Det er fredag kveld. Byen bugner av feststemt ungdom, tilsynelatende på vei et helt annet sted enn meg. Jeg er tidlig ute, så jeg utnytter det fine været til en koselig spasertur opp Akerselva, før jeg ender opp på Dansens hus. Det er premierekveld, og i dag er det selveste Cullbergballetten som står på plakaten. Cullbergballetten ble startet opp i 1967 av Birgit Cullberg og har siden sin oppstart vært banebrytende og ledende innen utviklingen av samtidsdans i Europa. I år fyller kompaniet 50 år. 

Koreografen Jefta van Ditter har skapt et verk hvor alle de 14 danserne fremstår som hovedroller, derav tittelen “Protagonist”, som også betyr hovedrolle. Vi møter mennesker som danser seg gjennom forskjellige utfordringer. I begynnelsen kan det se ut til at det er en slags kamp om å få stå alene i lyset, mens tilhørighet blir viktigere underveis. Det er rått, men også sårbart, og man kan kjenne seg igjen i flere av situasjonene som oppstår. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Dette er improvisasjon innenfor stramme rammer, noe som er utrolig fascinerende å se på. Danserne kommuniserer godt med hverandre, de ser muligheter og utnytter rommet til å skape fantastiske bilder. Det er mye som skjer hele tiden. Med 14 dansere i hovedrollen klarer man ikke å følge med på alle samtidig, og opplevelsen vil derfor være forskjellig fra person til person. Innimellom skulle jeg ønske det skjedde litt mindre, rett og slett fordi jeg gjerne skulle fått med meg alle møtene som oppstod i løpet av den timen forestillingen varte. 

Musikken er et viktig moment, og er laget i samarbeid med den svenske artisten Elias – stemmen gjennom hele forestillingen. I begynnelsen ble det litt for intenst for min smak, men den blendet bedre med forestillingen underveis, og etterhvert hørte jeg også mer av tekstene til Elias. Jeg skvatt til da danserne plutselig begynte å synge, men det gjorde forestillingen til noe eget og spesielt. Etter sangen ble det stille. Veldig stille. Det tok lang tid før jeg så en av danserne sakte begynte å krøke seg sammen. På noen minutter hadde vi reist tusenvis av år tilbake i tid. Klærne forsvant. Det ble mye nakenhet, men det skjedde på en naturlig og befriende måte. 

Cullbergballetten har nok noen av de beste samtidsdanserne i verden, og jeg blir bergtatt av dynamikken og samspillet dem i mellom. Selvom de i forestillingen skal fremstå som 14 enkeltindivider med hver sin hovedrolle, er de mer enn noe annet et enestående ensemble. De fullfører hverandres bevegelser og leverer en nydelig forestilling som er vel verdt den stående applausen.