Forestillingen Døgeniktenes debatt utspiller seg gjennom en ærlig samtale mellom to selverklærte dagdrivere. Den hverdagslige diskusjonen om kontroversielle facebook-poster, den altfor trygge barndommen, og ønsket om å få til noe mer, ruller avgårde gjennom vittige og gjenkjennelige observasjoner og eksplosiv folkedans.
Gjør deg klar for latterkick, skrekkblanda fryd, og et par aha-øyeblikk om din egen latskap.

“Det er så mye jeg skulle gjort med livet mitt, men i stedet har jeg kastet bort en fjerdedel av livet mitt og bare dansa litt”, sier Vetle til Ådne. De to danserne har nettopp sklidd rundt på gulvet foran publikum, ikledd finskjorter, boksere og ullsokker. Mellom dansernes hopp, knall og fall er det umulig å ikke la seg imponere av dansernes kroppskontroll, koreografi og innlevelse. Latteren sitter løst i rommet fra første sekund, hvor de to døgeniktene leker seg med tyngdekraftens regler.

Foto: Signe Fuglesteg Luksengard
Men hva er egentlig en døgenikt? Det norske uttrykket kommer fra det eldre tyske nedsettende ordet Taugenichts, som kan oversettes til “duger ikke”. En døgenikt betegner en udugelig person, en lathans eller dagdriver, eller en person som har en levemåte som ikke kommer noen til nytte. I følge skuespillerne ble uttrykket benyttet for å karakterisere gode borgerlige familiers barn som ikke sluttet seg til familietradisjonene, og som kanskje gikk inn i kunstneriske yrker. Kunstneriske yrker som dans og skuespill.

Døgeniktenes debatt har mange elementer som leder handlingen frem. Det er en god balanse mellom dans og dialog, hvor sistnevnte nesten virker tatt på sparket. Og det funker. Det er en gjenkjennelig samtale, en de fleste av oss har hatt. Vetle deler tankene sine om hvor mye han kunne fått til. Ådne forteller om den gangen han møtte kritikk for å skrive at han var feminist på Facebook, og siden har latt være å ta et standpunkt på sosiale medier. Debatten ender i en dansebattle, hvor begge parter påstår å være Messias. Store tanker og ambisjoner er plutselig virkelighetsnære igjen.

Forestillingen byr på en god dose av kjipe åpenbaringer; Kunstnere møter ofte kritikk for å “ikke gjøre noe nyttig” gjennom arbeidet sitt. Det er nærmest umulig å få til alt man har drømt om som barn. Å stå for det du mener åpner ikke nødvendigvis dører eller skaper fremgang.

Likevel er det grunn til å smile, både for Riksscenen og for publikum. Som storstue for alle slags typer folkemusikk og folkedans, er Døgeniktenes debatt både et nyskapende og ivaretakende bidrag for Riksscenen.  Så lenge dagdrivere som Vetle og Ådne får eksperimentere fritt med folkedans, vil den delen av norsk kultur aldri forsvinne fra scenen.

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Det er bare å komme seg på Riksscenen 19. november. Deretter er det rett hjem for å omfavne sin indre akrobat på sokkelesten i stua.