Vi er i den vakre Kulturkirken Jakob. Brageteatret har fått med Antiteatrets Even Torgan og musiker Jon Fosmark på å lage en annerledes kjærlighetshistorie. 50 minutter, ingen pause, ungdom som målgruppe. Kanskje handler det ikke om kjærlighet i det hele tatt, men om sorg. Eller kanskje handler det om vennskap. Vi møter Woundman og vi møter Robyn. Woundman er en superhelt, han ser ut sånn som mennesker i krise føler seg. Og den superkraften er virkelig. Der jeg sitter i salen, utkjørt av jobb og pandemi og knust av kjærlighetssorg innrømmer jeg det gjerne: det er akkurat sånn jeg føler meg.
Tittel: Historien om Woundman og Robyn
Hvor/når: Kulturkirken Jakob 28.september
Av: Chris Goode
Oversatt av: Kristofer Grønskag
Regi: Patrik Asplund Stenseth
Scenografi og kostyme: Katja Ebbel Fredriksen
Medvirkende: Even Torgan og Jon Fosmark
Kommende forestillinger: Spilles for ungdomsskoler i DKS høsten 2020
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä
Hele forestillingen tar utgangspunkt i premisset om at Woundman ser ut slik mennesker i krise, sorg og desperasjon føler seg. Det gir ham en tilgjengelighet, en varme og nærhet man kan forholde seg til. Som et speil, bare at det speiler innsiden – eller den virkelige virkeligheten. Dette premisser er alfa-omega. Hadde det ikke fungert hadde forestillingen vært ingenting. Men det funker, det funker som faen!
Even er leken og forteller Historien om Woundman og Robyn med en overbevisende presisjon. Det oppleves ekte, han mener det han sier. Han legger seg på et nivå som kler egen alder og som vil treffe målgruppen. Ungdom (slik jeg opplever det) er opptatt av å bli tatt på alvor, forstå det som foregår og liker å bli utfordret. Historien om Woundman og Robyn gjør alt dette. Det gjør Even og i sin fremførelse. Også er det noe spesielt med rammen rundt. Kulturkirken Jakob er fantastisk.
Brageteatret har satset tungt på sine ungdomsforestillinger de siste årene, noe som bærer frukter. De har bygd seg opp stor kompetanse knyttet til målgruppen og klarer å være passe lette på foten. Ofte ender de opp i en fortellende form, det krever mye, men de er gode til å velge skuespillere som mestrer dette. Denne gangen i form av Even Torgan, under briljante Indigo Englehår (les vår anmeldelse HER!) fikk Veslemøy Mørkrid oppgaven. Nydelig løst i begge tilfeller.
Scenografien og musikken er på mange måter barnlig, men på ingen måte barnslig. Historien er alvorlig og på mange måter trist, men den er ekte. Det gjør at man som publikum kan tåle det. Det er verdt det. Jeg gråter, jeg gråter mye. Det er vondt. Ingen liker å være knust, men kanskje hjelper det å se et bilde av slik man føler seg.
Dette ble en personlig anmeldelse. Kanskje er det på siden av vårt oppdrag? Jeg er ikke sikker, det jeg er sikker på er at alle anmeldelser vil være formet av anmelderen som skriver den. Og min situasjon akkurat nå gjør at jeg virkelig kan forstå og vurdere Historien om Woundman og Robyn på et helt menneskelig plan og på en emosjonell måte. I tillegg opplever jeg forestillingen som ekstremt personlig – Even Torgan står i det, på ordentlig. Da skylder jeg han, Brageteatret og alle dere (fantastiske, nydelige) lesere å gjøre det samme. Å stå i det. Si det som det er. Jeg er som Woundman akkurat nå. Og det er et slags bevis på at Historien om Woundman og Robyn funker. Dette er kjempebra! Fortsett!