Kantina på Katta dufter godt av nystekte vafler i det jeg kommer inn og blir møtt av tre blide ungdommer i billettluka. Jeg får utdelt en liten medisinflaske hvis merkelapp forteller meg hvor i salen jeg skal sitte. Det er et tydelig hint til forestillingen som venter, noe som også er tilfellet for det gøyale programbladet som gjennom imiterte journaler på humoristisk vis presenterer de medvirkende i oppsetningen.
Tittel: Den innbilt syke
Hvor/når: Oslo Katedralskole 29.februar
Av: Molière Regi: Morten Anda Berg
Skuespillere: Vilde Nilsen Aubell, Amalia Sanchez Knotten, Hanna Guddal Jemtland, Åsne Skeie, Ella Emilia Andersen Rief, Mikael Thurmer, Sigurd Bakken-Snekkevik, Andreas Tolstrup Christensen og Marie Hammergren
Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt
Anmeldelse av: Elin Wettergreen Værvågen
Den innbilt syke er en satirisk komedie skrevet av den franske forfatteren Molière. Stykket kritiserer barokkens legestand og dens utnyttelse av pasienter iblandet tematikk omkring arrangert ekteskap. Den innbilt syke Argan lover bort sin datter til en legesønn slik at han alltid skal kunne ha fri tilgang til de medisinene han tror han trenger. I mellomtiden har Argans datter forelsket seg i en annen mann, og dermed er forviklingene i gang.
Skal en ung kvinne kunne gifte seg med hvem hun vil? Hva er egentlig Argans kone ute etter? Og er Argan egentlig syk?
De unge skuespillerne presterer og formidler godt, og jeg koser meg gjennom hele oppsetningen. Lysdesignet understøtter historien på mesterlig vis, spesielt i det publikum får innblikk i Argans fortvilelse og han kun er opplyst av en enslig følgespot.
Vi tilbringer hele forestillingen i Argans værelse, men får likevel opplevelsen av å være i 3 forskjellige rom. En stor barokk seng er scenens midtpunkt, og den ene veggen i værelset ser ut som en apotekers laboratorium. Det subtile hintet til Argans galskap er dempet, men veldig virkningsfullt.
Bandet er plassert på scenens høyre side og blir på en smidig måte en del av oppsetningens kulisse. Musikerne er samspilte og akkompagnerer forestillingen godt, men jeg lar meg distrahere av at det tidvis er ganske surt. Lyden er også skrudd relativt mye høyere enn hva skuespillerne snakker, noe som gjør vekslingen mellom musikk og skuespill noe utfordrende for publikum.
Jeg lar meg likefullt imponere av de unge aktørene som driver sitt eget teater og velger å sette opp en nærmest 350 år gammel komedie og klarer å gjøre det spissfindig og aktuelt i dag. Jeg skulle gjerne ha sett oppsetningen en gang til og ser frem til å følge Kattateateret og deres oppsetninger i årene som kommer.