Mimesis Heidi Dahlsveen er en unik forteller. En vanvittig dame. Intenst, uredd, tilstede, grundig og ikke redd for å ta tak i de grusomme elementene i sine fortellinger. I Vår er vi innom norrøn mytologi, vi hører historien om Hervor og litt om Heidis eget liv. Vi hører tanker om teknologi og tiden i dag. Vevd sammen av musikken til Kristin Bolstad. Fortellerkunst og musikk i et elegant samspill.
Tittel: Vår
Hvor/Når: Strømmet på www.fortellerfestivalen.no lørdag 20.mars
Av og med: Mimesis Heidi Dahlsveen og Kristin Bolstad
Kommende forestillinger: Kan sees digitalt på fortellerfestivalen.no 19.-21.mars
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä
Er vi de fortellingene vi forteller at vi er? Et stort spørsmål. Vår starter med “jeg husker”, vi er innom “jeg er redd” og “han som slår henne, vi rømte”. Det er brutalt i all sin enkelhet. Heidi utnytter potensialet i fortellerkunsten – hun kan gå lengre. Si ting rett ut. Hvor grusomme bildene i hodet blir, er helt opp til tilhørerne. Det er effektivt og intelligent gjort. Hun er også helt rå på å avbryte seg selv, dette skaper dynamikk. Heidi kan gjøre ting ingen andre kan, og brutaliteten er hennes venn. Med seg har hun musiker og komponist Kristin Bolstad. En dyktig musiker (som også viser seg å være en god forteller).
Krig er et ord som går igjen, både i Vår og i Hervors liv. Krigen mellom beina, krigen er skrevet i arr. Et lyrisk språk, vanskelig å gripe tak i, men veldig lett å forstå når det fortelles godt nok. Lik Hervor i sin søken etter sin skjebne søker våger også duoen å bli. Bli i sin form, sin fortellerkunst og sin teknikk. De har valgt hvordan forestillingen skal gå og står i det. Det er lett å respektere. De er utvilsomt dyktige.
Er dette en forestilling for ungdom? Jeg er usikker, faktisk er jeg usikker på målgruppen her i det hele tatt, men at dette er en dyktig forteller og musiker, det er det ikke i tvil om.
Takk skal du ha Helge. Tar med meg setningen: “Brutaliteten er hennes venn videre”. Og ja, vi bør være tydeligere på målgruppen. Takk for at du gjør det.
Hilsen Heidi