Det trampes og vrinskes i skyggene rundt hovedscenen på Dansens Hus. Et lite område med et par stoler er det eneste som er opplyst. Etter siste publikummer har listet seg inn, eskalerer lydene og to menn i dress setter seg på stolene. De snakker spansk inn i hver sin mikrofon. Rundt dem begynner åtte andre dansere å løpe rundt; eksplosivt og med voldsom energi. Gjennom kroppsspråk, bevegelse og lyd blir de åtte mennene til åtte hester for oss. Den siste danseren kommer til slutt inn som hestetemmer. Jeg blir slått over ende av kraften de utløser. Maktkamp og det maskuline settes på dagsorden for den to timer lange forestillingen.

Foto: Danny Willems

Ultima Vez urpremiere på denne forestillingen ble holdt allerede i 1999, men den lever i beste velgående og har snart solgt ut alle forestillingene på Dansens Hus. Hvis du vil sikre deg denne opplevelsen, ville jeg bestilt billetter nå!
For det er virkelig en opplevelse. Det eksploderer på scenen – helt bokstavelig til og med – , vi støkker til og energien fosser utover salen. Det dyriske i mennesket får utfolde seg, og danserne kaster seg inn i koreografien – som jeg helt glemmer at er nøye lagt og terpet i flerfoldige timer. For å bruke en popkulturell referanse, vil jeg sammenligne utførelsen med So you think you can dance, hvor en og en danser må “dance for your life”. Den åpenbare forskjellen er at de her er elleve stykker og klarer å vedvarer følelsen gjennom to timer. De svetter, puster og åh!-er seg gjennom hopp etter hopp, løp etter løp, rull etter rull, kast etter kast. Det er noe fascinerende over å se så mange maskuline, muskuløse menn danse sammen synkront og intimt, og til tider også feminint. Det skaper vakre bilder og sammen med musikken skaper det også følelser. I alle fall i meg. Jeg blir bergtatt av de ulike formasjonene og overraskelsene i koreografien. Og jeg blir bergtatt av ferdighetene til hver enkelt danser.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Danny Willems

Det som ikke bergtar meg i like stor grad, er mellomspillene – alt som skjer mellom de større dansesekvensene. Vi får se en noe grotesk og psykedelisk film, om en nisse eller gnom som selger ord, vi hører historier om barndom og drøm, vi hører italiensk, spansk, engelsk og kinesisk. Jeg klarer ikke helt å finne den røde tråden og forstå alt som foregår, men det er heller ikke dårlig. Det interesserer meg og jeg prøver å se sammenhenger. Kanskje er det heller ikke så viktig å finne en mening i alt heller. Kanskje skal vi bare lytte og se og la oss føre videre i forestillingen.

For plutselig eksploderer det igjen, og dansen drar meg ut av det rasjonelle og inn i det sanselige. Det er disse delene jeg sitter igjen med etter forestillingen og som gjør de to timene vel verdt det.