Frognrevyen: Hæ?!

På et jorde i utkanten av Drøbak finner vi skolen som står for kveldens revy. Frogn videregående presenterer revyen Hæ?! Det skal tydeligvis bli en litt personlig opplevelse for oss i teaterungdom.

Gutta-stemning er et gjennomgående tema i mange av årets revyer, og også Guttaboys på Frogn lar oss henge med gutta. FOTO: Kim Elin Olsen

Tittel: Hæ?!

Hvor og når: Frogn vgs., 2. mars

Instruktører: Kim Elin Olsen, Marlene Nøvik Stavrum

Skuespillere: Ann-Kristin Canoy Trondsen, Magnus Soldal Rasmussen, Sebastian Aukrust Larsen, Martin Belboe Hagen, Casper Sandbakken, Cathrine Chanel Pletz Bognerud, Ellen Kristine Carlson Brekke, Victoria Leone Wilson

Kommende forestillinger: Har spilt ferdig

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

 

Revytradisjonene på Frogn videregående er ganske ferske, så revyen er på langt nær så etablert som de andre revyene vi har sett til nå. Men tradisjon eller ei, de leverer en klassisk revy der sketsjene kommer på rekke og rad, kun avbrutt av et sang- eller dansenummer en gang i blant. Akkurat som god gammaldags revy skal være. 

Det er ofte jeg sitter og tenker «hæ, hva var det?!», så tittelen treffer absolutt blink. Utover det føler jeg ikke det er noen klar rød tråd, selvom et par karakterer går igjen. Det absolutte høydepunktet for meg er naturligvis når bandet synger en sang om Teaterungdom og ber oss ikke være for strenge i anmeldelsen. Den sangen i seg selv er verdt turen for min del. Så får vi se om vi er for strenge denne gangen…

Motepolitiet er et av høydepunktene under Hæ?! FOTO: Kim Elin Olsen

 

Jeg digger også den russiske YouTuberen som skal lære oss å drikke alkohol, motepolitiet som skal arrestere en publikummer for å ha sokker i sandalene og musikkviteren som skal tolke sangen “Dick in the air”. Likevel er det danserne som er kveldens stjerner. De har fin energi og er godt samkjørte. Det et deilig avbrekk blant de litt trege sketsjene. 

Dette er en veldig sjarmerende og hjemmesnekra revy, hvor det ser ut som samholdet og det å kose seg har vært viktigere enn å lage de morsomste sketsjene. Det er ingen av skuespillerne som skiller seg spesielt ut, men det er feel good stemning hele veien og det gjør at jeg som publikummer blir skikkelig glad av å se på!

Dottera

Dottera skal være forestillingen om ungdomstiden, om det å fylle 18 år og bo litt hos pappa og litt hos mamma. Det den faktisk er, er en forestilling om å være forelder – om voksenlivet. Og det er jo litt nedsig for en forventningsfull teaterungdom.

I kjent stil lar Goksøyr & Martens publikum komme tett på nære relasjoner og hverdagslige hendelser. FOTO: Kim Hiorthøy

 

Tittel: Dottera
Tid og sted: Det Norske Teatret, 27. februar 2019
Idé, regi og scenetekst: Goksøyr & Martens
Scenograf og kostymedesigner: Olav Myrtvedt
Lysdesigner: Ingeborg Staxrud Olerud
Lyddesign: Sigrun Merete Mongstad
Dramatrug: Ingrid Weme Nilsen
Medvirkende: Julie Moe Sandø, Oddgeir Thune, Heidi Gjermundsen Broch, Tuva Holen, Benjamin Haug Hagen, Casper Falck-Løvås m.fl.
Kommende forestillinger: I spilleplan til 12. juni 2019
Anmeldelse av: Mari Noodt

 

Regiduoen Goksøyr & Martens høstet i 2018 ros fra både teaterungdom og andre kritikere for deres forestilling 11 år. Som første del av en pentalogi, medfører det naturligvis en del forventninger til oppfølgerne. Nå står det kvadratiske publikumsstillaset igjen klart på Det Norske Teatret for del to – Dottera. Vi klatrer opp og inn i selen, setter headsetet på og tar inn virkeligheten vi får titte ned på. Med bakgrunnslyder på øret og en tilsynelatende realistisk leilighet under føttene våre, er det allerede spennende å utforske. Forventningene stiger.

Dottera handler aller mest om det å være pappa (Oddgeir Thune) og stemor (Julie Moe Sandø). FOTO: Kim Hiorthøy

 

Men det går treigt. Vi introduseres for en familie på fem. Mamma og pappa, to sønner og dottera. Dottera som bare er pappa sin og som bor der innimellom. Dette er ungdommen vi skal følge. Det er Anes ungdomstid det handler om. Men pappa og stemor tar opp all plass i denne forestillingen. Det er deres krangler og uenigheter vi ser. Deres samtaler og følelser vi hører. Ane framstilles mest som en irriterende og irritert tenåring, uten særlig personlighet. Og er det noe som er kjedelig på en scene, så er det en trass tenåring.

Scenografien er forseggjort og detaljrik og er med på å underbygge det realistiske og hverdagslige i forestillingen. FOTO: Kim Hiorthøy

 

Konseptet er fortsatt genialt, og innbyr til intense og intime opplevelser. Vi får titte ned i et privat hjem, som for å dissekere et familieliv. Det er virkelig en helt annen teateropplevelse. Desto mer synd er det at selve forestillingen ikke møter formens genialitet. Dramaturgien er for flat, og klarer ikke skape nok driv og interesse. Jeg sitter med følelsen av å se vanlig hverdag, og går ut av salen med få nye tanker og følelser. Det er ikke derfor jeg går i teatret. Hverdag har jeg jo nok av i mitt eget liv.  Jeg skulle ønske vi fikk større innblikk i Anes liv. Hennes ekte følelser om det å være skilsmissebarn, samtaler med venninner og kjæresteproblemer. Isteden får vi dyp innsikt i oppdragelsesproblemer og voksenliv. Det kan godt være det faller i bedre jord hos de som faktisk er foreldre.

 

Goksøyr & Martens har tidligere truffet meg hardt i mellomgulvet og satt i gang tankeprosesser som strekker seg langt ut av teatersalen. Hverdagen til en skilsmissefamilie oppleves mer som en privatsak. Noe jeg ikke vil legge meg opp i og mene mye om. Når ungdommen selv, den ene jeg kanskje kunne funnet noe gjenklang i, blir en statist i fortellingen (!) da er det ikke så givende, dessverre. Jeg kan bare håpe at duoen kommer sterkere tilbake med del tre av LIVET.

Nydalenrevyen: Hvis det er lov å si

Dette er en bra revy! På den bittelille scenen leverer skuespillerne varene i en usedvanlig velspilt og stram oppsetning. Sesongens roligste scenearbeidere viser hvor avslappet og trygge de er på egen revy og regiHvis det er lov å si er på sitt beste når skuespillerne får slippe seg løs og bare trøkke på, sammen. Jeg koser meg i Nydalen!

Best sammen, ensemblet jobber godt og leverer varene så det holder. FOTO:  Emily Garbarek og Agnes Akre

Tittel: Hvis det er lov å si
Hvor og når: Nydalen vgs., 1.mars 2019
Instruktører: Fredrik Bentzen og Linn Gabrielsen
Skuespillere: Jørgen Lervik Dahlstrøm, Malin Borkenhagen, Hiyab Yonathan, Hedda Spro Larssen, Aurora Myklebust, Celine Slinning Ryssmo, Helena Bjerke, Malin Alise Løvstad.
Kommende forestillinger: t.o.m. 9. mars
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Revyens utfordring ligger i teksten. Tidvis er den meget svak, men skuespillerne gjør det eneste rette, de kjører på og gjør alt de kan med den teksten de er gitt. Scenen er liten, men bevegelig lys og god koreografi kamuflerer det godt. Det er mye som gjøres veldig bra på Nydalen VGS.

Åpningslåten fra The Greatest Showman (årets mest brukte revylåt) setter standarden. Skuespillerne fremstår som selvsikre og kule folk. Jeg er med på moroa fra første stund. Videre følger en rekke meta-numre hvor de blant annet spiller mye på at det kun er én gutt i årets ensemble (Jørgen Lervik Dahlstrøm gjør forøvrig en kjempejobb). Det er kanskje ikke like morsomt hele veien, men det er velspilt og jeg blir absolutt underholdt.

Revyens soleklare høydepunkt, en beinhard origami bretteklubb. FOTO: Emily Garbarek og Agnes Akre 

Andre akt er nok hakket svakere. Unntaket er den fenomenale metallgjengen som har origami bretteklubb. Nummeret får taktfast og velfortjent applaus fra salen. Her ler, klapper og jubler jeg. En artig ide, kjempebra løst. Mer av dette!

Avslutningsnummeret (til Shut up and dance av Walk the Moon) er også bunnsolid. Jeg hopper over en del av sketsjene her, for når de store fellesnumrene virkelig har kvalitet er det de jeg husker etter forestillingen.

Alt i alt er Nydalenrevyen en meget god revy. Hva er lov å si? Hva er passende/upassende? Det er en grei tematikk. Ensemblet leverer så det holder – De bare peiser på. Det er gøy! Hvis det er lov å si er ikke blant årets aller beste revyer, men den er klart best blant de nest beste!

Sandvikarevyen: Sotomayor

Sotomayor. Hvem eller hva er det tenker du kanskje? Det gjorde jeg også. Programbladet forteller oss at Sotomayor har hatt verdensrekorden i høydehopp siden 1993. “Vi drømmer om å nå nye høyder, men ingen har hoppet høyere, verken før eller siden. Har vi nådd grensen for hvor langt mennesket kan strekke seg? Eller har forventningene ført til at ingen tør å satse lenger?” Programbladet taler for seg og legger et godt grunnlag for det vi nå skal få se. 

Åpningsnummeret starter rolig, men tar av etterhvert. FOTO: Andrea Vasholmen Mostue

 

Tittel: Sotomayor
Hvor og når: Sandvika vgs., 1. mars 2019
Instruktører: Mathias Bohlin Falch og Didrik Loose
Skuespillere: Andrea Larntvet, Cecilie von Krogh Fagtun, David Messel Weisser, Hans Fredrik Jacobsen, Marius Sagen, Marte Frantzen Håheim, Martin Skatvedt, Martine Aksnes, Sofie Kaardal, Ellie Berglund, Jagoda Dobrowolska, Kari Anne Schanke Ask, Marina Holth-Ekeberg, Anette Wolf Helgesen, Celine Glosli Rukin.
Kommende forestillinger: t.o.m. 8. mars
Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

 

Revyen starter med en rolig og ganske klein sang om hvor man skal legge lista. Jeg tenker fort «er dette alt de har å by på?». Heldigvis rekker jeg ikke tenke tanken ferdig før en tilsynelatende tilfeldig person i salen reiser seg opp og avbryter det hele. Han går opp på scenen og forteller skuespillerne hvordan det skal gjøres, tar tak i en trompet og blåser i gang en fengende sang fra The greatest showmann. Revyen tar en helt ny vending og jeg skjønner fort at dette er en gjeng som vet hva de driver med. 

 

Alle sketsjene bygger på den første åpningssangen, “hvor ligger lista”. For hvor ligger egentlig lista for hva vi kan stå for? Hvor stanser man i en tid hvor alt på død og liv skal være lættis? Hvor mye vi kan ha i magen på en gang? Sandvikarevyen stiller mange spørsmål, men gir også gode svar.

 

Fredrik Jacobsen er den store stjerna i showet, både med og uten rullestol. FOTO: Andrea Vasholmen Mostue

 

Det aller meste er skikkelig gøy, men noen sketsjer mangler punchline og andre skorter på innhold. Likevel er det alltid noe å le av. Så selv om jeg ikke syns sketsjen om Joshua French som dreper for å bli kjendis er spesielt morsom i seg selv, klarer Fredrik Jacobsen å redde det hele inn med sin fantastiske statistrolle – i denne anledning sittende i en rullestol. Jacobsen stjeler showet hver gang han entrer scenen. Selvom han av størrelse er minst, har han helt klart det største talentent og den beste stemmen. Jeg blir ikke overrasket om jeg ser ham på en av de store scenene i Oslo i fremtiden.

 

Det er mange høydepunkter i løpet av kvelden. Gutten på bussen, som sitter og vurderer hvem han bør gi setet sitt til, er et av dem. Han veier opp og ned om hvem som trenger setet mest, men konkluderer med at han ikke kan reise seg, for da gir han uttrykk for at kvinnene er det svake kjønn. Også veganerne som blir helt på gråten når de kjører på det de tror er en elg, slår an hos meg. Alt er selvfølgelig greit når de finner ut at det bare er en gutt som har kledd seg ut til halloween. De tør å gå ut i det absurde, og det er gøy!

 

Sangen “2 for 1” er en fengende avslutning på 1. akt, og gir oss en forsmak på den vi kan finne i cafeen i pausen. FOTO: Andrea Vasholmen Mostue

 

Likevel tror jeg favoritten min er jenta fra landet som flytter til storbyen for å studere på universitet. Hun gjør alt hun kan for å passe inn, men for en som aldri har vært på et større arrangement enn korpsets juletrefest, er det vanskelig å få venner. Sketsjen ender med at de synger “Jeg gikk meg over sjø og land”, og det er da jenta finner ut hvor hun virkelig hører hjemme; i klappeland! Hun setter seg blant publikum og klapper med.

 

Sotomayor er en god revy hvor høydepunktene kommer tett. Både band, dansere og skuespillere leverer i toppklasse, og jeg sitter stort sett og humrer hele tiden.

Ingenting

Tigerstadsteatret – det store håpet for ungdomsteater i hovedstaden, med et løfte om at alle barn og unge i Oslo skal få oppleve teater som vil bety noe for dem resten av livet. Og på årets første vårdag skal de fylle trikkestallen med …. Ingenting. Dette er nemlig norgespremieren på et stykke for ungdom der ingenting betyr noe, og det derfor ikke er noen vits i å gjøre noe.

 

Ingenting er forestillingen laget for og med levende unge mennesker. Det liker vi! FOTO: Erika Hebbert

Tittel: Ingenting
Av: Jane TellerHvor/når: Trikkestallen fredag 1.mars
Regi: Hilde Brinchmann
Dramatisering: Toril Solvang
Medvirkende: Iver Innset, Hina Zaidi, Arthur Hakalahti, Maja Evenshaug Christiansen, Andreas Medbøe Thoresen
Kommende forestillinger: I spilleplant.o.m 15.mars
Anmeldelse av: Nina Vilde Hoff

 

Etter en rask titt i fojaeen er jeg overrasket over hvor lav gjennomsnittsalderen er her. Det har vel blitt for mye Nationaltheatret i det siste – der halve salen har med seg brodder og kamferdrops. På Trikkestallen trekker publikum inn på begge sider av salen, og vi blir møtt av hver vår vert. «Nå er dere mitt ansvar. Jeg skal passe på dere. Vi er én gjeng. Og vennligst plasser skoene i hyllen der».

Rommet er stort, og en stor firkantet scene av finér blir omringet av fire sittegrupper – som tilhører hver sin «gjeng». Det er her historien om Pierre-Anthon skal bli fortalt, som mener at ingenting har mening.

Ingenting går løs på de mange eksistensielle spørsmålene i en unggutts hode. FOTO: Erika Hebbert

 

Han klikker foran klassen sin og flytter til plommetreet i hagen- for hva er egentlig poenget med å gå på skole så mange år, for så å få seg jobb og deretter ta seg fri? Hva er meningsfylt med det egentlig? Vi er for mange mennesker på jorda og blir glemt uansett.

Dette preger klassen til Pierre-Anthon. Og 10 elever blir introdusert av fire litt nervøse skuespillere. Jeg får litt hetta når karakterene blir introdusert – det er liksom så overspilt, så veldig typete.

Men så. Så skal klassen motbevise Pierre-Anthons meningsløshet og fylle den med en haug av mening. Og jeg må si at det gjøres på en overveldende måte. Av alle elevene blir Arthur Hakalathis ”Kristen-Kai” og Hina Zaidis ”Sara” raskt mine favoritter. Likevel gjør alle skuespillere en heroisk innsats. Ensemblet har gått fra hvile- til makspuls.

Man kjeder seg ikke et øyeblikk. Det er det rett og slett ikke tid til. Hjernen jobber på spreng for å tolke og ta innover seg teksten til Jane Tellers ungdomsroman. Det er så mange dragninger her; mellom noe og ingenting, mellom det å og det å miste, oppmerksomhet eller betydning? Og så mange temaer: Eksistens. Religion. Kjønn. Klimaendringer. Forbrukersamfunnet. Jeg må virkelig berømme Toril Solvang (dramatisering) og Hilde Brinchmann (regi) for imponerende arbeid.

Tigerstadsteatret lykkes med sitt ønske om å ta ungdom på alvor. FOTO: Erika Hebbert

 

Og hva jeg ikke hadde gitt for å se denne forestillingen da jeg var i tenårene!? Det er så deilig å se ungdomsopprør med sinne og meningsløshet som forvirrer seg inn i sårbarhet og håp. Og faktisk, for en gangs skyld, er ikke dette håpet knyttet til klisjefylt kjærlighet. Selv om min favorittreplikk, servert av Hina Zaidi, må være ”kos er livsviktig, jeg kødder ikke”. Ikke minst er det for en gammal dramaelev fra Nissen veldig kult å se at VGS-elever herfra har deltatt i prosessen, sammen med svært fornøyde elever fra 9.trinn på ulike ungdomskoler i byen. Tigerstadsteatret viser virkelig at de tar ungdommen på alvor.

Så lurer jeg plutselig på hva det egentlig betydde at jeg i starten var del av en gjeng? Skulle jeg ikke bidra med noe? Hvorfor måtte vi ta av oss skoene? Og kunne det ikke vært litt mer blod? Er det mye skriking? Åh … jeg liker ikke å sitte på benk uten ryggstøtte.. Men hva betyr vel det i et teaterstykke med hav av mening?

Jeg tar av meg hatten for Tigerstadsteatret– og vet at jeg ikke er alene om det!

Know hows

Teaterungdom.no elsker Carte Blanche! Norges nasjonale kompani for samtidsdans produserer fantastisk vakre forestillinger på løpende bånd, og beviser gang på gang at teater og dans henger sammen. Know Hows er intet unntak. På grensen mellom sjangrene males et vakkert uttrykk frem, et uttrykk som inneholder alt fra historiefortelling til dansende stoffer. 

Absurd, ubeskrivelig, men alltid vakkert, Carte Blanche er tilbake i Operaen. FOTO: Tale Hendnes

Tittel: Know Hows
Hvor/Når: Den Norske Opera og Ballett, scene 2, 28. februar 2019
Av: Kristin Ryg Helgebostad og Ingeleiv Berstad
Scenograf: Signe Becker          Komponist: Per Platou         Lysdesign: Ingeborg Staxrud Olerud
Medvirkende: Adrian Bartczak, Dawid Lorenc, Chihiro Araki, Aslak Aune Nygård, Harald Beharie, Caroline Eckly, Timothy Bartiett, Irene Vesterhus Theisen, Ole Martin Meland, Olha Stetsyuk, Mathias Stoltenberg, Daniel Mariblanca, Anne Lise Rønne, Noam Eidelman Shatil.
Kommende forestillinger: spilles i Operaen 1.-3.mars
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Vi er i Operaen, på scene 2. Kristin Ryg Helgebolstad og Ingeleiv Berstad står bak koreografien, mens Signe Becker har skapt en fascinerende scenografi. Her er stoff, bundet opp i hopetall. Det er vanskelig å skulle forklare med ord. Know Hows har en nærmest utenomjordisk eleganse. Fantasi og grenseløshet er stikkord i denne surrealistiske forestillingen.

Carte Blanche gjør noe så lite nordisk som å satse på en maksimalistisk stil. Det er 14 dansere på scenen, mye og varierende bruk av lyd og lys, og diverse kostymer. Heftige masker er også i spill, for ikke å snakke om den stadig skiftende scenografien. Likevel fremstår forestillingen som veldig rolig. Den tar seg tid. Resultatet er en ekstremt behagelig opplevelse.

Den “nakne” scenen som møtte publikum skal snart fylles av 14 dansere, og en levende scenografi. FOTO: Teaterungdom.no

Jeg blir ikke helt klok på handlingen, og må ærlig innrømme at jeg tidvis soner litt ut. Jeg sitter og ser på, fremfor å leve meg inn i forestillingen. Denne distansen er på ingen måte noe problem, men dersom man som publikummer ønsker å ha følelsene i spenn, er nok ikke dette forestillingen for deg.

Dette er en forestilling for estetikerne. De som kan sitte, se og nyte. Ta seg tid til detaljene. Le om man vil. Jeg sa innledningsvis at Teaterungdom.no elsker Carte Blanche, og det gjør vi fortsatt.

Nadderudrevyen: Når jeg blir stor

Inngangspartiet er pyntet med “barnetegninger”. Scenen står klar med vilt kul lysrigg. Jeg teller 14 personer i bandet og årets logo er hengt opp på begge sider av scenen. Programmet er stilig, tydelig og ryddig. Allerede før revyen starter er jeg i godt humør. Her er alt gjort rett! 1. akt leverer så det suser, men hva skjer i akt 2?

Trøkk og energi i en revy som starter glimrende. FOTO: Johannes Riise Undall

Tittel: Når jeg blir stor
Hvor og når: Nadderud vgs., 27. februar
Instruktører: Edvard Adde, Torjus Augestad Ambjør og Johannes Riise Undall
Skuespillere: Oscar Marcussen, Cecilie Pettersen, Ingeborg Fjørtoft, Mia Bekkevold, Oda Sølvberg og Eilov Gravdal.
Kommende forestillinger: t.o.m. 2. mars
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Årets revy på Nadderud er en underlig opplevelse. Alt fremstår fjellstøtt, bunnsolid og skikkelig bra, helt til etter pausen. Det er tydelig at dette er en gjeng som siktet høyt. Som sagt, selv før start er alt perfekt. Så begynner 1. akt med et herlig sangnummer. Det er ganske tøft, har mye energi og selv om det kanskje starter litt haltende, jobber aktørene på scenen seg inn i det. Innsatsen er fantastisk og da kommer også resultatene. Koreografien er i tillegg en av de beste jeg har sett i år.

Velkommen til Nadderud vgs. FOTO: Teaterungdom.no

Vi møter Tommy som blir bedt om å flytte ut. Han er 9 år og barnemann. En herlig “Løvenes konge” referanse sender han ut i verden med en skreppe med lefse, dåven øltår og et bilde av Linni Meister. En meget god start på revyen. Videre beveger vi oss gjennom dagen derpå, grusomme karriereveiledere, en veldig blind date og en urkomisk parodi på rørende Youtubefilmer. Dette er morsomt. Vi følger et helt liv inni en kvinnes mage via ultralyd og får se en søt borg som et bilde på barndom. På et punkt er Tommy også innom Frankrike. Danserne leverer også varene i sitt sexy dansenummer. En livsfarlig tittel, men de leverer, det er virkelig sexy (og gøy).

Første akt er med andre ord knallbra! Når jeg blir stor ligger an til å være en av de aller beste revyene i år, men så starter andre akt. Hva skjer da? De maser og kaver, og oppsettet med en rekke one-linere på kort tid virker lite gjennomtenkt og rart. Poengene virker også billige og oppbrukt. Hest med demens oppleves som et lavpunkt… Mens lyspunktet er Trollungene, et nummer som kun inneholder en replikk “God morgen trollungene mine, jeg skal bare åpne gardinen jeg”…

Kanskje årets kuleste scene og lysrigg? FOTO: Teaterungdom.no

Å skulle beskrive Nadderrudrevyen på en kort og konsis måte er nesten umulig, for det er som å vurdere to helt ulike revyer. Akt 1 er strålende, finurlig, morsom og full av energi. Akt 2 er heseblesende, slitsom, skrikende og full av billige poenger. Når jeg blir stor viser at denne skolen har det som trengs for å virkelig levere en briljant revy, men i 2019 ville jeg ha valgt å tusle ut av salen i pausen.

Elvebakkenrevyen: Kjøss meg på munnen

Jeg har hørt om ungdom som velger skole ut fra hvilken revy de har mest lyst til å være med på, og etter å ha sett kveldens premiere på Elvebakkenrevyen skjønner jeg godt hvorfor så mange velger denne skolen. Det virker som om hele skolen i større eller mindre grad er med på denne revyen, og det gode samholdet og gleden smitter lett over på oss i publikum. Jeg kan ikke gjøre annet enn å smile. 

Elvebakken har fulgt med i tiden, og lærer oss her hvordan man skal få Ropstad med på pride. FOTO: Tora Hesthammer 

Tittel: Kjøss meg på munnen
Hvor og når: Elvebakken vgs., 27. februar
Instruktører: Johan Hveem Maurud og Oddne Lekang Hølaas.
Skuespillere: Kaisa Saabye, Are Landfald, Thea Tollefsen, Oliver Kjeldstad, Rafid Arsalan, Hauk Brochmann, Astrid Seglem, Selma Buer, Johannes Halvorsen
Kommende forestillinger: t.o.m. 10. mars
Anmeldelse av: Kamilla Skalerud

Revyen har fått navnet Kjøss meg på munnen og handler om kjærlighet av alle slag. Vi blir loset gjennom kvelden av «munnen»: Et par lepper på storskjerm, som er på jakt etter sin utkårede. Romeo og Julie forteller oss om umulig kjærlighet, “Love doktoren” kurerer folk med kjærlighet på pinne og Ropstad blir tvunget med i pride og avslører at det egentlig var ganske gøy. Høydepunktene er mange og latteren sitter løst hos publikum. 

Revyen handler om kjærlighet på godt og vondt, noe alle kan relatere seg til. Noen ganger trenger man ikke noe mer hokus-pokus tema enn det, for som Rema1000 sier “det enkle er ofte det beste”, og det beviser virkelig Elvebakken her. Skuespillerne gjør en upåklagelig innsats hver og en. Det samme gjelder band og danserne. Likevel er det én person som tilfører det lille ekstra og skiller seg ut fra resten. Oliver Kjeldstad er et stort talent! Her snakker vi komisk timing på høyt nivå, i tillegg til å være revykavalkadens så langt beste mannlige danser. Jeg holder på å falle av stolen når han kommer inn som “verdens beste operasanger” og gjør oppvarmingsrutinene sine, det var kveldens høydepunkt for min del!

Oliver Kjeldstad (midten foran) er revyens beste skuespiller, i tillegg til å være en svært habil danser! FOTO: Tora Hesthammer 

Elvbakken har også klart noe de andre revyene har slitt med, de har integrert dansen i sketsjene. Det som hos andre revyer er et random dansenummer, er her en bønn om å få tilbake kjæresten eller det dansende crewet til Love doktor. Akt 2 starter med et acapellanummer hvor band, skuespillere og dansere kliner til med body percussion. Det vil si at de bruker kroppen for å lage rytmer ved å klappe, trampe, slå på seg selv osv. Dritkult!

Revyen avsluttes med et bryllup hvor skuespillerne på scenen får alle i salen til å rope “Jeg elsker med” FOTO: Tora Hesthammer 

Kjøss meg på munnen er profesjonalitet ut i fingerspissene. Elvebakken har et unikt team i ryggen når de lager revy, og med en så bra sponsorgruppe klarer de å skaffe nok penger til instruktører, koreograf, bandledere og sangpedagog. Jeg er mektig imponert over det folkehavet av mennesker som står bak denne revyen, og de fire revysjefene som holder styr på gjengen! Når roser skal deles ut teller jeg nærmere 50 personer på scenen, og det er kun sceneaktører og gruppeledere. 

Med et sånt team i ryggen er forventningene naturligvis også noe høyere enn på de revyene som mekker alt sjæl, men fy søren som Elvebakken nailer det! Dette er en skole som virkelig vet å lage revy, og jeg kan ikke annet enn å bøye meg i støvet.

Stabekkrevyen: Er der mulig?

“Topplistene tilhører ikke lenger artister med talent, men avdanka idrettsstjerner. Kjendiser blir til gjennom sex på TV. Folk kildesorterer som aldri før, men bestiller harde pakker fra Kina en gang i uka. Aldri har verden vært mer smart og avansert, men kanskje aldri mer dum og simpel heller. Samtidig er alt blodig alvor, til tross for at det er mye morsommere å ikke ta ting så seriøst. Alt vi kan si er; er det mulig?”

Alt kan grilles… velkommen til helvete. FOTO: Live Skattum

Tittel: Er det mulig?
Hvor/Når: Stabekk videregående skole, tirsdag 26.februar
Instruktører:
Fanny Fenstad, Henrik Aksnes.
Skuespillere: Eivind Holmen, Mie Gulbrandsen, Nicolai Gerdst, Ylva Gundersen, Marcus Breen, Anine Stangeland, Eivind Holmen, Fanny Fenstad, Henrik Aksnes.
Kommende forestillinger: spilles på Stabekk videregående skole til og med 2. mars.

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Vi lar Stabekkrevyen 2019 presentere seg selv siden deres presentasjon er så god. Den dekker egentlig innholdet i Er det mulig på strålende vis. Programteksten fremstår gjennomarbeidet, akkurat slik revyen gjør. Her er ting planlagt og gjennomtenkt, noe som gir publikum rom for å lene seg tilbake og kose seg. I tillegg til å være gjennomarbeidet er dette alvorets revy, noe som i og for seg er helt greit. Høydepunktet for meg var vanningen av planten, en bitteliten detalj som viser at man får igjen for god struktur.

I første akt møter vi mange. Noen med handicap, gutter som sender dickpic, Turi, pizzabud, nyhetsopplesere og mange flere. Sketsjen “Sjølvmordstankar” er nok den som får frem latteren hos flest i publikum, her er en finurlig kobling mellom nynorsk og ordet dø gjort om til et artig lite nummer. Avslutningssangen “I morgen, eller i overmorgen” er en klassisk sang om å utsette reisen mot et bedre liv. Gode samfunnskritiske poenger som nok rommer mer alvor enn humor, igjen, helt greit det.

I morgen, i morgen (men ikke i dag). En velorganisert revy på Stabekk. FOTO: Live Skattum

I andre akt møter vi for eksempel Tina fra Kiwi-reklamene som djevelens kone. “Alt kan grilles”. Man får også en ny forklaring på Jesu fødsel, og i en underlig sketsj sitter jeg igjen med en følelse av at de påstår man er på mobilen, konstant, i tilfelle man må ringe etter ambulanse. De avslutter det hele med å si at selv om de har hatt fokus på det negative, er det mye i livet som er fantastisk. Greit nok.

Sketsjene er gjennomgående bygget opp på den samme måten: De bygger opp en situasjon som gjør at man tenker sketsjen handler om noe, før det kommer en punchline som viser at det handler om noe helt annet. Humoren har måttet vike for alvoret de vil få frem. Siden revyen som helhet oppleves som så gjennomarbeidet som den gjør, tipper jeg dette er et bevisst valg. Jeg ler ikke så ofte, men jeg koser meg. Alt i alt vil jeg si at Er det mulig? er en helt grei revy. Bedre enn noen, men også et stykke bak de beste.

Nesbrurevyen: Krakket

Vi møter en rik familie med en innesperret sosialistisk sønn. Han rømmer og møter en russisk kommunist som viser seg å være Steinar fra Ekeberg. Familien finner sammen, Stortinget blir ikke sprengt og “Vi er samla”. Happy ending på årets Nesbrurevy med andre ord. Humoren går i stor grad ut på bruk av parykker, dialekter, rart kroppsspråk og bart. På et punkt tror jeg vi skal le av en kåt gris som sikler etter flyvertinner. Har vi virkelig ikke kommet lenger?

Det kommunistiske møtet inneholder herlig bakspill av Kristian Fabricio Tveiten, Maria Kleven og Ingunn Wettre. Et lyspunkt i en ellers blek revy. FOTO: Kristin Guthe

Tittel: Krakket
Hvor/når: Nesbru vgs., 25. februar
Revysjef: Wilhelm Grande Guldteig
Skuespillere: Stephan Rikter-Svendsen, Sindre Lauritzen, Thomas Normann, Jørgen Moen, Martin Kolberg, Mariatu Jalloh, Maria Kleven, Fanny Tandberg, Sofie Fjørtoft, Kristian Fabricio Tveiten, Ingunn Skjellestad Wettre, Assad Mohamed, Sofie Hennie-Nilsen
Kommende forestillinger: Spilles frem til og med 28. februar
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Problemene med årets Nesbrurevy er mange og ganske omfattende. Gjennomgående savner jeg smil. Det ser ikke ut til at aktørene trives på scenen, og da blir det vanskelig å kose seg i salen også. Sparket mot “de rike” er ganske famlende og jeg sliter med å se koblingen til Krakket som både er tittelen, og som varsles i en introvideo (som egentlig er ganske god). De mange referansene til #MeToo blir for enkle og rare. Alt i alt er det veldig lite jeg forstår av denne revyen.

Enkle grep kunne blitt gjort for å løfte Krakket. Flere på scenen under sangnumrene for eksempel. Når alle er på plass i sluttnummeret virker skuespillerne tryggere. Mer bakspill kunne også løftet flere sketsjer. Statistene under det kommunistiske møtet viser hvor enkelt dette kan gjøres.

Rik far, litt gøy, men ikke morsomt nok. FOTO: Kristin Guthe

Høydepunktet blir for meg den velspilte åpningen av andre akt hvor bandet får vist seg frem. De koser seg på scenen, smiler og spiller godt. Utenom dette er det egentlig ganske få lyspunkter.

Revyene har en unik posisjon på skolene i og omkring Oslo. Samholdet de skaper på tvers av linjer, klasser og trinn skal ikke undervurderes. Det er flott å se at det investeres så mye energi og interesse i revyene rundt omkring i byen vår. Så det er mye fint å si om revy, ganske lite fint å si om Nesbrurevyen 2019.