«Not until we are lost do we begin to understand ourselves». Henry David Thoreau siteres i programmet til Carte Blanches forestilling Get Lost, og speiler på mesterlig vis reisen både blant danserne på scenen og publikum i salen. Hvem er vi egentlig? Hvilket samfunn lever vi i? Hva forventes det av oss? Og hvordan skal vi få det til?
«Not until we are lost do we begin to understand ourselves» FOTO: Erik Berg
Salslyset er fremdeles på når Tim entrer scenen. Han titter underfundig ut mot oss og deler sine tanker om alle de dagligdagse valgene vi stilles overfor. Monologen hans avbrytes av en kollega som er mer opptatt av mote og det faktum at antrekket hennes har et ansikt i skrittet. Det hele kulminerer i en sensuell, nærmest seksuell, duett hvor de to danser sammen, og kun en av dem til enhver tid berører gulvet. Duetter avløses av nye duetter som sammen nærmest hypnotiserer publikum.
De 14 danserne viser oss en grenseløs følelsesverden i sin kollektive søken etter identitet. I et samfunn preget av falsk åpenhet og aksept for annerledestenkende presenterer Carte Blanche en forestilling som tar sikte på å provosere, fornærme og ryste. På et tidspunkt beveger alle danserne seg sammen som én organisme. Lignende en hamskiftende slange, forsvinner plagg for plagg samtidig som de lar seg forføre av en lysstripe i gulvet. Til slutt er det ikke lenger er mulig å skille individet fra organismen.
Individet og organismen smelter sammen i Get lost. FOTO: Erik Berg
Carte Blanche ble etablert i 1989, og er Norges nasjonale kompani for samtidsdans. Kompaniet samarbeider med kunstnere som kaster et kritisk blikk på samfunnet og evner å uttrykke det gjennom dans. De har som mål å være en pioner innen nyskapning, presentasjon og utvikling av samtidsdans i Norge og utlandet, noe de virkelig har lyktes med i denne forestillingen. Get lost er ikke bare en danseforestilling. Det er en konseptuell multikunstforestilling som stiller enorme krav til utøverne som gjør bruk av alt fra dans og bevegelse, til sang og lyder. Kroppskontrollen danserne utviser er ekstrem, og de synger overraskende bra. Lys- og bildeprojeksjon brukes på mesterlig vis sammen med lydkulisser for å underbygge forestillingens budskap. Det hele er fengslende fra start til slutt.
Jeg forventet meg en danseforestilling, men fikk en sterk samfunnskritikk i form av konseptkunst. Denne drøye timen på Scene 2 i Operaen maktet helt enkelt å berike livet mitt. Dette er noe alle bør la seg forføre, provosere, fornærme og ryste av.