Stueproduksjoner er i seg selv et spennende konsept. Et kollektiv på vestkanten har omgjort sin egen stue til et scenerom. Omkring 15 kvadratmeter tilrettelegger for og styrker nærhet og intimitet mellom tilskuer og utøver. Stueproduksjoner viser at man med få midler kan skape veldig mye. Det vi skal få se i kveld er Felicia Ohlys nyskrevne stykke Ofelias begjær i regi av Julie Lindvik. Her bevares, dekonstrueres, samt tilføres Shakespeares kjente karakterer nye identiteter og egenskaper. I en bitte liten stue.
En vanlig kald vestkantsleilighet danner scenografien for Ofelias Begjær av Stueproduksjoner. FOTO: Fra Stueproduksjoner facebookside.
Tittel: Ofelias Begjær
Av: Felicia Ohly
Tid og sted: Huitfeldtsgate, 12. desember 2018
Regi: Julie Lindvik
Lysdesigner: Chris Roch Koreograf: Martine Bakken Lundberg
Scenograf: Madeleine F. Røseth Kostymedesign: Ester Gjermundnes
Medvirkende: Hanne Gjerstad Henrichsen, Joachim Joachimsen, Ragnhild Meling Enoksen
Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt
Anmeldelse av: Silje Drengsrud
Handling foran ord
De fleste kjenner historien Hamlet. I Ohlys versjon får vi derimot historien fortalt fra Ofelia, Hamlets kjæreste, sitt perspektiv. I denne versjonen fremstilles hun som en sterk og utløsende kvinne, bak en noe passiv og handlingslammet mann. Dramaet består også av en tredje og nyskapt skikkelse, nemlig Ofelias elskerinne, Yolette. I begynnelsen av stykket betror Ofelia seg til elskerinnen, og vi får vite at hun er gravid – dette tilspisser situasjonen og blir en motor både for hennes ønske om sikkerhet samt selvrealisering.
Utdaterte kjønnsnormer
Ofelias begjær preges av et trekantdrama som i begynnelsen fungerer som et ankerpunkt i stykkets tematikk. Ofelia står mellom Hamlet og Yolette. Denne formasjonen kan anses som en billedliggjøring av dramatikerens agenda. Ofelia rommer i denne oppsetningen både egenskaper som identifiseres med det kvinnelige og det mannlige. Den tidligere dydige, passive og skjønne Ofelia viser seg i tillegg å være vulgær, mektig og handlekraftig. Ofelia er en kvinne som forsøker å opprettholde kontroll. Dette kommer svært godt frem i sluttscenen hvor hun omfavner sin egen drukningsdød – selvmordet blir noe hun selv velger ut i fra omstendighetene, snarere enn et resultat av galskapens utilregnelighet.
Den klassiske tolkningen er forbi og Ofelias reinkarnasjon i Ohlys dramatikk viser en kvinne som først og fremst prioriterer ego. Hun handler med tanke på det som er nødvendig for selvet – som tilskuer misliker jeg henne aldri for dette, men heier! Hun er ikke lenger en fallen kvinne som lider en tragisk skjebne som en birolle i en annens narrativ, men et selvstendig menneske som begjærer kjærlighet og samhørighet, individualitet, makt, trygghet, frihet og rettferdighet. Ofelia er så mye mer.
Teater i egen stue
Lindviks oppsetning er skarp, men samtidig subtil i sin formidling. Som tilskuer opplever jeg hverken at materialet blir overforklart, eller at informasjonen er utilgjengelig. Balansegangen i behandling av tematikk, karakterenes kompleksitet og fiksjonens omstendigheter er svært godt gjennomarbeidet. Det gis både rom for å være tilstede og iaktta, samtidig som publikums egen evne til å reflektere blir pirret. Det blir spennende å se hva slags fremtidige prosjekter stua skal romme!