Fossrevyen 2020: Connecting people

“Hei!”. “Velkommen!”. Utstrakte hender og store smil møter publikum når de trer inn i loftet på Foss videregående skole. Skuespillerne tar i mot hver og en med glødende entusiasme, og konseptet connecting people – eller for å si det på norsk, menneskelige relasjoner – er velgjort fra første stund. Det er resten av revyen også, for hæla i taket, dette var gøy!

 

Stor energi og rågode aktører sørger for at Fossrevyen svinger seg til topps! Foto: Simon Ulrik Kvalheim

Tittel: Connecting People

Hvor/når: Foss videregående skole, 6. januar kl. 18:00

Instruktører: Hans Jacob Wernersen og Håvard Wist

Skuespillere: Helle Ryg Eia, Syver Myhrvold, Johannes Erlendsson Høyland, Marie Myrene Nørstebø, Bastian Gunnson Brauer, Filippa Lenth, Mie Olsen Sondressen og Elliot Vaughan

Kommende forestillinger: Spiller t.o.m. 18. januar

Anmeldelse av: Stine Sørensen


 

Fossrevyen er kjent for å stelle i stand gode revyer, og som førstegangs fossrevy-publikumer skjønner jeg nå hva all begeistringen handler om. Dette er virkelig mennesker som kan sitt fag, trolig takket være en velfungerende musikklinje og lange revytradisjoner. Kvaliteten på skuespill, sang og dans er upåklagelig, og humoren sitter som skudd.

 

De utnytter rommet og lar bandet ramme inn scenen med blåsere på venstre side og strykere på høyere. Bak sitter resten av bandet og sammen serverer de fengende musikk som engasjerer salen gang på gang.

 

Kveldens lek er å fortelle om sin “guilty pleasure”-sang, en fnisende sketsj med en absurd vending. Foto: Simon Ulrik Kvalheim

 

Det er noe utrolig hyggelig med at Foss har valgt temaet menneskelige relasjoner. I og for seg et trygt tema, for det blir liksom naturlig gjennomført så fort man har mer enn et menneske på scenen. Men Fossrevyen blir likevel aldri for trygg. De utfordrer, leker med sjangeren og overrasker stadig.

 

Som i sketsjen hvor den klassiske “grå musa” skal synge ut en powerpointpresentasjon om hvorfor hun aldri får seg en mann. En litt oppbrukt klisjé tenker jeg, før de snur det på hodet og gjør det til en sang om incels. Dere vet, de ufrivillig sexløse mennene som hater kvinner, og selv ikke DE vil ha henne. Morsomme ordspill pluss gøyal vri, og vipps, klisjéen ble en orginalitet.

 

Som en samlende historie dukker stadig skuespiller Helle Ryg Eia og Syver Myhrvold opp på scenen “som seg selv” og henvender seg til publikum. Helle forteller om relasjoner i alle sine former, og Syver spiller på gitar. I utgangspunktet et unødvendig grep, for resten av sketsjene forholder seg godt til temaet uansett, men duoen er så morsomme på scenen at det tilgis. Ryg Eia og Myhrvold leverer både replikker og uttrykk på en sjarmerende keitete måte, og samspillet deres fungerer godt.

 

De fire store ser på filmen “Fantastic Four” (hehe), og utviser Jonas Lie fra elitegjengen fordi verkene hans ikke er kjente nok. Foto: Simon Ulrik Kvalheim

 

Nivået på alle skuespillerne er svært høyt, men også Johannes Erlendsson Høyland må trekkes frem, om ikke for annen grunn at han er gudbenådet med en fantastisk mimikk. Jeg mener på ingen måte å være slem når jeg skulle ønske at han hadde færre replikker, rett og slett fordi han serverte de mest hysteriske ansiktsuttrykkene når munnen var lukket. Sketsjen hvor han innser at han sitter mellom to venninner som ikke har sett hverandre siden tenårene, er en av de korteste, men morsomste øyeblikkene revyen har å by på.

 

Fossrevyen ligger ikke på latsiden og får også flettet inn flere samfunnsaktuelle poenger i sketsjene. Incels-sangen er et eksempel, og gruppen med kjendisartister som skal spille inn sang for å støtte brannen i Amazonas er også et spist og morsomt bidrag. Gøy i seg selv, men gir den ekstra brodden ved at alle artistene til slutt bare synger tulleord med klagende stemme til “We are the world”. Et fint stikk til den vestlige verden som høylytt skal redde resten av den – på TV fra trygg avstand selvfølgelig.

 

Noe kritikk blir flisespikkeri sammenlignet med den totale fornøyelige opplevelsen. Enkelte ganger drukner sangtekstene i musikken, og jeg skal ikke påstå at alle sketsjene fungerer like godt. Men høydepunktene er helt klart i flertall og Connecting people en klar fulltreffer. De åpner med et “hei” og avslutter med et “hei”, og jeg roper heia Fossrevyen. For et show!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg