Glem voksenlivet og bli med på å lage putefort! Rudrevyen tar oss bokstavelig talt inn i et gigantisk putefort og serverer en fargerik bukett av tradisjonelle sketsjer, rågode sangnumre og en gjeng skuespillere med særdeles høyt nivå. Dette er et putefort du ikke vil gå glipp av!

Tittel: La oss bygge putefort

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

Hvor/når: Rud videregående skole, 5. januar kl. 18:30

Instruktører: Einar Bardal, Tarald Aas Reite og Joakim Ljønes

Skuespillere: Tiril Bakke, Ulrik William Græsli, Signe Dammann Anker, Tuva Dysthe Lyngstad, Johannes Kaaby Helsteinhus, Idunn Gismerøy Ekker, Cathrine Louise Coll og Anna Kjøs Oddli

Kapellmestere: Håkon Måge, Herman Sverre Havsgård og Christoph Kvinnsland

Band: Hans Christian Stokke, Herman Sverre Havsgård, Edvard Johansen Usher, Nicolai Engstad Anker, Magnus Kaspersen Evjen, Tius Danielsen, Jakob Myrbakk, Erik Lee Thu, Christoph Kvinnsland, Håkon Måge, Emil Hvesser, Simen Rommen og Helene Klepper

Kommende forestillinger: Spiller t.o.m. 14. januar

Anmeldelse av: Stine Sørensen

Når jeg sier at Rudrevyen tar oss inn i et gigantisk putefort, mener jeg det helt bokstavelig. Hele scenen er innrammet av dyner, lakener og puter i alle farger og fasonger. Det er flere steder aktørene kan komme inn på scenen, og selve genistreken ligger i sklia som leder ned fra øverste plan hvor bandet holder til. Her kommer skuespillerne rutsjende ned, og det er like gøy for oss å se på, som jeg innbiller meg det er for skuespillerne å gjøre det.

Åpningsnummeret er fult av energi og gode sangprestasjoner, og setter med en gang standarden for resten av revyen. Endelig er putefortet ferdig, og mamma  – et gigantisk hodet i pappmache med “mamma”-stemme – får ikke komme inn. Barnlig og forfriskende!

Et putefort som tematikk høres kanskje veldig begrensende ut, men jeg synes absolutt det funker. Ikke alle sketsjene har noe med temaet å gjøre, men når hele scenen likevel er et putefort så kan man ikke annet enn å si at de forholder seg til rammen de har satt. Sånt synes jeg er gøy! De veksler på å være tenåringer som unngår “pappmache-mamma” gjemt blant putene, og helt andre figurer som absolutt ikke befinner seg i noe putefort.

Det er tilfellene hvor putefortet virkelig blir brukt i sin originale funksjon, at Rudrevyen er på sitt beste. Skuespiller Tiril Bakke er jenta som inviterer gjengen hjem på vorse og spanderer både komplimenter og limousin til festen, men egentlig er hun veldig ensom. Det utvikler seg til et vittig sangnummer hvor ordet “ensom” hyppig blir til “En som… er kul!”. Når gjengen underveis i sangen forlater henne føler vi på brodden i nummeret.

En annen innertier er avslutningen på første akt. Med lommelykter, skuddsikkervest og militærlue sniker skuespillerne seg rundt i det som er den morsomste, mest voldelige og mest rørende putekrigen jeg noen gang har sett.

I andre akt får det særdeles gode koret også skinne. De åpner med en absurd sang om en rotte-puff til de episke tonene til “O Fortuna”, og skaper stor begeistring som et damekor som synger om hvorfor de er single. Bandet er en trygg og kompetent ryggstøtte som losjer revyen gjennom engasjerende og godt fremførte musikalske numre.

Revyen har også med seg en gruppe dyktige dansere som de med fordel kunne ha brukt enda mer. De har et solid solo-nummer i første akt (kledd i lappeteppe-gensere) og dukker opp innimellom, men de beviser at scenen er stor nok til alle, så her kunne de ha utnyttet sine gode ressurser enda bedre.

Skuespillerne holder som nevnt et høyt nivå gjennom hele revyen, og spesielt “ensomme” Tiril Bakke utmerker seg med stor tilstedeværelse på scenen og en enorm komisk timing. Ulrik William Græsli stjeler også stadig oppmerksomheten, spesielt som deltager i Norske Talenter, hvis talent er “å holde audition”. Han kaster dommerne ut på gulvet og tvinger dem til å vise talentene sine, og trykker selvfølgelig på gullknappen for så å stikke av med seieren selv. Småteit, men morsomt!

Rudrevyen er en stram og høyst underholdene revy, stappfull av sceneglede og godt samarbeid. Under pausen hører vi “pappmache-mamma” som kommer med velmente råd, mens publikum kan kjøpe både pølser og snop: “Det er uhøflig å ha albuen på bordet”. Gjennomgående gjennomført er alltid et pluss! Dette er en gjeng som kan sitt fag, og jeg kommer til å huske mange av sketsjene med latter i en god stund framover.