I en paviljong i Frognerparken spilles forestillingen Grav. Vi står utenfor, et publikum på rundt 15 personer, og venter spent på at dørene skal åpnes. Teaterungdom har blitt invitert til å se skuespillerne Benjamin Lønne Røsler og Ingrid Holøs sin første co-produksjon, og akkurat hva vi skal få se vet vi lite om. Men vi stiger inn i paviljongen – og forestillingen Grav.
Røsler og Holøs sier ikke et ord under forestilling, men ved hjelp av pust og bevegelse forteller de en fantastisk historie. FOTO fra plakat laget av Jan Hustàk
Fra åpne Frognerparken kommer vi inn i et gravkammer. Publikum stiller seg langs veggen i den lille paviljongen og observerer rommets enslige elementer – en lykt hengende over en boks fylt av jord. Det tar tid før noe skjer. Vi begynner å bevege oss rundt i det ovale rommet for å titte nærmere på boksen. Det finnes ingen sitteplasser og publikum blir oppfordret til bevegelse og undring. I begynnelsen er det helt stille, den eneste lyden vi hører er vår egen pust og nølende skritt. Etterhvert er det kun pust vi hører. Vi skjønner at det er ikke lenger vår egen pust, men pusten til Benjamin Lønne Røsler og Ingrid Holøs vi hører. De to skuespillerne ligger begravet under jorden i boksen, men sakte begynner de å grave seg ut.
De spiller ut en vakker historie i denne lille graven. Dekket av jord klamrer de seg fast i hverandre mens de puster tungt. De kjemper seg opp fra naturen med en intens intimitet som kan minne om både elskov og fødsel. Men mannen vil snart tilbake ned i jordens dyp. Febrilsk begynner han å grave seg ned igjen mens både kvinnen og publikum blir dekket av jord. Men kvinnen vil ikke ned. Hun oppdager lampen som henger over boksen og tilber isteden lyset og overflaten. Mannen kommer opp igjen fra jorden. Han vil også ha lyset og en voldsom kamp oppstår.
Lys, jord og en voldsom kamp.
Det en utrolig opplevelse, denne lille graven i Frognerparken som varer i drøye tretti minutter. Grav inviterer til en nydelig reise inn i et helt spesielt univers hvor to mennesker oppstår, og sammen deler de både samhold, ensomhet, besettelse og frihet. Inspirasjonen til Grav er Henrik Ibsen sitt dikt «Bergmanden», men forestillingen krever ingen forhåndskunnskap fra publikum. Her får assosiasjonene flyte fritt, og noen av bildene som skapes går fra det religiøse til det utenomjordiske på et blunk. Enkle, men slående lydspor akkompagnerer reisen, og lukten av fuktig jord forsterker eventyret. Det er rett og slett helt magisk.
Jeg ante ikke hva jeg gikk til i kveld, men jeg vet hva jeg satt igjen med etterpå – en stor glede over hva kunstnere i Norge kan få til hvis de bare vil, og en begeistring over hva fantasi og oppdagelse kan føre til. Grav var nyskapende, spennende og full av sjel! Jeg kan ikke annet enn å glede meg til hva Røsler og Holøs vil finne på neste gang, og vil oppfordre alle dere lesere til å følge nøye med på denne duoen. Det skal i hvert fall jeg!
