De fleste er kanskje kjent med historien om Ødipus, mannen som drepte sin egen far og giftet seg med sin mor uten å vite at det var hans egne foreldre. På Det Norske Teatret møter vi Ødipus’ datter Antigone, som er hovedrollen i sin egen tragedie. Det er en sterk historie som blir presentert på Hovudscenen, som sitter i deg lenge etter du har forlatt salen.
Alene på hovudscenen er Sara Khorami en sterk skikkelse som forlanger fokus. FOTO: Erika Hebbert
Hovudscenen er blottet for scenografi. Det er nesten litt overveldende å se på det store tomme rommet, med det sorte gulvet som ender i et mektig jernteppe på bakveggen. En tåke av teaterrøyk fyller rommet, og først når øynene har vent seg til scenen får man øye på trommesettet som er plassert bakerst. Musiker Elisabeth Nesset setter seg ved trommene og innleder forestillingen med myke slag. Gjertrud Jynge følger like på og begynner prologen med sterk stemme og drivende innlevelse. To brødre har drept hverandre i krig, den ene i forsvar av byen Tebe, den andre i angrep på den. Eteokles skal hedres som krigshelt med seremoni og begravelse. Polyneikes skal ligge utenfor byen som åtsel for dyrene, til spott og spe. Mens Jynge bygger opp fortellingen blir trommelsagene sterkere og hyppigere. Dramatikken lades opp og stemningene er satt.
Atigone er søsteren til de døde brødrene. Hun vil begrave sin bror selv om den nye kongen i Tebe, Kreon, har forbudt det. Når Kreon oppdager dette blir han rasende. Ingen får gå i mot hans makt, selv ikke en prinsesse som attpåtil er forlovet med hans egen sønn. Antigone skal dø for sin forbrytelse, og selv ikke folkets protester kan stoppe han.
Avstanden mellom skuespillerne forsterker fokuset på teksten. Fra v. Gjertrud Jynge. FOTO: Erik Hebbert
Her møter vi karakterer med mange lag og dyktige skuespillere som makter å bære dem frem. Sara Khorami er ærlig og overbevisende i sin tolkning av Antigone. Hun er klar over brorens svik ved å ha kjempet mot deres fødeby, men hun fortviler over straffen han har fått. Hun trosser makten med livet som innsats, og hennes lidenskap smitter over på publikum. Jon Bleiklie Devik spiller en Kreon som både er maktsykt og fortvilende på samme tid. Skal han stå for sine egne avgjørelser, eller skal han høre på folkets protester? Jynge har fått funksjonen som både kor og spåmannen Teiresias. Hun følger handlingen med skarpe øyne og skuddsikre replikker. Det synes at dette ikke er Jynges første dans med det poetiske språket fra gresk dramatikk, og hennes utførelse av teksten er uten tvil den sterkeste.
Den store tomme scenen vedvarer nesten gjennom hele stykket. Kun ved to anledninger oppstår det brudd, men av den grunn fremstår de også sterkere for oss. Høyttalere blir heist ned fra taket og blir et bilde på bymuren og folket som Antigone taler til. Når hun blir ført bort til sin død blir spaden hennes liggende igjen på scenen. Et enslig og vondt element som ikke lar oss glemme konfliktens kjerne; den åpne graven hvor broren ligger. Den sparsomme scenen er kanskje et av stykkets viktigste virkemiddel. Det er hele tiden teksten som er i fokus, og ved å fjerne alt annet lar de ordene få den oppmerksomheten den trenger.
Spaden er den eneste rekvisitten brukt i forestillingen. Fra v. Sara Khorami og Jon Bleiklie Devvik. FOTO: Erika Hebbert
Selv om språket og tiden er langt fra vår moderne verden, er tematikken brennende dagsaktuell. Skal man tørre å stå for egne meninger, eller skal man bøye seg etter styresmaktene og tie både ord og handling? Er livet egentlig verdt å leve hvis alt som har gjort deg lykkelig har blitt revet vekk? Kostymene visualiserer den aktuelle konteksten i form og farger. Klærne er moderne og fargene dystre. Alle valg er bevisste og understreker tragediens uunngåelige ende.
Dette er ikke teater med lett tematikk og en lykkelig slutt, men ønsker du å se teater av kvalitet i særklasse, har Antigone absolutt min varmeste anbefaling. Terningkast seks!