Det føles som en annen verden, en evighet siden, den tiden da man bare kunne knyte på seg skoene, ta på seg klærne man ville og gå på forestilling. Stort rom med mange mennesker. Dans og spill på scenen. Det kjennes ut som om det var et år siden Merket hadde premiere på Sentralen. Men det var i år, i denne måneden, og Teaterungdom var der. Siste dagen før alt stoppet.
Tittel: Merket
Hvor/Når: Sentralen, Gymsalen onsdag 11.mars
Skapende utøvere: Daniel Frikstad og Helene Skogland
Regikonsulent: Claire de Wangen
Koreografikonsulent: Maja Roel
Kommende forestillinger: Ingen oppsatte forestillinger
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä
Dette skulle være en anmeldelse, en helt vanlig anmeldelse, men ingenting er helt vanlig om dagen. Heller ikke denne anmeldelsen. Det er så mye som har endret seg. Jeg er bare ekstremt takknemlig for invitasjonen til forestillingen. For at jeg var i den salen på Sentralen akkurat denne dagen. For at det bare var et tyvetalls publikummere det var plass til. Slik at jeg fikk en siste teateropplevelse – helt på tampen.
Merket er duoen Daniel Frikstad og Helene Skoglands første produksjon. Med seg, i diverse roller, har de ulike personer vi gjerne forbinder med Claire de Wangen produksjoner. Allerede der blir vi i Teaterungdom.no nysgjerrige. Forestillingsformen er flytende. Et sted mellom dans og teater. Klær blir tatt av og på. Som om utøverne tar utgangspunkt i noe helt konkret og lager noe abstrakt ut fra det. Klesstativer skyves rundt. De starter med å rydde i de, sortere klær, plassere de der de passer inn. Det går raskt og forestillingen har gjennomgående et høyt tempo. Det kler duoen.
Jeg skal ikke påstå at jeg forstod handlingen. Kanskje var det ingen handling, men fragmenter – tanker. Jeg trekker paralleller til kjønn og kjønnsnormer og roller. Forestillingen har noe androgynt over seg. Det er befriende at den varer såpass kort tid også, omtrent 40 minutter. Merket trenger ikke mer, Frikstad \\ Skogland får vist nok på denne tiden.
Merket kunne fort ha blitt en forestilling blant mange. En hybrid mellom dans og teater, som gir mye i øyeblikket, men som slipes bort av tidens tann. Det vil den ikke være. Ikke for meg eller de 20 andre i salen på Sentralen. Vi kommer til å huske den. Klesstativene, dansen, stemningen, en teatersal klar for liv. For nå står de der, som tomme bygninger, tomme saler uten sjel og liv slik de skal. Jeg kommer til å huske Merket. Og Merket husker jeg som et godt minne.
