Det er en stille søndag. Høsten nærmer seg og været varierer mellom regn og sol. Hverdagen har allerede begynt å sette seg etter sommeren. Stress og press bygger seg opp. Noen ganger trenger man en pause, en pust i bakken. Det virker som om Riksscenen har lest mine tanker.
Foto: Paal Audestad
“Lett regn av lys” er en pause fra hverdagen. En invitasjon inn i noe poetisk, rolig, uformelt og vakkert. Skuespill Anne Marit Jacobsen leser fra tekster av Jon Fosse, mens Benedicte Maurseth, månedens artist på Riksscenen, spiller Hardingfele til. En poesikonsert. En pust i bakken. En pause fra hverdagen.
Vi befinner oss i en lite rom. Plassert rundt små bord på hver våre stoler. Stemningen er lett å uformell. Aktørene snakker åpent til oss, og etter selve forestillingen er det en samtale om materialet vi har blitt presentert for. Alt foregår i rolig tempo. Man kan lukke øynene og bare lytte om man vil.
“Lett regn av lys” er som en times balsam for sjelen. Ikke noe fiksfakseri. Kun rolig musikk og opplesning. Skuespill og musikk i perfekt harmoni, intet mer, intet mindre.
Gjennomsnittsalderen i salen bikker kanskje 50. Jeg kan forstå hvorfor. Det er ikke så lett for ungdommen å oppdage denne typen forestillinger. Selv ville jeg ha satt pris på å se den selv om jeg bare var 12-13 år. Dette er rolig underholdning. Noe dagens travle samfunn trenger mer av. Noe ungdom trenger mer av. Riksscenen er den nasjonale scenen for folkemusikk og folkedans, plassert på Grünerløkka midt i Oslo. Et sted flere burde oppsøke, om man ønsker en pause, en pust i bakken, eller lett regn av lys.
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä
