Det er nypremiere på Tigerstadsteatrets forestilling om skilsmissens tidsalder. Samtaler med unge som er rammet av samlivsbrudd har blitt til To hjem – en fortelling om hvordan ei 14 år gammel jente og hennes foreldre takler en separasjon. Svarene fra de unge samles til en historie. Gjør dette forestillingen mer ekte? Skaper det en større troverdighet? Eller er det for mange stemmer som vil bli hørt?

Et enkelt visuelt uttrykk gir rom for de vanskelige følelsene i To hjem. FOTO: Eskil Johnsen/Tilnærmet Lik

Innledningsvis får et publikum informasjon om skilsmissestatistikken i Norge. Vi befinner oss visst i skilsmissens tidsalder og er med på et stort rettferdighetsprosjekt – 50/50-løsningen. Vi følger ei jente på 14 år. Hun vet at foreldrene kommer til å skilles. Hun har merket det. Når tragedien inntreffer, får jenta valget om hvor hun vil bo. Et vondt lojalitetsvalg for et barn. Etterslepet av skilsmissen inneholder det meste: Drittslenging, innestengte følelser, store ord, krangel, gråt, fine minner og dårlig samvittighet. Dette tar form som både dialog, dans og et minneunivers.

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på innovativ LED-lysmaske

Jeg savner en større helhet. Dialogen forsøker å være naturtro og reell. Ordene er hverdagslige, de snakker i munnen på hverandre. Dansen på sin side er lyrisk, men skuespillerne synes å ha en ironisk distanse til den. Kanskje er det et bevisst valg, å distansere seg fra det, men det skaper også en distanse for meg. Jeg ender opp med å ikke helt forstå hvorfor de danser. Så kommer dette utenfor-tid-og-rom, et slags minneunivers. Karakterene snakker med hverandre, men er ikke i en konkret dialog eller samhandling. De snakker om minner. Språket er mer poetisk, stemningen er varm. Det er fine sekvenser, men overgangen til dialog er glidende, og jeg forstår ikke helt kontrakten.

Hovedrolleinnehaver Andrea Vik er en ung og frisk skuespiller å se opp for! FOTO: Tilnærmet Lik

Innholdet i både dialog, dans og minneunivers er for såvidt godt. De fungerer fint hver for seg. Historien er troverdig og hovedrolleinnehaver Andrea Vik gir en ærlig og levende representasjon av et “skilsmissebarn”. Sånn sett har samtaleprosjektet hatt en god effekt. Forestillingen som helhet har allikevel noen svakheter. Jeg mangler en helhetsfølelse og forestillingen oppleves tidvis rotete og oppstykket. Skuespillerprestasjonene spriker også. Vik er frisk, energisk og nyskapende. De tre andre faller lettere i et tradisjonelt spor, på grensen til det klisjefylte.

Jeg skulle ønske de turte å kjøre fullt ut på det ekte og nære: De lavmælte samtalene, de såre blikkene, de hverdagslige kranglene. For det beveger! Der treffer de en korde i oss. Tigerstadsteatret ønsker å formidle ungdommers opplevelse av en skilsmisse, og er bare noen få grep unna å treffe blink med forestillingen To hjem.