Snilerevyen 2020 må kanskje sies å være årets morsomste pest. Her tar Lillestrøm-elevene oss med tilbake til året 1348 i “Noreg”, og svartedauen er naturligvis temaet. Overraskende morsomt, og iherdig gjennomført.
Tittel: 1348
Hvor/når: Lillestrøm videregående skole, 8. januar kl. 19:00
Instruktører: Philip Helgar og Kristian Kilde
Skuespillere: Ulla Fredriksen, Tor Sigurd Dahlen, Lara Mreihil, Maria Habiyambere, Jonas Blakstad, Hanna Isum, Annika Førland Synnes
Kommende forestillinger: Spiller t.o.m. 15. januar
Anmeldelse av: Stine Sørensen
Snilerevyen er så dedikert til konseptet sitt at det nesten er som å se en komedie-forestilling. Året er 1348 og det holder de på gjennom hele revyen. Kostymene er trauste, sminken sykelig, og en forteller annonserer hver sketsj med et kapittel-nummer. På nynorsk selvfølgelig. Bandet er likeså sminket bleke der de sitter på toppen av scenen, og koret er kledd i nonnedrakter. Alle gjør en utmerket jobb med å levere både sjanger-riktige traller, så vel som moderne låter.
Ulempen med denne formen er at noen av sketsjene, i alle fall i første akt, blir litt vel langdryge. Mer scener enn sketsjer, og da blir revy-elementet borte. Konseptet er på alle måter kult, men det blir litt for mye teater. Den kjappe og overraskende humoren som kjennetegner revyen, blir glemt.
I første akt møter vi landsbybeboeren som gjerne vil synge, men som konstant blir avbrutt. Vi møter han som blir ertet av kompisen for å gifte seg med en gammel røy på 15 år og den sleipe ordføreren Pinje Stankelbein. Det beste nummeret her må være presten som stotrende skal holde foredrag om svartedauen til publikum, og søren om det ikke tok meg rett tilbake til barneskolen. “Jeg har bare brukt ordentlige kilder altså, Store Norske Leksikon og sånt”.
Det dukker også opp noen spark til vår egen kaotiske nåtid. Det er pest-presten som tilbyr vaksine til den uinteresserte massen og miljø-politikeren som roper “Korleis våger dykk!” før hun blir overfalt av resten av partiene. Her kunne de vært hakke mer kritiske og utnyttet sine egne ideer for å sette en litt dypere brodd. Slibrige ordfører Stankelbein er for eksempel en karakter de fint kunne lekt mer med og gjort spissere. Nå fremstår han som noe vilkårlig og uten en klar motivasjon.
I andre akt tar tempoet seg betydelig opp. Sketsjene blir kjappere og strammere, og humoren spissere. Her er høydepunktene mange. Det er historien om rottefamilien Hansen hvor pappa-rotten er sliten etter lang dag på jobb og ikke vil krangle med rottemor, samt sketsjen hvor apokalypsens fire ryttere skal ut og utrydde menneskeheten, men blir tvunget til å ta med seg den irriterende lillebroren Fotsopp, herlig spilt av Ulla Fredriksen.
Kveldens klare favoritt er den vittige fortellingen om Døden og Pesta som bestemmer seg for å ta en kaffe sammen, glemmer den døde som våkner opp i tide til å se mannen være utro, for så å bli trøstet av musikal-vampyren Vladimir. Herlig absurd og imponerende gjennomført. En god andreplass er selve finalenummeret, hvor skuespillerne dør én etter én og må bli løftet opp av scenearbeiderne for å ta i mot applausen. Det er dedikasjon til tema det.
Snilerevyen 2020 kjører på med et ambisiøst konsept som ikke når helt til topps, men det er likevel en underholdene revy som tidvis briljerer. Det er i alle fall den morsomste pesten jeg noen gang har sett!
