Det er en uke siden julemarkedet i Spikersuppa åpnet, og selv om det nesten er en måned igjen til julaften, bugner det av folk her denne søndagsformiddagen. Vi er tidlig ute, og tar oss en tur innom markedet for å få litt ekstra julestemning, på vei til “Askepotts Jul” på Latter. Dette er en helt nyskrevet musikal, med tekst av Stian Barsnes Simonsen og musikk av Bjørge Verbaan. Stort mer enn det vet vi ikke før vi setter oss i salen med en vaffel i hånda (ja, de selger faktisk vafler i foajeen), klare for å bli underholdt.
Forestillingen bygger på den klassiske historien om Askepott, men har en ny vri her og der. Vi starter på et barnehjem og får med en gang assosiasjoner til Annie, med unntak av at barnehjemsbestyreren (Silje Hagrim Dahl) som er en utrolig varm og omtenksom dame. Som i Annie, bor det bare jenter på dette barnehjemmet, og alle drømmer om å få en ekte familie. Barnehjemsbarna er flinke og sjarmerende, men jeg mister noen av replikkene fordi de tidvis snakker altfor fort.
På selveste julaften kommer Fru Ferder Lipp (Lyrån) og vil «adoptere» en av jentene. Hun vil ha den av jentene som er best til å vaske og gjøre husarbeid, og de slemme stesøstrene gjør det klart for publikum hva de egentlig skal bruke henne til. Tross den unge alderen, har stesøstrene en god komisk timing og et veldig bra samspill med Lyrån. De er rett og slett en helt forferdelig familie, men får oss stadig vekk til å le! De driver et vertshus, og her er det Askepott som må gjøre alt – vaske, rydde, servere, og til og med lage maten.
Foto: Kamilla Skallerud
Men i ethvert eventyr er det jo en prins. En singel prins som må finne sin prinsesse. I denne historien må han gifte seg før han fyller 25 år for å vinne folkets tillit, og det blir derfor utlyst en konkurranse for å finne den rette. Han blir veiledet av sine kompiser, Grev Gunnar af Grorud og Lord Carl Edvard von Heisenhoppsen den 8. (eller noe i den duren). Disse utgjør et hysterisk comic relief par, og Gythfeldt trenger ikke engang åpne munnen før man begynner å le av hans ekstremt homofile karakter, som helst vil at Prins Emir skal finne en prinsesse med mye hår på brystet. Vi storkoser oss når denne trioen kommer på scenen, og vi elsker humoren til både disse guttene og stesøstrene.
Foto: Kamilla Skallerud
Andre akt ender i et stort reality show, hvor prinsen endelig skal finne og vinne sin prinsesse. Norske talenter møter Ungkaren, og selv med konkurranse, sjalusidrama og stjålne identiteter er det aldri noen tvil om hvem som kommer til å stikke av med seieren til slutt.
Ensemblet består stort sett av relativt nyutdannede musikalartister og barn fra danseskolen West End Studios, noe som gir en veldig aldersmessig riktig casting. Hilde Lyrån og Brede Bøe er solide i sine roller, men de som virkelig drar lasset er Thelma F. Ottersen som unge Askepott, Charlotte Brænna som store Askepott og store Prins Emir med sine kompiser, spilt av Kristoffer Grua Pedersen, Mattis Johannessen og Mikkel Gythfeldt. De er alle sterke musikalartister som passer perfekt i rollene de har fått. At Charlotte Brænna har tid til å være med midt oppi Les Miserables forestillinger og prøver til Grease er imponerende i seg selv, så det at hun i tillegg leverer en så yndig, men likevel sterk karakter, bekrefter hvor dyktig hun er. Her er det bare å ta av seg hatten!
Foto: Kamilla Skallerud
Vi må også trekke fram Bjørge Verbaan som har skrevet musikken. Den er velkomponert fra start til slutt, med flere nydelige ballader og noen mer up tempo låter som skaper dynamikk i forestillingen. Manuset til Stian Barsnes Simonsen er kjempemorsomt, med mange referanser som treffer oss midt i blinken. Forestillingen selges inn som en familieforestilling, men mange av vitsene og referansene underveis er rettet veldig mot de voksne. Barna ler ikke like mye som det vi gjør, men vi tror de koste seg likevel. Det gjorde i hvert fall vi!
Foto: Kamilla Skallerud
