En Handelsreisendes død av Arthur Miller regnes som et av verdens beste teaterstykker. Nationaltheatret er derfor ganske så ambisiøse når de i vår setter den opp på Hovedscenen. Med selveste Atle Antonsen i hovedrollen og Trond Espen Seim i regidebut, tar teatret noen modige valg. Men er det de riktige? Vi i Teaterungdom dro for å finne det ut.
Laila Goody gjør seg bemerket, men det er dessverre ikke nok til å løfte forestillingen. Til h. Atle Antonsen. FOTO: Øyvind Eide
“The American Dream” er det sentrale temaet i stykket. Man skal tjene sine egne penger, ta dristige sjanser og viktigst av alt, finne suksess i livet! Antonsen spiller Willy Loman, en aldrende handelsmann som i alle år har higet etter denne drømmen. Han har overbevist seg selv om at den eksisterer, men sannheten er en helt annet. Som i Ibsen sine stykker blir han ødelagt av sin egen livsløgn, og hans to sønner blir dratt med i dragsuget.
Stykkets åpningsscene er absolutt nydelig. Med en flott scenografi, dunkelt lys og stemningsfull musikk, tar den oss med til en annen tid. Vi blir nysgjerrige på miljøet og på menneskene vi ser. Dessverre er dette også stykkets eneste høydepunkt.
Nysgjerrigheten dør fort ut. Det er ingen spenning i karakterene, ingen små detaljer som gjør at vi skal like dem. Vi skjønner med en gang hvem de er, og selv om stykket prøver å overraske oss gjentatte ganger, er slaget tapt. Vi vet hvordan dette ender, og vi bryr oss ikke.
Sønnen Biff skulle bli den store sporsthelten i familien, men virkeligheten er mindre idyllisk. Fra v. Jan Sælid, Atle Antonsen, Espen Alknes og Olav Waastad. FOTO: Øyvind Eide
Det er ganske vanskelig å forstå hvorfor det ble sånn, spesielt fordi stykket har så stort potensiale. Skuespillerne er alle talentfulle, og Seim gjør heller ingen dårlig jobb som regissør. Men det er hele tiden noe som mangler. Det mangler en driv bak alt som blir sagt og gjort, og alt fremstår litt halvhjertet. Laila Goody gjør en troverdig innsats som Linda Loman, men når hun ikke får noe motstand faller også hennes spill sammen. Når hele familien samles på slutten i et tårevått oppgjør, vekker det ingen store emosjoner. Deres relasjon er ikke viktig nok til at vi involverer oss.
Det er ikke nødvendigvis en dårlig forestilling, men den føles så unødvendig. Hvorfor sette opp dette mesterverket når man ikke gir det den kraften den fortjener, og ikke minst trenger? Hvorfor satse så ambisiøst, for så å la resultatet bli så gjennomsnittlig?
Fasaden kan kanskje virke spennende, men innholdet er dessverre lunkent.
