Oslo sover. Byen har sovet lenge. I en dvale, forårsaket av en pandemi. Så skjer det noe, folk begynner å bevege seg igjen. Smitten er mindre. Små grupper går langs gatene, varmen steker opp asfalten og byens innbyggere fyller parkene. Noen ytterst få er utstyrt med store hodetelefoner og en elektronisk skjerm. De deltar på en visuell audiovandring. Vi er blant disse få. Vi er på teater – eller, på noe som minner om teater. Oslo begynner å komme ut av dvalen og det gjør Teaterungdom.no også!
Tittel: Oslo Kartwerk
Hvor/Når: Oslos gater, oppmøte ved Tinghuset, torsdag 18.juni.
Manus/regi/kostyme: Claire de Wangen
Produksjon/video/foto: Morten Bendiksen Musikk/lyd: Dorothea Økland
Produksjonsledelse: Ida Sofie Straume Tekst: Claire de Wangen og Gaute Askild Næsheim
Medvirkende: Per Tykriseth, Lilou og Alva de Wangen, Jonathan Ibsen, Helene Skogland, Fredrik Petrov, Ida Sofie Straume, Cici Henriksen, Gaute Askild Næsheim, Evy Kasseth Røsten, Andrei Faitas, Therese Borkenhagen, Nabeel Syed, Adrian de Wangen og Lea Josephine Tetrick.
Kommende forestillinger: Spilles ut juli 2020
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä
Som en Alice på jakt etter sin kanin er jeg også lovlig sent ute. Det har tatt tid å skrive dette. Ordene trengte tid til å lande, for dette er ikke helt enkelt å gripe tak i. Man får utdelt en skjerm og et par hodetelefoner, så beveger man seg rundt i byen. En liten vandring, mens man ser og hører små snutter på skjermen. Gjennomgående følger man en hvit kanin. En underlig en sådan. Jonathan Ibsen er et funn der han danser seg gjennom Oslos gater i sitt nedslitte, mørbanka kostyme. Forestillingens mest solide skuespillerprestasjon.
Og de er mange som bidrar på scenen, jeg mener – på skjermen. Alle står seg ikke like godt, nyskapende teater via skjerm er ingen lett sjanger. Noen ganger savner jeg en litt mykere hånd fra skuespillerne, slik at det føles mer relevant og ikke så distansert. Skjermen er nok distanse. Det er de mest realistiske, som Lilou de Wangen, som klarer å treffe oss.
En stund lurer jeg på hvorfor vi faktisk må gå rundt. Hva gir vandringen prosjektet? Så åpner byen seg, bokstavelig talt, på slutten av forestillingen. Da føles alt verdt det. En utrolig smidig og sterk avslutning. Som en slags ramme. Oslo. Jeg elsker Oslo, det gjør Oslo Kartwerk også.
Forestillingen blir for meg en overraskende sterk opplevelse. Byen og teater sammen i harmoni, etter en lang søvn. Som å våkne til en gammel kjærlighet. Verdens merkeligste kanin, to blad de Wangen, utsikt, litt dansk, litt stress – også Oslo! Oslo Kartwerk får av meg terningkast 5.
