Heddadagene 2019: Mio, min Mio

Heddaprisnominerte Mio, min Mio selger ut Trikkestallen på et blunk når den omsider har tatt turen til Oslo. Teatret Vårt og Nordland Teater har jobbet et helt år med Astrid Lindgrens eventyrbok. Resultatet er en magisk papirverden i sort og hvitt. Og selv om boken er ufattelig trist, er forestillingen full av håp og lys.

Mio (Iver Innset) og Jum-Jum (Amalie Sofie Ibsen Jensen) reiser på en farlig reise i Mio, min Mio.  FOTO: Tingh, Teatret Vårt

Tittel: Mio, min Mio

Av: Astrid Lindgren                            Produsert av: Teatret Vårt og Nordland Teater

Hvor/Når: Oslo Nye Teater, Trikkestallen. 12.juni kl. 16:00

Dramatisering og regi: Hilde Brinchmann

Scenografi: Paul Garbers                  Kostyme- og maskedesign: Helena Andersson

Lysdesigner: Jonas P A Fuglseth      Komponist: Eirik Myhr

Medvirkende: Iver Innset, Amalie Sofie Ibsen Jensen og Dagfinn Tutturen/Rune Storsæther Løding

Kommende forestillinger: Spilles frem til og med 16.juni, utsolgt hver dag

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä


 

Publikum stiller seg opp i par og blir ført inn i salen ved å følge et lysende rør. Der inne setter vi oss ned på gulvet og hører Bo Vilhelm Olsson (Iver Innset) fortelle om sitt liv. En magisk flaske senere og vi forflytter oss opp i amfiet og til “Landet i det fjerne”. Her møter Bo, eller Mio som det viser seg at han heter, faren sin, Kongen. Han får også en bestevenn som heter Jum-Jum og en nydelig hest han kan ri på. Men i denne verdenen finnes også den onde Ridder Kato med hjerte av stein, som må bekjempes.

På mange måter et klassisk eventyr. Det gode mot det onde. Det gode får hjelp og seirer. Veien dit er en reise. Gjennom ulike verdener, til fots og på hesteryggen. Gjennom både fortellerkunst og handling på scenen. Mio, min Mio er en usedvanlig god bearbeiding fra bok til scene. De to teatrene har virkelig klart å skape et magisk univers i papir. For det er papir det går i. Sort og hvitt.

 

Kongen er god og gjentar til stadighet “Mio, min Mio”. FOTO: Tingh, Teatret Vårt

Scenografi, kostymer- og maskedesign har gjort en briljant jobb med å bygge et troverdig univers av papp og papir, hvitt og sort, også tekst da. Og de tre skuespillerne (de er kun tre) gjør jobben sin på en strålende måte. Forestillingen byr dessuten på noen av de mest overbevisende ridescenene jeg har sett (og der har jeg sett mye rart). Dramatiseringen og regien er Hilde Brinchmanns verk, hennes forestillinger er Heddaprisnominert både for Beste forestilling for ungdom (Ingenting – les vår anmeldelse HER!) og Beste barneforestilling (Mio, min Mio). Hadde jeg sittet i juryen hadde jeg slengt på en nominasjon for Beste regi for disse verkene. To fantastiske forestillinger som tar målgruppen på alvor. Iver Innset (Mio) har virkelig fått en pangstart på sin skuespillerkarrière ved å medvirke i begge disse produksjonene. Brinchmann/Innset: et bra team!

Forestillingen varer bare en time, men det er nok. Suksessfaktoren her er at de lar Mio fortelle store deler av handlingen, slik rykker vi hurtig nok frem. En klassisk setning i teatret er “vis det, ikke si det”, men her våger Brinchmann å gå motsatt vei. Det er lurt, Innset er en strålende historieforteller. I tillegg er det skumle virkelig skummelt. Ridder Kato ser ut som en grusom demon. Jeg har ingen problemer med å se for meg at dette monsteret river hjertet ut av folk og erstatter det med stein.

 

Velkommen til en magisk verden av papir. FOTO: Tingh, Teatret Vårt

Det er et snev av publikumsinvolvering her også. Dette kunne fort blitt kleint eller pinlig, men det er det ikke. Skuespillerne våger å ta skikkelig tak i barna, trekke de med seg opp på scenen, gi klare beskjeder og kaster sånn sett ikke bort tiden. Effektivt og smart løst.

Mio, min Mio er en av årets beste barneforestillinger, kanskje den aller beste? Det gjenstår å se hvor Heddaprisen havner. Uansett et meget godt stykke teater som både Teatret Vårt og Nordland Teater kan være stolte av. Jeg finner boken Mio, min Mio ufattelig trist, det er ikke denne forestillingen. Den er rørende og fin, og har et hav av håp, lys og varme. Døden er ikke så stor i forestillingen som i boken og det kler denne papirverdenen bra.

Heddadagene 2019: Nå er du Gud igjen

Nå er du Gud igjen sikter seg inn på aldersgruppa 10-14 år. Slutten på barndommen, starten på ungdommen, kan man kanskje si. Hvordan lager man relevant teater for dem? For dem som er midt i mellom alt. For “tweens” som bobler over av spørsmål om livet og om verden rundt seg. Brageteatret mener Gud er en god idé. Jeg vet ikke helt om jeg er så enig i det.

 

To veldig ulike unge mennesker møtes i en skolegang. Det kan være utgangspunkt for mange fine samtaler. Var dette den beste? FOTO: Dag Jenssen

Tittel: Nå er du Gud igjen
Av: Anders Duus
Produksjon: Brageteatret 
Tid og sted:
 Teater Manu, 12. juni 2019
Regi: Victoria Meirik
Scenografi/kostymer: Gjermund Andresen
Oversetter: Toril Solvang
Lyddesign: Runar Magnussen
Lysdesign: Chris Roch
Medvirkende: Inga Ibsdotter Lilleaas, Tarjei Westby
Kommende forestillinger: 13. juni kl. 16.30
Anmeldelse av: Mari Noodt


 

Brageteatret har allerede turnert med forestillingen i flere måneder. De har besøkt et titalls barne- og ungdomsskoler på Østlandet og spilt ut denne ca 50 minutter lange dialogen. Oppsetningen bærer et visst preg av det, og er enkelt utformet. To skuespillere boltrer seg i en slags åpen trailer. På hver langside sitter publikum. Traileren er innredet som en skolegang, med sekker, klær, benker og flimrende lysrør i taket. I gangen møtes en gutt og en jente, og vi blir vitne til en eksistensiell dialog mellom dem. Finnes Gud? Og i så fall – hvorfor finnes han eller hun eller det?

 

Det er noe med sjargongen i denne eksistensielle praten som plager meg litt. Den er så voksen og påtatt. Det oppleves litt som et bestillingsverk fra en KRLE-lærer eller en kateket. Dette er refleksjoner de voksne ønsker at de unge skal ha, og ikke genuine tanker fra et ungt sinn. Det nytter ikke å legge til en hel haug av “da”, “as”, “lissom” og “serr”. Jeg tror ikke på det. Men jeg tror at mange tweens og ungdommer tenker på sin egen eksistens og hva meningen er… Derfor skulle jeg ønske de klarte å sette bedre ord på det i forestillingen. Det oppstår jo små øyeblikk, som når jenta forteller om å føle seg ensom, selvom hun har mange gode venner. Eller når gutten forklarer at han alltid blir stemplet som “badguy” av lærere. Dette er fine øyeblikk av noe ekte og relevant. Ja, man kan trekke inn noe om tro og Gud og det å ikke være alene – å finne trøst i noe større. Men Nå er du Gud igjen har en veldig kristen tilnærming til samtalen, og virker derfor mer påtatt. Som en bestilling. Jeg savner en mer undrende og bredere tilnærming til begrepet om Gud.

 

Kan en bråkmaker og en snill jente finne vennskap i hverandre? FOTO: Dag Jenssen

Det styrker heller ikke troverdigheten, at fiksjonskontrakten skurrer. Aktørene reagerer på omverdenen, men unnlater å følge opp… En støvel lyser plutselig opp. “Hva skjer med støvveln?!” utbryter den ene. Samtalen fortsetter så over den lysende støvelen, som om det er det mest naturlige i verden. Det inkonsekvente skaper en distanse til fiksjonen, og jeg ender på utsiden av det hele. Det er dumt, for det er jo mange fine sekvenser i forestillingen. Skuespillerne arrangerer blant annet scenarioer for hverandre og regisserer den andre i rollen som seg selv eller Gud. Det er et godt virkemiddel som skaper fine øyeblikk og gir en dybde til fortellingen og karakterene. Jeg skulle ønske jeg befant meg lengre inne i fiksjonen til å sette pris på dem.

 

Jeg tror ikke jeg ville anbefale denne forestillingen til hvem som helst. Den krever i alle fall et godt stykke etterarbeid. Er du en tween som går i kirka, eller en konfirmant med mange spørsmål, så kan det jo være verdt et besøk. Men Nå er du Gud igjen egner seg nok aller best for skoleklasser med et konkret opplegg og en god lærer som kan åpne opp samtalen om eksistens og begrepet Gud.

HEDDADAGENE 2019: Dritt // La Merda

Hun sitter på en pidestall, i et kostyme jeg forbinder med den amerikanske 70-tallets performancescene. Det er lyst i salen, publikum setter seg, og hun ser ikke ut til å fryse på tross av at kostymet består av ingenting. Ikke en tråd. Hun venter tålmodig. 

 

Gjennom sin fremføring klarer Helga Guren å skape noe nytt og nært, mener vår anmelder. FOTO: Trine Sirnes

 


Tittel: Dritt // La merda

Av: Cristian Ceresoli

Produsert av: Østfold Kulturutvikling

Hvor/Når: Oslo Nye Teater, Centralteatret, 11. juni 2019.

Regi: Audny Chris Holsen

Medvirkende: Helga Guren

Lyddesign: Jonas Bjerketvedt   Lysdesign Norunn Standal

Oversettelse Ilene Sørbøe

Anmeldelse av: Ole Petter Ribe

Kommende forestillinger: 12. juni 2019 kl. 15


 

Så begynner hun å snakke til oss. På italiensk. Hun sier Ciao, Ciao, Ciao. Hva er det hun sier hade til? Er det over allerede? Har vi gått glipp av historien til den eneste karakteren, spilt av Helga Guren? Her bryter jeg inn med litt informasjon (istedenfor bare spørsmål), og nevner at teksten er oversatt fra italiensk av dramaturg Ilene Sørbøe. Som tydeligvis ikke bare har oversatt denne teksten. Det følger nemlig ganske konkrete instruksjoner fra dramatikeren Cristian Ceresoli selv. På samme måte som kunstneren Sol LeWitt sender manualer og regler med sine billedverker.

 

Monologforestillingen er regissert av Audny Chris Holsen, men tydelig påvirket av en streng mine fra dramatikeren i Italia selv. Den skal for eksempel handle om Italia, og blir derfor noe utypisk i norske hender. Spesielt disse hender. Audny Chris Holsen har sammen med Helga Guren tidligere skapt en serie vellykkede forestillinger om skadeskutte/sterke kvinnelige karakterer. Et dukkehjem (2016) og Hedda Gabler (2018). I denne tradisjonen prøver jeg derfor å lese forestillingen Dritt // La Merda.

 

Jeg sammenligner selvfølgelig ikke den O, store kanon-Ibsen sine kjente kvinneroller med den moderne Ceresoli sin 13-årige jenteskikkelse. Men jo, det er akkurat det jeg gjør. Som en veldig kul tentamensoppgave som sammenligner Nora fra Et dukkehjem med Noora fra SKAM. For det er et stort og jævlig lidenskapelig prosjekt disse to har startet sammen, Holsen og Guren. Det ser man i alle deres oppsetninger. Det lyser igjennom (selv i TORO-pose-karakteren som Hedda Gabler) en helt sjuk kraft og ny iver Guren gir sine roller. Nora og Hedda representerer jo en politisk nasjon i endring og frigjøringen av en hel garde. Det prøver også jeg-personen i Dritt // La Merda på. Ikke i Norge, men i Italia denne gangen.

 

“Guren skaper et orkester av stemmer i gjen- og etterklang”, skriver vår anmelder. FOTO: Trine Sirnes

 

Det er skrevet i tradisjonell stil. En tragedie i tre satser. Karakteren symboliserer både alle kvinner, samt Italia som person. Det er forvirrende og deilig å lytte til, men ender med å bli en smule stereotypisk. For det norske publikum som ikke automatisk har satt seg inn i Italias utfordringer og historie, blir det mange lag å forholde seg til. Spesielt når det oppå dette framstilles som en jente oppfostret på kultur og kroppspress, med spiseforstyrrelser, pappa-lengsler og en manipulerende mor. Den kunne nok heller blitt en av de store #MeToo-forestillingene, fordi den både i sine skrikende nyanser viser en stor fuck-you-finger til feministiske troper som hevnende kvinner, drittkasting og sinna protest mot patriarkatet. I de stille partier viser den i samme slengen at kvinners utfordringer ikke bare er kvinnens problem, men kulturansvaret. Det er en gjennomgående slående tekst, direkte vill faktisk, men jeg kan ikke komme unna å tenke på at den kommer ørlite grann for seint. Den strekker seg heller bakover mot Ibsen, enn framover.

 

Derfor trekker jeg også frem 70-tallets kunstnere. Helga Guren har selv nevnt kunstneren Marina Abramovic som inspirasjonskilde. Både heldig og uheldig vil jeg si. Jeg er selv fan av performancekunsteren (spesielt hva hun gjorde sammen med Ulay, sin partner) de tidligste årene i sin karriere. Det er en sterk knagg å henge denne forestillingen på. Ser man tilbake på Abramovic sine prosjekter, med sterke og utrolig flotte prosjekter med enkle nedstrippede virkemidler, er det mye å sammenligne med. Men naturligvis får denne forestillingen ikke den samme slagkraften som før tusenårsskifte. Vi er “vant” til å se en naken kvinnekropp på scenen. Vi er overeksponerte på øyekontakt til vi griner. Vi har også hørt dem blir fremført med den samme takt og rytmen fra slampoetene gjennom 2000-årene. Og alle historiene om at man må suge pikk for å komme seg til topps og suksess? Viktig å fortelle, men allikevel. Dritt // La Merda tar i bruk karakterer og virkemidler med en nostalgisk (litt utdatert) smak. På tross av dette klarer den på underlig vis å skape noe nytt og veldig nært for meg. Dette spesielt gjennom framføringen til Helga Guren.

 

Dritt // La Merda klarer å skaper noe nytt ved å bruke utdaterte virkemidler. FOTO: Trine Sirnes

 

For det jeg til slutt vil kommentere (og på forhånd personlig unnskylde Guren for, om dette blir litt personlig) er det ikke-planlagte regigrepet om at Guren er høygravid. For meg ga dette noe helt eget til forestillingen. Da Guren begynte å snakke til oss fra scenen, trodde jeg først det var en radikal barneforestilling. Hun hvisket til oss, overartikulert og med den samme fremtoning man prater til unger på teater. Forklarende, høye toner som Klatremus, til dype, mystiske skrik som Hufsa fra Mummidalen. Rollen beatboxer fram replikkene sine, synger nesten. Guren skaper et orkester av stemmer i gjen- og etterklang. En innledende ouverture til et liv som skal starte snart. Jeg forestiller meg at hun synger en hel monologforestilling til sitt eget barn i magen. Konkrete opplysninger og advarsler mot hva barnet vil oppleve her ute. Da er det plutselig innafor at forestillingen er en smule tacky. Det viser bare enda sterkere at vi er på vei til å forlate 70-tallet og Ibsen, og proklamerer de redefinerte tider.

 

Forestillingen Dritt // La Merda taper mye på å snakke rundt og utenfor forestillingen. Tematikken Italia blir for eksempel som en tvungen, litt for stram BH som gnager på feil sted i denne norske oppsetningen. Gullet ligger i opplevelsen av å lytte til teksten og oppgjøret der. En virkelig sanselig og musikalsk opplevelse. Sammenligner man den med store kunststykker fra tidligere kulturrevolusjoner, faller den kort. Men ser man den som en vuggevise til fremtidens 13-årige jenter og gutter er det et utrolig personlig og eksplosivt stykke. Det er så inspirerende å se en tekst som betyr så mye for alle involverte. Holsen og Guren er med i overgangen jeg mener vi står ovenfor i scenekunsten. De vinker bakover og klarer på snedig vis å skape en nyskapende forestilling med utdaterte fortellergrep. Ciao, Ciao, Ciao.

 

Story, story, die

Alan Lucien Øyen er tilbake med ny danseforestilling på Dansens Hus. Denne gangen deltar vi på både forsnakk og ettersnakk, og får et unikt innblikk i arbeidet til (jeg sier det rett ut) Norges fremste dansekunstner. 

Historien må gå videre… FOTO: Martin Flack

Tittel: Story, story, die

Hvor/Når: Dansens hus, Hovedscenen 26.mai 2019

Koreografi: Alan Lucien Øyen

Dansere: Olivia Ancona, Zander Constant, Mai Lisa Guinoo, Pascal Marty, Lee Yuan Tu, Tom Weinberger, Cheng An Wu

Kommende forestillinger: forestillingen er ferdigspilt

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä


Øyen har døpt kompaniet sitt Winter Guests, etter en tanke om at ulike kunstnere deltar på ulike prosjekter som gjester. Gruppen består likevel av mange gjenkjennelige fjes, og har utviklet et karakteristisk uttrykk et sted midt imellom dansen og teatret. Denne gangen heller det i retning dans, på tross av at tittelen er hentet fra en kjent dramalek.

Dramaleken er enkel. Man står på rekke og skal fortelle en historie, sammen. En person peker på den som skal snakke og dersom hen ikke klarer å fortsette historien ryker hen ut, eller dør. Story, story, die. Sannhet og fiksjon er tema. En slags underlig tanke om at likes og kommentarer i sosiale medier må til for å bli elsket har spredd seg i dagens samfunn, spesielt blant unge. Samtidig er det vi fremstiller i SoMe ofte noe annet enn virkeligheten. Hvis noen gir et “hjerte” til et bilde hvor du ikke ser ut som deg selv, betyr det da at de liker dette bedre enn ditt egentlige utseende? Og hvis de ikke gir “hjerte” i det hele tatt, betyr det at de ikke er glad i deg? Det er mye her som er spennende å snakke om. Alan Lucien Øyen lar sine dansere danse om det.

Alan Lucien Øyen jobber mye med tekst, teksten er også viktig denne gangen. Selv om kveldens forestilling er dans. FOTO: Martin Flack

Måten klisjeer brukes på er med på å skape et gjenkjennelig og trygt rom i forestillingen. Dette er moderne dans. Det er ikke alltid så lett å få tak på. Men klisjeene kjenner man igjen og forstår, og få kan kunsten å spille på klisjeer like godt som Øyen. Det er dramatiske historier, bruddstykker av liv. Man får på følelsen at dette virkelig er på ramme alvor.

Jeg er fornøyd og spent og liker forestillingen. Jeg tenker hele tiden at “dette er viktig”, men det er som om den glipper mellom fingrene på meg. Jeg får ikke helt tak på hvor den vil. Likefullt liker jeg den. Hadde dette vært story, story, die hadde jeg dødd tidlig, for jeg vet ikke hvordan jeg skal fortsette…

Trulte fyller år

Klassisk sitcom møter teateret i Trulte fyller år. Her snakker vi stue, stampub og en vennegjeng som ikke helt klarer for å legge ungdomstiden bak seg. Kompani Krøbel har laget sin andre forestilling, og tematikken de tar opp er like aktuell som den er gjenkjennelig. 

 

Det er en gjeng flotte og dyktige skuespillere på scenen i Trulte fyller år. FOTO: Ulvar Gansum

Tittel: Trulte fyller år

Av: Marit Røste ved Kompani Krøbel

Tid og sted: Teater Manu, 06. juni 2019

Regissør: Yngve Emil Marcussen   Regiassistent: Ingvild Kristin Kirkvik

Scenografi: Alba Lasanta Ebbesen   Kost og mask: Ingri Brinch Ness

Medvirkende: Marit Røste, Ann Mari Nordengen, Eirik Hallert, Sindre Olav Fredriksen og Daniel Frikstad. Nederst f.v. Karen Husby Liland og Astrid Nøkland.               

Kommende forestillinger: Fredag 7. juni og lørdag 8. juni                                                  

Anmeldelse av: Stine Sørensen


 

Scenen på Teater Manu er gjort om til en liten koselig stue i Oslo. Her møter vi Trulte, som egentlig heter Hedda, men hvis kallenavn fra barndommen har blitt med inn i voksenlivet. Trulte fyller 30 år, og i stua overrasker vennegjengen med fest. Herfra følger vi livet til Trulte og co. gjennom ett år til dagen hun fyller 31. På veien lærer vi disse karakterene å kjenne, og kanskje lærer vi å kjenne oss selv litt bedre også?

Den gjennomgående tematikken i forestillingen er overvekt. Manusforfatter og skuespiller Marit Røste spiller tittelrollen, og i programmet skriver hun ærlig at mye i stykket er basert på egne erfaringer som overvektig kvinne. En av forestillingens styrker er fremstillingen av den subtile stigmatiseringen Trulte opplever. Kun en gang blir hun kalt direkte feit, ellers så kommer det små stikk som “Jeg kan hjelpe deg med kosthold og trening” og “Spiser du igjen?”. For ikke å snakke om at alle kaller henne for Trulte, som i bunn og grunn er et ganske ondsinnet kallenavn. Det er deilig når Trultes nye homofile romkamerat spør om han kan kalle henne for Hedda. Og desto verre blir det når han senere (i sinne) sier Trulte. Forestillingen belyser ikke bare hvordan det er å leve som overvektig, den sier også noe om hvordan mennesker stigmatiserer andre, selv om vi kanskje ikke mener det.

 

Trulte må ta et oppgjør med sin alkoholiserte og bortskjemte lillebror, spilt av Eirik Hallert. FOTO: Alba Lasanta Ebbesen

 

Både karakterer og historie vekker gjenkjennelse og identifikasjon. Vi møter den konservative barndomsvenninne som mest av alt vil få barn, og den festglade nye venninnen som absolutt ikke vil ha barn. Vi møter den homofile romkameraten og kompisen fra jobben som ikke helt har funnet seg selv. Vi møter Trultes alkoholiserte lillebror og hans influenser-kjæreste (som faktisk får barn i løpet av forestillingen). Som en som selv nærmer seg 30, er dette karakterer jeg kjenner godt igjen. I løpet av forestillingen faller to venner fra hverandre fordi de rett og slett er blitt for ulike, og på et punkt er man nødt til å ta et oppgjør med en nær person som har gjort en vondt, selv om det er vanskelig. Jeg er sikker på at de fleste vil kunne relatere seg til mye av det som skjer på scenen, uavhengig om man har fylt 30 eller ikke.

 

Regien er modellert etter tv-sitcomen. Tenk Friends og How I met your mother, så har du et ganske klart bilde på dramaturgen til Trulte Fyller år. Mye av handlingen foregår i Trulte sin stue, men vi drar flere ganger innom stampuben også, som artig nok er karaokebaren Syng!. Synes du ikke det var artig, så har du ikke bodd i Oslo lenge nok! Forestillingen varer i en time og 40 min, så det er mye som skal skje for å troverdig simulere et år. Vi får servert alt fra lengre scener til korte, kjappe glimt inn i karakterenes liv. Det fungerer godt, selv om jeg noen ganger skulle ønske at enkelte scener varte lengre, mens andre med fordel kunne kuttes helt.

 

Trulte fyller år er et bittersøt drama som makter å levere humor uten at det tar brodden av tematikken. FOTO: Alba Lasanta Ebbesen

 

Dramaturgen minner på mange måter mer om det vi ser på tv enn det vi er vant med å se på teatret. Det funker rått! Det er kult å mikse ulike formater på denne måten, spesielt når tematikken retter seg mot et publikum som kanskje er mer vant til å bli underholdt fra sofaen enn fra salen. Slik frir man til et publikum som vanligvis ikke ville gått på teater, og det synes jeg bra. Vi trenger nyskapning på scenen, og vi trenger å trekke et yngre publikum. Trulte fyller år er rettet mot et voksent publikum, men jeg tror faktisk en 16-åring ville hatt like stor glede av forestillingen som en 30-åring. Mange av problemene som blir tatt opp er like aktuelle for ungdommen som for voksne, spesielt med tanke på kropp og seksualitet. Sånn sett tror jeg Trulte fyller år kan være en viktig forestilling, i tillegg til å være underholdende.

Mesteraften: Hvite netter

Tre balletter på en kveld. Nydelige feminine rekker av hvite ballerinaer, rå maskulin styrke og en klassiker. Det er mesteraften på Den Norske Opera og Ballet nok en gang. To Norgespremierer og en forestillingen som danses for 78.gang av Nasjonalballetten. Spennet er stort. Velkommen til Hvite Netter.

 

Velkommen til Mesteraften på Den Norske Opera og Ballett. FOTO: Erik Berg

Tittel: Mesteraften: Hvite Netter

Hvor/Når: Den Norske Opera og Ballett, Hovedscenen mandag 3.juni

Koreografi: Natalia Makarova (etter Marius Petipa), Ohad Naharin og George Balanchine.

Mesteraften: Hvite Netter består av ballettene: The Kingdom of the Shades (fra La Bayadère), Secus og Symfoni i C

Medvirkende: Nasjonalballetten og Operaorkesteret

Kommende forestillinger: Spilles frem til 13.juni

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä


 

Det hele starter med The Kingdom of the Shades (fra La Bayadère) som får sin Norgespremiere under mesteraften. Hvitkledde klassiske ballerinaer danser på rekke. Bevegelsene gjentas og gjentas i en stram og krevende koreografi. Her er ingen rom for feilskjær, hver lille feil vil bli avslørt på et blunk i dette stramme regimet. På mange måter oppleves dette nesten som en eksamen i ballett. Mestrer du dette, mestrer du ballettkunsten. Inn på scenen kommer også stjernen, gjesten vi alle venter på: Maria Kochetkova er en petit danser, en prima-ballerina slik du ser dem på film. Blikket styrer umiddelbart i hennes retning og hun får lov til å styre sitt publikum. The Kingdom of the Shades er en klassisk ballett, krevende og enkel i sitt uttrykk, med plass til store stjerner og en ultrafeminin kraft.

 

Secus er en fantastisk oppvisning av maskulinitet, kraft og utmerket dansekunst. FOTO: Erik Berg

 

Norgespremiere nummer to følger så. Secus er guttas tur til å måle kreftene. I enkle t-skjorter og vanlige hverdagsbukser trer danserne inn og ut av scenen. De skaper en røff og tøff stemning hvor inntrykket blir at musikken følger danserne, ikke motsatt. Ekstremt sterkt og kraftfullt. Også her kommer partier hvor det danses på rekker, men her er det uforutsigbare og maskuline i sentrum. Secus danses som sagt for første gang i Norge, jeg håper det ikke er den siste. For dette er det beste jeg har sett på Den Norske Opera og Ballett siden legendariske The Hamlet Complex.

 

Kvelden avsluttes med en klassiker. Symfoni i C danses for imponerende 78.gang av Nasjonalballetten. Musikken er svulstig og det er lysekroner på scenen. Dette er det veldig mange forbinder med ballett. Klassiske bevegelser, enormt mange jenter i hvitt og noen gutter i sort som mest av alt støtter opp sine prinsesser. På ingen måte dårlig, men etter fantastiske Secus oppleves det litt uinspirert.

 

En klassisk ballett avslutter Mesteraften: Hvite Netter. FOTO: Joerg Wiesner

 

Mesteraften: Hvite Netter gir tre ulike opplevelser. Publikum får et innblikk i femininitet og maskulinitet, i tillegg til “den klassiske balletten”. Spennet er stort og kvaliteten høy. Secus er noe jeg vil huske lenge. Her ble det danset så svetten bokstavelig talt sprutet, og det moderne ungdommelige fikk skinne igjennom. Som Teaterungdom er det utvilsomt her Hvite Netter treffer best, men bommer det gjør den aldri!

Tante Jane

En absurd familie-drama-komedie-thriller beskriver vel kanskje best det vi nettopp var vitne til. Fra start en ruller det inn intriger og konflikter, og vi skjønner raskt at ikke alle kommer til å overleve forestillingen. Spørsmålet er: Hvem blir drept? Tore Renberg står bak teksten til et av de merkeligste, men morsomste stykkene vi har sett på lenge.

 

Dette er en familiesamling du IKKE vil være med på! FOTO: Dag Jenssen

Tittel: Tante Jane
Av:
Tore Renberg
Tid og sted:
Det Norske Teatret, Scene 3, 31. mai 2019
Regissør:
Fridtjov Såheim
Scenografi og kostyme:
Ingrid Tønder
Medvirkende:
Marit Adeleide Andreassen, Pål Christian Eggen, Kristin Grue, Christian Ruud Kallum, Geir Kvarme, Nina Woxholtt                                                                         Kommende forestillinger: Onsdag 5. juni                                                                  Anmeldelse av: Kamilla Skallerud og Stine Sørensen


 

Narkomane Frank tar med en kompis og bryter seg inn hos den rike tanten sin. Og ja, tanten heter Jane. De tror selvfølgelig at tanten sover tungt og ikke vil merke noe, men slikt blir det ikke spennende teater av. Tante Jane er både lys våken og ganske så bedugget. Hun har bestemt seg for å ta livet av ektemannen, så hun inviterer like så godt den høygravide bestevenninnen/naboen Sussi over for å planlegge ugjerningen. I typisk farse-stil dukker også både ektemann og søster opp mot slutten.

 

Det er godt å ha en støttende bestevenninne når man planlegger mord. FOTO: Dag Jenssen

 

Forestillingen er ikke lang, den varer kun i en time. Et godt valg om du spør oss, for her kunne det fort ha blitt for mye av det gode. Hele handlingen foregår i Tante Janes pastell-sprengte stue. Med så mye rosa i huset er det faktisk ikke så rart at det er problemer i ekteskapet. I et makabert kammerspill raseres både relasjoner og liv, og det er neimen ikke lett å vite hvem man skal heie på. Tante Jane fremstår som en kald og kynisk manipulator i særklasse, men søren om ikke skuespiller Marit Adeleide Andreassen får oss til å like henne for det. Det er noe forfriskende ved en kvinnelig karakter som tar makten tilbake i eget liv, dog hun burde kanskje gjort det på en mindre morderisk måte.

 

Narkomane Jolle angrer snart bittert på at de valgte å bryte seg inn hos tante Jane. FOTO: Dag Jenssen

 

Den vittige dialogen er virkelig hovedpunktet i forestillingen. Særlig gjelder dette mellom Frank og narko-kompisen Jolle, og mellom tante Jane og Sussi. Karakterene lirer ut de mest absurde replikker, men innunder det komiske ligger det også kløktige avsløringer og stikk til samfunnet. Her er det vanskelig å si hvem som blir mest latterliggjort – den moderne feministen eller den moderne familien?

 

Tante Jane er et fyrverkeri av en forestilling, med et fargerikt persongalleri som både underholder og sjokkerer. Energinivået er herlig å se på, og latteren sitter løst gjennom hele timen det varer. Det er også veldig kult at vi har fått en nyskrevet helnorsk forestilling, for det er ikke kjent kost på den norske scenen. Vi digget Tante Jane, og vi tror de fleste andre ville digget den også!

– Vi kan ikke sitte på ræva å vente på å få en rolle tildelt

Friteateret Kompani Krøbel er i full gang med deres nyeste forestilling Trulte fyller år. Men å etablere seg i den kulturelle bransjen er ingen enkel sak.

Av Stine Sørensen


 

Marit Røste og Sindre Olav Fredriksen innrømmer at det å drive et friteater ikke alltid går knirkefritt, men at det er utrolig gøy er de begge enige om! FOTO: Stine Sørensen

 

– Krøbel kommer fra ordet krøpling, forteller Marit Røste.

 

Sammen med Sindre Olav Fredriksen og Ann Mari Nordengen bestemte hun seg for å opprette et eget teaterkompani for to år siden. Og det er ikke uten grunn at de valgte Krøbel som navn på kompaniet – et ord som beskriver en av samfunnets svakeste grupper.

 

– Vi synes det er interessant å forske i de vonde historiene. Det som kan være ubehagelig å ta opp, men som nettopp derfor er så viktig å snakke om, sier Marit.

 

Vi møtes på Teater Manu samme uke som kompaniet har premiere på Trulte fyller år. De har nettopp flyttet inn, og lyden av scenerigging strømmer fra salen. De er inne i en hektisk periode, men Marit og Sindre har allikevel satt av tid til et lite intervju.

 

Forskjellige roller

Som mange andre friteatergrupper har Marit og Sindre en god bukett av ulike roller innenfor kompaniet. I tillegg til å være skuespillere, er de to også produsenter og Marit har selv skrevet manuset.

 

Med på laget har fått meg seg flere gjesteskuespillere, en regissør og dramaturg, samt teknikere.

 

– Alle som er med er folk vi kjenner fra før av. Rett og slett snille mennesker som stiller opp. Så får de også vist hva de kan, og sånn sett er det positivt for alle involverte, forteller Marit, og legger til:

 

– Vi har blitt en god gjeng.

 

At det er en god tone mellom alle involverte er viktig i stort sett alle sammenhenger, men kanskje spesielt viktig i et voksende friteater. En stor utfordring ligger nemlig i å få til et samarbeid og en prøvetid som passer for alle som er med.

 

– Økonomien er jo ikke all verdens, så det gjelder å tilpasse prøvetiden til de andres jobber, forteller Sindre.

 

– Siden arbeidet ikke er lønnet, så kan vi ikke stille de største kravene. Vi jobber med et lappeteppe av en timeplan, sier Marit.

 

Hele ensemblet er samlet på scenen: Øverst f.v. Ann Mari Nordengen, Eirik Hallert, Sindre O. Fredriksen og Daniel Frikstad. Nederst f.v. Karen Liland, Astrid Nøkland og Marit Røste. FOTO: Stine Sørensen

Satser på å gå i null

Økonomi og finansiering er nok en utfordring de fleste friteatre har kjent på. Kompani Krøbel er fortsatt i etableringsfasen, og det er ingen enkel prosess å skaffe midler til en helaftens forestilling.

 

Så langt har ingen av søknadene om støtte gitt resultater, men Marit og Sindre er enige om at dette ikke er noe de gjør for pengens skyld.

 

– Det er ingen som blir rike av å være med, ler Sindre.

 

De forteller at lidenskapen ligger i å lage noe selv – noe med en mening og tanke som de vil formidle til omverdenen.

 

– Det handler om et ønske om å fortelle en historie som man selv synes er kul og interessant. Personlig synes jeg det er mye kjedelig på institusjonsteatrene, forklarer Sindre.

 

Marit er enig, og synes det er for få som retter seg mot ungdommens aldersgruppe på dagens etablerte teaterscener.

 

– Teater skal være for folk flest. Man skal ikke trenge en master i teatervitenskap for å forstå det som skjer på scenen, forteller hun.

 

“Det er ingen som blir rike av å være med.”

Sindre Olav Fredriksen

 

Når de nå straks står klare med Trulte fyller år, så er målet å gå i null.

 

– Så lenge vi ikke taper noe blir vi fornøyde. Vi spiller for å vise forestillingen, sier Marit.

 

– Ville vise det «Uperfekte»

Ideen til kompaniet kom da trioen gikk i klasse sammen på Norsk Skuespillerinstitutt (NSKI). De fikk i oppgave å lage en barneforestilling, og det arbeidet viste seg å skulle legge grunnsteinen for Kompani Krøbel.

 

– Vi ønsket å lage en barneforestilling som faktisk tok barna på alvor. Vi ville være ærlige om de vanskelige temaene, sier Marit.

 

– Vi ville vise det «uperfekte». De ikke-polerte sidene ved livet, nikker Sindre.

 

Resultatet ble forestillingen Farvel, som omhandlet barns møte med døden. Inspirasjonen var hentet fra barneboken «Farvel, Rune» av Marit Kaldhol.

 

I fjor dro de på turné med Farvel i Nord-Norge, og målet er å kunne utvikle og spille forestillingen videre.

 

– Vi søkte Den kulturelle skolesekken, men kom ikke med i år. Da prøver vi bare igjen neste gang, smiler Marit.

 

Med Farvel begynte skuespillerne å finne sin egen stemme og uttrykk. De bestemte seg for å opprette Kompani Krøbel.

 

– Vi skaper våre egne jobber. Vi kan ikke sitte på ræva å vente på å få en rolle tildelt, sier Sindre.

 

Tre dager før forestilling er det mye som skal gjøres klart på scenen. FOTO: Stine Sørensen

Vanskelige temaer

Trulte fyller år er kompaniets andre forestilling. Denne gangen er målgruppen en litt annen.

 

– Vi retter oss mot et mer voksent publikum nå. Vi tar opp en del problemstillinger som ikke er like aktuelle for de under 20, som økonomi, barn og arbeidsliv. Men jeg tror du kan sette pris på forestillingen uansett hvilken alder du er i, forklarer Marit.

 

Hun har selv skrevet forestillingen, og kan fortelle at mye av tematikken og handlingen har rot i egne erfaringer og opplevelser. Problematikk rundt spiseforstyrrelser, avhengighet, seksualitet og stigmatisering er noen av temaene som blir tatt opp.

 

“Vi ville være ærlige om de vanskelige temaene.”

Marit Røste

 

– Vi fremstiller virkeligheten som den er, men vi gjør det med humor og provokasjon. Det er viktig det vi snakker om, men vi tar det opp på en måte som kan fenge også.

 

I Trulte fyller år følger vi hovedpersonen Trulte og hennes venner gjennom et år, fra hun fyller 30 til hun fyller 31. Marit lover et fyrverkeri av en forestilling som ikke bare underholder, men som også får publikum til å tenke.

 

– Vi har et spesielt fokus på problemene rundt spiseforstyrrelser. Hvordan det har blitt en stygg uvane å behandle overvektige mennesker som late, uten å kanskje mene det. At man ufrivillig behandler andre mennesker på en dårlig måte uten å være klar over det, forteller Marit.

 

– Subtil stigmatisering, som er der av gammel vane, sier Sindre.

 

Spontant prosjekt

Det har vært en bratt kurve fra idé til forestilling. Marit forteller at de begynte å leke med konseptet i februar, og nå noen knappe måneder senere er de klare med forestilling.

 

– Vi ville lage en forestilling denne våren, men vi visste ikke helt hva det skulle være. Så det ble en hektisk periode i februar/mars mens vi jobbet med idéen, ler hun.

 

På scenen har de brukt tid på å forske i de forskjellige karakterene, samt å jobbe med et spesielt regikonsept:

 

–  Vi arbeider med sitcom-modellen, med en vennegjeng, en leilighet og et stamsted. Rett og slett hele pakka, forteller Marit.

 

– Jeg tror at dette blir veldig underholdene for de som ikke er så vant til å gå på teater. Du trenger ikke være så høykulturell for å forstå det, sier Sindre.

 

Selv om det har vært utfordringer med økonomi og prøveplaner, så har det meste stort sett gått bra i forkant av premieren.

 

– Man venner seg til slutt til total angst og panikk, ler Sindre.

 

– Forestillingen skal gå bra, nå gjelder det bare å klare å selge billetter, avslutter Marit.


Trulte fyller år spiller på Teater Manu fra 5. juni til 8. juni kl. 19.

 

Dette barnet

Dette barnet er en forestilling om familierelasjoner, om å være forelder og å være barn. “Alle er nokon sine barn” står det i beskrivelsen hos Det Norske Teatret. Dette er noe vi alle kan relatere til, og du kan godt se denne forestillingen på grunn av det gjenkjennelige temaet. Men du kan også se den bare på grunn av det sceniske konseptet.

 

Fem skuespillere gir liv til ti ekte historier fra Calvados, Frankrike. FOTO: Fin Serck Hanssen

Tittel: Dette barnet
Av: Joël Pommerat
Tid og sted: Det Norske Teatret, Scene 2, 28. mai 2019
Oversettelse: Tove Bakke
Regissør: Jon Tombre
Scenograf og kostymedesigner: Lawrence Mastaf
Lysdesigner: Per Willy Liholm
Komponist: Amund Sjølie Sveen
Medvirkende: Unn Vibeke Hol, Kyrre Hellum, Espen Løvås, Gard Skagestad, Ragnhild Meling Enoksen


 

Dramatiker Joël Pommerat har samlet inn historier fra en blokk i den franske byen Calvados. Resultatet ble et novelleaktig manusskript med ti fortellinger, som nå bringes til livet på Scene 2 hos Det Norske Teatret. Ti noveller om det å få et barn og hvordan det aldri blir helt slik man tenker det skal bli. På godt og vondt. Ved første øyekast er jeg skeptisk. Er dette noe for en ung kvinne? En som ennå ikke har egne barn? Vel, jeg må pent spise mine egne ord. Jeg er – som de påpeker – noens barn, og da treffer dette meg også. Kanskje spesielt meg… En som er midt mellom det å fortsatt føle seg som noens barn, og en som forstår sine foreldre fra et voksenperspektiv. Dette barnet bærer i seg alle disse relasjonene.

 

Sandhodene er det sentrale i scenografien og skaper mange vakre symbolske bilder. FOTO: Fin Serck Hanssen

 

Det er allikevel ikke tematikken som treffer meg hardest. Det er den mesterlige sceniske utførelsen. Sammen med scenograf og kostymedesigner Lawrence Mastaf har regissør Jon Tombre skapt et genialt univers for disse ti historiene. Det er så enkelt og smart løst. Vi ser inn i et ordinært verksted. Gulvet er dekket av hvit plastikk, fire arbeidsbenker står klare med former og verktøy. Lengre bak ser vi sorte bøtter med sand og vann. Vi introduseres for rommets faktiske funksjon: Her lages det leireobjekter. Skuespillerne bruker sanden og vannet. De lager avstøpninger av barnehoder. Det er så røft og håndfast. Jeg blir helt fortryllet av det fysiske arbeidet med det naturlige materiale. Det er vakkert å se på. Sanden smuldrer fra avstøpningene. Det går sakte i oppløsning. Den kastes, den tømmes ut og avstøpningene knuses. Forestillingen er full av nydelige og sterke bilder med sanden. Når teksten legges oppå dette så oppstår det et helt unikt uttrykk.

 

En scene mellom en far og en datter billedgjøres enkelt og vakkert med lek i sanden. FOTO: Fin Serck Hanssen

 

Vi befinner oss i et symbolsk univers. De fysiske handlingene – arbeidet med sanden og hodene – gir ordene mer betydning. Vi trenger ikke se en datter krangle med sin far. Vi kan høre dialogen og se hender gå fra å leke med sand til å kaste den. Det er ikke teskje-teater, men smart og subtilt. Dermed holder de seg unna klisjeene og voksen-spiller-barn-dilemmaet. Etter min mening kommer kjernen i historiene bedre fram på denne måten. Billedgjøringen gir en større dybde til relasjonene de ønsker å framstille. Ved å live-projisere nærbilder av sandhodene og andre elementer i rommet, ledes fokuset vårt gjennom forestillingen. Det er et effektivt og fint grep.

 

Jeg håper noen leser dette og tenker de vil se forestillingen. Dette barnet fortjener mer enn halvfull sal, som i kveld. Ikke la deg skremme av tittel og beskrivelse. Denne forestillingen er like mye for barna som foreldrene. Det er en forestilling som makter å balansere det poetiske og vakre med det røffe og fysiske. En kombinasjon som virkelig falt i smak hos meg.

 

Natta syng sine songar

Tett under taket på Nationaltheatret er det så stille at man hører elektrisiteten som strømmer gjennom lyskasterne. I et hjørne kan vi skimte noe, men vi skjønner ikke helt hva det er. Lysene dempes, men slukkes aldri helt. Plutselig står det en mann på scenen og noen sekunder tenker jeg «er dette en i publikum som kommer for sent, eller har forestillingen startet?» 

Han drømmer om å bli forfatter, men får atter en gang “nei” fra forlaget FOTO: Øyvind Eide

Tittel: Natta syng sine songar

Tid og sted: Amfiscenen på Nationaltheatret, 16. mai

Regissør: Laurent Chétouane

Medvirkende: Marte Engebrigtsen, Nils Georg Mulvik, Henrik Rafaelsen, Ågot Sendstad, Ole Johan Skjelbred

Kommende forestillinger: t.o.m. 4. juni

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud


 

Hele forestillingen foregår hjemme hos “paret”. Alt som er på scenen er to dører, en sofa, et piano og et skrivebord. Det dunkle lyset over publikum gjør at det hele føles mer intimt enn det i utgangspunktet er på Amfiscenen.Han” er en mislykket forfatter som bare sitter hjemme og skriver, “hun” er i mammapermisjon og vil skape et perfekt hjem. Vi skjønner fort at ikke alt er som det skal være mellom paret. 

 

Vi er vitne til konfrontasjoner og krangling, og bare venter på at det skal smelle. FOTO: Øyvind Eide

 

Det er noe med spillestilen jeg ikke helt forstår. Replikkene blir sagt i en rar stakkato rytme og virker på en måte ganske følelsesløse. Likevel er det så mye følelser involvert at vi bare venter på at det skal smelle. Forestillingen byr på familiekriser, sjalusi, håp og savn. Følelsene tar overhånd, og det blir en ganske brå og uventet avslutning. 

Teksten er tung og dyster, men likevel får de oss i salen til å le flere ganger, ofte av ganske absurde ting som da jenta plutselig har med en annen mann hjem. Forestillingen er høyst dagsaktuell og forteller en historie det er lett å relatere seg til om man har vært i et vanskelig forhold. Det at de har klart å trekke inn humor underveis, gjør forestillingen mer tilgjengelig og litt lettere å forstå. 

 

Det blir en overraskende avslutning… FOTO: Øyvind Eide

For å være ærlig, syns jeg Fosse kan være vanskelig å forstå hvis man bare leser bøkene, men regissøren bak denne oppsetningen har gjort noen grep som får oss til å skjønne hva som skjer mellom linjene. Stykket føles på ingen måte så tungt som det i utgangspunktet er. Jeg mener dette er en perfekt inngangsport til ungdom som er nysgjerrig på Fosse sin dramatikk. Jeg fikk ihvertfall veldig sansen for dette stykket, og gleder meg til Den internasjonale Fossefestivalen som arrangeres for første gang på Det Norske Teatret høsten 2019!