen i de første numrene, er nå rundt 15 av danserne fra Nasjonalballetten med ut i skogen og danser til Adolphe Adam sine toner. 

Lyset på spilles flere ganger utover høsten, med 5 forskjellige kombinasjoner av ulike verker. Vi så kombinasjon A, og den anbefales på det varmeste. Å få oppleve Gomennasai var verdt besøket i seg selv, og det at man får andre fine verker med på kjøpet er bare en bonus. Det er forestillinger som denne vi trenger nå. Etter et altfor tungt halvår, var det ubeskrivelig deilig å kunne ta plass i Operaens hovedsal og bare glemme alt som har med virus å gjøre resten av kvelden. Det er dette vi trenger nå, og jeg håper flere benytter seg av sjansen.

Romeo og Julie ble nektet hverandre. Familiene var i bitter strid, så kjærligheten måtte vike for makt og ære. Umulig kjærlighet er ikke ukjent i dag. Religion, etnisitet, legning og ære blir stadig brukt som argumentasjon for å holde elskende fra hverandre. Også i Norge. Temaet har ikke gått ut på dato, heller ikke historien. På Sentralen fortelles det om Romeo og umulig kjærlighet i en enkel, stillferdig og velspilt drakt med stadige skråblikk på egen samtid og humoristiske krumspring. 

Tittel: Romeo og umulig kjærlighet

Hvor/Når: Gymsalen, Sentralen, mandag 27. juli

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Manus og regi: Rolf Alme

Medvirkende: Christian Hestø og Vegar Melfjord

Kommende forestillinger: Onsdag 29. august

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

To unge dresskledde menn forteller publikum historien om Romeo og Julie. Innimellom tar de et skritt frem og forteller om umulig kjærlighet i verden i dag. De to bytter på å prate og stiller hverandre spørsmål, gjerne ved å gjenta det siste den andre sa. Jeg tror dette skal være morsomt, men synes det er vanskelig at humoren er lagt inn for å påpeke grusomheter som æresdrap og vold. Jaja, humor og alvor er vanskelig å balansere. Diksjonen er strålende og skuespillerne er samkjørte. Bevegelsene er presise og stiliserte. Her er det øvd mye og godt. En strømlinjeformet forestilling hvor den dype ektefølte kjærligheten er fjernet i historiefortellingens navn –  kanskje rett og rimelig når det er snakk om umulig kjærlighet.

Romeo og umulig kjærlighet er laget for ungdom, og jeg tror forestillingen best vil treffe de rundt konfirmasjonsalder. Den er tydelig, gir en god innsikt i Romeo og Julie, og forteller samtidig noe om samtiden vi lever i, og om Italia og Verona i Romeo og Juliets tid. Det er lett å se dette som en historie/samfunnsfags/norsk/engelsk-time på ungdomsskolen. Jeg hadde elsket den skoletimen, så det er ikke noe galt med det, jeg prøver bare å være tydelig på hva dette er. For teaterelskende kvinner på ca. 70 (som jeg opplever at det er en overvekt av i teatersalene) blir nok selve teaterkunsten for tynn.

De to skuespillerne, Christian Hestø og Vegar Melfjord, spiller begge solid. Spesielt liker jeg de minst tilgjorte delene, hvor de bare forteller historien om Romeo og Julie uten noe mer kjas og mas. Her er de virkelig gode. Humoren som kommer jevnt og trutt sliter jeg mer med, men det er kanskje min personlige smak. Det er lett å se ønsket om å lette på stemningen, umulig kjærlighet er et vondt og tungt tema, men forsøkene blir forutsigbare og tilfører forestillingen lite.

For å oppsummere med meget bred penn er Romeo og umulig kjærlighet flere ting. Det er en innføring i Shakespeares stykke om de unge elskende Romeo og Julie. Det er en innføring i datidens Italia og Verona, og forestillingen gir innsikt i umulig kjærlighet i verden og Norge i dag. Fortalt og spilt ut på en enkel måte av to dyktige skuespillere. Perfekt for Den kulturelle skolesekken for ungdomsskoletrinnet. Intet mer – intet mindre.

Til tross for pandemi, tomme saler og utallige utsettelser og kanselleringer, må teater-Norge fortsatt feires! Søndag kveld gikk Norges gjeveste teaterprisutdeling av skaftet, og selv om man denne gangen måtte følge med fra sofaen hjemme, lot ikke Heddaprisutdelingen 2020 seg stoppe. Hurra for norsk teater!

Heddaprisen har blitt delt ut for fremragende prestasjoner innen norsk scenekunst siden 1998. Den gang var det 5 ulike kategorier, men i år ble det delt ut Heddapriser i 12. Vår favoritt er selvfølgelig prisen for Beste forestilling for ungdom. I tillegg deles det ut priser for Beste kvinnelige og mannlige skuespiller i hovedrolle og birolle, Beste regi, Årets forestilling, Årets barneforestilling, Beste scenografi/kostymedesign, Beste audiovisuelle design, Beste scenetekst, Særlig kunstnerisk innsats og Æresprisen. Det kom ikke som noen stor overraskelse at årets Heddaprisutdeling, på lik linje med det meste i Norge, ble utsatt på grunn av korona-viruset. Prisutdelingen som skulle funnet sted i juni, gikk endelig av stabelen 20. september.

Det var gøy å se at flere unge har sneket seg med på nominasjonslistene i år. Blant nominasjonene for Beste kvinnelige medspiller fant vi Ines Høysæter Asserson fra Til ungdommen, og i tillegg til å være nominert til beste ungdomsforestillng, sto Antiteatrets Før vi dør også på nominasjonslisten til den høyt hengende prisen for Årets forestilling.

Det bruste i teaterhjertet da Antiteatret tok med seg prisen hjem for Beste forestilling for ungdom. Her snakker vi et av Teaterungdoms store forbilder, en gjeng som virkelig lager teater for, med og av ungdom! At en selvstendig friteatergruppe stikker av med en Hedda-statuett er også stor stas for kulturbransjen, og vi applauderer Hedda-komiteen for å anerkjenne unge ildsjeler som brenner for kunsten. Gratulerer til Even Standal Vesterhus, Even Torgan, Fanny Vaager, Tine Skjold og resten av den fantastiske Antiteatret-gjengen.

Det var også gøy å se at scenekunstner Katrine Strøm – Katma tok i mot prisen for Beste barneforestilling for forestillingen Ritsj. En co-produksjon med Figurteatret i Nordland og Festspillene i Nord-Norge, og nok en underdog sammenlignet med institusjonsteatrene. Hurra for å trekke frem alle de dyktige kulturfolkene vi har rundt omkring i landet vårt!

Med seks nominasjoner er det forestillingen Raskolnikov som pekte seg ut som en storfavoritt blant Hedda-juryen. Forestillingen er et samarbeid mellom Det Norske Teatret og Det Vestnorske Teateret. Her blir publikum plassert foran en storskjerm, mens selve forestillingen blir filmet og overført live fra forskjellige steder “backstage”. Preben Hodneland og Frode Winther dro hjem med prisene for Beste mannlige hovedrolle og Beste mannlige medspiller, og selve forestillingen fikk den høyt hengende prisen for Årets forestilling. 

Trilogien på Det Norske Teatret var en annen favoritt under prisutdelingen og stakk av med 2 priser. Gjertrud Gynge vant velfortjent Beste kvinnelige hovedrolle, og Regissør Luk Perceval ble hedret for sitt arbeid med Jon Fosses anerkjente tekst. Lysdesigner Norunn Standal fikk prisen for Beste scenografi/kostymedesign for sitt arbeid med en annen Fosse oppsetning, Drøm om høsten. Prisen for Beste kvinnelige medspiller gikk til Laila Goody for rollen som Irina i Måken, mens Lars Erik Holter og Ingrid Weme Nilsen, samt hele ensemblet i Villanda fikk prisen for Beste scenetekst. 

En av årets store teater-snakkiser er forestillingen 03:08:38 Tilstander av unntak, en minutt-for-minutt-teaterforestilling fra terrorangrepet 22. juli 2011, og det var en stor gjeng som mottok prisen for Beste audiovisuelle design. Gratulerer Tore Vagn Lid, Anders Elsrud Hultgreen, Øystein Nesheim, Arvid Pettersen, Fredrik Rysjedal, Tor Christian Bleikli, Mathias Grønsdal, Terje Isungset og Per Jørgensen. Kunstnerisk leder for Transiteatret i Bergen, Tore Vagn Lid ble samtidig overrasket med prisen for Særlig kunstnerisk innsats. Til slutt tildelte Heddakomiteen sin Ærespris for 2020 til professor Knut Ove Arntzen og teatersjef Sven Åge Birkeland.

Prisutdelingen i seg selv ble litt tam, da det var veldig tydelig at alle vinnerne hadde fått beskjed på forhånd. Fokus lå på det estetiske, og med en rolig og behersket Kari Slaatsveen som konferansier, ble det ikke helt den festaftenen vi hadde forestilt oss. Likevel gir vi stående applaus til alle vinnerne og gleder oss til en spennende teaterhøst!

Etter tur til både Sommerstandup og Sommerteatret er det endelig tid for den siste S-en, nemlig Sommerimpro på Det Andre Teatret. Et solid konsept perfekt for trege sommerdager! 

Tittel: Sommerimpro

Hvor/når: Det Andre Teatret, torsdag 16. juni

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Med: Simen S. Hovd, Cathrine Frost Andersen, Kristine Grændsen og Deniz Kaya

Kommende forestillinger: Spiller t.o.m 1. august

Anmeldelse av: Stine Sørensen

Det er alltid stas å dra til Sandaker og besøke Det Andre Teatret. Der loves det en lett og ledig stemning som er unikt for teatret. At man får servert førsteklasses impro i tillegg er bare toppen av kransekaka. Og nå må jeg bare gjenta meg selv (for Teaterungdom har ikke tidligere vært sjenert i sin hyllest av Det Andre Teatret), her snakker vi et teater perfekt for ungdom!

Så til konseptet Sommerimpro – som er like lett og ledig som stemningen på huset: fire improvisatører kjemper om publikums hjerter ved å servere de morsomste scenene på gulvet, og poeng blir gitt utifra hvorvidt publikum elsket eller hatet det de så. Hvordan vet aktørene hva publikum synes? Jo ved at publikum enkelt og greit roper ut ELSK eller HAT etter hver improlek. Høres kanskje slemt ut, men det fungerer som bare rakkern! Publikum rives med fra første stund og i tillegg til tilbakemeldinger kommer de også med forslag som brukes på scenen.

I kjent improstil er det ingen garanti for at alt fungerer like godt. Her blir alt tatt på sparket og kvaliteten avhenger av hvor gode aktørene er på scenen. Heldigvis huser teatret noen av Norges beste improvisatører, og denne kvelden runget latteren høyt gjennom hele forestillingen. Akkurat hvem som står på scenen varierer gjennom sommeren. Denne torsdagen var det Simen S. Hovd, Cathrine Frost Andersen, Kristine Grændsen og Deniz Kaya som underholdt. I hyppig tempo leverte de godbit på godbit. Her fikk vi servert alt fra buktaling på et sykehus, til en improvisert sang om hårtap. Kun en gang ropte publikum HAT høyere en ELSK, og der var jeg til og med uenig og prøvde å skrike ut min kjærlighet så høyt jeg kunne. Tydeligvis ikke høyt nok, men det sier sitt om hvor vellykket kveldens show var. Kristine Grændsen stakk velfortjent av med flest poeng, vi gratulerer!

Forestillingen er ikke lang, kun 50 minutter og perfekt for en kveld ute med venner. Pris på både billetter og drikkevarer er i samsvar med en glissen lommebok, og valutaen du får for pengene er høy! I tillegg kan du gjøre alle misunnelige ved å fortelle om den fantastiske kvelden du hadde på Det Andre Teatret, det kaller jeg en god deal!

Norgesferien er reddet når kulturlivet har åpnet igjen og nok en sommer kan Latter by på Sommerstandup! Med et tight program stappfullt av gode komikere og poenger, er dette showet perfekt for de som vil ha et kulturelt avbrekk i sommer.

Tittel: Sommerstandup 2020

Hvor/når: Latter, Hovedscenen, onsdag 15. juni

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Med: Ahmed Mamow, Rasmus Wold, Eirik Krokås og Thomas Leikvoll

Kommende forestillinger: Spiller t.o.m 29. august

Anmeldelse av: Stine Sørensen

Dette er et konsept Latter har blitt fortrolige med og gode på i løpet av årenes løp: en konferansier leder publikum gjennom kveldens show, og et knippe utvalgte komikere får tildelt ca. et kvarter til sitt materiale. Sommerstandup spilles helt frem til 29. august, og i løpet av perioden byttes komikerne ut med nye fjes. Her vil det altså være noe for enhver smak, og skulle man ha lyst på en runde nr. 2 er det ingen sak med nytt stoff på plakaten hver uke.

Denne solfylte onsdagen var det Ahmed Mamow, Rasmus Wold, Eirik Krokås og Thomas Leikvoll som fikk underholde i den stramme timen showet varer. Leikvoll var kveldens konferansier, og med en veterans gode timing og vittige tone geleidet han oss elegant fra første komiker til siste. Leikvoll er en kløpper på publikumsinvolvering, og hans lette harselering med et gift par og en ung lege får latteren til å runge i salen.

Første komiker ut er Eirik Krokås, nyinnflyttet til Oslo etter å ha bodd hjemme hos moren i Bergen. Det er spesielt spennende å sitte i salen i kveld, for jeg har faktisk ikke sett noen av disse komikerne opptre før. Slikt er gøy! Krokås serverer humor som treffer godt, og spesielt sitter latteren løst når han forteller om mor som er regnskapsfører og har skaffet seg hagle.

Neste på scenen er Rasmus Wold. Med særdeles god tilstedeværelse og timing utmerker han seg virkelig som en standup-komiker, dessverre traff ikke hans fotball-tema meg like godt. Men for dere lesere som som digger sporten vil nok den delen være kveldens fulltreffer. Siste mann ut er Ahmed Mamow, som med sin keitete holdning og avslappede stil skaper en likedan stemning i salen. Han strekker humoren lenger enn de andre to, og grovisene hans får en både til å flire høyt og bli brydd på samme tid. Mamow kunne med fordel ha utforsket noen av poengene på forhånd, da det var flere vitser som fløt ut i vasne avslutninger uten særlig innhold.

Sommerstandup er perfekt for alle over 18 år (showets aldersgrense) som er i Oslo denne sommeren og vil utforske kulturlivet. Eller for de som vil dra med gjengen på noe annet enn en utepils i parken. Eller for de som rett og slett bare vil ha seg en god latter. Resultat vil uansett bli en fornøyelig (og trygg) kveld.

Pirater, havfruer og en musikalsk skattejakt tar barna med på et eventyr uten like i Frognerparken denne sommeren. Splitte mine bramseil, dette her var bra!

Tittel: Den lille havfruen

Hvor/Når: Sirkusteltet, Frognerparken, torsdag 16. juli

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Regi: Mads Eldøen

Med: Clara Mølsted-Ylönen, Eirik Langås Jørgensen, Synnøve Fossum Eriksen, Fabian Heidelberg Lunde, Stine Elverhøi  Johnsen, Arjan Nilsen, Ingrid Myhre Løvik, Jonas Hoff Oftebro og Monica Dybwad.

Musikk: Håvard Antonsen                                                           Scenografi: Tora Troe

Kostymer: Thomas Espeland og Emma Helleren Campbell      Lyd/lys: Henrik Stoltz-Vernegg

Kommende forestillinger: Spilles t.o.m 24. juli

Anmeldelse av: Stine Sørensen

Det har allerede samlet seg en imponerende kø foran inngangen når jeg ankommer sirkusteltet i Frognerparken. Det er tydelig på de ivrige ansiktene til både barn og voksne at denne forestillingen har de sett frem til. Teaterhøgskolens årlige Sommerteater har i løpet av årene markert seg som et av sommerens “must see”-begivenheter for de minste – og det med god grunn! Her snakker vi energi, beinsolide skuespillerprestasjoner og en improvisasjonsevne skreddersydd til denne type barneforestilling. Kjære studenter, ta med denne formidlingsevnen når dere skal jobbe på institusjonsteatrene, for dette her var rått!

Årets forestilling er basert på det klassiske eventyret om Den lille havfruen. I kjent Sommerteatret-stil er det en helt ny versjon som fremføres på scenen. Denne gangen blir historien fortalt av en gjeng brautende og syngende pirater – samt barna i publikum. Med impro-ringreven Mats Eldøen på regi, mates handlingen med forslag fra barna i teltet, innrammet i en trygg struktur. Dette grepet er utrolig virkningsfullt da barna bokstavelig talt blir dratt med inn fortellingen fra start til slutt. Og det er ingen enkel jobb for skuespillerne heller, som må ta ting på strak arm og få det til å passe inn i historien de vil fortelle. Her ligger det en enorm konsentrasjon- og observasjoninnsats hos alle, som husker både fjes, navn og ting som blir sagt – for så å snedig flette det inn i forestilling når man minst venter det. Det er vanskelig å trekke frem enkeltprestasjoner, for ensemblet på scenen skinner like sterke alle sammen. For ikke å snakke om barna som kastet seg med på leken med en innlevelse kun barn kan ha.

Scenografien er ganske enkel, men gir umiddelbart illusjonen av skip og hav – godt hjulpet av teltets blå farge. Teltstengene er master i det ene øyeblikket, og palmer i det neste. Beige farger på gulv og sekker gir liv til strand og jungel. Scenen er ikke bare i midten av teltet, men strekker seg ut mellom publikum og til og med utenfor teltet. Skuespillerne og regi tillater seg også å være litt mørke i historiefortellingen, og de undervurderer aldri sitt minste publikum. Det deilige er at barna slår tilbake med samme mynt, og gir skuespillerne nok av utfordringer å hanskes med. Igjen, mer av slikt barneteater på institusjonsteatrene takk! Håvard Antonsen står for nyskreven musikk, som gir akkurat riktig stemning der det trengs. Noen musikalske numre blir det også, og det vi får er så fengende at de gjerne kunne gitt oss flere.

Den lille havfruen er vel verdt turen til Frognerparken denne sommeren, enten du er barn, ungdom, voksen eller godt voksen. Dette er en forestilling som fenger uansett alder, men spesielt vil jeg anbefale alle som kan til å ta med sine minste familiemedlemmer. Hurra for strålende barneteater!