“Å stryke halve spilleperioden er ikke en måte å vise stolthet over en produksjon, og å gjøre det i stillhet for å unngå en offentlig samtale er ikke en gest som styrker mangfold” skriver regissør Anders Paulin i et åpent brev til Nationaltheatret og teatersjef Hanne Tømta. Double Feature er tatt av plakaten. Det åpne brevet er fylt av krass kritikk av teatret og teatersjefen. Et hett diskusjonstema innad i Teaterungdom-redaksjonen. Her er det mye dramatisk potensiale. Forventningene og spenningen knyttet til Double Feature på Nationaltheatret er til å ta å føle på denne mandagskvelden!
Foto Øyvind Eide
Forestillingen finner sted i Malersalen på Nationaltheatret, som for anledningen har blitt til en hvit boks. Publikum sitter på stoler langs veggene. Skuespillerne sitter også på stoler, spredt rundt omkring blant publikum. På forhånd har jeg lest om forestillingen at publikum skal bli tatt med “inn i et helt spesielt rom på Malersalen, hvor tekst, lyd, musikk og vegger sammen blir til en poesimaskin”. Med dette i bakhodet synes jeg det tar lang tid før poesimaskinen er i gang. Det går tregt i starten. Et høydepunkt er i det en av skuespillerne leverer en replikk direkte til en dame i publikum som forbauset responderer med en kjapp kommentar. Det vekker latter. Plasseringen av både oss og skuespillerne gir mulighet for å involvere publikum, en mulighet jeg opplever at ikke blir utnyttet. Istedenfor blir det tregt, distansert og jeg klarer ikke leve meg inn i det kunstneriske universet.
Forestillingen er teksttung og legger opp til refleksjon, men jeg tar meg selv flere ganger i å la tankene vandre helt andre steder enn innover i det tekstlige og sceniske universet. Jeg klarer ikke engasjere meg nok til å henge med på alle historiene, men samtidig er det tidvis elementer som fenger meg, og som får meg til å filosofere. Det tar seg opp etterhvert som poesimaskinen er skikkelig i gang. Når lysene, musikken, teksten, rytmen og iscenesettelsen av skuespillerne er med, blir det spennende å se på. Speil blir etterhvert en del av installasjonen, og blir brukt for å reflektere lyset rundt i rommet.
Foto: Øyvind Eide
Selv om dette er en forestilling som setter i gang refleksjoner i meg, så går jeg dessverre ut av salen med en følelse av at det ble forsøkt å kommunisere ett eller annet intellektuelt budskap jeg ikke forstod. En opplevelse av at kunsten var mer for kunstneren enn mottakeren av den. Jeg har mine tvil ved om denne forestillingen fenger et yngre publikum.
Tilbake til kritikken: forestillingen er tatt av plakaten. Noe som får regissør Anders Paulin til å reagere. Måten det er gjort på skal ikke jeg mene noe om, men forestillingen i seg selv ser ikke jeg noen grunn til å frede. Jeg savner ikke Double Feature på plakaten.
Foto: Øyvind Eide