Lyset på

Det er en rar kveld i operaen. Det er utsolgt, men på langt nær full sal. Det er premiere, men verkene som blir vist skulle egentlig vært ferdig spilt for lenge siden. Jeg skulle ønske dette var en anmeldelse uten corona, men corona påvirker kulturbransjen så mye at det dessverre ikke er mulig. 

Vakkert. FOTO: Erik Berg

Tittel: Lyset på Nasjonalballetten

Hvor/når: Operaen, 25. september kl 20:30

Koreografi: Alan Lucien Øyen, Sir Kenneth MacMillan, Jean Coralli, Jules Perrot

På scenen: Dansere fra Nasjonalballetten

Kommende forestillinger: 1., 3., 8., 9., 13. og 15. oktober

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud


 

Det er fredag 25. september og det er første gang Nasjonalballetten opptrer på Operaens hovedscene siden Norge stengte ned 12. mars. Det er mer enn et halvt år siden. Og selv om de nå er tilbake på scenen, er det med restriksjoner om kun 200 personer i salen. Med sine 1357 seter er ikke 200 personer særlig mye. Annenhver rad er stengt, og det er to tomme seter mellom hver person. Det er rart å se operaen så tom, men samtidig har jeg aldri opplevd danserne på scenen mer levende. Det føles som om danserne bare danser for meg og på en merkelig måte gjør tomheten det hele mer intimt. 

 

I løpet av kvelden får vi se utdrag fra tre forskjellige verker som ble avbrutt eller aldri rakk premieren før landet stengte ned. Det første vi får se er et utdrag fra Gomennasai, koreografert av huskoreograf Alan Lucien Øyen. Om det er jeg som er underernært på kultur eller om dette uansett hadde vært sinnsykt bra er vanskelig å si, men det er uten tvil det kuleste jeg har sett i Operaen noen gang. 

“Det kuleste jeg har sett i Operaen noen gang” FOTO: Erik Berg

 

På scenen står to mannlige dansere. Koreografien er leken, med mye herming etter hverandre. Når den ene har gjort et trinn, gjør den andre det rett etter. Det blir en slags kanon, men ut av det blå er de helt synkrone og plutselig har de byttet hvem som leder. Det er litt som å se barn som lærer ved å herme etter andre. Musikken følger danserne tett, og det tar tid før jeg innser at det er to pianoer som følger hver sin danser. Samspillet mellom danserne var helt unikt – jeg ble rett og slett målløs av denne helt fantastiske koreografien. 

 

Manon. FOTO: Erik Berg

 

Soveromsscenen fra Manon var neste utdrag på programmet. Dirty dancing møter ballett, i en kjærlighetsduett mellom to dansere. Jeg er fortsatt rusa på første nummer og kan ikke annet enn å lene meg tilbake og nyte alt jeg får oppleve. Det er så alt for lenge siden jeg har opplevd noe lignende, og jeg blir rørt av hver minste piruett. Forestillingen avsluttes med intrigene fra Giselle sin 2. akt. Fra å ha vært kun to dansere på scenen i de første numrene, er nå rundt 15 av danserne fra Nasjonalballetten med ut i skogen og danser til Adolphe Adam sine toner. 

 

Intenst. FOTO: Erik Berg

 

Lyset på spilles flere ganger utover høsten, med 5 forskjellige kombinasjoner av ulike verker. Vi så kombinasjon A, og den anbefales på det varmeste. Å få oppleve Gomennasai var verdt besøket i seg selv, og det at man får andre fine verker med på kjøpet er bare en bonus. Det er forestillinger som denne vi trenger nå. Etter et altfor tungt halvår, var det ubeskrivelig deilig å kunne ta plass i Operaens hovedsal og bare glemme alt som har med virus å gjøre resten av kvelden. Det er dette vi trenger nå, og jeg håper flere benytter seg av sjansen.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg