Snilerevyen 2020: 1348

Snilerevyen 2020 må kanskje sies å være årets morsomste pest. Her tar Lillestrøm-elevene oss med tilbake til året 1348 i “Noreg”, og svartedauen er naturligvis temaet. Overraskende morsomt, og iherdig gjennomført. 

 

Pest, Død, Krig og Hungersnød skal dra ut for å utrydde menneskeheten. Foto: Ada Holm Hjelmerud

 


Tittel: 1348

Hvor/når: Lillestrøm videregående skole, 8. januar kl. 19:00

Instruktører: Philip Helgar og Kristian Kilde

Skuespillere: Ulla Fredriksen, Tor Sigurd Dahlen, Lara Mreihil, Maria Habiyambere, Jonas Blakstad, Hanna Isum, Annika Førland Synnes

Kommende forestillinger: Spiller t.o.m. 15. januar

Anmeldelse av: Stine Sørensen


 

Snilerevyen er så dedikert til konseptet sitt at det nesten er som å se en komedie-forestilling. Året er 1348 og det holder de på gjennom hele revyen. Kostymene er trauste, sminken sykelig, og en forteller annonserer hver sketsj med et kapittel-nummer. På nynorsk selvfølgelig. Bandet er likeså sminket bleke der de sitter på toppen av scenen, og koret er kledd i nonnedrakter. Alle gjør en utmerket jobb med å levere både sjanger-riktige traller, så vel som moderne låter.

 

Ulempen med denne formen er at noen av sketsjene, i alle fall i første akt, blir litt vel langdryge. Mer scener enn sketsjer, og da blir revy-elementet borte. Konseptet er på alle måter kult, men det blir litt for mye teater. Den kjappe og overraskende humoren som kjennetegner revyen, blir glemt.

 

En holmgang blir rørende gjenfortalt av to landsbybeboere. Foto: Ada Holm Hjelmerud

 

I første akt møter vi landsbybeboeren som gjerne vil synge, men som konstant blir avbrutt. Vi møter han som blir ertet av kompisen for å gifte seg med en gammel røy på 15 år og den sleipe ordføreren Pinje Stankelbein. Det beste nummeret her må være presten som stotrende skal holde foredrag om svartedauen til publikum, og søren om det ikke tok meg rett tilbake til barneskolen. “Jeg har bare brukt ordentlige kilder altså, Store Norske Leksikon og sånt”.

 

Det dukker også opp noen spark til vår egen kaotiske nåtid. Det er pest-presten som tilbyr vaksine til den uinteresserte massen og miljø-politikeren som roper “Korleis våger dykk!” før hun blir overfalt av resten av partiene. Her kunne de vært hakke mer kritiske og utnyttet sine egne ideer for å sette en litt dypere brodd. Slibrige ordfører Stankelbein er for eksempel en karakter de fint kunne lekt mer med og gjort spissere. Nå fremstår han som noe vilkårlig og uten en klar motivasjon.

 

Skuespiller Jonas Blakstad må hanskes med sin vanskelige rotte(dukke)-familie. Foto: Ada Holm Hjelmerud

 

I andre akt tar tempoet seg betydelig opp. Sketsjene blir kjappere og strammere, og humoren spissere. Her er høydepunktene mange. Det er historien om rottefamilien Hansen hvor pappa-rotten er sliten etter lang dag på jobb og ikke vil krangle med rottemor, samt sketsjen hvor apokalypsens fire ryttere skal ut og utrydde menneskeheten, men blir tvunget til å ta med seg den irriterende lillebroren Fotsopp, herlig spilt av Ulla Fredriksen.

 

Kveldens klare favoritt er den vittige fortellingen om Døden og Pesta som bestemmer seg for å ta en kaffe sammen, glemmer den døde som våkner opp i tide til å se mannen være utro, for så å bli trøstet av musikal-vampyren Vladimir. Herlig absurd og imponerende gjennomført. En god andreplass er selve finalenummeret, hvor skuespillerne dør én etter én og må bli løftet opp av scenearbeiderne for å ta i mot applausen. Det er dedikasjon til tema det.

 

Snilerevyen 2020 kjører på med et ambisiøst konsept som ikke når helt til topps, men det er likevel en underholdene revy som tidvis briljerer. Det er i alle fall den morsomste pesten jeg noen gang har sett!

Ullernrevyen 2020: Disiplin

Marsjerende inn med grønne militærbukser og røde bånd rundt skulderen, starter Ullernrevyen til toner fra Aladdin. Disiplin heter revyen som er “en feiring av at de opprettholder selv de mest absurde delene av orden, og de som stikker seg ut – og bryter den”. Okei – hva betyr egentlig det? Etter å ha sett revyen er jeg jaggu ikke sikker.

Melodi Grand Prix-junior har inntatt Ullern. FOTO: Magnus Lahn/Ullernrevyen

Tittel: Disiplin

Hvor/når: Ullern videregående skole, 7. januar kl. 19:00

Instruktører: Tevje August Njálsson Espeland og Jonas Vilhelmshagen Bern

Skuespillere: Constance Løken Dahl, Mikkel Mauritzen, Mie Emilie Frankrig-Johannessen, Tyar Tvedte Kristoffersen, Olav Rosòn Eide, Liv Johanna Kavli, Kaia Baumann Semb og Elias Gusevik Skottland

Kommende forestillinger: Spiller t.o.m.12. januar

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä


Skuespillerne har scenesjarm, varme, og jobber seg godt igjennom det materialet de har å jobbe med. Bandet spiller solid og dansen rett etter pausen er god. Det er alt i alt ingenting galt med Disiplin, den bare klarer aldri å fenge meg skikkelig.

Sketsjene kan deles inn i to ganske tydelige kategorier: de korte og de lange. De korte består av ordspill og one-liners som favner alt fra wrestling-pappa, måke (både verbet og fuglen) og pizzabestilling. De lange gir oss alt fra eventyr med kroppspress til svenske tilstander i den lokale dagligvare forretningen. Det er mye å ta tak i, veldig mye, litt rotete, litt udisiplinert.

Greven er et høydepunkt. Absurd, rart og gøy. FOTO: Magnus Lahn/Ullernrevyen

Selv liker jeg greven, enkelt og gøy. Også svenske tilstander (med en hysterisk morsom Greta Thunberg parodi) er et høydepunkt. Det er også noen søte innslag, som hybelkaninfamilien og de kule MGPjr. kidza som avslutter 1.akt. Det hele avsluttes med en sang jeg egentlig ikke forstår så veldig mye av, men som er trivelig og fengende nok.

Artige enkeltnumre til tross, dette blir nok en revy som fort går i glemmeboken. Den fester seg liksom ikke. Det er mye jeg ikke helt forstår hvor de vil med. Faktisk opplever jeg at det denne forestillingen mangler mest av alt, er nettopp disiplin. En retning, stramhet, klare rammer som gir frihet, den type ting. To hyggelige timer på Ullern til tross, dette var ingen høydare.

Fossrevyen 2020: Connecting people

“Hei!”. “Velkommen!”. Utstrakte hender og store smil møter publikum når de trer inn i loftet på Foss videregående skole. Skuespillerne tar i mot hver og en med glødende entusiasme, og konseptet connecting people – eller for å si det på norsk, menneskelige relasjoner – er velgjort fra første stund. Det er resten av revyen også, for hæla i taket, dette var gøy!

 

Stor energi og rågode aktører sørger for at Fossrevyen svinger seg til topps! Foto: Simon Ulrik Kvalheim

Tittel: Connecting People

Hvor/når: Foss videregående skole, 6. januar kl. 18:00

Instruktører: Hans Jacob Wernersen og Håvard Wist

Skuespillere: Helle Ryg Eia, Syver Myhrvold, Johannes Erlendsson Høyland, Marie Myrene Nørstebø, Bastian Gunnson Brauer, Filippa Lenth, Mie Olsen Sondressen og Elliot Vaughan

Kommende forestillinger: Spiller t.o.m. 18. januar

Anmeldelse av: Stine Sørensen


 

Fossrevyen er kjent for å stelle i stand gode revyer, og som førstegangs fossrevy-publikumer skjønner jeg nå hva all begeistringen handler om. Dette er virkelig mennesker som kan sitt fag, trolig takket være en velfungerende musikklinje og lange revytradisjoner. Kvaliteten på skuespill, sang og dans er upåklagelig, og humoren sitter som skudd.

 

De utnytter rommet og lar bandet ramme inn scenen med blåsere på venstre side og strykere på høyere. Bak sitter resten av bandet og sammen serverer de fengende musikk som engasjerer salen gang på gang.

 

Kveldens lek er å fortelle om sin “guilty pleasure”-sang, en fnisende sketsj med en absurd vending. Foto: Simon Ulrik Kvalheim

 

Det er noe utrolig hyggelig med at Foss har valgt temaet menneskelige relasjoner. I og for seg et trygt tema, for det blir liksom naturlig gjennomført så fort man har mer enn et menneske på scenen. Men Fossrevyen blir likevel aldri for trygg. De utfordrer, leker med sjangeren og overrasker stadig.

 

Som i sketsjen hvor den klassiske “grå musa” skal synge ut en powerpointpresentasjon om hvorfor hun aldri får seg en mann. En litt oppbrukt klisjé tenker jeg, før de snur det på hodet og gjør det til en sang om incels. Dere vet, de ufrivillig sexløse mennene som hater kvinner, og selv ikke DE vil ha henne. Morsomme ordspill pluss gøyal vri, og vipps, klisjéen ble en orginalitet.

 

Som en samlende historie dukker stadig skuespiller Helle Ryg Eia og Syver Myhrvold opp på scenen “som seg selv” og henvender seg til publikum. Helle forteller om relasjoner i alle sine former, og Syver spiller på gitar. I utgangspunktet et unødvendig grep, for resten av sketsjene forholder seg godt til temaet uansett, men duoen er så morsomme på scenen at det tilgis. Ryg Eia og Myhrvold leverer både replikker og uttrykk på en sjarmerende keitete måte, og samspillet deres fungerer godt.

 

De fire store ser på filmen “Fantastic Four” (hehe), og utviser Jonas Lie fra elitegjengen fordi verkene hans ikke er kjente nok. Foto: Simon Ulrik Kvalheim

 

Nivået på alle skuespillerne er svært høyt, men også Johannes Erlendsson Høyland må trekkes frem, om ikke for annen grunn at han er gudbenådet med en fantastisk mimikk. Jeg mener på ingen måte å være slem når jeg skulle ønske at han hadde færre replikker, rett og slett fordi han serverte de mest hysteriske ansiktsuttrykkene når munnen var lukket. Sketsjen hvor han innser at han sitter mellom to venninner som ikke har sett hverandre siden tenårene, er en av de korteste, men morsomste øyeblikkene revyen har å by på.

 

Fossrevyen ligger ikke på latsiden og får også flettet inn flere samfunnsaktuelle poenger i sketsjene. Incels-sangen er et eksempel, og gruppen med kjendisartister som skal spille inn sang for å støtte brannen i Amazonas er også et spist og morsomt bidrag. Gøy i seg selv, men gir den ekstra brodden ved at alle artistene til slutt bare synger tulleord med klagende stemme til “We are the world”. Et fint stikk til den vestlige verden som høylytt skal redde resten av den – på TV fra trygg avstand selvfølgelig.

 

Noe kritikk blir flisespikkeri sammenlignet med den totale fornøyelige opplevelsen. Enkelte ganger drukner sangtekstene i musikken, og jeg skal ikke påstå at alle sketsjene fungerer like godt. Men høydepunktene er helt klart i flertall og Connecting people en klar fulltreffer. De åpner med et “hei” og avslutter med et “hei”, og jeg roper heia Fossrevyen. For et show!

OBS-revyen 2020: Personalmøte for nye sikkerthetsrutiner og innføring i innloggingssystemer

OBS-revyen slår til med årets kanskje lengste tittel: Personalmøte for nye sikkerthetsrutiner og innføring i innloggingssystemer på møterom B204 kl 15:45 på tirsdag. Men selv om tittelen er for lang til å huske, er selve revyen noe jeg sent vil glemme. Jeg får lyst til å komme med et høyt gledeshyl, for så moro har jeg ikke hatt det på lenge! 

 

Intet åpningsnummer uten paljetter og glitter. FOTO: Tiril Victoria Wessel-Berg Giørtz

Tittel: Personalmøte for nye sikkerthetsrutiner og innføring i innloggingssystemer på møterom B204 kl 15:45 på tirsdag.

Hvor/når: Oslo By Steinerskole (vgs), 6. januar 2020

Instruktører: Erik Goplen Gulliksen og David Kløve Kjernlie

Skuespillere: August Hein Hammer, Nova Maria Huus, Ida Sæther, Klara Bloma Mohn, Elliot Stange, Ylva Thedin, Aagot Wilse.

Kommende forestillinger: t.o.m. 13. januar

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud


 

En perfekt revy for meg er når jeg kan sitte i salen og kose meg, le masse og bli lei meg når jeg innser at siste sang er ferdig. OBS-revyen kan huke av på samtlige punkter. De beviser at man ikke trenger å være en stor skole med mye penger for å lage god revy – to instruktører og et knippe engasjerte elever er mer enn nok.

 

Vi starter på et “kjedelig” lærermøte hvor skuespiller Klara Blomma Mohn tar oss gjennom skolens sikkerhetsrutiner og gir en innføring i innloggingssystemene. Hun blir fort avbrutt av skolens revyskuespillere som kommer inn og spør om de kan få holde revyen sin på møterommet. Siden dette er en revy, er selvfølgelig svaret “ja”, og så starter det for fullt. Vi får et godt utvalg av sketsjer, hvor punchlinene kommer tett.

 

Når dama får barn med en didgeridoo fordi hun trodde boomerangen ikke ville komme tilbake… FOTO: Tiril Victoria Wessel-Berg Giørtz

 

Elliot Stange har et hysterisk morsomt uttrykk når han spiser grøt og får servert en kamel. Han skal jo selvfølgelig ikke ha kamel på grøten, nei, han skal ha dromedar. Og julen blir aldri det samme etter sketsjen hvor “jule-” blir byttet ut med “pule-“. Pulebrus, puleselskap, første puledag, trenger jeg si mer?

 

Med så mange morsomme sketsjer er det vanskelig å plukke ut én favoritt, men jeg likte veldig godt sketsjen om lommemannen – eller “lommedama” i dette tilfellet. Sketsjen tar en morsom vri når den lille gutten skal hente godteri i lomma hennes, og reaksjonen er et utbrudd med noe sånt som “Hva? Tar du meg på tissen?!”, før den fornærmede “lommedama” forlater scenen.

 

Stomiposer blir et gjennomgangstema. Hvor idéen kommer fra har jeg ingen anelse om, men det er overraskende gøy! Finalen i første akt avbrytes to takter for tidlig, når kontordamen fra åpningen (Blomma Mohn) plutselig må ha tilbake rommet i 20 minutter. Det beste er at de plukker opp tråden og fullfører de to taktene som begynnelsen på 2. akt. Elsker det!

 

Stomiposer er sjelden forbundet med humor, men OBS gir oss et nytt syn på det å ha utlagt tarm. FOTO: Tiril Victoria Wessel-Berg Giørtz

 

Det er så deilig når en revy ikke prøver å være noe mer enn den er, og så bare funker alt sammen SÅ BRA! De bruker rommet godt og det at bandriggen er ganske stygg og upraktisk, glemmer vi fort når Kontorbandet begynner å spille. Koristene gjør ikke så mye ut av seg i 1. akt, så det er først under deres solonummer i begynnelsen av 2. akt jeg innser hvor geniale de er – spesielt den mannlige vokalisten synger sjukt bra!

 

Jaaaaaaaa, jeg kan ikke annet enn å ta av meg hatten og danse i søla for denne gjengen. Mer feel good-stemning skal du lete lenge etter, jeg kosa meg skikkelig! OBS-revyen fortjener fulle hus, for dette var gøy!

OHG-revyen 2020: ctrl alt delete

Med ctrl alt delete tar Oslo Handelsgym oss med inn i en teknisk revy hvor kunstig intelligens (eller KI som de kaller det) står i fokus. Det sies at robotene er så smarte at de vil utklasse mennesker, og på et tidspunkt vil vi bli overflødige – allerede i 2040 om vi skal tro revyen. 

Med kunstig intelligens vil det snart være mulig å snakke med dyr. FOTO: OHG-revyen

Tittel: ctrl alt delete

Hvor/når: Oslo Handelsegym, 5. januar

Instruktører: Angelo Barra og Mikkel Lyseggen

Skuespillere: Martine T. Andersen, Balder Bergan-Gulli, Fannar Steinn Lindal Rafnsson, Madeleine Hovtun, Nils Petter Alfsen, Julie Grønnerød Sundby, Maria Aaserud, Aksel Melkersen, Falicia Andresen, Aksel Heider Almaas og Una Moe Giske

Kommende forestillinger: t.o.m. 17. januar

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud


 

Revyen starter med et energifylt sang- og dansenummer som gir høye forhåpninger, men det hele ender mer som en berg- og dalbane. Det blir litt for langt mellom høydepunktene, men de er absolutt til stede. 

 

Det har lenge vært snakk om at man via genmodifikasjon kan være med på å bestemme hva slags baby man skal få. I babyklinikken på OHG tar de det enda lenger – her er også alder en valgmulighet, for hvor greit hadde det ikke vært å få en baby som allerede har fullført ungdomsskolen? I tillegg til babyklinikken, er jeg også veldig fan av de talestyrte butikkassene som tar kundens dialekt litt for bokstavelig.

 

Babyklinikken er en av mine favoritter. FOTO: OHG-revyen

 

OHG er gode på å holde seg til tema, noe som får revyen til å flyte godt. Flere av karakterene går igjen, og spesielt Jarvis treffer godt. Der Siri kun kan gi råd, er Jarvis en ekte husrobot som hjelper deg med hva enn det måtte være. I vårt første møte med Jarvis tar han over alle familiefarens oppgaver i hjemmet, mens en annen sketsj viser en gjeng maktsyke Jarvis’er på vei til verdensherredømme. 

 

Det er ganske mange skuespillere, så jeg føler ikke at jeg blir ordentlig kjent med noen av dem, men de er en sjarmerende gjeng. Når de synger er det til tider ganske surt, men de skal ha creds for at de gjør alt selv – dette er tross alt en skole uten hverken dans-, drama- eller musikklinje. 

 

Jarvis på vei til verdensherredømme. FOTO: OHG-revyen

 

Sceneskift med blackout mellom hver sketsj gir oss mange unødvendig lange pauser, og selv om bandet spiller så det svinger og scenearbeiderne løper så svetten renner, må det finnes en mer effektiv måte å gjøre dette på. Vi mister fokus gang på gang og revyen føles med det altfor lang. Etter det jeg tror er finalenummeret, smeller de til med enda en sketsj, et musikalsk innslag og så den faktiske finalen. Det blir rett og slett litt for mye av det gode.

Hadde pausene og de kjedeligste sketsjene vært kuttet, kunne revyen kanskje hevdet seg i toppen, men den havner dessverre bare midt på treet.

Rudrevyen 2020: La oss bygge putefort

Glem voksenlivet og bli med på å lage putefort! Rudrevyen tar oss bokstavelig talt inn i et gigantisk putefort og serverer en fargerik bukett av tradisjonelle sketsjer, rågode sangnumre og en gjeng skuespillere med særdeles høyt nivå. Dette er et putefort du ikke vil gå glipp av!


Tittel: La oss bygge putefort

Hvor/når: Rud videregående skole, 5. januar kl. 18:30

Instruktører: Einar Bardal, Tarald Aas Reite og Joakim Ljønes

Skuespillere: Tiril Bakke, Ulrik William Græsli, Signe Dammann Anker, Tuva Dysthe Lyngstad, Johannes Kaaby Helsteinhus, Idunn Gismerøy Ekker, Cathrine Louise Coll og Anna Kjøs Oddli

Kapellmestere: Håkon Måge, Herman Sverre Havsgård og Christoph Kvinnsland

Band: Hans Christian Stokke, Herman Sverre Havsgård, Edvard Johansen Usher, Nicolai Engstad Anker, Magnus Kaspersen Evjen, Tius Danielsen, Jakob Myrbakk, Erik Lee Thu, Christoph Kvinnsland, Håkon Måge, Emil Hvesser, Simen Rommen og Helene Klepper

Kommende forestillinger: Spiller t.o.m. 14. januar

Anmeldelse av: Stine Sørensen


 

Når jeg sier at Rudrevyen tar oss inn i et gigantisk putefort, mener jeg det helt bokstavelig. Hele scenen er innrammet av dyner, lakener og puter i alle farger og fasonger. Det er flere steder aktørene kan komme inn på scenen, og selve genistreken ligger i sklia som leder ned fra øverste plan hvor bandet holder til. Her kommer skuespillerne rutsjende ned, og det er like gøy for oss å se på, som jeg innbiller meg det er for skuespillerne å gjøre det.

 

I rettssalen skal det bedømmes om den siktede skal henges eller ikke – ved å spille hangman! Foto: Georg Vada og Henrik Lennertzen.

 

Åpningsnummeret er fult av energi og gode sangprestasjoner, og setter med en gang standarden for resten av revyen. Endelig er putefortet ferdig, og mamma  – et gigantisk hodet i pappmache med “mamma”-stemme – får ikke komme inn. Barnlig og forfriskende!

 

Et putefort som tematikk høres kanskje veldig begrensende ut, men jeg synes absolutt det funker. Ikke alle sketsjene har noe med temaet å gjøre, men når hele scenen likevel er et putefort så kan man ikke annet enn å si at de forholder seg til rammen de har satt. Sånt synes jeg er gøy! De veksler på å være tenåringer som unngår “pappmache-mamma” gjemt blant putene, og helt andre figurer som absolutt ikke befinner seg i noe putefort.

 

Via teater skal barna lære farene ved alkohol, som i værste fall kan lede til døden. Foto: Georg Vada og Henrik Lennertzen.

 

Det er tilfellene hvor putefortet virkelig blir brukt i sin originale funksjon, at Rudrevyen er på sitt beste. Skuespiller Tiril Bakke er jenta som inviterer gjengen hjem på vorse og spanderer både komplimenter og limousin til festen, men egentlig er hun veldig ensom. Det utvikler seg til et vittig sangnummer hvor ordet “ensom” hyppig blir til “En som… er kul!”. Når gjengen underveis i sangen forlater henne føler vi på brodden i nummeret.

 

En annen innertier er avslutningen på første akt. Med lommelykter, skuddsikkervest og militærlue sniker skuespillerne seg rundt i det som er den morsomste, mest voldelige og mest rørende putekrigen jeg noen gang har sett.

 

Ta varet på barnet inni deg blir uttrykt i sin bokstavelige form ved dukker fester til magen. Et eksplosivt avslutningsnummer som fenger. Foto: Georg Vada og Henrik Lennertzen.

 

I andre akt får det særdeles gode koret også skinne. De åpner med en absurd sang om en rotte-puff til de episke tonene til “O Fortuna”, og skaper stor begeistring som et damekor som synger om hvorfor de er single. Bandet er en trygg og kompetent ryggstøtte som losjer revyen gjennom engasjerende og godt fremførte musikalske numre.

 

Revyen har også med seg en gruppe dyktige dansere som de med fordel kunne ha brukt enda mer. De har et solid solo-nummer i første akt (kledd i lappeteppe-gensere) og dukker opp innimellom, men de beviser at scenen er stor nok til alle, så her kunne de ha utnyttet sine gode ressurser enda bedre.

 

Bandet gjør en formidabel jobb over scenen, og i bakgrunnen får vi servert heftige lys-virkemidler. Foto: Georg Vada og Henrik Lennertzen.

 

Skuespillerne holder som nevnt et høyt nivå gjennom hele revyen, og spesielt “ensomme” Tiril Bakke utmerker seg med stor tilstedeværelse på scenen og en enorm komisk timing. Ulrik William Græsli stjeler også stadig oppmerksomheten, spesielt som deltager i Norske Talenter, hvis talent er “å holde audition”. Han kaster dommerne ut på gulvet og tvinger dem til å vise talentene sine, og trykker selvfølgelig på gullknappen for så å stikke av med seieren selv. Småteit, men morsomt!

 

Rudrevyen er en stram og høyst underholdene revy, stappfull av sceneglede og godt samarbeid. Under pausen hører vi “pappmache-mamma” som kommer med velmente råd, mens publikum kan kjøpe både pølser og snop: “Det er uhøflig å ha albuen på bordet”. Gjennomgående gjennomført er alltid et pluss! Dette er en gjeng som kan sitt fag, og jeg kommer til å huske mange av sketsjene med latter i en god stund framover.

 

 

 

Persrevyen 2020: Dag én

Persrevyen 2020 inviterer til dommedag, absurd humor og frekke vitser i Dag én. Det er underholdene revy med lave skuldre og enormt engasjement – og innimellom er den ganske morsom også. 

Det er ikke lett å følge med på en dokumentar om forplanting når en stjeler popcornet ditt og en annen skal absolutt sende et kyss til kjæresten på motsatte rad. Foto: Diba Pirzad-Amoli

Tittel: Dag én

Hvor/når: Persbråten videregående skole, 4. januar kl. 20

Instruktører: Martin Jordsjø, Isabel Halvorsen, Martin Jostad og Mounir Echarif.

Skuespillere: Sarah Aarkvisla-Eriksen, Hennie Maria Grinde Rinding, Inez Wold, Ella Bergsløkken Mizrachi, Valentin Barli, Tobias Paulsen og Julia Svarthaugen Djokoto.

Kommende forestillinger: Spiller t.o.m. 9. januar

Anmeldelse av: Stine Sørensen


 

Dommedag har rast og verden må bygges opp på nytt! En kvinne har tatt på seg det ærefulle oppdraget. Med en opptaker i hånden teller hun dager og sier hvordan oppdraget går. Vi skjønner at dette er den røde tråden med en helt klart tilknytning til tittelen, men dessverre har den lite å gjøre med resten av sketsjene og fremstår som noe unødvendig.

Sketsjene er mange og varierende, og ofte med en ganske frekk tone. Det er mye onani og underlivshumor, men de klarer å holde det unna det vulgære. Det hjelper også at det er flere jenter enn gutter på scenen, så det faller aldri helt i #guttastemning. En overdreven seksuell parodi på Triana Iglesias er provoserende morsom, og en hel absurd sekvens av Harry Potter-slossing og tyrefekting ender i en “Han hadde rett, dette var bra for sexlivet vår!”. Overraskende og gøy.

 

Høyt energi nivå og en smittende glede gjør Dag én til en underholdene opplevelse. Foto: Diba Pirzad-Amoli

 

En annen fulltreffer er alenefaren som sparker sin aupair og innser hvordan han ikke kommer til å klare seg uten henne. Kim må derfor komme tilbake både for å hjelpe han med å synge den sarte balladen – samt for å tørke opp etter yngstemann. Skarp og vittig! Det er Valentin Barli som gestalter den syngende pappaen, og utmerker som kveldens sterkeste skuespiller.

 

Likevel er det en del sketsjer som ikke helt klarer å nå potensialet sitt, og blir derfor ganske raskt glemt etterpå. Noen punchlines kommer så brått at man omtrent ikke får det med seg, og i noen tilfeller slår de ikke an i det hele tatt. Men når det er bra, da er det gøy!

 

Det er ikke alltid lett å vite hva man skal gjøre på første date, heldigvis får disse to instruksjoner underveis. Foto: Diba Pirzad-Amoli

 

Det Persbråten vinner mest på er et høyt tempo og en stor spilleglede. Det er jaggu gøy å se skuespillerne på scenen, som tydelig storkoser seg uansett hva. Det skal ikke legges skjul på at de fleste av sangnumrene var ganske sure, og de kunne nok med fordel ha valgt melodier som ikke var så musikalsk-krevende. Likevel er det en sjarm i de eksplosive numrene når skuespillerne tydelig har det så gøy!

 

Bandet må også trekkes frem som et veldig fint tilskudd til revyen. De har stålkontroll på musikken og er smart plassert bak vegger av plast på scenen. Når de ikke er i fokus glir de sømløst inn i scenebildet, og når det er deres tur til å spille skinner lyset på plasten. Kult virkemiddel!

 

Tim Åsgard på trommer har også et av kveldens beste numre, hvor han rett og slett beveger seg vekk fra publikum, spiller trommer opp trappen, og ender til slutt på balkongen over scenen. Snakk om å utnytte scenerommet og talent. Den enorme applausen som følger sier sitt om hvor virkningsfull noe så enkelt kan være.

 

Hennie Maria Grinde Rinding synger om hvordan det å bo på gata egentlig er ganske chill. Foto: Diba Pirzad-Amoli

 

Årets revysesong er i gang, og Persrevyen leverte en underholdene revy med både svakheter og styrker. Men på sitt beste er den virkelig vittig, og spillegleden skuespillerne viste får meg til glise hver gang jeg tenker på den.

KÅRING AV ÅRETS FORESTILLING 2019!

Nok et teaterår er lagt bak oss, og tradisjonen tro skal vi kåre Årets forestilling. Vi har valgt ut våre 10 favoritter, og nå er det deres tur til å stemme på den forestillingen dere mener fortjener tittelen best! 

 

Følg linken nedenfor og stem på din favoritt til tittelen ÅRETS FORESTILLING 2019 her på teaterungdom.no!

 

TRYKK HER FOR Å AVGI DIN STEMME

 

 

De nominerte er: 

  1. Havboka – Riksteatret og Nationaltheatret
  2. Tante Jane – Det Norske Teatret
  3. Jorda rundt på 80 dager – Feil Teater, sett på SALT
  4. What is love? – Oslo Nye Teater
  5. Dogfight – DogfightOslo, sett på Riksscenen
  6. Indigo englehår – Brageteateret, sett på Vega Scene
  7. Ingenting – Tigerstadsteatret, sett på Oslo Nye Teater
  8. Know hows – Carte Blanche, sett på Den Norske Opera & Ballett
  9. En sporvogn til begjær – Grusomhetens teater

 

AVSTEMNINGEN AVSLUTTES 19. JANUAR

STEM PÅ DIN FAVORITT NÅ! 

NISSENREVYEN 2020: NISSENREVYEN

Endelig har startskuddet gått for en ny revysesong og Nissenrevyen var en av revyene med premiere allerede 4. januar! Årets tittel er ved første øyekast ganske kjedelig, men samtidig er det lite som kan bli feil når man velger å kalle Nissenrevyen for nettopp: Nissenrevyen. 

Den kleine kinomedarbeideren (Eline Radharani) får oss til å le før hun rekker å åpne munnen. FOTO: Jacob Nasseri

Tittel: Nissenrevyen

Hvor/når: Hartvig Nissen videregående skole, 4. januar kl 18

Instruktører: Mikkel Gundelach og Thomas Gallagher

Skuespillere: Eline Radharani, Mariell Sørensen, Hannah Haslie, Synneva Lindblad, Ylva Lyng Fuglerud, Alma Stensrud, Anna Fillipa Hjarne og Niels Skåber

Kommende forestillinger: t.o.m. 18. januar

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud


 

Vi får servert en tradisjonell revy uten noen tydelig rød tråd. Her er det sketsjene som er i fokus. Noe går igjen, mens andre ting er frittstående uten noen sammenheng. Det starter litt tamt med playback på åpningslåta, men bygger seg opp underveis og blir bare bedre og bedre.

 

Alle dramaelever har kjent på frykten for å måtte kysse noen på scenen. FOTO: Jacob Nasseri

 

Som tidligere dramaelev, elsket jeg kysse-sketsjen og scenekamp-sketsjen, det var som å være tilbake på i blackboxen på Ski videregående igjen. Det evige kaoset med Nike vannflaskene er også gøy, og casting sketsjene er fantastiske. Jeg sitter sjelden og gapskratter, men jeg koser meg godt likevel. 

 

Det er tydelig at Nissen har mye fokus på teater, for det er lite dans og musikalske numre – noe som er synd, for de få numrene de har er veldig bra. Likevel er det ganske nedtur at hele åpningsnummeret er playback. Det kunne funket som et kult nummer underveis, men med så mange gode sangere syns jeg åpningsnummeret burde vært fremført live og med enda mer trøkk. 

 

Bandet er annerledes enn de “tradisjonelle” revybandene, men elektronisk musikk fungerer overraskende bra! FOTO: Jacob Nasseri

 

Nytt av året, er at Nissen for første gang har et band bestående av elever fra skolen. Bandet gir et friskt pust til revyen og er annerledes enn alle revyband jeg har sett tidligere. Her er den elektroniske musikken i fokus og det fungerer overraskende bra.

 

Selvom det helt sikkert var et bevisst valg, syns jeg åpningsnummeret ødela mye for denne revyen, og det forblir et irritasjonsmoment jeg har vanskelig for å legge fra meg. Hitler-sketsjen falt heller ikke helt i smak, men stort sett likte jeg alt annet.

 

Vi tar en pinne for revy, og feirer at årets revysesong er i gang for fult! FOTO: Jacob Nasseri

 

Alle skuespillerne holder et jevnt veldig høyt nivå, så det er umulig å skulle peke ut en favoritt. Alle har sine høydepunkter, og klarer stort sett å holde maska hele veien. Mange av kostymeskiftene foregår på scenen, og jeg får ofte følelsen av å være på et filmsett. Det er gøy! 

 

Årets revysesongen er endelig i gang og jeg slenger meg på Nissen og tar en pinne for revy! Selv om ikke absolutt alt falt i smak for min del, viser Nissen nok en gang at revy er et fag de kan – og når det først er bra, er det skikkelig bra!   

24.desember: Teaterungdom.no – Redaksjonen

24. DESEMBER:

Fra venstre: Kamilla Skallerud, Stine Sørensen, Helge Langerud Heikkilä og Mari Noodt. Redaksjonen i Teaterungdom.no

GOD JUL!
Hva går jobben din i Teaterungdom.no ut på?
Helge: Jeg følger opp mailen, setter opp utkast til program, i tillegg til å se forestillinger, skrive og redigere innlegg. Mest av alt handler programmeringen om å finne en balanse. Teaterungdom.no sitt program skal alltid være variert, sammensatt og laget for ungdom. Da må man skaffe seg oversikt og prioritere knallhardt.  
Hva var ditt forhold til teater som ungdom?
Kamilla: Teater og musikal har vært en stor og viktig del av hele min oppvekst, både som utøver og publikum. Siden jeg er fra Ski, var det ikke lange veien inn til Oslo med toget, så det var alltid stor stas da mamma og jeg dro inn til byen for å se på teater. Vi så alt fra Ibsen til musikaler, og alle forestillingene jeg fikk se var med på inspirere meg til veien videre på dramalinjen og senere en utdannelse som musikalartist.
Hvilke forestillinger gleder du deg spesielt til i 2020?
Stine: Oj, her er det en god salatbolle av forestillinger jeg ser frem til! 2020 blir et godt år for ungdommen tror jeg. Ser spesielt frem til “Ungdomsskolen” av Tigerstadsteatret og “Vårløysing” på Det Norske Teatret. Som stor Shakespeare-fan må jeg selvfølgelig også trekke frem “Helligtrekongersaften” på Oslo Nye Teater, det tror jeg blir spennende!
Hvordan skal du feire julen?
Mari: Jeg feirer alltid jul hjemme hos bestemamma og bestepappa i deilige, kalde Nord-Norge. Her er det full vinter og mørketid og det er ingenting som gir meg mer julestemning enn det! Bortsett fra lukten av pinnekjøtt, da… God jul fra Alta!
Hva som har vært våre sterkeste teateropplevelser i 2019, får du vite når vi offentliggjør de nominerte til «årets forestilling 2019» i romjulen!
I desember 2019 gjennomfører Teaterungdom.no for andre året på rad sin helt egne JULEKALENDER:
Hver dag frem mot jul stiller vi 5 kjappe spørsmål til en skuespiller. Slik blir du litt bedre kjent med skuespillerne du ser på scenen. Kjapt, enkelt, og på ungdoms egne premisser