Det Norske Teateret har laget en poetisk og vakker forestilling. Men vi skulle gjerne sett mer humor, for det er i brytningen mellom det absurde og latteren forestillingen virkelig glimter til.
|
Tittel: Røff |
|
Tid/sted: Scene 2, Det Norske Teatret, lørdag 21. januar 2017 |
|
Varighet: 1 time og 15 min uten pause |
|
Regi: Bjørn Sundquist Oversettelse: Bjørn Endreson |
|
Lysdesigner: Øyvind Wangensteen |
|
Lyddesignere: Igor Zamarajev, Runar Magnussen, Vibeke Blydt-Hansen |
|
Med: Per Schaanning, Sigmund Sæverud, Kyrre Hellum, Frank Kjosås og Øyvind Berven |
|
Kommende forestillingsdatoer: Spilles til og med 16. mars |
|
Anmeldelse av: Kari Schulstad Wasa |
Røff er fire små stykker samlet sammen til en forestilling, «Pust», «Røff for teater 1», «Røff for teater 2» og «Den gongen». Det er en mørklagt scene som møter Teaterungdom. Vi i publikum blir dratt inn i forestillingen med flere inn- og utpust over høytaleranlegget. Denne korte scenen utgjør det første fragmentet i forestillingen, nemlig «Pust». Videre i «Røff for teater 1» lysner scenen opp og på scenegulvet ligger det søppel systematisk omkring. Midt på scenen sitter en blind mann og spiller fiolin. Skjærende og tilsynelatende uten melodi. Naboen hans kommer inn (i rullestol) og lurer på hvor den intense lyden kom fra. Det er slik disse to karakterene blir bedre kjent og filosoferer sammen over livet. Videre går forestillingen over i «Røff for teater 2» der to saksbehandlere sitter med søknaden til en mann som ønsker å hoppe ned fra en bygning i sjette etasje. På scenen står mannen som har sendt inn papirene i et vindu og venter på å få sin sak behandlet. Til sist kommer teksten «Den gongen» hvor vi ser et hode sveve høyt midt i et stort mørke med gult hår til alle kanter. Mens vi ser dette absurde synet går det flere tekster over høytaleren som forteller oss om den gangen da alt var bedre. Tekstene kommer fra ulike vinkler i rommet og gir publikum et nytt romlig bilde.
Forestillingen kan virke rar og merkelig mens man ser den. Ingen av scenene henger sammen og noen ganger kan karakterene snakke forbi hverandre. Den kan ligne litt en slags performance. Denne absurde stilen er Samuel Becketts mest kjente varemerke. Beckett har blant annet skrevet Mens vi venter på Godot og Et sluttspill, begge poetiske og absurde stykker. Jeg tror det kan være lurt å kjenne til det absurde teatret før man ser Røff. Man trenger ikke vite mye, men forstå at det absurde teatret ikke nødvendigvis har en sammenheng i alt, men fragmenter og biter som sammen kan gi en ny helhet. Hvis man har denne bakgrunnsinformasjonen kan man lettere se scenenes kvaliteter hver for seg og nyte forestillingen bedre.
Sundquist og oversetter Endreson kan definitivt sin Beckett og etter Det Norske Teatrets podcast å dømme har de virkelig dykket ned i materien for å finne Becketts nyanser i forestillingen. For meg kan det være litt vanskelig å følge med noen ganger fordi teksten og universet spriker såpass mye. Jeg får ingen knagger å sette teksten på. Likevel er det sånn teksten og forestillingen skal være. Selv om det absurde teatret kan være litt vanskelig å forstå så synes jeg «Røff for teater 2» er da absurditeten kommer til sin rett. Det er en scene som bruker mye humor og det er i denne krysningen, mellom humor og absurditet at forestillingen glimter til. Under denne scenen humres det jevnt og trutt fra salen. Jeg kunne derfor ønsket meg mer absurd humor enn absurd poesi.
Selv om teksten kan være litt vanskelig å forstå er Røff utvilsomt en estetisk vakker forestilling. Nydelig å se på. Ved hver scene skifter scenografien og skaper et nytt rom. Både ved hjelp av scenografiske elementer, lys og lyd. Det er samspillet mellom disse tre elementene som skaper magi. Jeg synes derfor at lys og lyddesignerne fortjener en stor klapp på skuldra.
