0+0=4 har spilt i over 5 år, i alt fra teatersaler til tinghus. Vi nordmenn er stolte av det norske rettvesenet og vi har god grunn til å være det. Allikevel hender det at ting går galt. Gjennom et dypdykk i Torgersen-saken, Liland-saken og Fritz Moen-saken, avdekker skuespiller (og nå også teatersjef) Thomas Bye hvordan indisier blir lagt sammen til “et samlet bevisbilde”. Dette er historien om hvordan rettstaten Norge, under flere justismord, har regnet seg frem til at 0 + 0, ikke lenger blir 0.
Thomas Bye er personlig, uten å bli privat i forestillingen 0+0=4. FOTO: Johannes Granseth
Forestillingen er et slags moderne fortellerteater. Thomas Bye forteller hvordan han som ung og nyutdannet skuespiller ble fascinert og grepet av et stykke som viser seg å være basert på norsk rettshistorie. Videre forteller han om hvordan flere drapssaker har hatt lignende utvikling, med den hensikt å få en konkret person dømt. Uavhengig av bevis. Gjennom drøye to timer dras publikum inn i en mørk del av norsk historie, og man hører om ting som det er vondt å vite at faktisk er sant.
Sannheten blir avdekket, lag for lag. Thomas Bye forteller med et oppriktig engasjement, som smitter over på oss i publikum. Før pause er det hele ispedd mye humor (vi er blant annet innom “Kvitt eller dobbelt”). Etter pausen er forestillingen like lite lystbetont som disse historiene. Her får de stå alene. Jeg svetter av meg flere kilo underveis. Tårene er ikke langt unna. I det stykket er ferdig spretter hele salen opp i en velfortjent stående applaus.
Thomas Bye innkasserer en velfortjent stående applaus. FOTO: Johannes Granseth
Dette er en teaterform det er lett å like. Ektefølt, ærlig og sjelsrivende. Det er umulig å angre dersom man ser 0 + 0 = 4. Forestillingen har allerede spilt i mange år, jeg håper den spiller i mange flere. Slike historier må folk se og oppleve. Særlig ungdom.
