Amfiscenen på Nationaltheatret er stedet for å utforske samtidsdramatikk, gjerne med få skuespillere og et nakent scenerom. Meg nær er skyldig i alle disse påstandene. Det typiske Lygreuniverset kommer til sin rett i denne intime og sårbare oppsetningen, men det er nok ikke alles kopp te av den grunn.
Hun (Kjersti Botn Sandal) søker nærhet hos både En fremmed (Anne Krigsvoll) og En venn (Kim S. Falck-Jørgensen) i Meg nær. FOTO: Øyvind Eide
Tittel: Meg nær
Av: Arne Lygre
Tid og sted: Nationaltheatret, Amfiscenen, 26. april 2019
Regi: Sigrid Strøm Reibo
Scenograf og kostymedesigner: Katrin Nottrodt
Lysdesigner: Agnethe Tellefsen
Lyddesigner: Juhani Silvola
Maskør: Hege Ramstad
Dramaturg: Mari Vatne Kjeldstadli
Medvirkende: Kjersti Botn Sandal, Anne Krigsvoll, Kim S. Falck-Jørgensen, Trond Espen Seim,
Kommende forestillinger: I spilleplan t.o.m 1. juni
Anmeldelse av: Mari Noodt
Hvis du ikke har lest eller sett et stykke av Arne Lygre før, kan det kreve noe tilvenning. Lygre har en helt særegen fortellerstil i sin dramatikk. Replikkene har to lag: Selve replikken – ordene de sier – og det beskrivende – ”jeg sier”, ”jeg tenker” osv foran. Det kan nærmest oppleves som sitering fra en bok. ”Jeg sier: Hei”. I starten er det uvanlig og nesten forstyrrende. Det kan være vanskelig å følge replikkvekslingen. Men så løser du koden, og det poetiske språket flyter også for deg. Eller… For mange. Jeg må være ærlig og si at Arne Lygre i et slikt minimalistisk format ikke er for alle.
Anne Krigsvoll gir både dybde og humor til sine to fremmede karakterer i forestillingen. FOTO: Øyvind Eide
På scenen står kun noen uferdige plattformer, nesten som et påbegynt hus. Kjersti Botn Sandal spiller ”Hun”, ei kvinne med tilsynelatende mye angst. Det skriker nevrose av hele framtoningen. Jeg er ikke helt overbevist, men regner meg fram til at noe av distansen kan skyldes den spesielle tekstformen. I rollen som ”Den fremmede” finner vi Anne Krigsvoll. Veteranen spiller godt og bringer forfriskende drypp av humor inn i en ellers tung forestilling. Dette er historien om ei forvirret og destruktiv kvinne, som søker fellesskap og bekreftelse hos både fremmede og kjente. Tekstmaterialet er heavy, med temaer som død, samlivsbrudd, ødelagte vennskap, ensomhet og løgn. Det er store spørsmål å vri hjernen rundt, og sammen med Lygres poetiske språk, kan det bli ganske overveldende.
Hvis du er glad i tekstbasert teater, er Meg nær helt klart verdt tiden og pengene. Lygres dramatikk er interessant, spesielt i passasjene hvor du er usikker på om karakterene sier eller tenker replikkene sine. Det krever en viss konsentrasjon og investering fra publikums side, men kan resultere i fine øyeblikk. Ta for eksempel Trond Espen Seims replikk ”Jeg sier ikke: Jeg kommer til å savne deg”. Det er en finurlig måte å fortelle undertekst og følelser på. Publikum får posisjonen som allvitende. Vi vet mer enn de andre karakterene, og det gir oss en større forståelse av menneskene og situasjonen. Dette er det vakre med Meg nær.
Gjennom Trond Espen Seims tolkning av Kjæresten og Lygres finurlige tekst, får vi et kort og vakkert innblikk i en såret manns følelser. FOTO: Øyvind Eide
Men det er krevende teater, og det kjennes dessverre lengre ut enn det er. Det stadig tilbakevendende ”Jeg sier” skaper en repetitiv klang over det hele, og kan være utmattende. Det skaper en annerledes flyt i dialogene. Det er ikke egentlig et dårlig grep, men det er mer anstrengende for publikum å følge. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg liker det eller ikke… For selv om det er litt trått og tungt, er det også mange vakre, små øyeblikk av nærhet og ærlighet. Men det er ikke lettbeint teater dette her, så du skal ha litt stamina for å holde ut halvannen time. Gjerne ha med noe sjokolade – det er mitt tips.
