Scenekunstnerne Katja Lindeberg og Madeleine Nilsen inviterer til en verden fylt av rosa tyll, glitter, enhjørninger og smurfer. Usensurert og ærlig snakker de om det å være kvinne, både på godt og vondt. Bare en våt munn er en røff, kul og enormt underholdene forestilling, men den tillater seg også å dvele ved det såre og vanskelige.
Tittel: Bare en våt munn
Tid og sted: Sentralen, Marmorsalen 17. juni
Av og med: Madeleine B. Nilsen, Katja Brita Lindeberg
Kostymer og scenografi: Sylvia Denais
Lysdesign: Eirik Brenne Torsethaugen
Dramaturg: Guro Hustad Stugu
Produsent: Katja Brita Lindeberg
Co-produsent: Lokstallen og Teaterhuset Avant Garden
Kommende forestillinger: 17. juni kl. 19:30
Anmeldelse av: Stine Sørensen
Bare en våt munn er en dokumentarisk teaterforestilling hvor kompaniet Lindeberg/Nilsen tar utgangspunkt i en rekke dybdeintervjuer med forskjellige kvinner, samt deres egne erfaringer og opplevelser rundt hvordan det er å være kvinne. Den sceniske fremstillingen av tekstene varierer fra stående foran mikrofonen til jokkende på pute og tyllskjørt. I en drømmelignende fantasiverden med myke og feminine farger proklamerer Lindeberg og Nilsen kvinners vitnesbyrd, og deres stemmer runger langt og tydelig. De er herlig drøye og forfriskende ærlige, uten å bli bastante eller prekende.
Å lage en forestilling om kvinneligheten er ikke noe nyskapende, og på norske scener har vi tidligere fått servert både Kvinnemonologene og Vaginamonologene. Allikevel klarer Lindeberg og Nilsen å bringe noe nytt til bordet, og det er den uhøytidelige og vimsete stemningen de holder på gjennom hele forestillingen. Og det uten at det går på bekostning av brodden i tematikken. For det er en brodd – vi hører både om kroppspress, sexpress og mutilasjon av brystvorter. Men de har funnet en slags hårfin balanse og klarer å dvele ved det vonde uten å falle i en grop av patos og det dønn seriøse. Samtidig undervurderer de ikke alvorligheten heller, de bringer den ned til et menneskelig og avslappende nivå. Det er deilig å se på, og en fantastisk prestasjon.
Når jeg sier at forestillingen har en uhøytidelig og vimsete stemning, så overdriver jeg ikke. Her snakker vi dans, synging, onanering, fødsel og i flere tilfeller henvender Lindeberg og Nilsen seg direkte til publikum. De er nærmere seg selv enn de er noen form for rolle, og de tillater seg å bli personlige på scenen. Det er kanskje nettopp derfor de bruker virkemidler som fargerike kostymer og masker, for å minne oss på at dette tross alt er teater. Selve scenografien er veldig enkel, med en paviljong på midten og et lilla teppe som avgrenser scenen i bakgrunnen. Fokuset er på kvinnene på scenen, og historien de formidler.
Som kvinne i 20-årene er jeg på mange måter den perfekte målgruppen og derfor kanskje litt forutinntatt når jeg lovpriser forestillingen. Men jeg snek noen blikk på de mannlige publikummerne i salen, og de så virkelig ut til å storkose seg like mye som jeg. En ting er i hvert fall sikkert, Bare en våt munn er nærmest skreddersydd til ungdommen, og da spesielt unge jenter. Lindeberg/Nilsen gir aldri noe endelig svar på hvordan det er å være kvinne, men materialet de har samlet inn og jobbet med blir formidlet på en utrolig god måte som jeg tror det er viktig at mange ser.
