Heddadagene 2019: Uten navn

Gjennom en dokumentarisk tilnærming, har duoen Mattis Herman Nyquist og Fredrik Høyer skapt et teaterstykke om de pårørende til rusavhengige. Et slikt tema innebærer naturlig vis en voldsom sorg, og Uten navn kunne fort ha blitt et eneste langt sørgestykke. Men Høyer og Nyquist er kloke. De har valgt kjærligheten som inngang, og de har valgt Nils Jørgen Kaalstad.

 

Gine Cornelia Pedersen og resten av ensemblet gir oss hjerteskjærende historier fra et pårørendes perspektiv. FOTO: Trine Sirnes

Tittel: Uten navn

Av: Fredrik Høyer og Mattis Herman Nyquist

Tid og sted: Nationaltheatret, Amfiscenen, 16. Juni 2019

Produsert av: Østfold Kulturbruk og Kulturudråpen

Regi: Mattis Herman Nyquist

Komponist: Gaute Tønder

Scenografi og lysdesign: Øyvind Wangensteen

Kostyme: Alva Brosten

Medvirkende: Anne Marie Ottersen, Gine Cornelia Pedersen, Nils Jørgen Kaalstad og Alfred Ekker Sande

Kommende forestillinger: 17. og 18. juni kl. 20.00

Anmeldelse av: Mari Noodt


 

Å skulle framstille virkelige personer og deres private kamper, krever mot og et solid forarbeid. I forkant av denne oppsetningen har Nyquist og Høyer gjennomført utallige intervjuer og lest seg opp på statistikker og artikler om rusavhengighet i Norge. Kombinasjonen av forkunnskap, ekte fortellinger og to gode teaterhoder, har resultert i en finstemt og jordnær tekst om å miste noen til rus. Den rommer tragedien, men den holder hele tiden fast ved lyset og kjærligheten.

 

Veteranen Anne Marie Ottersen gir forestillingen et viktig aldersspenn og leverer en spesielt skjør og vakker tolkning av en enke. FOTO: Trine Sirnes

 

Forestillingen varer bare en time, og det er akkurat passe. Det er en dyster tematikk, og den krever sitt emosjonelt. Det er ingen steder å «flykte». Nyquist har gått for en nøktern regi. Et teppe av lysrør dekker midten av bakveggen. Skuespillerne står midt foran lysteppet, avkledd og ærlig, vendt direkte mot oss. De står rolig og snakker til oss. Vi konfronteres med de sorgtunge skjebnene. Som publikum må vi rett og slett investere i disse personene. Og spesielt investert blir vi i Nils Jørgen Kaalstads tolkning av en etterlatt far.

 

Regissør Nyquist har gjort et smart valg ved å tildele Nils Jørgen Kaalstad en sentral rolle i forestillingen. FOTO: Trine Sirnes

 

Få timer etter visningen av Uten navn i går, holder Kaalstad sin takketale under Heddaprisutdelingen på Det Norske Teatret. Han er tildelt prisen for beste mannlige skuespiller/Medspiller for sin deltakelse i forestillingen. Han takker en far og en sønn for deres historie, for det er nettopp iscenesettelsen av deres historie han har mottatt prisen for. Kaalstad leverer noe av det mest genuine og nære jeg har sett på en scene på lang tid. Han har funnet fram til en karakter som fyller hele han. I alle detaljer, ned til fingerspissen. Jeg glemmer skuespilleren og ser bare denne sørgende, elskende fatter’n. Kaalstads rolletolkning og den nyanserte teksten, gjør mennesket levende for meg. Det er en fryd å overvære.

 

Alfred Ekker Sande er et ferskt fjes, og helt klart en å se opp for i tiden framover. FOTO: Trine Sirnes

 

Resten av ensemblet må muligens betale litt for Kaalstads briljanse. De leverer også noen solide og nære historier, men personene trer ikke like tydelig fram som «fatter’n». Det er ikke så dumt egentlig. Det er tunge vitnesbyrd vi blir servert, og det er ofte nok å bare lytte. Konfrontasjonen kan være utmattende. Men den er også viktig.

 

Det er viktig å fortelle de pårørendes historie. Vi blir ofte konfrontert med hovedrollen i avhengigheten, enten det er på gata eller i teater og film. De pårørende er bikarakterer. Men det er også de som holder protagonisten oppe. Det er de som etter alle nederlag og avvisninger, fortsatt elsker og støtter. Deres historie fortjener scenerom og publikum. Uten navn gir dem dette på en verdig og god måte.

HEDDADAGENE 2019: Norberts Nye Nabo

”De modigste er de som tørr å være redde”. På Black Box spilles Norberts Nye Nabo, en barneforestilling som viser oss både frykt og vennskap. Men til tross for kreativ scenografi, nydelige dukker og dyktige skuespillere, når ikke forestillingen helt frem til sitt yngste publikum.

 

Vår anmelder berømmer dukkene og føringen av dem i Norberts Nye Nabo. FOTO: Svein Midtskogen

Tittel: Norberts Nye Nabo

Tid og sted: Black Box teater, 16. juni 2019

Manus og idé: Framifrå Teater

Medvirkende: Erlend R. Vikhagen og Håkon T. Nielsen

Regi: Terje Hartviksen

Produsert av: Akershus Teater

Dramaturg: Ragnhild Mærli                Dukker: Jon Mihle

Scenografi: Gjermund Andresen

Lyddesign: Rune Hermundsplass      Lysdesign: Paul Vidar Sævarang

Kommende forestillinger: 17.juni kl. 17:00

Anmeldelse av: Helena Furu


 

Norberts Nye Nabo er produsert av Akershus Teater hvor Framifrå Teater står for idé, manus og skuespillere. Forestillingen har en viktig, men ikke for moraliserende tematikk. Vi blir kjent med den engstelige Norbert som er redd for nesten alt; insekt, utsiden av huset og nabokona Fru Frogner, for ikke å snakke om Frogners hund Mopsen! Det er ikke før han møter sin nye nabo Miriam, som har opplevd å være mye reddere enn han, at Norberts liv endrer seg. For hva er egentlig frykt? Sammen blir de to karakterene kjent og de hjelper hverandre til å bli sterke sammen.

 

Scenografien er nydelig utført av Gjermund Andersen. Den lar seg lett manøvrere og består av flere rekkehus med Norberts hus i midten. Mobiliteten gjør at de to skuespillerne Erlend R. Vikhagen og Håkon T. Nielsen med enkelhet kan endre på spillstedene underveis i stykket. Skuespillerne mestrer flere roller og har en god kjemi seg i mellom. De veksler mellom å spille menneskelige karakterer og føre dukkene, begge med en tilstedeværelse og overbevisning. Timingen er god og latteren sitter løst hos undertegnende.

 

Skuespillerne Erlend R. Vikhagen (til v.)og Håkon T. Nielsen (til h.) har en god kjemi gjennom hele forestillingen. FOTO: Merethe Nielsen

 

Publikumsplassene er langt fra halvfull og jeg undrer på om de har overvurdert forestillingens målgruppe. På hjemmesiden reklameres det med at Norberts Nye Nabo passer for barn fra tre år og oppover, men mye kan tyde på at denne aldersgruppen var litt for ung for dagens forestilling. Det kan virke som det mørke scenerommet er med på å skape en ekstra og unødvendig frykt hos de minste. Siden det forekommer både høye lyder, brå bevegelser og dunkel belysning kan det tenkes at forestillingen hadde tjent flere publikummere på å sette aldersgrensen til fem år og oppover.

 

Norberts Nye Nabo er en sjarmerende og humoristisk barneforestilling som viser at det er lov å være redd. Forestillingen passer nok best for barn i tidlig skolealder, men den har kvaliteter som treffer både det yngste og det eldste publikummet.

Heddadagene 2019: Sweatshop Aleppo

Sweatshop Aleppo er en historie om krigen i Syria og tre ungdommers hverdag: om det å være på flukt og om å stå midt i krigens brutale virkelighet,- men også om vennskap, kjærlighet, håp og drømmer.

Sweatshop Aleppo er perfekt for Teaterungdom sin målgruppe, skriver vår anmelder. FOTO: Hentet fra Vega Scenes hjemmeside

Tittel: Sweatshop Aleppo

Av: Tale Næss

Tid og sted: Vega Scene 15. juni 2019

Produsert av: Dramatikkfestivalen, Vega Scene og NRK Radioteatret

Regi: Katinka Rydin Berge

Medvirkende: Ungdommer fra Vega Ung; Toheed Mehmood, Stine Standal Opsahl, Tuva Ling Horgdal og Solveig Villung, samt Espen Løvås og Hege Aga Edelsteen.

Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt

Anmeldelse av: Malin Kathrine Vik


 

Visningen er en iscenesatt lesning av radioteater i samarbeid med Dramatikkfestivalen, Vega Scene og NRK Radioteatret. Dette er en del av Norsk Dramatikkfestival som arrangeres på Dramatikkens hus og Vega Scene 13.-15. juni under Heddadagene. Festivalen gir publikum mulighet til å oppleve nyskrevne tekster av utvalgte dramatikere som representerer nåtidens tendenser i norsk dramatikk.

Sweatshop Aleppo handler om to jenter og en sanndrømt gutt. Alle tre følger krigen i Syria, men der jentene følger den fra en sweatshop i Izmir, følger gutten den fra soverommet sitt. Krigen har skilt de tre fra hverandre, men de kan fortsatt møtes i drømmene. Og i drømmene er alt mulig: der kan de tre sykle gjennom Europa, Meriam kan være en supernova og Sara kan få plantet frøet sitt hjemme i hagen de reiste fra. Den sterke teksten balanserer kontrasten mellom krig og ungdommenes håp og drømmer.

Scenografien er svært enkel og det som møter oss allerede når vi trer inn i rommet er tre paravaner plassert på gulvet, med skuespillerne sittende på stoler både foran og bak. Lyset er dunkelt gjennom hele visningen og nøye plassert på skuespillerne. Det spesielle med denne iscenesettelsen er at den opprinnelig er ment som radioteater, og det er særs interessant hvordan radioteatret overføres til scenen. For hva innebærer det å iscenesette en tekst som er skrevet med tanke på det auditive, og ikke det visuelle scenerommet? På kanten av scenen styres lyden helt åpent, og det er nettopp samspillet mellom lydopptak av stemmer, dialogen som oppstår på scenen og lydeffektene som blir det essensielle i denne visningen. I hørespillet blir dialogen øynene våre med alle de muligheter og virkemidler som lyddramaet bærer med seg. Nettopp fordi dette i utgangspunktet er radioteater, tar jeg meg derfor i å lukke øynene på utvalgte tidspunkt for å ytterligere kunne leve meg inn i Tale Næss sin poetiske og virkningsfulle tekst.

 

Dramatiker Tale Næss. Visningen var en del av Norsk dramatikkfestival. FOTO: Trond Peter Stamsø Munch

 

 

De fleste av visningens skuespillere er fra Vega Ung, Vega Scenes satsning på unge teater- og filminteresserte. Ungdommene er med og setter sitt preg på forestillingen, der jeg titt og ofte kan trekke linjer mellom livet til de unge skuespillerne og radioteatrets karakterer. Likhetene er mange, men der disse ungdommene får drømme, skape og utøve, bærer karakterenes liv preg av vold, barnearbeid, frykt og fangenskap.

Visningens produksjonstid har kun vært 10 dager, noe den iscenesatte lesningen til tider bærer litt preg av. Det er mye som skal klaffe når det kommer til timing og samspill mellom lydopptak og dialog i rommet. I noen partier tenker jeg at den sceniske handlingen og dialogen på scenen tar fokus bort fra Næss’ poetiske tekst; for det er virkelig en balansegang og noe helt eget å iscenesette en lesning av en tekst som i utgangspunktet er ment for radioteatret. Jeg synes likevel at regissør Katinka Rydin Berge har tatt enkle, effektfulle og smarte valg når det kommer til iscenesettelsen av Sweatshop Aleppo.

Forestillingen tar, som flere andre forestillinger under Heddafestivalen, opp svært dagsaktuell og politisk tematikk, og visningen er nok et godt eksempel på hvordan teaterkunsten bidrar til å skape grobunn for viktige samtaler omkring temaer som både krig og konflikt på den ene siden, men også kjærlighet, vennskap, menneskeverd og drømmer.

Sweatshop Aleppo er en forestilling som på enkelt vis berører sitt publikum ved å ta oss med inn i livet til svært gjenkjennelige karakterer og tematikk; ungdommer som prøver å overleve i en hverdag full av krig og prøvelser, men også drømmer. Og nettopp derfor er forestillingen svært aktuell for Teaterungdoms målgruppe.

Heddadagene 2019: Hvem er fienden?

Hvem er fienden? er en iscenesatt visning som del av Norsk Dramatikkfestival. Visningen skaper noen fine øyeblikk, men pirker litt på overflaten og jeg skulle gjerne sett det hele skrudd litt mer til for å virkelig formidle noe nært og sårt til sitt publikum.

Dramatiker Liv Marit Weberg. FOTO: Siri Skjelderup

Tittel: Hvem er fienden

Hvor/Når: Dramatikkens hus, 15.juni 2019, kl. 16:00

Produksjon: Iscenesatt visning i samarbeid med Brageteatret som en del av programmet til Norsk dramatikkfestival på Dramatikkens hus

Av: Liv Marit Weberg

Regi: Even Torgan            Regiassistent: Rebekka Jynge

Medvirkende: Trine Wiggen, Andrea Berntzen, Jakob Fort, Sacha Slengesol Balgobin, Hedda Gundersen Gullikstad

Kommende forestillinger: Dramatikkens hus har arrangementer utover juni, deres program finner du HER!

Anmeldelse av: Kari Schulstad Wasa


Scenebildet er rått og enkelt. I denne iscenesatte visningen er det enkle sceniske virkemidler som blir brukt, en flyttbar vegg, mange stoler, lommelykter som spotter og kommunikasjon med lystekniker Tobias. Her er det teksten og skuespillerne som er i fokus. Vi blir kjent med terapeuten (Trine Wiggen) som forteller om sine problemer og utfordringer i hverdagen. Det lyses lommelykter fra salen på terapeuten og vi forstår at flere av skuespillerne sitter i salen. Det er de fire ungdommene som er en del av hennes terapitime. De begynner å kaste godteri på henne og er frekke og aggressive med terapeuten sin. Vi forstår at det er ulike grunner til at alle ungdommene er samlet i denne terapitimen, og at vi vil få vite mer om det i løpet av stykket.

Med det første vil ikke ungdommene fortelle om hvorfor de er her, så terapeuten må bruke ulike triks for å få de til å snakke ut. Med disse triksene og konkurransene virker det som terapeuten ikke tar ungdommenes liv på alvor og det er lite troverdig at en terapeut ville gjort noe slikt. Hun vil bare få de til å snakke for så å kunne dra hjem etter jobb.

Underveis i stykket forteller to av jentene i om overgrep og voldsomme hendelser som har hendt dem og at det er derfor de er her. Da de har fortalt dette blir det noen korte reaksjoner fra de andre før de forlater terapirommet. Det oppleves litt underlig at de slenger ut disse historiene og temaene for så å forlate scenen. For meg er det som om de ljuger bare for å komme seg ut av terapirommet. Det er litt merkelig at de plutselig bare lar slike historier henge i luften uten å ta tak i dem.

Visningen var en del av Norsk Dramatikkfestival 2019

Innimellom synes jeg teksten og skuespillerne skaper fine øyeblikk som sier noe om det å være menneske og ung i samfunnet. Jeg synes forestillingen er best i samspillet mellom Terapeuten, Edit og Silas. Kanskje forestillingen bare kunne handlet om disse tre? Det er mellom disse tre karakterene at det såre i stykket kommer frem. At det er skummelt å være sårbar og man setter opp vegger for seg selv fordi man ikke ønsker å blottlegge seg. At man er heller sint og tøff mot andre enn å tørre og være sårbar selv, å si at man liker noen. Og kanskje er det slik også for de voksne? Jeg synes ikke at visningen og teksten går helt i dybden på dette. Det blir litt pirking i overflaten. Jeg kunne gjerne sett mer av det såre mot det tøffe. Det er der de fineste øyeblikkene skapes.

Forøvrig synes jeg Andrea Bernzen gjør en god rolle som Edit. Hun er troverdig og har en fin tilstedeværelse på scenen. Trine Wiggen er (som alltid) stødig og formidler rollen og teksten hun har fått godt. Det er en del unødvendig flytting av stoler og jeg kunne ønske både de unødvendige stolene og festivalveggen var kuttet ut. At det kun var de nødvendige stolene, og lommelyktene.

Jeg føler det ligger mye uforløst potensiale i denne teksten og visningen. Jeg kunne ønske den skrudde til spenningen og konflikten karakterene har i seg selv, i møte med samfunnet og andre. Hvem er fienden? har et potensiale, men er ikke helt i mål enda…

Heddadagene 2019: Manning er fri

Manning er fri er historien om livet og fengslingen av Chelsea Elisabeth Manning, historien om en soldat som våget å fortelle sannheten. Den svarte boksen ble åpnet og vi fikk ta del i hemmelighetene bak hemmelighetene. Indre krig, ytre krig, politikk og identitet. Manning blir fengsles som mann og fri som kvinne. Forestillingen rokker ved noe fundamentalt i oss alle, er det sannheten som skal sette oss fri?

Manning er fri føyer seg i rekken av samfunnsaktuelle forestillinger under årets Heddadager. FOTO: Helena Furu Flingtorp

Tittel: Manning er fri

Av: Anders Budde Christensen

Tid og sted: Vega Scene 14. juni 2019

Produsert av: Vega Teater

Oversettelse: Henriette Vedel

Regi: Line Heie Hallem

Scenograf/lysdesign: Ingrid Skanke Høsøien

Kostyme: Ida Toft

Lyddesign: Bård Kleppen Watn

Koreograf: Anne-Katrine Fallmyr

Medvirkende: Petter Winther

Kommende forestillinger: 15. juni kl. 21.00 og 16. juni kl. 13.00

Anmeldelse av: Helena Furu Flingtorp


 

For første gang i Norge presenteres Manning er fri av den danske dramatikeren Anders Budde Christensens. Forestillingen er Vega Teaters andre egenproduksjon og skuespiller Line Heie Hallems regidebut. Historien utspilles gjennom skuespiller Petter Winther som gjør en strålende og sterk soloforestilling. Den drøye en og en halve timen stykket varer blir vi tatt med på en berg og dalbane av følelser, hvor Winther fyller alle rollene utmerket. Vi blir tatt med gjennom oppveksten, den militære tjenesten, fengslingen og frigjøringen. Mannings indre kamp og det den evige søken etter rettferdighet og sannhet. Krigens skitne spill skal ut av esken og fram i lyset; hemmeligstemplet informasjon lekkes til WikiLeaks.

 

Scenografien er enkel, men effektiv og består av en lysrigg på hjul. Lyd- og lysdesignet, presentert av Ingrid Skanke Høsøien på scenografi/lysdesign og Bård Kleppen Watns på lys, blir skuespillerens sparrepartnere gjennom hele forestillingen. Lydkulissene gir oss pulserende rytmer, støy fra helikopter og skudd, ravemusikk, plystring og hjerteslag. Lyddesignet blir toneangivende for hva vi i publikum har i vente. Den flyttbare bakre lysriggen manøvreres og skaper flere magiske sceneøyeblikk, hvorpå Manning i fengselscella er ett av disse øyeblikkene.

Petter Winther spiller historien om Chelsea Elisabeth Manning helt alene og absolutt mesterlig. FOTO: Johnny Vaet Nordskog.

Forestillingen tar opp en viktig og dagsaktuell tematikk. Det politiske aspektet rundt Chelsea Mannings avsløringer og måten hun ble stemplet som landsforræder av USA, viser hvordan styresmakter kan ta til våpen når deres hemmeligheter offentliggjøres. De sa at Manning ville bruke informasjonen for å svekke sitt fedreland i krig, når sannheten og målet bak var noe helt annet. Hun ville snakke sant, fortelle hvordan det hele egentlig hørte sammen og gi en stemme til de uskyldige ofrene i krig. Manning er fri viser oss konsekvensene av å fortelle sannheten.

 

Flere av  teaterforestillingene i årets Heddafestival har et politisk tilsnitt, derav både Ways of Seeing og Sweatshop Aleppo for å nevne noen. Den politiske vinklingen trekker forestillingene inn i viktige og pågående debatter, hvor teateret kan bli en samtalepartner. Manning er fri er en forestilling som både beveger, involverer og provoserer sitt publikum. Jeg vil si at forestillingen passer godt for ungdom fordi den med sitt fokus på identitet og sannhet kan være med på å vise at er mulig å gjøre en forandring, ett skritt av gangen. Manning blir fri fra løgnene og fri til å være seg selv.

Heddadagene 2019: Engelen frå Kobane

Engelen frå Kobane er ein sterk forteljing om å være ei ung kvinne i Midt-Austen. I eit lite rom sitter vi nært i ein firkant av bord i krans rundt skodespelaren Madalena Sousa Helly-Hansen. Det nærmaste dei betydelege og store Heddadagene kommer ein intimteaterframsyning.

Velkommen til “lys-bok”. FOTO: Thor Brødreskift.

Tittel: Engelen frå Kobane

Av: Henry Naylor                                     Oversatt av: Elise Risnes Eikevik

Produsert av: Hordaland Teater og Sogn og Fjordane Teater

Hvor/Når: Det Norske Teatret, scene 3. 14.juni

Regi: Miriam Prestøy Lie                         Lysdesign: Jon Eirik Sira

Medvirkende: Madalena Sousa Helly-Hansen

Kommende forestillinger: 15.juni 16.00

Anmeldelse av: Ole Petter Ribe


Innleiingsvis får vi beskjed om ikkje å legge sakane våre på borda, da de vert nytta under framsyninga. Vi får utdelt såkalla Knaldperler eller Heksehyl. Dei skal eg kaste når eg får beskjed. Til eit interaktivt biluhell, får eg vite seinare. Velkommen til Syria.

Stykket Angel er skreve av britiske Henry Naylor. Fyrst her kan det rive litt i fordomar. Teksten har fått god omtale førre som eit “realistisk” stykke. At forteljinga er basert på ein myte utakring den kurdiske jenta Rehana som tilgiveleg hadde drepe over 1000 IS-soldatar for den kurdiske motstandsbevegelsen (YPG) i grensebyen Kobane, vekkar ein nysgjerrigheit i meg.

Kjem vi til dømes til sjå ein heltesoge i Engelen frå Kobane eller ei kvinne som har fleire daudsskudd på si kappe en nokon andre eg har høyrt om, “no matter the cause”? Overraskande blir båe helten og mordaren framstilt når Rehana sjølv uttrykkjer replikken: “Far, eg har vært eit monster”.

Krafta i framsyninga ligg endå ikkje i røyndomen. Ein finn engasjementet i den billedlege fiksjonen. Det er eit utrolig velspilt, fysisk stykke. Helly-Hansen bærer 100% av rollene, likeins Helga Guren held heile historia i Dritt // Le Merda (som du kan lese vår anmeldelse av HER!). Begge like sterke skodespelarprestasjonar. Skodespelaren er kroppen i framsyninga. Ho styrer oss også gjennom dei forskjellege situasjonane med ein kreativ bruk av lyskjelder. Lommelykter anvendes som billykter, til avhøyr osv. Ho får maksimalt ut av lo-fi-effektar. Slik som ein lydbok optimalt brukar lyd. Denne framsyninga er ein “lys-bok”!

Engelen frå Kobane er nominert til Heddapris som Beste forestilling for ungdom. FOTO: Thor Brødreskift.

Rehana påminner oss også om menneskelegheita i krigsrammede land. Ho er på leiting etter far si, og i flokk med ein gruppe kvinnelege krigarer som praktisk talt er ungar, utløyser det seg latter og sang. Til dømes seiar ein av soldatkollezane til Rehana at ho skal ta iPod-en hennar (i tilfelle ho døyr). Rehana svarar at det burde være Justin Bieber på den. Eit anna augeblink som dette, er når faren og Rehana dansar til “All the Single Ladies” av Beyoncé, på hans dødsleie. Det er “vestlige” relaterbare kvardagselement som gjer framsyninga balansert.

Engelen frå Kobane handlar om ei dotter som skal finne far si, med den upraktiske omkringliggjande historia om eit land i krig. Helly-Hansen kjem så tett på, at ein ikke kan gøyme seg. Eg var meget oppslukt frå start til slutt. Helly-Hansen er ei sjokkbylgja og ein stjerne!

Heddadagene 2019: Tobias og dagen det smalt

På vei inn på Sentralen møter vi flere skoleklasser, de synger og skaper stemning før vi slipper inn i salen. Å se en barneforestilling sammen med målgruppen er noe helt eget. Reaksjonene fra barna underveis viser at Tobias og dagen det smalt er en veldig bra teaterforestilling.

Tobias og dagen det smalt vant Heddaprisen for Beste barneforestilling i 2018. FOTO: Marius Fiskum

Tittel: Tobias og dagen det smalt

Av: Jenny Svensson                 Produsert av: Rimfrost produksjoner og Hålogland teater

Hvor/Når: Sentralen, Marmorsalen 14.juni kl.12:00

Idé: Kristine Myhre Tunheim      Regi: Morten Røsrud

Dramaturg: Lina Killingdalen     Scenograf og kostymedesigner: Mari Lotherington

Medvirkende: Kristine Myhre Tunheim, Jonas Delerud, Alexander Rindestu

Kommende forestillinger: Ingen kommende forestillinger under Heddadagene 2019

Anmeldelse av: Ester Gjermundnes


Historien handler om Cecilie som inni seg føler seg som en gutt og ønsker å hete Tobias. Cecilie/Tobias er veldig interessert i dinosaurer og i fantasien har han et dinosaurprogram sammen med en eksentrisk programleder, Konrad. På skolen har Cecilie/Tobias havnet i et basketak med klassens bråkmaker, fordi jentene ikke fikk lov til å leke på snøborgen. Pauline, bestevenninnen til Cecilie, kommer på besøk og Cecilie tørr endelig fortelle noen om følelsen inni seg. Men hvordan vil alle andre reagere om Cecilie forteller at hun egentlig er Tobias?

Dette er en forestilling med mye dyp dialog og viktig innhold, som jeg tidvis lurer på om barna forstår? Når dialogen går uten handling blir barna i salen rastløse, men de er med en gang med igjen når det skjer endringer på scenen. Tobias og dagen det smalt har mange overraskelsesmoment som raskt fanger interessen til både barn og voksne, og en spennende scenografi som gir mange muligheter for skuespillerne. Så kanskje det ikke gjør noe at den mest komplekse dialogen er mest spennende for oss litt eldre?

Gøy, gøy gøy! FOTO: Marius Fiskum

I starten sier Cecilie/Tobias, spilt av Jonas Delerud: «sånn som dere ser meg nå, det er slik jeg føler meg inni meg». Og med den ene setningen godtar barna at 9 år gamle Cecilie spilles av en voksen mann. Skuespillerne imponerer også med lekenhet og godt kroppslig spill, som jeg tror er med på å gjøre at barna kjenner seg igjen. Spesielt karakteren Konrad sine dinosaurlignende bevegelser fascinerte veldig.

På vei ut kan barna spørre skuespillerne om det de lurer på, og her stilles det alle slags spørsmål: «Er det ditt ekte hår?» «Hvorfor føler du deg som en gutt, egentlig?» Denne muligheten for at barna kan undre høyt, og kanskje til og med få svar, tror jeg er viktig etter en slik forestilling.

Humoren treffer barna og jeg som voksen blir godt underholdt av at barna blir underholdt. Sjokk-reaksjonen til elevene når den ene karakteren sa «hold kjeft» fikk meg til å le høyt og lenge!

Dette er en fin forestilling med et viktig budskap som jeg håper flest mulig har fått med seg under Heddadagene!

Heddadagene 2019: Circus Absence

Circus Absence er et fantastisk tullete show som underholder hele familien fra første sekund. Jo Strømgren møter break dance fungerer kjempefint, og den typiske historiefortellingen står fortstatt i fokus.

 

Circus Absence byr på en morssom og kul kveld for hele familien. FOTO: Jarle Moe

Tittel: Circus Absence

Tid og sted: Dansens Hus, 13. juni

Produsert av: Samproduksjon mellom Absence og Den Nationale Scene

Regi: Jo Strømgren           Koreografi: Absence

Med Andreas Roksvåg, Christopher Bottolfsen, Christopher Cardoso, Daniel Grindeland, Halvard Haldorsen, Hans Kristian Andersen og Piero Issa

Kostymedesign Linn Therese Michelsen   Maske Mette Noodt

Lysdesign Einar Bjarkø     Lyddesign Bjarte Våge

Kommende forestillinger: Spilles frem til 16. juni

Anmeldelse av: Sandra Mari Miller


 

Det er bare ryddegutten som ser at den griske sirkusdirektøren legger unna penger til seg selv, mens han selv, klovnene og dyrene får ikke så mye av det som er igjen. Og hvordan skal ryddegutten endelig få sin sjanse i manesjen? Sammen med de få, men godt brukte sceneelementene og med bruken av lys og røyk, blir vi dratt inn i en dansende sirkusverden.

 

Absence Crew imponerer igjen, og kan absolutt både danse og spille teater. Selv om noen av scenene kan føles litt mangelfull både koreografisk og skuespillermessig i forhold til de scenene som imponerer mest, er de med på å gjevne ut forestillingen og gi flere inntrykk. Her får vi servert både energiske, hoppende, og gøyale scener, men møter også på moral og ettertanke. Humoren er enkel og lekende, og balansen mellom for dumt og akkurat dumt nok til å være gøy treffes akkurat; hele salen ler.

 

Sirkusdirektøren er sleip og lurer unna penger fra de andre i troppen. FOTO: Jarle Moe

 

Dette er en flott forestilling for deg som ønsker å se dans, teater og ha en kul kveld. Perfekt om du har barn interessert i dans, spesielt break-dance, og vil se en kul gjeng gjøre morsomme og teite ting med stil.

Heddadagene 2019: La Cenerentola

Når denne operaversjonen av Askepott ble iscenesatt på Operaen i 2017 mottok den glimrende kritikker. Anmeldere var over seg av begeistring dengang, så vi i Teaterungdom.no var raske med å sikre oss billetter når vi så at den igjen skulle settes opp – denne gangen under Heddadagene. La Cenerentola spilles igjen, men jeg forstår ikke helt hvorfor. 

Kjærligheten kjenner ingen grenser i denne velkjente historien. Askepott og prinsen blir forelsket atter en gang. FOTO: Erik Berg


Tittel: La Cenerentola

Hvor/Når: Den Norske Opera og Ballett, Hovedscenen. 12.juni

Samproduksjon med: Opéra de Lyon

Musikk: Gioachino Rossini           Libretto: Jacopo Ferretti

Musikalsk leder: Leo Hussain      Regi: Stefan Herheim

Medvirkende: Tone Kummervold, Taylor Stayton, Edward Nelson, Miklós Sebestyén, Vera Talerko, Astrid Nordstad, Michael Surmuel m.fl. Operakoret- tenor og bass, Operaorkestret

Kommende forestillinger: 15. og 18. juni

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä


Askepott er en velkjent historie for de fleste, og selv om enkelte elementer i historien varierer er enden på visa det samme. Jenta som slaver i asken, ender opp som prinsens brud. I fornøyelige 30 sluttsekunder ender hun riktignok opp tilbake i vaskedameantrekket sitt akkurat i denne oppsetningen, men dere skjønner greia.

Godheten vil seire! Askepott får sin prins. Stesøstrene og den onde stefaren får sin straff, i form av en tilgivelse. Publikum ler og koser seg i salen. Folkeligheten har inntatt Operahuset. “Da vet vi hvordan en folkelig Askepott hadde vært,” sier min venninne på vei ut av salen. Hun har så rett.

I denne oppsetningen er Askepott (Tone Kummervold) et grepa kvinnfolk, med beina plantet bredbeint på jorda. Artig, livlig, folkelig og karslig. Jeg har aldri sett en slik Askepott før. Greit nok det, men hvorfor?

La Cenerentola er solid og gjennomført, men dessverre også forglemmelig… FOTO: Erik Berg

Det er egentlig spørsmålet som går igjen. Det er ikke noe galt med forestillingen. De synger flott, alt ser bra ut, men hvorfor er (de andre) anmelderne over seg av begeistring? Jeg skjønner det egentlig ikke. Selv kommer jeg til å glemme denne forestillingen i løpet av en uke. Den oppleves solid, men fryktelig lite minneverdig.

Første akt er lang, den andre betydelig bedre, og sluttminuttet er forestillingens beste. Vognen er fantastisk! Og jeg liker at skyen har en liten port foran, det er gøy. Det er i grunnen mange gode enkeltelementer. Det funker greit helhetlig. Ingenting er feil, men hvorfor skal man prioritere å se akkurat dette under en fullspekket teaterfestival? Det har jeg ikke noe godt svar på.

 

PS: Dette har ingenting med selve forestillingen La Cenerentola å gjøre, men jeg vil nevne det allikevel. Det at Den Norske Opera og Ballett tar et aktivt valg og ønsker å delta som en del av Heddadagene er HELT FANTASTISK! Selvfølgelig er Opera en del av norsk teater! Jeg håper virkelig at Heddajuryen tar seg tid til å se og vurdere også forestillinger her. Hadde det vært for mye å be om en nominasjon, for eksempel i kategorien for Beste scenografi/kostymedesign? Hilsen en som fortsatt tenker på The Hamlet Complex opptil flere ganger i uken.

Heddadagene 2019: Mio, min Mio

Heddaprisnominerte Mio, min Mio selger ut Trikkestallen på et blunk når den omsider har tatt turen til Oslo. Teatret Vårt og Nordland Teater har jobbet et helt år med Astrid Lindgrens eventyrbok. Resultatet er en magisk papirverden i sort og hvitt. Og selv om boken er ufattelig trist, er forestillingen full av håp og lys.

Mio (Iver Innset) og Jum-Jum (Amalie Sofie Ibsen Jensen) reiser på en farlig reise i Mio, min Mio.  FOTO: Tingh, Teatret Vårt

Tittel: Mio, min Mio

Av: Astrid Lindgren                            Produsert av: Teatret Vårt og Nordland Teater

Hvor/Når: Oslo Nye Teater, Trikkestallen. 12.juni kl. 16:00

Dramatisering og regi: Hilde Brinchmann

Scenografi: Paul Garbers                  Kostyme- og maskedesign: Helena Andersson

Lysdesigner: Jonas P A Fuglseth      Komponist: Eirik Myhr

Medvirkende: Iver Innset, Amalie Sofie Ibsen Jensen og Dagfinn Tutturen/Rune Storsæther Løding

Kommende forestillinger: Spilles frem til og med 16.juni, utsolgt hver dag

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä


 

Publikum stiller seg opp i par og blir ført inn i salen ved å følge et lysende rør. Der inne setter vi oss ned på gulvet og hører Bo Vilhelm Olsson (Iver Innset) fortelle om sitt liv. En magisk flaske senere og vi forflytter oss opp i amfiet og til “Landet i det fjerne”. Her møter Bo, eller Mio som det viser seg at han heter, faren sin, Kongen. Han får også en bestevenn som heter Jum-Jum og en nydelig hest han kan ri på. Men i denne verdenen finnes også den onde Ridder Kato med hjerte av stein, som må bekjempes.

På mange måter et klassisk eventyr. Det gode mot det onde. Det gode får hjelp og seirer. Veien dit er en reise. Gjennom ulike verdener, til fots og på hesteryggen. Gjennom både fortellerkunst og handling på scenen. Mio, min Mio er en usedvanlig god bearbeiding fra bok til scene. De to teatrene har virkelig klart å skape et magisk univers i papir. For det er papir det går i. Sort og hvitt.

 

Kongen er god og gjentar til stadighet “Mio, min Mio”. FOTO: Tingh, Teatret Vårt

Scenografi, kostymer- og maskedesign har gjort en briljant jobb med å bygge et troverdig univers av papp og papir, hvitt og sort, også tekst da. Og de tre skuespillerne (de er kun tre) gjør jobben sin på en strålende måte. Forestillingen byr dessuten på noen av de mest overbevisende ridescenene jeg har sett (og der har jeg sett mye rart). Dramatiseringen og regien er Hilde Brinchmanns verk, hennes forestillinger er Heddaprisnominert både for Beste forestilling for ungdom (Ingenting – les vår anmeldelse HER!) og Beste barneforestilling (Mio, min Mio). Hadde jeg sittet i juryen hadde jeg slengt på en nominasjon for Beste regi for disse verkene. To fantastiske forestillinger som tar målgruppen på alvor. Iver Innset (Mio) har virkelig fått en pangstart på sin skuespillerkarrière ved å medvirke i begge disse produksjonene. Brinchmann/Innset: et bra team!

Forestillingen varer bare en time, men det er nok. Suksessfaktoren her er at de lar Mio fortelle store deler av handlingen, slik rykker vi hurtig nok frem. En klassisk setning i teatret er “vis det, ikke si det”, men her våger Brinchmann å gå motsatt vei. Det er lurt, Innset er en strålende historieforteller. I tillegg er det skumle virkelig skummelt. Ridder Kato ser ut som en grusom demon. Jeg har ingen problemer med å se for meg at dette monsteret river hjertet ut av folk og erstatter det med stein.

 

Velkommen til en magisk verden av papir. FOTO: Tingh, Teatret Vårt

Det er et snev av publikumsinvolvering her også. Dette kunne fort blitt kleint eller pinlig, men det er det ikke. Skuespillerne våger å ta skikkelig tak i barna, trekke de med seg opp på scenen, gi klare beskjeder og kaster sånn sett ikke bort tiden. Effektivt og smart løst.

Mio, min Mio er en av årets beste barneforestillinger, kanskje den aller beste? Det gjenstår å se hvor Heddaprisen havner. Uansett et meget godt stykke teater som både Teatret Vårt og Nordland Teater kan være stolte av. Jeg finner boken Mio, min Mio ufattelig trist, det er ikke denne forestillingen. Den er rørende og fin, og har et hav av håp, lys og varme. Døden er ikke så stor i forestillingen som i boken og det kler denne papirverdenen bra.