Nå er du Gud igjen sikter seg inn på aldersgruppa 10-14 år. Slutten på barndommen, starten på ungdommen, kan man kanskje si. Hvordan lager man relevant teater for dem? For dem som er midt i mellom alt. For “tweens” som bobler over av spørsmål om livet og om verden rundt seg. Brageteatret mener Gud er en god idé. Jeg vet ikke helt om jeg er så enig i det.
Tittel: Nå er du Gud igjen
Av: Anders Duus
Produksjon: Brageteatret
Tid og sted: Teater Manu, 12. juni 2019
Regi: Victoria Meirik
Scenografi/kostymer: Gjermund Andresen
Oversetter: Toril Solvang
Lyddesign: Runar Magnussen
Lysdesign: Chris Roch
Medvirkende: Inga Ibsdotter Lilleaas, Tarjei Westby
Kommende forestillinger: 13. juni kl. 16.30
Anmeldelse av: Mari Noodt
Brageteatret har allerede turnert med forestillingen i flere måneder. De har besøkt et titalls barne- og ungdomsskoler på Østlandet og spilt ut denne ca 50 minutter lange dialogen. Oppsetningen bærer et visst preg av det, og er enkelt utformet. To skuespillere boltrer seg i en slags åpen trailer. På hver langside sitter publikum. Traileren er innredet som en skolegang, med sekker, klær, benker og flimrende lysrør i taket. I gangen møtes en gutt og en jente, og vi blir vitne til en eksistensiell dialog mellom dem. Finnes Gud? Og i så fall – hvorfor finnes han eller hun eller det?
Det er noe med sjargongen i denne eksistensielle praten som plager meg litt. Den er så voksen og påtatt. Det oppleves litt som et bestillingsverk fra en KRLE-lærer eller en kateket. Dette er refleksjoner de voksne ønsker at de unge skal ha, og ikke genuine tanker fra et ungt sinn. Det nytter ikke å legge til en hel haug av “da”, “as”, “lissom” og “serr”. Jeg tror ikke på det. Men jeg tror at mange tweens og ungdommer tenker på sin egen eksistens og hva meningen er… Derfor skulle jeg ønske de klarte å sette bedre ord på det i forestillingen. Det oppstår jo små øyeblikk, som når jenta forteller om å føle seg ensom, selvom hun har mange gode venner. Eller når gutten forklarer at han alltid blir stemplet som “badguy” av lærere. Dette er fine øyeblikk av noe ekte og relevant. Ja, man kan trekke inn noe om tro og Gud og det å ikke være alene – å finne trøst i noe større. Men Nå er du Gud igjen har en veldig kristen tilnærming til samtalen, og virker derfor mer påtatt. Som en bestilling. Jeg savner en mer undrende og bredere tilnærming til begrepet om Gud.
Det styrker heller ikke troverdigheten, at fiksjonskontrakten skurrer. Aktørene reagerer på omverdenen, men unnlater å følge opp… En støvel lyser plutselig opp. “Hva skjer med støvveln?!” utbryter den ene. Samtalen fortsetter så over den lysende støvelen, som om det er det mest naturlige i verden. Det inkonsekvente skaper en distanse til fiksjonen, og jeg ender på utsiden av det hele. Det er dumt, for det er jo mange fine sekvenser i forestillingen. Skuespillerne arrangerer blant annet scenarioer for hverandre og regisserer den andre i rollen som seg selv eller Gud. Det er et godt virkemiddel som skaper fine øyeblikk og gir en dybde til fortellingen og karakterene. Jeg skulle ønske jeg befant meg lengre inne i fiksjonen til å sette pris på dem.
Jeg tror ikke jeg ville anbefale denne forestillingen til hvem som helst. Den krever i alle fall et godt stykke etterarbeid. Er du en tween som går i kirka, eller en konfirmant med mange spørsmål, så kan det jo være verdt et besøk. Men Nå er du Gud igjen egner seg nok aller best for skoleklasser med et konkret opplegg og en god lærer som kan åpne opp samtalen om eksistens og begrepet Gud.