Fredag kveld var det premiere på “Barbarians”, en triologi av det israelske multitalentet Hofesh Shechter. Dansens Hus kryr av spente danseentusiaster. Jeg, med bakgrunn fra både teater og dans, får gleden av å overvære det sammen med min musikkinteresserte venninne. Forestillingen vekker interesse fra start. En lek med lys, lyd og form. Et øyeblikk blendes publikum av lyset og på et brøkdelssekund har danserne ubemerket kommet seg ut på gulvet. Hvitkledde og klare. De virker så sårbare. En stemme over høyttalerne kommanderer dem i blant, danserne svarer i kor så godt de kan, men med en stemme som er langt svakere enn høyttalerstemmen. Lydbildet pakker alt inn i en godt sammensydd helhet. Enten koreografi og musikk spiller på kontraster eller på fullstendig samspill, er det gjennomført ned til den minste detalj. Min venninne beskriver musikken, som er komponert av koreografen selv, som en rød tråd. Kaos og harmoni opp mot en annen, gjennom både kirkelig barokkmusikk og tunge dubstep-rytmer. Den virker suggererende og drar oss inn i en kontrastfylt verden. Musikken er med på å gjøre overgangene mellom sjangrene mer flytende og gir oss følelsen av en blanding mellom jakt og forføring. I del to er danserne kledd i tettsittende, gullskimrende drakter. Både koreografi og musikk er mer energisk, men elementer fra barokkmusikken og den forsiktige koreografien i første del blir sporadisk hentet opp igjen. Til latter blant publikum. Kontrastene og bruddene blir komiske etter hvert som de gjentas.
Etter en drøy time i salen overhører jeg noen som sier forestillingen kunne vært kuttet ned til halvparten. Jeg kan ikke si meg enig. Det er noe ved repetisjonene som gir forestillingen substans. Selv om gjentagelser forekommer, er det aldri forutsigbart. Forestillingen berører meg emosjonelt på flere plan, tidvis er det også provoserende. En forestilling med uendelig mange tolkningsmuligheter, og ute av salen spinner hodet mitt videre på refleksjoner rundt menneskets eksistens, relasjoner og levemåte. Selv om jeg fortsatt strides om hva forestillingen prøvde å fortelle meg, så kan jeg ikke si annet enn at jeg likte det.
Marianne
